Morgenen var utrivelig og nesten sur. Tre pluss er ikke noe å rope hurra for. Men jeg hadde bestemt meg, ut før første måltidet. Ned til sjøen er det en stund siden jeg har vært, så bestemte meg for det. Kanskje kombinert med sanking.
Det er så rart dette, når en kommer seg ut er det deilig. Jeg skal henge følelsen opp inne i hodet som en stor plakat.
Tanken var å sanke inn brennesle, de er så passe til det nå.
Det som overraska var hvor mange steder den spruta opp nede i skogen.
Jeg klipte og klipte og fikk med en del, men tenker å sanke mye mer slik at jeg også har gjennom vinteren.
Ellers var det mange krusseduller som kom opp. Så etter om jeg så noe som kunne være strutseving.
Detter ligna litt, men var det sikkert ikke…
Nede ved sjøen var floa på vei opp, kikka litt etter grisetangdokker, men vannet var kommet for høyt.
Den lille stranda, sommerplassen min, og svømmerenna jeg åpna for i fjor.
Jeg gleder meg til sommer og turene ned hit. Håper det blir like varmt som i fjor.
Plutselig var det som et lite under skjedde.
Stien foran lå i sol.
Å se sola mellom greiene gjorde den lille turen nydelig.
Nå skal jeg straks lage meg mat, finne ut hva jeg skal gjøre med brennesla. men tror likevel jeg skal ta en dusj først, ble litt frossen av turen.
For en par uker siden var jeg hos lege. Jeg hadde en dobbeltime for hadde en del å ta opp. Nå ble timen kortere på grunn slike uforutsette ting som kan oppstå på et legekontor. I tillegg mista jeg begrepsapparatet, så skjønte at det jeg gjorde forsøk på å si kosta meg en del. Det ligger en del bekymringer i farvannet mitt og omsorgsoppgavene kan kreve.
Nå skulle legen ringe meg opp igjen når blodprøvesvara var kommet. Tenkte jeg fikk ta opp dette og nakkaproblemet da. I stedet ble svaret sendt. Og så tenker jeg på hvor mye en lege egentlig kan hjelpe meg med dette…
Blodprøvene var ikke ille, men noe smårusk var det. Og noe av det kunne gi nedsatt energi. Jeg er så klart glad for at stoffskiftet var bra og ingen tegn til diabetes.
En dag gikk jeg gjennom svarene og søkte opp hva blodprøvene betydde. Jeg begynte også å chatte med KI og ut av det voks en plan. Planen handler om hvordan gjøre ting bedre.
Det kom opp at all denne drikkinga av vann kanskje kunne være litt for voldsom. Så nå skal jeg redusere vanninntaket en uke, følge med reaksjoner i kroppen og samtidig måle hevelsen i bein. Skal også øke spising av grønt.
Bildet er tatt av Robert Owen-Wahl fra Pixabay
I dag tenkte jeg ut å sanke inn slikt som vokser fritt. Men det regna for mye til at jeg orka det. Så etter at jeg tok noen øvelser og bare drukket ett glass vann, kjørte jeg til butikken der jeg fikk handlet inn.
Etterpå tok jeg turen innom mor der et tantebarn med familie også kom på besøk. Var koselig å møte den gjengen. Dette førte til at dagens første måltid ble dyktig sent.
Nå har jeg spist to brødskiver med masse grønt. Syns det skal bli spennende å se om denne uka jeg skal igjennom gir utslag. Om det gir mer energi, om jeg slipper å bli så trøtt etter mat. For nå er jeg litt utslått av siste måltidet. Kanskje det betyr at jeg må lage meg en kopp matchate med havremelk.
Jeg kjøpte meg ikke så mye som en liten sjokolade til lørdagskvelden. SKal kose meg med litt valnøtter og kanskje lage meg grønnkålships.
Uka som kommer skal være knallsunn. Dette er første dagen i plana.
Sola flommer over dagen, første dagen i mai. Det er bare å starte og nyte.
