Så er det påskeferie en uke. Akkurat det er godt.

 

 

 

Når jeg blogger kommer alltid orda lett, jeg har likt å skrive. Blogginga har hatt en viktig dimensjon.

For meg.

I dag ble det vanskelig, jeg ville skrive et lett innlegg om å ha påskeferie. Om noe som var gult og fint.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det eneste jeg får opp er tanker rundt blogginga mi.

 

 

Starten min er for mange år siden. 

Jeg starta for å speile meg sjøl.

For å legge fram tanker og for å se om jeg fikk respons.

Det var det viktige.

 

Jeg fikk pes fordi jeg blogga.

Ikke av de inne på bloggen.

Dette var en utrivelig og lærerik periode for meg.

Det ble aldri skrevet direkte om problema jeg hadde, for egentlig forsto jeg dem ikke sjøl, jeg ønska bare å finne fram. Det hadde bare vært så mange forandringer i livet mitt.  Det var heller ikke snakk om den store dramatikken i det jeg skrev. Det ble ikke spurt om hvorfor jeg valgte å skrive, jeg ble bare lagt lokk på. For den plassen jeg tok var ikke ønska av omgivelser. 

 

Denne bloggen her har jeg hatt i mange år nå. Det første innlegget ble posta januar 2014. Gikk veien om å linke til en annen bloggplattform en periode. Grunnen til at jeg ikke stoppa å blogge var at barna mine ba om at jeg ikke måtte slutte blogginga.

Jeg har to ganger skifta, de to andre ble lagt ned.

De to var ikke så ulike den jeg har nå.

 

 

Som sagt har blogging vært et behov for å få overblikk over livet. Kanskje få korreksjoner over tankemønster. Kanskje treffe andre som gjenkjente noe i orda mine.

Det har aldri blitt skrevet for massene, for plasseringer, for provokasjon, for å komme høyt opp på en toppliste.

 

Jeg deler så godt som aldri på den åpne facebookprofilen min blogginnlegg, jeg deler lite generelt der. Deler bare i de lukka gruppene jeg er medlem i. 

Jeg vil ikke ha andre lesere enn de som ønsker det.

Jeg har fått kommentar fra folk som kjenner meg at de tror at jeg forventer at de skal følge, og at jeg blir sikkert skuffa når de ikke gjør.

Nei, jeg blir ikke det.

Jeg ønsker ikke folk skal lese om de ikke ønsker det ut fra seg sjøl.

 

 

Jeg leser heller ikke blogger for annet enn å lære mer om mennesker. Om deres ståsted og syn på tilværelsen. 

Jeg har lært, lest og lært. Om mangfoldet, om å se bakom den første reaksjonen jeg få av en blogger. 

 

 

Bunny har skrevet en del om oss bloggere i det siste, om hva det blir skrevet om. Det er absolutt interessant og reflektere over.

Han har ofte en skarp tone, men samtidig et varmt hjerte. Og han har et ønske. Få tilbake storhetstida i bloggverden.

Bunny er en av de jeg lærte meg å like.

 

 

Jeg, en god voksen dame som har malt meg fast i et hjørne i livets store hus, der mulighetene er skjult om dagen.  Dette er dessverre ingen overdrivelse, om enn så inderlig jeg har ønsket det var.

Jeg har ingen ambisjoner om å få horder inn på mine skriverier. Ingen ønsker heller, da har jeg skrevet annerledes. Jeg skriver bare et omriss om hvordan et liv kan være. Mitt liv. Vi er mange liv her inne.

 

Nå er det bare et par jeg har sett som syns det er alt for mange som skriver uinteressante blogginnlegg. Blomster og dagbøker. At det er for mange “husmødrer”. Uttalelser som fikk meg til å tenke over hvordan begrepa brukes.

En ting er i hvert fall sikkert, å bruke ordet husmødrer er ingen hedersbetegnelse i omtalen. 

 

 

Nå må folk få mene det de vil.

Og føle det de vil.

Ikke minst skrive det de vil.

Det er ikke min rolle å forandre her. Tror faktisk ikke jeg har kunnskap om algoritmene i livet, hva som skal til for å treffe den store hop til å gå inn på et nettsted de kanskje ikke en gang vet eksisterer. 

 

Jeg skriver nok i stor grad med hjertet gjennom fingrene når jeg trykker taster.

Nå føler jeg for å tenke meg om.

For jeg ble dessverre påvirka, eller kanskje heldigvis-, av innlegg i helga. 

Såpass mye at disse orda kom ut. Jeg ble virvla opp og har ikke landa ennå.

 

Jeg får bare tenke meg om… 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Det er palmesøndag, det blåser og jeg har sett på videoer inne på YouTube.

 

 

 

Dagen har gått veldig fort.

Dager går fort.

 

Jeg har støvsuga et halvt teppe, må ta den andre delen snart.

Om teppet er stort?

Nei, det kan jeg ikke påstå, teppe er helt vanlig.

 

 

Jeg har sett på videoer, to stykker om narsissisme.

På YouTube.

Nå er jeg en vanlig menig, så jeg kan ikke fordele diagnoser.

Og skal, guu forby, ikke gjøre det heller.

Nå har vi vel- og skal ha, noen av trekka.

Det som kalles positiv narsissisme.

Jeg kjenner igjen trekk både hos meg sjøl og andre.

 

Og noen ganger kan en bli usikre på om riktigheta av det en føler, tenker en for mye – kan en bli nokså tulleruskete.

 

Stemmer det jeg føler?

Kan jeg tro på det jeg tror?

 

 

Nå er disse tankeøvelsene ikke større enn at jeg styrer dem greit.

 

Jeg ble spesielt interessert i temaet etter jeg hadde en kjæreste som jeg var veldig forelska i.

Og han i meg.

Trodde jeg i alle fall.

Romantiske middager og drukne seg i hverandre øyner…slike opplegg.

 

Men så skjedde det noe, i starten var det liksom ikke helt registrerbart.

Etter hvert ble det tydeligere.

Og jeg ble skikkelig redd.

Følte faktisk både redsel og usikkerhet.

Plutselig var det meste ved meg feil, det jeg hadde sagt ble vridd på.

 

Jeg er så klart ikke perfekt, men det ble så voldsomt. Og det fantes bare den ene sannheten, så dialog ble umulig.

 

 

Hva dette var kan jeg ikke vite, men det ble virkelig viktig å komme seg ut av forholdet.

Etterpå følte jeg en enorm lette.

Hva det var eller ikke var-, si det, men jeg så meg aldri tilbake. 

 

Etter dette syns jeg denne personlighetsforstyrrelsen er interessant.

Å lese om. Å høre om.

Nå liker jeg godt slik generelt å dukke ned i sinnet, liker å lese og høre om hvordan vi kan være skrudd sammen.

Liker å lære.

For litt sitter tilbake.

Lærte i dag at ett av kriteriene for å få stilt diagnosen covert narsissisme var en dårlig evne til å ta til seg lærdom og å glemme navn og detaljer -.

Da tenkte jeg, hjelpes!

Men satser på at jeg er innafor, tror nok det.

 

Liker å lese slikt mye bedre enn å støvsuge. 

-Eller vaske.

-Eller gå ut for å ta inn bjørkeris.

Det er forresten litt ufyselig også.

Været altså.

Men bør, hodet har hatt bruk for en stor dose frisk luft uten en tanke.

 

 

 

I morgen skal jeg skifte dekk, for jeg punkterte i forrige uke.

Og så skal jeg ha noen timer på jobb før jeg tar påskeferie.

 

 

 

Er du interessert i psykologi?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Kjenner jeg er stum. Skulle til å skrive litt stum, for hvorfor bryr folk seg så mye om andre? Velger å prøve og si litt…

 

 

 

 

 

jeg har sett på en gammel serie fra tidlig 2000-tall, serien Lost.

Den vil bli tatt av plattformen den ligger på, ble jeg fortalt. Men det er ikke derfor jeg nevner den.

 

Det som går igjen i serien er “de andre”. De andre er det ukjente, det farlige, det som truer tryggheta. De andre folka, de som ikke hører til i ens egen flokk.

 

Slik sett blir serien egentlig en parallell til våre liv.

For vår tolkning av andre mennesker.

I utgangspunktet er alt utenom vår egen flokk, de andre.

 

I våre liv grupperer vi, stigmatiserer vi og klassifiserer folk ut fra våre begrep. Fra oss sjøl. Slik vi tenker, slik jeg er -.

Sannsynligheta ser vi på andre sine valg uten å forstå fullt ut, vi ser på utsida og tenker tankene våre på innsida av oss sjøl hvordan vi sjøl har valgt.

