Jeg er ikke i målgruppen, men jeg har levd et liv. Derfor føler jeg behov…
I dag rundt klokka 15.00 skal Stortinget stemme over ny abortlov. Om grensa for sjølbestemt abort skal utvides fra 12 til 18 uka. Første gang jeg hørte om dette trodde jeg ikke det kunne være sant. Men det var det.
Så i dag skal dette lovforslaget stemmes over.
Hva jeg syns kommer nok fram allerede i starten, men hvem er jeg… bare en av mange med mine opplevelser. Hvem bryr seg?
Og jeg forstår at det er mye mer i dette enn det vi hører på nyhetene, og det er bare der jeg har grunnlaget mitt fra, det som er sagt der.
Det blir snakka om nemder som vi var på 50-tallet. Som en hard, uforstående gjeng som ikke gir kvinner frihet over sin egen kropp. Jeg har aldri stått i en slik situasjon og følt dette på kroppen. Det jeg derimot har opplevd er det motsatte. Jeg ønsket barn og gleden var stor og formen var helt ufyselig da jeg ble gravid. Jeg hadde bodd aleine i kroppen min i over 30 år og det som skjedde var fryktelig uvant. Da jeg passerte 18 uker kunne jeg ikke lengre få på meg mitt vanlige tøy, noe som gjorde meg sur, skal jeg være ærlig. Forskrekkelsen og redselen ble stor da noe brast i meg og jeg mista en del blod. Trøstende ord på sykehuset om at dette går bra… men jeg husker enda ansiktene på de som undersøkte meg da de så små føtter.
Det ble en uke der jeg følte meg som en apekatt som hang så godt den kunne i greiner av håp.
Det gikk ikke bra.
Jeg hadde kommet opp på 19. uke og den lille gutten var perfekt utenom at den ene foten var ødelagt fordi de måtte inn for å gripe fatt i foten for å få han ut.
Sorgen og smerten var gedigen.
Vi fikk spørsmål om begravelse.
Et spørsmål som var umulig å vite svaret på.
Blodfattig, hormonell og med sorghull som var dype.
Denne gutten var ønska, han var frisk, foreldra var ikke bare sammen, men til og med smidd i hymnens lenker.
Jeg skjønner at de som søker abort etter 12. uke har en helt annen agenda. Barnet viser seg å ha en så stor sykdom som ikke er til å leve med. Grunnen er nok veldig mye mer som jeg ikke skal dvele ved. Kvinner er det også mange utgaver av.
Det kan faktisk være samfunnsnyttig, om barnet trenger mye støtte etter fødsel…
Slikt er ikke lønnsomt.
Og så må kvinner få bestemme over sin egen kropp!
Det er nok her jeg får det største problemet med denne loven. At det er bestemmelse over egen kropp som blir brukt som argument.
Bort med egne opplevelser, nemder og sykdom. Hvor mye kan kvinner bestemme over sin egen kropp?
Vi har mensen, vi har denne livmora og eggstokkene. Vi har alskens ting som skjer i kroppen i forbindelse med dette. Og vi er absolutt forskjellig. Vi er mange utgaver av å være kvinne, finstilt og variert, vi har et utall av hormoner.
Det er damer som er veldig syke når de får mensen, behandlinga er å gi hormonelt prevensjon.
Hvor mye er det forska på kvinners helse?
Hva koster det for en kvinne å produsere et barn?
De blir påvirka av prevensjon, de blir påvirka av å abortere, graviditeter og mye mer. Ikke alle kvinner, for kvinner er som sagt veldig forskjellige.
Men forskning på helse er i mange tilfeller menn som er blitt forska på. “For kvinner er for ustabile» har jeg lest.
Og det er her jeg er ved sakens kjerne, når skal kvinner får lov til å være kvinne med det det medfølger. Få lov til å være oss sjøl, stolte, respekterte med reelle valg som det er godt å leve med. Ikke narra til å tro at det er for vårt eget beste og at vi skal konkurrere på menns premisser. Menn kan heller aldri konkurrere med oss. Men vi kan samarbeide.
Uten overgrep, uten latterliggjøring, uten å bli sammenligna med menn. Bare for å få lov til å være, få respekt med å være kvinne og det det innebærer.
Jeg tror ikke løsningen er å utvide abortgrensen, heller legge til rette for at kvinner får være dem de er, mennesker får lov til å være seg sjøl uten pekefingrer og lovverk som bryter mennesket ned. Bokstavelig talt.
Vi har følelser.
Hvor mange kvinner syns det er greit å ta abort uansett hvor mange uker som har gått?
Sikkert mange, men jeg vet om de som har en sorg det ikke en gong er lov til å snakke om-.
For de bestemte det sjøl.
♦
Flott innlegg som gir mange tanker. Jeg er i mot utvidelsen av abortloven av noen av de samme grunnene som deg. Kvinner kan allerede i dag “bestemme over egen kropp”. Prevensjon er oppfunnet.
Jeg er og usikker på hvor mye kvinnen bestemmer selv og hvor mye hun påvirkes av omgivelsene når det er snakk om barn med sykdommer eller utviklingsfeil. Hvordan skal man klare å ta det valget som er bedt for den enkelte midt opp i sjokk, hormoner og alle andre som har meninger som helsepersonell, foreldre, venner…
tvilling abort, altså der mam velger vekk en tvilling…trenger jeg si mer?
Takk, ja det er så mye i dette…og så klart når vi har opplevde det vi har opplevd, så får en ganske stor respekt for sorgen av slike opplevelser er stor. Men jeg tror at hadde de fleste kvinner hatt et reele valg, og da mener jeg reelt. Der kvinner ikke har blitt «straffa» for å bære fram barn, de skulle vært hedra for den jobben. Men jeg snakker nok om en utopisk, ideell verden som ikke passer til den strukturen vi har i dag. Faktisk er menneskeheten basert på denne jobben. Og dette med å ta valg…, jeg husker vi ble spurt om vi ville ha begravelse den gangen, bare det var helt umulig å vite.
Dette er ikke lett, men du skriver så kloke ord, og det bildet ditt er så vakkert. Glad ikke jeg skal bestemme dette, for det er jammen komplisert……
Takk for dine ord <3
Det bildet ble tegna for lenge siden rundt temaet om å miste.
Heldigvis er vi ferdig med det å ta bestemmelser om dette temaet for vår egen del, hver enkelt må ta sine valg. Men jeg tror ikke det er så enkelt for kvinnen å ta dette valget.
Utrolig bra innlegg, legger opp til langt mer refleksjoner enn de som hyler og skriker. Klem til deg 🥰🐰
Tusen takk, Bunny. Gode ord <3
Jeg får meg ikke til å tro at mange kvinner vil ta abort etter 12 uke , bortsett fra der det ikke er forenlig med liv, det må bære en grusom situasjon å komme i. Jeg synes vi skal holde det til 12 uker. Så godt du fikk en liten flokk selv den forferdelig triste og vonde første opplevelsen din. Jeg greier ikke sette meg inn i det men det må være slik en bærer med seg resten av livet. Klem til deg
Ja, det tror jeg også, at den er grusom å må ta et slikt valg.
Veldig glad i flokken min, måtte gjennom dette en gang til før de kom. Så dette førte til respekt og mine opplevelser av å ha denne flokken, til tross for redsler og utrygghet som det har vært en del av også, er at det er det største jeg har fått lov til å oppleve. En bærer alt med seg, vi gjør det. Alle. Klem <3
Innmari bra skreve!! Og for en viktig tematikk!! Kjenne det brenn i mæ når æ les, for det snakkes og styres og ståkes fra folk som bare ska bestem, og det føles ut som at vi bare ska vær maskina hele gjengen, kvinner som menn. Savne et mer balansert samfunn, som verdsett ulikhetan våre, som ser verdi i det at vi alle har forskjellig (og likt) å kom med, som gir rom for følelsa og ser på det som den mest åpenbare styrken vi har. Bra du skriv om det <3 og takk for at du dele<3
Takk, jenta mi <3
D e vel som maskina vi tjene strukturen best. Tror nok et slikt samfunn har vært bedre for de fleste, men nånnj like denj makta som ligg i slik vi har d i dag. Som ætj parti sjakk.
Følelsa e styrke!
Gla for at du vil les d å likt d. Stor klæm t dæ <3
jeg er nok ikke for abort etter uke 12 jeg heller ,er det pga av foster som ikke er friskt er det litt trart dei ikke greier å finne ut av det før 18 uker er gått,men jeg skal ikke dømme,er bare glad det ikke er meg
Enig, er også glad for at jeg slipper denne situasjonen. Jeg skjønner det er mye jeg ikke forstår, ikke har erfaring med og håper at folk tar de valga som er best for dem, uansett.
Veldig bra skrevet om et vanskelig tema. <3
Tusen takk, Heidi <3
Ja, vanskelig er dette, for det er så mange av oss med sine opplevelser.