Hvit og tom var morgenen, for akkurat tretti år siden på dagen i dag.

 

 

 

Snøen som hadde kommet om natta var så riktig.

Det lukta hvitt.

Og det var så uendelig tomt.

 

Hvitt og tomt.

 

Redselen var over, det verst hadde skjedd.

Det var ikke mer å være redd for. At det skulle skje en gang til var vi forskåna fra å vite da.

Fysisk forsto jeg hva som hadde skjedd, følelsesmessig gikk det ikke an å forstå.

 

Sorga.

 

Den var naken og gedigen.

 

Om vi ville ha begravelse…

 

Et nesten umulig spørsmål å svare på.

Hvordan greie å velge riktig for framtida.

 

Å dvele ved en begravelse føltes uutholdelig.

 

Vi valgte fellesgrav.

Den lille var så liten. 

 

I går føltes det så riktig å dra til minnelunden.

Det er ikke mange ganger vi har vært der opp i gjennom åra.

For slik ble livet.

Og valget som ble tatt da viste seg riktig.

For oss.

 

 

Jentene var også med i går.

Vi ville tenne lys.

Være der -.

 

 

I dag vet jeg hvordan sorga er.

Vet også at den ikke vil være enorm og gedigen, men at den bare blir et arr.

Vi fikk være i sorga så lenge det var naturlig. Og jeg hasta for å komme videre.

Videre-.

 

Nå er det gått tredve år -.

 

 

 

 

Og etter hvert kom det tre levende barn.

Men jeg vet det ikke er en selvfølge.

Vi var heldige.

 

Og jeg er fryktelig takknemlig.