Tankene har ingen tyngdekraft, de flyger og svirrer i rundt som sannheter.

 

Det tok sin tid før jeg skjønte at andre ikke var som meg. Ja, jeg kan faktisk fortsatt slite med det, når folk tar valg jeg ikke forstår.

En av de i flokken min sa her en dag følgene;  til likt med at vi kan syns folk har lite kunnskap og se ned på dem, kan andre igjen se ned på oss og syns det samme om oss.

Og det er så sant, intellekta våre er forskjellig.

En ting er likevel viktig, en skal aldri se ned på mennesker. Og går ut fra at de som er lengre oppe i hierarkiet i alle fall lever etter det.

Vi er forskjellig sammensett.

Og jeg kan bare lære av andre, jeg kan ikke lære noen noe.

 

Det kan hende at andre kan ta til seg noe jeg sier eller gjør, men det er ikke opp til meg verken å bestemme eller forstå strukturen av andre sin forståelse.

For andre mennesker er ikke meg, men alle gjør så godt de kan ut fra sitt eget ståsted.

Det er jeg helt sikker på.

 

Dette ståstedet vi har handler om svært mange ting, alt fra det fysiske, mentale, hvor vi er født, omgivelses, ens flokk, hvordan vi blir påvirka, sosialt ståsted, arv og mange andre faktorer.

Sjøl om vi reagerer tilnærma likt når vi blir såra, redd, glad, forelska, så vil likhetene bli over avarter.

 

Ett er sikker, vi trenger alle respons, respekt og kjærlighet.

Her kan mye oppstå som forskjeller på hvordan vi vil reagere.

 

Jeg er så overbevist over at vi gjør vårt beste.

Inn i mellom kan kritikk føre til utvikling i positiv retning.

Men jeg tror mest på å tro på.

Tro på mennesket.

 

Og “de andre” i serien Lost er egentlig veldig like hovedkarakterene.

 

Psykologen Sondre Risholm Liverød i webpsykologene, sier at blir en godt nok kjent med andre mennesker vil en like dem.

En svært interessant påstand.

 

Det er bare trist når folk føler behov til å trykke hverandre ned.

Vi kan komme til å såre hverandre uten å vite eller ville det.

Jeg tenker at greier vi å være gode mot dem vi møter, være åpne og prøve å lære framfor å fordømme, da er vi kommet langt.

For vi vet aldri nok om andre.

Knapt nok om oss sjøl.

 

På et vis er det vi ser av et menneske, skjønner av et menneske, likt med det vi ser av isfjellet.

Vi ser bare en bitte liten del, alt det andre er skjult for oss.

 

 

Så vær snill mot andre og ikke minst deg sjøl.

Virkelig snill, vis deg sjøl omsorg og omtanke, da er det så mye enklere å vise det for andre.

Være sin egen mor, en mor som vil det beste for akkurat deg!

 

 

Ønsker deg den fineste lørdagskvelden du kan få.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En helg på en ‘maskin’ jeg ikke skjønner, enten var den tom eller så var den tung.

 

 

 

 

I dag tok jeg fram en hjemmetest jeg hadde liggende.

Kanskje det var grunnen, nesten håpa jeg-.

For da måtte jeg skrinlegge det som lå foran meg.

 

Den var negativ.

 

 

Ikke for det, jeg har fungert litt bedre i dag.

Jeg har rota.

Sortert papir i dunger, et arbeide jeg har grudd meg til i lengre tid.

Fant ikke det jeg leita etter.

 

Kanskje ligger det i papirhaugen på jobb?

 

 

Ikke har jeg orka lage meg ordentlig mat. Det har gått i nudler og egg og bacon.

Riktignok fikk jeg bakt grove boller uten sukker i går, de ble ikke så verste.

 

Etterpå, da jeg flata ut i sofaen for å se tv, sovna jeg.

Slik liksom i en tåke.

 

For dagen, utenom bollene, var en sløv strøm av tid jeg ikke husker noe særlig fra.

 

Da jeg skulle legge meg for natta skjedde noe som heldigvis ikke bruker å skje ofte, til tross for at bor litt slik for meg sjøl, jeg ble redd.

Ble redd for lydene jeg hørte, tror noen av dem kom fra min egen kropp.

Jeg fikk snakka litt alvorlig med meg sjøl og fortalt at nå narrer hjernen deg.

