Her sitter jeg og ser ut, mens katta ser inn. Miranda syns hun også skulle vært inne.

 

 

 

 

Jeg sitter her i stolen min.

I dag kan jeg ikke så mye annet.

-Enn å sitte her.

Eller…litt kan jeg foreta meg av bevegelse. Så klart.

Og alt gikk bedre enn trodd.

 

Da jeg var på St. Olav i august, ville de ta ut veske av knærne – men i og med jeg ikke hadde noen til å kjøre meg hjem, ble det utsatt slik at jeg hadde et opplegg i rundt det.

Før timen jeg fikk, ble jeg en anelse snufsete, så utsatte den.

Fikk time forrige mandag, men var opptatt. Derfor ble denne timen først i går.

Hadde lagt opp til dette i øst og vest, planlagt og klarlagt.

 

Så synte det seg at i løpet av denne måneden hadde betennelsen gått ned, så ansamlingen av veske lå nå bare i små hulrom og kunne bare ligge.

Det ble satt kortison bare i ett kne, ikke begge.

Derfor ble alt mye enklere.

 

Sønnen behøvde ikke kjøre meg helt hjem.

Vurderer om jeg ikke behøver to dager hjemme, som planlagt, men kanskje dra på kontoret i morgen. Men så fikk jeg vite far kommer hjem fra sykehjemmet tidligere enn antatt. Mor ønsker meg tilstede når sykebilen returnerer med far og hjemmetjenesten ankommer.

Allerede i morgen.

Så tror jeg bare tar disse dagene med hjemmekontor, som avtalt.

 

Gleder meg til jeg kan bli mer aktiv.

Det er virkelig på tide at jeg kan.

 

Men kanskje jeg skal slippe inn kattene og gi både Miranda og Cleo mat.

 

 

♥

 

 

 

Fredagskvelden er snart natt.Jeg drikker Bris og tenker tomme tanker.

 

 

 

For egentlig bestemte jeg meg bare for å skrive noen ord. Noen ord uten den store meninga. Bare for å si titt, titt, her er jeg.

Uka har innholdt jobb, møter og besøk hos faren min.

Her er et bilde fra flate Smøla. Der var jeg en dag.

 

 

Her er fra Edøya, der ferga går fra.

 

 

Fikk lyst til å dra hit en dag bare for å ta bilder.

 

Faren min er lei av å være på sykehjem.

 

Jeg gleder meg til at jeg har mer orden i rundt meg.

 

I helga skal jeg treffe gjengen min.

Og så har jeg fryktelig mange telefoner å ta.

-Burde klipt håret.

-Lege.

 

Av og til er de enkleste telefoner en utfordring.

 

Men aller først skal jeg ta en natt med søvn.

 

Ønsker deg en god helg.

 

 

Har du noe du gleder deg til å gjøre i helga?

 

♥

 

 

 

Plutselig helg. Eller nesten helg. Etter en dags innsats.

 

 

 

I går hadde jeg først dag  på jobb etter ferien, ikke så mange på kontoret – men høy aktivitet utenfor dørene. Hørte jeg.

Jeg fikk lest gjennom mailer, svart på noen og gjorde mitt beste for å få oversikt.

Åt lunsj ute i sola, der mange hadde funnet veien – med betryggende en meters avstand.

Fikk vite at at fasttelefonen legges ned og at en ikke kunne kopiere uten å ha en brikke. Folk var litt oppgitt over dårlig kommunikasjon. 

Det er nye tider.

Men en venner seg til.

Ble også fortalt det var intervju på gang med nye ansettelser.

Må vel inn i framtida for å vite hvordan alt blir.

 

Da jeg kom hjem var jeg dødstrøtt, tok fram en solstol, koka meg kaffe og smurte noen skiver. Etter å ha spist, sovna jeg.

 

 

 

 

Drømte hissig.

Det samme i natt; Var med hurtigruta, var å snakka med en jeg kjente da båten la til kai. Jeg skunda meg tilbake for å finne tinga mine og bilen. Trappa ned til der jeg hadde eiendelene var stengt fordi båten var framme, og jeg kunne ikke ta med meg noe av dette etter båten var lagt til kaia, sa de. Så da måtte tingene mine bli ettersendt. Ikke visste jeg av bilen min heller.

Altså, kaos.

 

 

Våkna til en varm dag med litt sol.

På timeplana sto det bibliotek, litt utpå dagen. Derfor skulle jeg hente mor for å besøke far på sykehjemmet først.

Foreldra mine bor øverst oppe i et bratt boligfelt. De siste dagene har det vært graving, lastebiler og vanskelig framkommelighet.