Det er så tydelig at dette er en ny dag, nye muligheter og evne til å motta dagen slik jeg vil.
I går satt onsdagen i kroppen med det alt for stramme programmet.
Rart dette.
Da jeg la meg om kvelden var jeg hudløs over for å ha vært for sosial, hatt for mange planer. Så gårsdagen gikk på ren vilje på grunn av overforbruket dagen før.
I dag er det en ny dag, med glede og helt fri fra å skulle.
Bare ville.
Det er så godt.
Slå opp dørene og se utover…
Jeg tømmer den første kassen med sommerklær over senga. Nå skal vinterklær pakkes ned. I løpet av dagen.
Tar inn klær som har hengt ute, som lukter friskt og nede ved føttene ser det slik ut.
Gleden over å glede seg.
Legge ut putene i utemøbler.
Pusene som hopper opp på rekkverket for å bli strøket. Litt slik sky.
«Allways look on the bright side of life» synges ut av radioen. Nitimen står på.
Tar en runde i hagen for å se på det som kommer.
Grasløken som jeg satt hit i fjor vokser kraftig.
Ved rabarbraen må det jobbes både å ta bort svallerkål og ned med slikt som skygger.
Tenker jeg skal sette ned toppløkplanta jeg fikk kjøpt om dagen, hit.
Den hvite syrinen som ble meia ned for noen år siden, har vokst opp og vil i år blomstre igjen.
Firmaet som hogg den ned skulle erstatte syringen, noen som aldri skjedde til tross for purring. Men nå kommer den. Så i år vil jeg få både hvite og blå syrinblomster.
I går fikk jeg handla for mor, hun gikk å la seg før jeg gikk. Det var fryktelig varmt hos henne, så fikk satt ned temperaturen. Mauren var borte. Fikk sett mer på BPA ordninga og ringte søster mi. Det er så tydelig hun bør få dette innvilga. Sa vi måtte purre, det er to måneder siden siste avgjørelse i den saken. Lovte henne å sette opp en liste hva som bør gjøres ut av det som kom opp på søket mitt i går.
Fikk kjøpt meg strikkepinner, så nå kan jeg legge opp til bolen til genseren jeg er i gang med. Men samtidig har jeg både en jakke og en genser til som jeg vil få montert.
Og faktisk, en veldig positiv ting i går, jeg kjente på lyst til å sette meg ned for å tegne. Det var denne tegneingen jeg har lyst til å gjøre ferdig. Så det får jeg gå ned å fortsette på en dag.
Det blåste friskt og jeg var glad for dunjakken jeg hadde tatt på meg.
Jeg var på tur hjem og det var oppholds, så da jeg skulle passere kirka jeg sokner til, ble det en stopp. Her lå far sine og han hadde hatt ansvaret for flere graver; Moren og faren sin, søsken og så videre. Jeg tenkte jeg skulle finne fem av dem, i senere år har det ikke vært stella på gravene.
Jeg har tenkt jeg skulle innom, men det hadde bare blitt med tanken.
Gravene ligger spredt over kirkegården, har vært med foreldra mine noen ganger og visste omtrentlig hvor de forskjellige skulle ligge.
Først begynner jeg å lete etter gammeltante sin grav, hun døde måneden før hun fylte 105 år. Jeg måtte traske fram og tilbake mellom steinene en god stund før jeg fant graven.
Med bildet vil det bli enklere å finne tilbake.
Den neste grava var søster til far og mannen.
Hun ble lagt inn på sykehuset der jeg bodde da. Det var den første uka jeg var aleine med barna etter at faren og jeg hadde skilt lag. Så det å turnere sjukehusbesøk og aktivitetene til tre barn føltes mye. Jeg var der nesten hver dag og de skulle varsku om faster mi ble dårlige. Det gjorde de ikke, hun døde alene. Sjukehuset beklagde, men det forandra likevel ingen ting.
