Søndagskvelden er ved endestasjonen. Det er liksom ikke noe futt i meg. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Bloggelysta er som sunket i jorda.

Jeg har ikke, skal jeg være ærlig, lyst til noe. Eller lyst… Jeg har vel lyst, men ikke tiltak.

Nå er jeg ubegripelig lat, tenker jeg.

Men det er kanskje ikke bare det.

I kveld kom sønnen, han skulle komme i går. 

– Du må være så snill å si i fra, sa jeg. Jeg hadde ventet beskjed. 

I dag måtte jeg ta et besøk hos mor, hun må få besøk anna hver dag, helst, av noen i familien. Det betyr i de fleste tilfellene meg.  

Jeg hadde noe tjukkmelk fra Rørosmeiriet som gikk mot utløpsdato. Miksa sammen en vaffelrøre og tømte i en flaske. Mor har et mye bedre vaffeljern enn mitt.

Da jeg skal dra hjem igjen og har rydda, vil hun se på vaskerommet. Jeg må hjelpe henne med noe der.

På tur nedover veien er hun kommet på lufteverandaen og vinker med staven sin. Eller var det vinking…

Jeg stopper og spør om det var noe.

Det var tv’n.

Så rygger jeg opp, av med skoa og opp trappa for å slå på den grønne knappen. Så slik rekk jeg ikke være hjemme til eldstemann kommer. 

Han syns det er godt å ta det med ro, så godt at han sovner på sofaen.

Da ser jeg det, strålene til sola leiker bortover golvet.

Sola som kom igjennom skydekket og laga glede bortover golvet.

Jeg ser ut av vinduet og ser lyset som spiller i skylaga.

Det er et fantastisk skue.

Lyset er ingen liten ting, men lysleiken bortover stuegolvet er en liten ting som speiler det store. Og det teller i høyeste grad.

Så da ble dette svaret til at Utifriluft  utfordrer til «De små ting som teller» som var oppfordringa fra henne denne helga.

♥