Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

En helg med sol. Og en helg med travelhet. Eller er det bare jeg som har følelsen…

I dag skal jeg likevel ingen ting. I alle fall ikke noe etter klokka. Men håper jeg får opp husnummeret mitt. Og så skulle vi vært hos mor og gjort det samme. har laga vaffelrøre og koka rabarbrasyltetøy med ingefær i. Med en klatt rømme oppå tror jeg det blir godt. 

Sønnen er hjemme. Han tok med seg skruemaskin fordi min gikk heden for noen år siden. 

I går trappa han seg gjennom et terrassebord da han var i farten. Jeg har unngått bordet fordi jeg visste. Han skulle skynde seg ut for å se på hvordan det gikk med det som lå på grillen. Det var da han trappa ned i det store intet. At det ikke ble brudd er et stort under, han berga til og med tallerken han skulle legge kjøttet på. Så det å trappe ned i løse lufta, i stor fart og komme nesten helskinna fra det, er helt vilt. Men han har nok rett i det han sier, han lander alltid på føttene. For han er smidig. 

Da jeg kom hjem i går var det ikke annet å gjøre, enn å grille. Været var helt nydelig. Det ble for sent til å spise ute, så vi åt inne etter alt.

Jeg våkna tidlig i går morges og var skikkelig trøtt fordi sønnen og jeg både hadde prata og sett på en serie kvelden før.

Da jeg var oppe gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke hadde gangen på dagen, det stressa meg temmelig mye. Og jeg kjente på lysten til å gjemme meg og bare bli borte, ikke gå inn i dagen. Var det forventa at jeg skulle innta en rolle?

For det var premiere av et minispel på museet, det hadde vært øvinger en stund. Et stort kobbel av folk var kobla til og første forestilling var utsolgt.

Den nystarta vennegruppa skulle ha ansvaret for å selge mat. Jeg tok på meg å bake en skuffkake og kjøpe det som måtte til. Oppdaga dagen før at det var annonsert matsalg før begge forestillingene, ikke i mellom. Det betydde at jeg måtte dit tidligere enn avtalt.

Dagen starta derfor med meldinger og telefoner for å klarere.

Sjefen min var enig med meg, ingen blomsteroverrekkelse fra museet i dag. Forestillingen skal vises senere i sommar, da kan museet tre fram og takke.

Så etter hvert falt dagen på plass, jeg fikk alt inn i bilen og dura utover med lydbok på øret. Var framme to timer før forestillingen. Så hadde god tid, det er så godt.

Det var ikke mindre enn seks mennesker som styra parkeringen, jeg har aldri hatt mer enn tre på større arrangement.

Etter avlossing fikk jeg kjørt den bort og kunne rusle i ro tilbake over haugen. Den ene parkeringsvakta som jeg snakka med, en ungdom, ønska meg en fin opplevelse. Det var så hyggelig, så det må jeg videreformidla. 

Og folk kom, det fyltes opp på området. Været kunne ikke vært bedre.

Så begynte stykket. En monolog av gründeren som i sin tid starta klippfiskproduksjonen etter han fikk en kongelig resolusjon i 1691 om oppkjøp av fisk i området Nordmøre og Trøndelag.  Mannen het Jappe Ippes og kom fra Frisland.

Forestillingen varte i 40 minutter og da den var over kjente jeg en tåre i øyenkroken. Livet til mannen det fortelles om var krevende.

Stykket fikk gode kritikker i avisa i dag.

Det ble stående applaus og utdeling av blomster.  Jeg fikk også en rose.

Jeg gikk før neste forestilling starta. Vandra over haugen og ned til bilen, som var blitt en bakerovn.

Dagen var over og alle bekymringer gjort til skamme. Så i dag er den en pust i bakken. I morgen er det skoleformidling, så da vakner jeg nok tidlig igjen. Og akkurat det må jeg for så vidt.

Men først søndag.

♥