Ved denne graven hadde barna og jeg en merkelig opplevelse. Vi var innom etter det hadde blitt mørkt, mange år senere. Det var mange lyskastere på kirkegården så det så vi ikke mørkt på. Vi leita, men fant ikke graven. Eldstemann var til slutt såpass lei at han i et innfall ropa ut:
– Gud, gi oss et tegn.
Presis i samme stund slår en utent lykt seg på. Den lyser rett på graven til faster og onkel!
Så var det broren til far, hans grav var nesten uleselig.
Han levde alene i hele sitt liv. Han bør også får noen blomster på graven sin.
Så var det farmor og farfar.
Farmor døde veldig tidlig, en stor sorg far bar hele livet det å miste moren sin så tidlig. Siste gang han så henne var han 8 år.
Til slutt var det farfar sin grav, den lå på et område som så glemt ut.
Tenker på at egentlig burde farfar og farmor hatt felles gravstein. Han var født 13 år før henne og levde 13 år etter.
Da jeg var nyfødt hadde mor kommet ned fra loftet og over barnvogna jeg lå i hadde det stått en dame å kikka ned på meg. Damen forsvant i intet og da mor fortalte dette, sa moren hennes at det var sikkert farmoren min som var og hilste på.
Spekulerte både hva kostnadene ville bli om farmors navn ble gravd inn i farfars stein og om det var plass på steinen.
Jeg fant i alle fall alle gravene og gikk i vinden tilbake til bilen. Da jeg er framme oppdager jeg at bilnøklene er borte. Ene søsteren min ringer akkurat da, så sier som sant er at jeg er på kirkegården og vet ikke om jeg kommer meg bort. En småbisar spøk.
Det var bare å ta turen igjen. Vurderte om jeg skulle leite fra siste graven, den til farfar og ta turen andre veien. Men tok samme runden om igjen.
Det måtte da gå å finne nøkkelen.
Jeg gikk hele runden, og der ved farfars grav lå bilnøkkelen.
En tanke fløy gjennom hodet, var det farfars måte å bifale tanken om at farmor skulle vært risset inn i hans gravstein…
For det er mange tanker som kan komme på en kirkegård. Men jeg skulle ikke være igjen der denne gangen, jeg kunne sette meg inn i bilen for å kjøre hjem. Men skal prøve å komme meg tilbake snart for å stelle gravene. Fem graver bør få noen blomster.
Dunken med restavfall er trilla ned til veien. Tømming i dag.
Blåst og fukt i lufta og litt surt.
Det skal bli oppholds i ettermiddag. Da er det merking av StikkUt, denne gangen sammen med en nabo. Har fått noen skikkelig store stokker til merking, men har igjen av de først som ble levert ut. De vil være lettere å banke ned i jorda. De siste må en ha slegge til å få ned. Men det blir ingen solfin tur, så det er bare på med ull.
Midt på dagen skal jeg inn til sentrum for lunsj med en dame som har hatt mange roller gjennom tiden jeg har bodd her, nå skal jeg levere fra meg ting som ligger igjen etter yrkeslivet mitt. Det blir trivelig å møte henne.
Og mellom disse to avtalene ser jeg strømprisen blir lavere, så da blir det en maskinvask med klær.
Enkle planer.
Jeg må også se igjennom sjølmeldinga, men det tar jeg den siste dagen i april, altså i morgen. I år er det regna ut jeg får igjen noen kroner.
Syns det er rart at april plutselig er ferdig.
Dagen i går gikk med til føtter og mor. Det var litt vanskelig å snakke med henne i går. Hørselen var ikke der.
Vi snakka både om å besøke broren og en tante, men det fikk vente litt til. Og så snakka vi om et sorgens hus, et hus fra min barndom.
Rart dette, det en vokser opp med, at slik er det…
Nå er huset helt borte, restene ble gjevnet med jorden da det brant opp for mange år siden. Det sto der nedenfor veien i alle barndommens år, to menn. Det var de som hadde hørt stemmer av folk som ikke var i huset. Et hus med en skjebne de fleste hus slipper. Mange som døde på andre vis enn en tenker. Husker den dagen jeg ikke kunne forstå at folk kunne smile igjen, da hadde det skjedd et mord i huset.
Vi snakka om historien, folka og dette huset. Skjebnen for disse menneskene.
Men det blir tungt i lengden når hørselen er så tung som i går. Så til slutt satte jeg på tv’n.
Før jeg for gikk jeg over med en sprayflaske for å få bort maurene som igjen hadde begynt å krype over golvet. Fikk de bort før påake, men nå hadde de funnet veien tilbake.
Disse oppgavene.
Men aller først skal jeg drikke det varme vannet og etterpå må jeg ta en koppvak. Og så har jeg ikke så lyst til å tenke, føler jeg er i et slags venterom og vil ikke tenke på det som skjer når tiden på venterommet er over.
Har du følt du sitter og venter på noe fram i tid du ikke har påvirkning på?
Har hatt en fin og koselig helg. Mellomste kom og måtte gå et stykke, men hun syntes det bare var fint.
Vi gikk for pizza og vi gikk ut for å plukke med oss geitrams, skvallerkål, bjørkeløv og løvetannblad. Sammen med tomatsaus og kylling ble det en nydelig pizza.
foto:asbjørg
Søndagen var ikke fristende å gå ut i, så vi gikk ned for å tegne.
Tok med oss frokosten og tente opp i ovnen. Achia er vilt begeistra over å komme ned. Vi kosa oss skikkelig.
foto:asbjørg
Og jeg tok en skikkelig konsentrasjonsøvelse. Fant et blått klemmehjerte og prøvde å se både form og nyansene i fargene.
Melomste har tegnebøker med skikkelig gode ark.
Det er så artig å se i de bøkene.
På søndag gikk vi for dumplings.
foto:asbjørg
Mellomste var effektiv og bretta nesten 30 stykker.
foto:asbjørg
Og så fikk vi testa dampforma jeg fikk hos henne tidligere.
Og vi ble skikkelig mette, ja jeg ble for mett. Hun har fri på mandager, så jeg kjørte henne til bussen midt på dagen. Og nok en koselig helg med prat og mat med mellomste var over.
Tilbake kjørte jeg forbi og avtalte en tur til et gartneri. Det viste seg det var stengt denne dagen, men eigeren kom likevel etter vi hadde både sett oss rundt og ventet en liten tid.
Jeg fikk kjøpt meg luftløk og salvie. Sommerblomster får jeg tilbake å kjøpe siden. Etterpå kjørte jeg innom mor.
Da jeg var hjemme hadde det gått i ett og ikke ideelt at pusene dro atter inn en mus.
foto:asbjørg
En levende en som peip! Jeg fikk den ut og jeg fikk lagt meg.
Nå skal jeg straks ut på hjul igjen. Hente mor og så er det til fotterapeut.
Det er ikke så mange dager igjen av april og ting som skal være ferdig før månenden er det. Så håper jeg kommer meg hjem i det som heter rimelig tid.
Takk for at du har fulgt meg gjennom nye dager i farta. Nå må jeg fortsette med det jeg skal. Nydelig dag til deg.
Jeg som rakk å skifte til sommerdekk og så skulle jeg ut å kjøre.
– Ikke kjør med sommerdekk, ikke i Trøndelag, sier stemmen i radioen.
Det var akkurat dit jeg skulle.
Hente mellomste.
Ringer til henne og ber henne bestille tansport, hun kan det. Fram til fylkesgrensa.
Jeg bor fem minutter fra den, så satser på å kunne komme meg opp dit, eller så langt som det går.
Vi skulle handle, men får finne ut av det jeg har i hus.
Eller kanskje kjøre til en av butikkene i min kommune, der jeg ikke må over noe fjell, bare kjøre langs kysten.
Det er fire plussgrader her jeg bor.
Plutselig kom det en solstreif også.
