Bue

 

 

Hvit og tom var morgenen, for akkurat tretti år siden på dagen i dag.

 

 

 

Snøen som hadde kommet om natta var så riktig.

Det lukta hvitt.

Og det var så uendelig tomt.

 

Hvitt og tomt.

 

Redselen var over, det verst hadde skjedd.

Det var ikke mer å være redd for. At det skulle skje en gang til var vi forskåna fra å vite da.

Fysisk forsto jeg hva som hadde skjedd, følelsesmessig gikk det ikke an å forstå.

 

Sorga.

 

Den var naken og gedigen.

 

Om vi ville ha begravelse…

 

Et nesten umulig spørsmål å svare på.

Hvordan greie å velge riktig for framtida.

 

Å dvele ved en begravelse føltes uutholdelig.

 

Vi valgte fellesgrav.

Den lille var så liten

 

I går føltes det så riktig å dra til minnelunden.

Det er ikke mange ganger vi har vært der opp i gjennom åra.

For slik ble livet.

Og valget som ble tatt da viste seg riktig.

For oss.

 

 

Jentene var også med i går.

Vi ville tenne lys.

Være der -.

 

 

I dag vet jeg hvordan sorga er.

Vet også at den ikke vil være enorm og gedigen, men at den bare blir et arr.

Vi fikk være i sorga så lenge det var naturlig. Og jeg hasta for å komme videre.

Videre-.

 

Nå er det gått tredve år -.

 

 

 

 

Og etter hvert kom det tre levende barn.

Men jeg vet det ikke er en selvfølge.

Vi var heldige.

 

Og jeg er fryktelig takknemlig. 

 

6 kommentarer

    1. det er trist å misse et barn ,att du har mist et viste jeg ikke,men tiden blekner savnet selv om minnet består ,har nok mist et par barnebarn i mors liv også ,men heldigvis har det kommet levende i ettertid :=) fint å ha en grav å gå til

      1. Det er nok trist som bestemor også, når et barnebarn forsvinner slik. Husker moren min snakket om det. Det er nok mange som har opplevd dette. Fikk berre så behov for å dvele litt ved dette denne gangen. Ble nok paff over at så mange år har gått. <3

    2. Så trist..selv om åra har gått og det har fått avstand er det jo alltid med deg/ dere.. Fint å markere med lystenning og godt å være takknemlig for de man har i livet sitt ..Klem ✨

      1. Det ble en fin, liten markering. Vemodig, sorgen er blitt en del av livets historie. Og ikke minst, det er også mye å være glad for. Det som ble spesielt var at denne dagen er slik omtrentlig halveres i det levde livet mitt. Det satte i gang en tankeprosess, om livet og hvordan det blir brukt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg