Se dette….jeg er på tur hjem og går nesten berserk inni bilen mens jeg hører på lydbok av Mario Vargas Llosa med tittelen Rampejenta. Jeg hører om lidenskap, mens jeg ser lyset som treffer øynene mine.
Jeg burde ha gått veien hjem i dag, tenker jeg, mens hovedpersonen i boka kysser Rampejenta, som har tykke lepper og er gift med en diplomat.
Jeg måtte ut og jeg kjente tanken på å greie det føltes fryktelig tung. Så jeg bestakk jentene med frokost på senga, og så var vi i gang. I tillegg hadde jeg en halvavtale med naboer. -Om å vise veien opp til Bakkskalet (jeg omtalte det som Krokskalet i et tidligere innlegg). Fortsatt er det den gamle seterveien det er snakk om. Og da turen var bestemt for jentene og meg ringer de, og dermed hadde vi en helavtale – den gamle seterveien skulle vandres igjen.
Men først skjer det noe nytt på vannfronten, da jeg tar av stoppekranen for å få tak i vann viser det seg at kranen er tørr.
Den første av fire lørdager er på tur til å bli oppbrukt. En rar lørdag, og ikke minst en rar natt til lørdag. Jeg gikk å la meg uvitende om det som kom til å skje litt lengre framme. Slik er det. En veit ikke hva som skjer, i hvert fall om en ikke har slumpet til å bli synsk.
Jeg våkna av at telefonen ringte og klokka var to på natta. Det var lillesøster i leiligheta under.
“Det drypper fra taket”, sa hun. Jeg hadde en tanke i hodet, og det var at hun skulle slutte å si slike dumme ting midt på natta. Jeg opplevde det som meget upassende.