Det er lørdag. En god lørdag til tross for snø.
Vasker klær, ennå holder maskina, i dag er strømmen nede i 13 øre på det laveste. Før syns jeg folk som var opptatt av strømprisene var komiske. Nå er jeg der også.
Jeg tenkte besøke mor i dag, det var før jeg visste at jeg fikk besøk og at det ville snø. Jeg har funnet meg mat. Hjembakt brød. Og et glass kefir.
Det brenner i munnen av ingefæren, snart tømt glasset med ingefær og sitron. Må til å gripe fatt i dagen igjen.
Trærne vinker som lysegrønne koster, vifter i det grå regnet. I det kalde regnet.
Jeg er kommet hjem, etter innkjøp til pusene. Dere vet, mat og sand.
Det var godt å låse seg inn igjen, hjemme.
– Jeg vet ikke, men jeg er ferdig på jobb når bussen går utover.
Det er mellomste som sier det.
Jeg sier at jeg henter, om hun bestemmer seg. Men hun må velge det hun føler er best. Er det å være i ro hjemme hos seg sjøl, da velger hun det.
Minstesøster ringer da jeg er hjemme. Jeg lover å komme dit en dag, hjelpe til med å notere. Hun fikk avslag på BPA (brukerstyrt, personlig assistent).
Jeg hjalp henne med klagen, som kommunen avviste igjen. Nå har Statsforvalteren avvist saksgangen. Det går tid når en holder på slik, startet vel i 2024.
Hun trenger hjelp, hun trenger hjelp til slikt vi nogenlunde oppegående regner som sjølsagt. Å være syk er ikke et ønske. MS er det heller ingen som ønsker seg.
Sjøl fikk jeg svar fra legen min i gårkveld, at det var slitenheten som var ett av de to viktigste punktene, hadde nok falt ut. Ikke sikkert det er lege som er den riktige, når blodprøvene er nesten bra. Fint med blodprøver som er nesten bra.
Jeg vil bare fungere.
Og ja, det er vel bare for mye av livet i livet mitt.
Akkurat nå er det meste helt greit. Sjøl om regninga på bilen var mye høyere enn hva jeg tenkte og trodde.
Det er fredag, jeg kan høre på vinden uten å være redd for at taket flerres av. Den regninga ble mye mindre enn jeg trodde.
Det jevner seg ut.
Akkurat her jeg nå sitter er jeg nesten problemfri, bare et rotete hus. Skal koserydde etter hvert.
Strømprisene har blitt lavere, vaskmaskina durer med rufsete stemme. Sannsynlig er den også iferd med å avslutte sin tjeneste og klar for en annen tilværelse. Så da har vi oppvaskmaskin, kjøleskap, stekovn og data i tillegg. Burde hatt en skriver også.
Det er alltid noe.
Men veldig fint med fredag, veldig godt å kjenne på en slags ro i tilværelsen.
Det er så mye jeg bør ordne i og så lite jeg skal. I hvert fall nå.
Og ene pusen hoppa opp i fanget i dag.
Hun har tilgitt at jeg dro dem med meg på biltur tidligere i uka.
Nå har de lagt seg ved siden av meg begge. Har vaska hverandre.
Sentrifuga som går og dager som slår… og gir. En turbulent tid er gjennomlevd.
Ikke slik at den behøver å være flata ut, overhodet ikke. Og redd for at den ikke er.
Men jeg har også hatt fine dager, gode dager og kost meg.
At livet ikke er for pyser stemmer nok.
Nå sitter jeg i min gule stol.
Har hatt noen dager i trønderhovedstaden, dager som kom i møte som et svar på at nå var det det jeg skulle.
Søndagen fikk jeg en telefon fra mellomste søster om at nå var det på tide jeg kom oppover. Jeg spurte når hun hadde fri og det hadde hun allerede neste dag, så da ble alt bestemt og avtalt på kort tid. Puser som skulle bli med og en grusom tur for dem. Dagene ble veldig fort fyllt opp og hjemturen ble i går.