Så slik vet jeg ikke om det går an å komme fram om dagen.

 

I dag sto en riktig stor lastebil utenfor innkjørselen til huset deres. Passasjen forbi var ca. 40 cm med en dyp grøft på andre sida.

Mor må bruke krykke, så var spent på om vi klarte å komme forbi.

Det gikk heldigvis bra, og far ble glad. Da han fikk besøk.

 

Mens vi er der får jeg telefon.  Det viste seg det var flere steder det var graving om dagen.

Foran biblioteket!

Så det ble stengt fordi det var vanskelig for publikum å komme seg fram til døra, og plutselig hadde jeg fri.

 

I går kveld hadde jeg lagd kålruletter, for mange for meg. Derfor ble det spontant invitert til middag, mor ble med meg hjem.

Advarte henne mot rot, men hun mente hun takla det fint. Alt stoffet jeg har drevet å vaske har ikke fått noen plass. Men vurderer å bruke soverommet som jeg snart kan ta i bruk. Skal få satt inn en seng, men tenker på å kjøpe hyller for å legge stoffet i. Har også vurdert litt om jeg skal ta leiligheta i bruk til verksted, for orker ikke leie den ut nå. Har også vurdert Airbnb. 

 

Vi hadde en hyggelig middag sammen.

 

Og nå har jeg fri helt til tirsdag. Virkelig en laidback oppstart på jobb etter ferien. Sjøl om jeg fikk tatt noen jobbetelefoner i dag, ble dagen en fridag.

 

Ikke den verste oppstart dette. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Etter 11 år. Etter 11 år og tre måneder, for å være nøyaktig.

 

 

 

 

Ingen ting varer evig, er det sagt.

Livet varer i all fall ikke evig.

I starten av uka måtte jeg ta en avgjørelse.

 

Nå har tiden vært noen dager i en boble.

 

Boffen var hos veterinær for omtrentlig akkurat ett år siden. Han begynte å få mye forkalkning i bein sa de. Han fikk tabletter for lindre problemet.

I den senere tid begynte dette å forverre seg.

En dag måtte jeg løfte han opp da han ble liggende, men så gikk det bedre.

Det gikk fint å gå tur, men han var veldig sliten etterpå.

Han hadde også en del problem meg magen sin.

Det var tydelig han hadde vondt, og mot slutten virka det som han så på meg og øynene hans sa “hjelp meg”.

 

På mandag ringte jeg veterinær og fikk time samme dag.

Det var bare en utgang.

Så jeg ringte barna, en tung beskjed å gi.

Alle tre hadde anledning til å komme, fikk utsatt veterinærbesøket til tirsdag.

Så på mandagskvelden fikk vi alle tatt en verdig avskjed.

Vi hadde en god kveld, sammen.

 

 

Barna gikk en lang tur med han i regnet.

Der de fikk dele den siste turen.

 

Vi hadde time tidlig neste dag.

En stille og sørgelig time.

 

Barna ville ta han med seg hjem igjen.

Ville lage en grav.

I regnet grov de plass, like ved starten for mange turer i skogen.

De jobba som helter.

Så henta de kroppen til boffen.

 

 

Og sammen med noen av leikene sine ble han dekt til.

 

 

Jeg kjente en glede, en slags kontakt, over at graven hans er lett å se.

Vi skal plante et tre og plante et blomsterbed der.

Har vi planlagt.

 

Vi delte bilder av vår venn.

 

 

Det har vært mange tårer, men svært fint å kunne være sammen.

 

På onsdag var tida i bobla over.

Barna reiste til sitt og jeg er tilbake med de to kattene, som begynner å bli ur-gamle. De blas seg opp og tok tilbake plassen sin.

 

Jeg er glad for at valget ble tatt, det føltes så riktig.

Dagen var kommet.

 

Vi har ansvar for at dyra våre skal ha det bra.

 

 

♥

 

 

 

 

I kveld høljer det ned. Høstlig. For et par dager siden var sommeren her.

 

 

 

Jeg hadde ikke tatt turen ned til sjøen siden ormen. Den satt igjen i minnet.

Men varmen i lufta frista til en dukkert.

Så boffen og jeg tok turen nedover bratta.

Et stykke nedover fant jeg det sammen som jeg fant i fjor, det lyste gult av kantarell. De fikk jeg plukka på tur opp.

 

Det var full flo, og skikkelig flo.

Såpass mye at vi ikke kunne gå tørrskodd bort til den lille stranda.

Boffen var tøff,  der han vea gjennom vannet.

 

 

Hans siste tur ned til sjøen.

 

 

Den lille stranda lå der, denne gangen var det ikke mange skritta før vannet nådde langt oppover kroppen.

 

 

Det isa gjennom marg og bein.

Fikk tatt noen svømmetak.

Sola glitra mellom trærne, men stranda ligger i skyggeland.

Vinden var varm, så ikke problem med hud dekt med vanndråper. Det var bare godt.

 

 

Så gikk vi opp vi to.

En sliten hund sovna på stuegolvet.

Nå er han ute i regnet.

Det er siste kveld med gjengen.

I morgen skal han få hvile.

 

 

♥

 

 

 

 

Jeg våkna fra drømmen. Den prøvde nok å trøste meg.

 

 

 

 

 

 

Drømte at mannen til søskenbarnet mitt hadde det slik som meg. Så da var det nok ikke farlig når han som både var mann og lege kunne ha det slik..

 

Jeg våkna og det fortsatte.

Knipa.

 

 

Jeg var redd mange ganger under svangerskapet.

 

– Det kan ikke skje mer enn en gang, sa mor.

 

Akkurat det var jeg ikke trygg på. Folk lever i krig og mister alle sine, så  hvorfor kunne det ikke skje to ganger med meg.

 

Å miste.

 

 

I dag er det 30 år siden.

 

 

Jeg skrev for ni måneder siden om Bue.

 

En kan heller ikke gjøre forskjell på døde barn.

Høres nesten barbarisk ut, men jeg kan ikke det.

 

Derfor en markering også for Runa.

 

 

Jeg aksepterer at livet ble slik.

Det var slik det ble.

Sorga var enorm da vi var i den. Den var stor lenge, for det går ikke ubemerka forbi.

 

Det er mange som opplever dette.

Det er mange som ønsker barn og aldri får oppleve å få det.

 

Vi fikk.

 

Runa hadde en liten gnist av liv, den minste stemmen en kan tenke seg, et så tynt og lite skrik.

Hun puttet tommelen i munnen.

Men alt, alt for ung for livet.

 

Minnet vi fikk.

Med henne.

 

 

I dag er det tre tiår siden. Så lenge og så kort.

 

Det var slik det ble.

Slik ble det.

 

Sorga har grodd, for livet har en evnen til å gå videre.

Det er en god erfaring å skjønne det. For det kan hende det er kunnskap en trenger siden. Livet kan komme til å gi mange stormer og orkaner.

En må bare tåle det. Det er valget en har.

 

 

Jeg føler takknemlighet, ikke for sorga jeg måtte ta, men kunnskapen jeg fikk.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Kvelden smøg seg rundt husnovene, myk og god. Det var høgsommer med varme og dufter.

 

 

 

Dette var i går kveld.

Himmelen sto nesten i brann.

 

 

Sola farga skylaget fantastisk.

 

 

Tidligere på kvelden hadde plenen fått seg en ny omgang og jeg ble ferdig. Slik med god følelse kunne jeg rusle rundt og innta himmelen over meg.

 

 

Naboens katt kom og hilste på.

 

 

Og jeg måtte knipse mer bilder. I dag ser jeg facebook er full av bilder med røde himler.

 

 

Det er ny dag og dørene står åpne. Jeg tok meg fri i dag, bytta dag.

Ellers magasinerer jeg mye overtid om sommeren.

Så meldingene var gode, mens det er meldt regn i morgen.

Jeg er heldig som har denne muligheten til å sjonglere arbeidstiden.

 

Dagen skal bruke til å gi meg plass. Har også planer om å kjøre gjennom en runde med solhilsen. Den er det nå lenge siden jeg fikk til.

Men ennå er jeg ikke på plass i meg sjøl, så drikker vann, lime-vann og ennå mer vann. Min prosedyre for tida, for å være i gang.

 

Ønsker deg en fin dag.

 

♥

 

 

 

 

 

 

Radioen min snakker og synger. Egentlig er det bare en mobil som har kontakt med en høgtaler. 

 

 

 

Søndagen er tungrodd.

Det som er godt er at dagen er min, uten noe som skal skje. En annen sak er at det er mye som jeg bør få gjort.

For jeg står foran sommerens travleste uke.

Det skjer noe på nesten alle plan. Og nesten program hver dag.

Eneste lørdagen, det kan hende den er fri.

 

En bør kose seg med slikt som skal skje, og jeg må prøve på det.

Men det blir kanskje for mye må og bør.

 

Ute skinner en bleik sol.

Jeg tenker på plenklipping og sanking av mjødurt.

 

 

Laga meg te her om dagen. Plukka inn noen blomsterkvaster.

 

 

Slo over vann. 