– Ingen banker på vinduet.

 

Så sovna jeg inn i natta.

 

 

Forresten, jeg våkna også til dagen i går med et skikkelig tungt sinn.

Det fantes liksom ingen glede.

 

Kjemi, jeg har for lite stoff i hjernen som løfter opp.

Og jeg vet “medisinen”, jeg gjør det. Frisk luft og bevegelse.

 

Optimismen var heldigvis på plass da jeg hadde stått opp.

Kanskje har det blitt for mye podcast.

Å lytte kan slite.

 

 

Så her var det ikke den store gnisten.

Foran meg har jeg flere dager med møter, kjøring på snødekte veier og materiale jeg ikke har lest gjennom.

 

I kveld venter mor meg på besøk, og jeg tror at egentlig bør jeg ikke.

Men det er ikke lett når noen ber deg inderlig om å komme i løpet av helga.

Og så fant jeg ut at jeg kunne dra dit i kveld, for så å overnatte, før jeg dro videre til byen.

 

Nå har jeg bare lyst til å starte dagen hjemme hos meg sjøl.

Så skal ringe nå for å høre om det går bra om jeg kommer innom i morgen, som også er plana.

For da skal jeg overnatta hos henne og lage middag først, bytur dagen etter også.

 

 

Beklager for et nitrist innlegg, det står nok ikke så ille til som det høres ut…bare lei av vinter og alt dette jeg ikke har oversikt over.

Tror det bare er det.

For uansett blir da alt bra, det blir det. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den følelsen, den følelsen når du ikke har noe på timeplana etter uker med program.

 

 

 

 

 

Litt av en ingress, kanskje, og den er sann, men så må en huske på at alt er relativt. Noen vil alltid tenke; er det noe å vase og mase med.

Mens andre vil kanskje syns som meg og skjønne.

Men slik er det.

Og det har ingen ting å si, for jeg sitter her med MIN følelse av å ikke han noe på programmet.

 

Da setter en opp andre ting, det er klart.

Og det som er så fantastisk er at en kan.

 

– Føler du deg energisk, spør mellomste over messanger.

 

Og jeg svarer at jeg tror nesten det.

Bare det er fantastisk.

For jeg har mang nok gang følt på at startmotoren ikke har virka og da satt jeg bare der da.

Nå har jeg vaska kopper og klær.

Ikke samtidig i samme vann da, bare for å understreke at jeg har litt system.

 

Men at det er fantastisk fri-fredag er fenomenal sant.

 

Jeg fikk spørsmål i går om jeg hadde fri i dag.

Og jeg svarte på et slikt vis at jeg skjerma fridagen, jeg sa jeg var så glad jeg ikke skulle noe noe, ingenting, inga plan, ingen avtale.

Det siste sa jeg ikke, for det las en ut av det andre jeg sa.

For jeg hadde en følelse av at tanken var å komme innom, så kanskje var jeg litt stygg som satte opp orda som gjerde mot et slikt forslag.

Jeg får gjøre det godt siden.

 

For i dag har jeg lyst til å gjøre slik jeg ikke rekker, rydde, vaske, kose meg med å ikke skulle, bare gjøre det jeg gjør fordi jeg har lyst.

 

Sender et stort hjerte ut i verden.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I pausen etter mye, sitter jeg og tar inn flyvende, avslappende musikk.  

 

 

 

 

 

Ute snør det tett.

Kvelden er fri.

Ingenting jeg skal.

Annet enn å legge meg.

 

Etter hvert.

 

Jeg trodde jeg skulle ta fri etter jobb i dag.

Men det skal jeg ikke, og det går bra.

Må ha noen timer, ikke så mange.

Og så tar jeg helg.

 

 

Sa jeg at det snødde -.

Det snør.

Store filler laver ned.

For litt siden var jeg en tur ute, da var det opphold.

 

 

I kveld orker jeg ikke å tenke, i motsetning til innlegget i går.

Jeg tenker ikke og det snør.

 

Siste onsdag i mars på nestsiste dagen før april.

Ja…tida går den.

Fader som den tida går.

Det har vært fint og hoppa i tid.

Kunne boosta seg opp på en dag da en var ungdom.

En dag en var på toppen.

Det har gjort godt.

 

Føler virkelig ikke at jeg hører hjemme.

Utenfor hjemmet.

Hos meg sjøl hører jeg veldig til.

I min egen stue.

I mitt eget hus.

Så lenge det varer.

For slikt vet en aldri.

 

 

Kanskje må en flytte før en vet ordet av det.

Men ikke i kveld.

I kveld hører jeg musikk, ser etter snøen som har slutta å falle.

I kveld kan jeg kose meg under et pledd.

Bare enkelt være til.

Ikke noe mer.

Ikke kveld.

I kveld tenker jeg ikke.

Og det er godt.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Noe av meg sitter her og noe av meg er i flog. Mandagsmorgenen jeg tok litt slakke på.

 

 

 

Jeg står på farten, dagen er egentlig i gang.

Men frokosten måtte jeg rekke.

Tok meg et rundstykke av speltmel, gulrot og cottage cheese, som pålegg ble det stikkelsbærsyltetøy.

Las at det var bra for noen av mine plager, husker ikke hvilke.

 

 

En kopp kaffe måtte jeg også ha.

 

Her om dagen tenkte jeg å lage meg en kopp veggkaffe.

Kaller det det.

Da viste det seg at maskina ikke hadde likt å ikke bli brukt, for den virka ikke.

Den hadde fått en pause på nærmere året.

 

Jeg brukte noen dager på å klappe og stryke på den. Sa noen godord også, inni meg.

Og til slutt harka den seg opp, så no lager den igjen kaffe.

 

 

Derfor ble det en kopp veggkaffe.

Navnet kommer av at den enkelt henger på veggen.

 

Mat må man ha.

Kaffe også.

 

 

Nå har jeg hatt en telefon om jobb.

Jeg er i farten.

Må gjøre klart til møtet, innkjøp av mat og utskrift av papir.

Og gå igjennom punkta.

 

Så da er det bare en dusj før jeg løper ut i dagen.

Ønsker deg en god dag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Dager og kvelder med sol. Det er en ny uke. 

 

 

 

 

Helga er over.

Været holdt gjennom den.

 

 

Sol og blå himmelen.

Men temperaturene har vært skarpere.

 

 

Jeg måtte skrape bilvindua første arbeidsdag den uka her, et mykt lag med is.

 

 

På søndag reiste yngste opp igjen.

Etter en helg hjemme.

 

 

Så kom bussen å tok henne bort.

 

 

Det var bare å vinke henne avgårde.

 

 

 

I dag går en ny vakker dag over himmelen.

 

 

I går kveld da jeg kom hjem etter arbeid, gikk jeg meg en tur med fotoapparatet, for å fange våren.

 

 

Så dette er et innlegg med bilder, for å dele på lys, skygger og våren i anmarsj.

 

Selja som har begynt å blomstre. 

 

 

Sola som er på tur ned i havet der ute, bakom fjella.

 

 

Og som sender de siste strålene inn i trea, trea ned mot sjøen.

 

 

 

I dag er enda en ny dag.

Med sol.

Det er meldt et annet værlag.

Ei tid kan aldri vare, men godt har det vært.

 

Så skal nyte denne dagen også, en fin dag som i tillegg er en fridag.

 

 

Hvordan har du det der du er?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Midt i mellom brøddeig, kjøring og andre oppgaver, tar jeg meg en kopp kaffe.

 

 

 

 

For å være mer presis er det vel frokosten jeg er i gang med.

Enkel og grei. Gulrotrundstykker med stikkelsbærssyltetøy på og kaffe.

Dagen har vært i gang en stund.

 

Det første jeg satte i gang med var å ta av senga og henge sengetøyet ut til lufting, samtidig som jeg fikk satt på en maskin klær.

Den skal jeg få hengt ut ute nå.

Satte på vann, laga meg limevann og kaffe.

Satte så i gang med en grov brøddeig med mange vendinger.

Sjekka at sønnen var våken, for han kom hjem for et par dager siden.

I går kveld kom også yngste datter.

Sønnen er hjemme for å ta jegerkurs.

 

Nå har jeg kjørt han til sentrum der kurset blir holdt denne helga.

Etter jeg kom hjem fikk jeg satt en ny deig med rundstykkene med gulrot og cottage cheese.

Så nå er det godt med en liten pause.

Når bakinga er ferdig skal vi inn til sentrum, hente sønnen, handle for mor og besøke henne.

 

Det har vært noen dager i travlere modus.

I går var det møte i byen og denne gangen ble det krevende på et annet vis, men samtidig er jeg glad for at jeg sto i det.

Greidde å snakke, dog med en stemme som ville svikte i gråt.

Men jeg sto i det, jeg var bare fryktelig sliten etterpå.

Egentlig var det ikke personlig, men det kunne oppleves slik, når en blir pekt på i plenum.

Jeg fikk også beklagelse etterpå, i plenum.

Det handler om å få mye ubedt fokus.

Men jeg sto i det. Jeg gjorde det.

For noen år siden har jeg nok knekt sammen.

Slik ser en at en både lærer og utvikles.

 

På returen rakk jeg akkurat ikke ferga.

Bommen var lagt med, dermed kjørte den.

Timeplana mi etterpå var heldigvis slik at jeg tålte denne halvtimen med vent.

 

Det skal sies at i går kveld med to stk. barn i hus, etter maten, etter prat som jeg var for sliten til, sovna jeg som en duppe da hodet møtte puta.

 

 

I dag våkna dagen til sol og foreløpig fjorten grader.

Er det ikke fantastisk.

La dette vare e v i g.

 

 

Nå skal klærne opp på snora.

Nyt lørdagen din.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Dager labber langbeint rett fram. Mot vår og sommer. 

 

 

 

 

Det har vært morgener der sola har krøpet opp over åskammen og kila meg i øynene gjennom uvaska vinduer.

 

 

Etterpå stiger den opp på himmelen med glede i hver stråle.

Nedenfor huset, på enga ned mot veien, har gule bustehoder dukka opp.

 

 

 

 

Vi har allerede nådd torsdag.

I dag er dagen grå.

Og siden skal jeg på jobb.

Denne uka er det ikke helg før morgendagen er over.

 

I går kveld hadde jeg planlagt tegnedag.

Plutselig rasa tida fra meg, jeg fikk låst døra for å sette meg i bilen.

Da ramla alle blyantene utover, fikk samla dem sammen med noen tørka grasstrå.

Endelig var jeg på vei.

Spent på hvordan det så ut der jeg skulle.

Sist jeg tok denne veien var det mørkt og jeg så ikke noe. Skrev om det HER.

 

Nå hadde jeg liten tid.

Ned mot et veikryss tror jeg kanskje jeg har dyktig god fart.

Da ser jeg det, litt lengre borte, på en avkjøring, der står en politibil.

Med litt hjertebank bremser jeg ned for å svinge av dit jeg skal.

På tur over brua ser jeg en bil kommer etter, den svinger også til venstre etter brua.

 

Og jeg ser det, politibilen!

Nå kjører jeg langt under fartgrensa, bare mistenkelig det, kanskje…

 

Den henger med der jeg er på vei mot en vei som til slutt ender dit jeg skal.

Nytt veikryss og politibilen følger på.

Men den setter ikke på blålysa som den gjorde den gangen HER, i fjor sommer.

 

Jeg passerer enda et veikryss og over en ny bro.

Tar av ved et nytt veiskille.

Vurderer om jeg skal stoppe og høre om det er noe politiet vil meg. Den har hengt etter i denne grisgrendte verden i minst et kvarter.

 

Men da jeg tar av den siste veistumpen, som ender akkurat der jeg skal, hadde de stoppa å fulgt etter. Like før den siste broa.

 

Framme kommer jeg meg skjelvende ut av bilen.

For ubehagelig var dette, for jeg var så klart redd for at det var ett eller annet jeg kunne få bot for.

Og det hadde jeg så klart ikke lyst på.

Derfor fikk jeg ikke anledning til å nyte naturen på turen, jeg var mer opptatt av speilet for å se om bilen bak fortsatt var der.

 

Etterpå var kvelden riktig fin.

Fikk tegna og vi snakka.

Og fikk også vite at politiet visst nok var på jakt etter de som burner svarte spor på veien.

 

 

Ellers har uka mi vært rolig.

Og noe spenning kan en godt unnvære.

 

Her er et bilde fra da jeg kom hjem en annen kveld og skulle prøve å ta bilde i månelyset. Det var ikke så enkelt, for det var for mørkt til tross for strålende månelys.

 

 

Nå skal dagen brukes til å få opp hjemmets hygge, eldstemann kommer i kveld.

Så noe planlegging og noe rydding må til.

 

 

Ønsker deg en riktig fin torsdag.

Håper du har noe på programmet du gleder deg til.

 

 

♥