Mellomste søster og jeg hadde en fin tid.
Det ble noen intense dager, fikk tll et viktig møte og alt virka veldig fint. Neste dag var det likevel virkelig kaos, men en greier å stå og til å med kjøre i bytrafikk når en føler at verden faller sammen og fortvilelsen er større enn stor.
Kraftige ord, faktisk ikke overdrevet, men mer kan ikke skrives.
Turene på Grillstad i grått og rosa.
Blomstefloret.
Lunsj på Flipper, et spisested i området.
Henting av puser som ovehodet ikke ville inn i noe bur og igjen ble fulle av spy og dritt.
Jo da, det har vært turen. Både på godt og vondt.
Hjemme til kaldt hus, fikk skrudd på varme og tent opp.
Laga meg semuljegrynsgrøt og satte på tv’n. Måtte ha det enkelt.
Og så endelig fikk jeg regninga på reperasjon av tak. Holdt på å falle på baken da det viste seg den nesten var halvparten av beløpet jeg hadde fått oppgitt.
Kan jeg greier de andre tinga også, terrassen og utgang fra stua…
Et vilt øyeblikk da jeg fikk dette å vite.
Og i dag skal sommerdekk på og sannsynlig får jeg vite kostnaden på de siste «fornøyelsene» med bil, som riktignok ligger en drøy måned tilbake i tid.
Skal også hente markører og kode til turen i fjellet jeg har et ansvar for. Handle for mor og besøke henne.
Avtale ditt og datt, humpe videre på denne veien full av glede og sorg.
Søndagen er grå, jeg har var ute for å gå. Det var lite i treet…
Starter innlegget som en gåte, men svaret kommer lengre nede.
I gårkveld skrudde jeg opp varmen på stua. Det har vært så høye strømpriser den siste tiden, så jeg satte temperaturen ned til 18 grader. Men i går var jeg så i ulage at da kvelden kom satte jeg den opp. Ute var tepmeraturen oppe i 15 grader, men jeg var frossen. Det susa i hodet, det gjør det visst i dag også. Men i går var det liksom umulig det meste. Og jeg fant ut at jeg fikk holde meg hjemme hos meg sjøl. Ikke dra et sted, ikke møte et menneske.
Prøvde å jobbe i hagen, rydde i et blomsterbed – prøvde. Men kroppen var umulig i bruk, den fikk strekk, den var bare ikke samarbeidsvillig. Det var vel da jeg ga opp, denne dagen var ikke til noe. Og da må en bare godta det.
Jeg orka ikke en gang å tenne lyset, satt der i mørket og så på tv. Jeg fikk likevel laget meg middag. Skulle koke mandelpotetene i fløte og brente alt grundig. Så ingen suksess det heller.
Men i dag er heldigvis en ny dag. Godt det ikke er så kaldt i huset.
Tusla barfot ut i verden, over marken og ned til treet og det siste forsøket på å tappe sevje. Over hvitveisen som har poppa opp.
Jeg prøvde å ta ut sevja fra stammen i går, og det starta med å dryppe greit.
Da jeg kommer bort i dag var flaska falt ned og innholdet hadde blitt litt grumsete.
Så svaret på gåta er at nå er det slutt på å tappe sevje. Bjørka må få ha den for å brette ut sitt eget løv.
Skogen begynner å grønnes.
Nå blir det noen dager med å sanke bjørkeblad for bruk til te og kanskje bake rundstykker med bjørkeblad.
Våren er her med tydelige tegn.
Og den går fort. Slik har jeg liten tid til å koble ut, til ikke å virke.
Pusene er også glade over å kunne bruke uteverden.
Nye lukter og nye ting finne ut for Achia.
Og Iris tør plutselig å balandere på rekkverket, de to begynner å eie verden ute også.
Og jeg tenker litt ufrivillig på at huset må males, etter reperasjonene tidliger. Jo, jeg må bare virke.