 

 

Det fikk trekke over ti minutter, som var for lang tid.

 

 

Teen ble i skarpeste laget.

 

 

Har lyst til å tørke mjødurt til te, den skal ha en del gode virkninger denne planta. Den skal blant anna være betennelseshemmende.

 

Det er så mye i naturen, som vi kan bruke.

 

Nå må jeg prøve å bruke denne dagen, for det må jeg. Om ikke jeg gjør det, blir dette en underlig uke.

 

 

 

 

 

Himmelen var blå, skyene var rosa. Og det var natt.

 

 

 

 

Jeg hadde lagt meg uten å dra for gardinene.

Sjøl om klokka nærma seg midnatt hadde himmelen en sterk blå farge.

Og skyene VAR helt rosa.

 

Vurderte om jeg skulle stå opp for å prøve å ta bilde av dette synet. Men jeg hadde lagt meg. Og jeg skulle på jobb neste dag, helst tidlig. For været hadde så gode meldinger.

Det var da det slo meg, med alle timene av overtid, ingen avtaler og regn senere ut i uka, at jeg kunne ta denne arbeidsdagen når regnet kom.

 

Så jeg sovna med den tanken.

Og jeg sov.

Jeg sov uten vekkerklokke.

Jeg sov og jeg drømte.

Om vann og bølger. Til og med båten jeg var på, en stor båt, holdt på å kantre. Men jeg var ikke redd.

 

Da jeg våkna etter åtte og en halv times søvn, var jeg helt omtumla. Slik at en tror en ikke vil greie å bli ordentlig våken mer.

 

Men en blir alltid det.

 

 

Dagen har hittil gått stille i dørene. Skyene har trukket over den blå himmelen.

Jeg tenker.

På ene sida bør jeg bli mer sosial, på andre sida vil jeg trekke meg unna.

Motsetninger.

Jeg tenker jeg må tenke de tankene jeg ikke har tenkt.

Er lei av repriser.

Det er vel ikke slik at en skal sitte fast om en er blitt godt voksen?

Men det er det å finne ut av det, finne de tankene som forklarer for en-.

Nå føler jeg at jeg skrive en slags reprise.

 

Og – jeg har det helt greit.

Dette er ingen dystre tankeøvelser.

Jeg må bare finne nøkkelen til der de tankene jeg vil tenke, ligger.

 

Nå skal jeg gå ut å ta et bilde til å illustrere dette innlegget.

Det blir sikkert en blomster.

 

 

Og det ble det. Pluss litt til.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Hører du til de som liker fisk? Det gjør jeg.

 

 

 

Og fersk fisk er desidert best.

Så da jeg får en melding på mobilen om jeg ville ha nydratt fisk, er svaret et klart JA!

 

Det var en nabo som hadde vært ute på bølgene.

 

 

Jeg får overlevert, rensa, oppdelte stykker av sei.

Hun begynner å si noe-, uten å si det ferdig.

 

Jeg skjønner hun nok tenkte å si at det sikkert var nok til flere.

 

Tenkte hun på foreldra mine?

Tenkte hun på søsteren min i etasjen under?

 

 

Jeg ser på fisken og ser at det er mange stykker, mye mer enn hva jeg har bruk for. Så jeg går inn og slår opp på nettet, leser oppskrifter. De fleste handler om å steke file.

 

Jeg koker.

 

Finner en oppskrift der det er brukt hvitvinsedikk i stedet for vanlig edikk, og pepperkorn, salt og laurbærblad. Koker opp og lar den trekke noen minutter.

Finner ett sted at det står at det er godt med majones med kapers i, finner en annen oppskrift  med smør og sitronskall, sitronsaft og dill.

Jeg lager aioli med kapers.

 

Ringer foreldre mine.

Sender melding til henne i leiligheten under.

 

Alle tre vil gjerne spise sammen med meg.

 

Vi som bor her i huset kjøre innover til foreldra mine med den kokte seien og aiolien.

 

 

Lager smøret, men finner ikke dill, så tar i kruspersille i stedet.

Med nypoteter og gulrot al dente, funker det som en fele.

 

Vi spiser, vi nyter og skryter.

Smak er en glede, og vi tar gleden helt ut der rundt middagsbordet.

 

Jeg sender melding tilbake til fiskeren.

Etterpå.

Får tilbake medling om at hun fikk nesten tårer i øynene.

Hun som gledet oss.

En helt vanlig dag i en vanlig uke.

Slik kan det gå med fisk i fri dressur.

 

 

 

Hvordan liker du best å tilberede fisken, om du hører til dem som er liker i fisk?

 

 

♥