Runa

 

 

 

 

Jeg våkna fra drømmen. Den prøvde nok å trøste meg.

 

 

 

 

 

 

Drømte at mannen til søskenbarnet mitt hadde det slik som meg. Så da var det nok ikke farlig når han som både var mann og lege kunne ha det slik..

 

Jeg våkna og det fortsatte.

Knipa.

 

 

Jeg var redd mange ganger under svangerskapet.

 

– Det kan ikke skje mer enn en gang, sa mor.

 

Akkurat det var jeg ikke trygg på. Folk lever i krig og mister alle sine, så  hvorfor kunne det ikke skje to ganger med meg.

 

Å miste.

 

 

I dag er det 30 år siden.

 

 

Jeg skrev for ni måneder siden om Bue.

 

En kan heller ikke gjøre forskjell på døde barn.

Høres nesten barbarisk ut, men jeg kan ikke det.

 

Derfor en markering også for Runa.

 

 

Jeg aksepterer at livet ble slik.

Det var slik det ble.

Sorga var enorm da vi var i den. Den var stor lenge, for det går ikke ubemerka forbi.

 

Det er mange som opplever dette.

Det er mange som ønsker barn og aldri får oppleve å få det.

 

Vi fikk.

 

Runa hadde en liten gnist av liv, den minste stemmen en kan tenke seg, et så tynt og lite skrik.

Hun puttet tommelen i munnen.

Men alt, alt for ung for livet.

 

Minnet vi fikk.

Med henne.

 

 

I dag er det tre tiår siden. Så lenge og så kort.

 

Det var slik det ble.

Slik ble det.

 

Sorga har grodd, for livet har en evnen til å gå videre.

Det er en god erfaring å skjønne det. For det kan hende det er kunnskap en trenger siden. Livet kan komme til å gi mange stormer og orkaner.

En må bare tåle det. Det er valget en har.

 

 

Jeg føler takknemlighet, ikke for sorga jeg måtte ta, men kunnskapen jeg fikk.

 

 

 

 

10 kommentarer
    1. Såre og gode ord på samme tid <3

      Det er mange som opplever dette…. og det er en sorg man bærer i seg resten av livet. Vanskelig å forstå – og egentlig vanskelig med mye – å forstå – som man selv ikke har opplevd. Og det å miste et barn er ikke noe noen vil oppleve. Men det skjer.
      Sender en varm klem din vei <3

      1. Takk sakl du ha. Ingen vil oppleve slikt nei. Slikt er nok med alt, det man ikke har følt sjøl er verre å forstå og noe er overførbart. Men ingen lever nok igjennom livet uten “bank”. Fin mandag til deg <3.

    2. Min niese mistet sitt barn 8 måneder inn i svangerskapet. Det var stor begravelse, og mange som kom. Jeg skjønner det. Støtten til de som sto i sorgen. De minnes hvert år. Har fått to barn etterpå, men han som ikke fikk vokse opp minnes. Skjønner at det har vært tøffe tak for dere. Men tiden leger heldigvis sårene til en viss grad.

      1. Ja, tiden er en god venn, mange ganger. Stakkars niesen din, men støtte fra andre er godt. Når en begynner å snakke, så er det egentlig veldig mange som har vært gjennom dette å miste. Har snakket med eldre damer (jeg er ikke eldre vettu :)), der tårene rann i strie strømmer når de åpnet opp for opplevelsene sine. For de som mistet på 50-, 60-, og jeg tror også på 70-tallet, fikk ikke samme retten til å sørge. På 90-tallet var det lov, heldigvis.

    3. Å miste sitt barn, det må være den største sorgen av alle. Jeg klarer ikke å forestille meg det. Og selv om tiden går, så vil en del av sorgen og savnet alltid være der, samme hvor mye kunnskap man får i mellomtiden.
      Sender gode klemmer ♥♥♥

      1. Sorg er en merkelig prosess, husker den var bunnløs i intervall og innimellom det bunnløse fikk en litt fred. Etter hvert bredde den freden seg til å være det som gjaldt og sorgen var ikke så uten bunn. Men ennå kan ting treffe slik at tårene kommer. For min sin del har ikke alle barna kunna levd, det var for tett i mellom. Derfor aksepterer en, det ble slik. Kunnskapen består mer i å forstå andre, tror jeg.

    4. Alltid trist å miste en er glad i. Min er veldig frisk ennå…bare 3 og halv måneden siden. Meg jeg fikk lov å ha henne i 40 år.. mange gode minner…men veldig vondt..
      Ønsker deg et godt liv videre

      1. Ja, du har opplevd-. Den sorgen du opplever er vanskelig å forestille seg. Jeg vet om redsel for å miste et barn du har med deg i livet, det levde jeg med i noen år. Men når det skjer… Varm klem og ønsker deg alt godt <3.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg