Tenker på overskrift til innlegget, et innlegg som handle om besøk på kirkegården.
“Kaldt som i graven” var en overskrift som slo meg, her jeg sitter i en kald stue.
Men nokså upassende for innholdet, sjøl om panelovnen har slått seg av og der er kaldt her jeg sitter.
Nå er det gårsdagen jeg skal ta for meg, en dag med sol og litt varme på kirkegården. Her er fra tidligere i vår da jeg var der å danna med en oversikt.
For endelig fikk jeg gjort tanke til handling.
Jeg har skrevet om at jeg «arvet» fem graver etter faren min; foreldra hans, broren, en søster og en tante.
Hadde kjøpt inn stemorsblomster for å plante ned.
Jeg pakka inn i bilen det jeg tenkte jeg måtte ha. Fikk parkert og gikk til verks. Gravene var helt dekt av gras.
Jeg starta med farfar sin grav, det var gamle gravsteiner og de var dekt av lav. Det var forresten alle gravsteinene, mose og lav.
Må se om det finnes noe for å få vaska bort dette.
Jeg krafsa så fingrene er såre i dag.
Men fikk laget en liten åpning for å plante ned.
Den neste var farmors grav. Fikk bor grastorva greit, men måtte bruke tid. Plutselig kommer det tårer i øynene, først tenkte jeg at det var tanker som handla om meg sjøl. Men da tårene kom tilbake en stund etter, enda sterkere, der jeg ikke hadde noen triste tanker, tenkte jeg at det måtte være sorga fra 1933 som enda satt i. For rundt grava sto det den gangen fem morløse unger, faren min var ti år og så full av sorg at han syntes han skjemte seg ut. En sorg som varte til han var gammel.
Grava fikk blomster.
Så var det faster mi, søster til far. Hun og mannen fikk ingen barn. Det sto en liten forfrossen plante på grava. Jeg fikk krafsa bort røtter og gras. Og så satte jeg ned stemorsblomstene i tillegg til den som sto der, på grava til faster og onkelen min.
Da var det gammeltante sin tur. Der fant jeg kanter av stein under grastorva.
Til slutt var det veslebror til far, han var ungkar i hele sitt liv. Men vi har et bilde av han etter et opphold for opptrening etter et slag, der står han og holder en dame i hånden. Og det er hyggelig, for det kan virke som han hadde en romanse der.
Det var den veste graven. Slik så den ut før jeg begynte.
Der var det også kantstener som til og med hadde bevega på seg i temperaturskiftningene. Men det ble et greit resultat her også.
Det ble mange timers arbeid å få dette ferdig.
Må nok tilbake for å legge på mer jord, men gravene hadde fått en oppjustering etter mange år. Far døde for fem år siden, og jeg regner med de ikke var på gravene etter far måtte levere inn serifikatet da han var 90. Det vil si at det kan være over ti år siden noen av gravene har blitt stelt.
På slutten var jeg kommet dit at jeg gikk barføtt, slengte med meg en genser og en plastpose jeg måtte tømme mange ganger fordi den ble full av mose og grastorv. Plutselig ringer telefonen. Først greier jeg ikke plassere navnet, men det var fra der jeg hadde kjøpt bilen min.
– Nei, jeg har ikke mista nøkler, svarer jeg på spørsmålet.
Men det var akkurat det jeg hadde gjort. For andre gangen mista jeg nøklene til bilen på kirkegården. Det var en som hadde funnet de og som hadde hengt de opp på toalettet.
Det er ikke verst, få beskjed om at nøklene var funnet før jeg hadde oppdaga de var borte.
Og så kunne jeg legge alt inn i bilen og kjøre hjem. Faktisk var jeg godt fornøyd med jobben jeg hadde gjort.
♥
