Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En rask sveip innom. Dager og tid som fyker forbi. Og akkurat slik må det vel være nå.

Nedetid for blogging, lesing og kommentering.

I kveld prioriere jeg et lite innlegg, fordi det føles best for meg. Så slik skriver jeg nok innlegget like mye for meg sjøl, skrive av meg, på en måte.

Her sitter jeg med kopp te, natt-te. For det er snart natt.

Dette er en uke jeg må prøve å huske og puste i.

Til helga åpnes museet og jeg har nok alt for mye igjen.

Dårlig prioritering?

Ja, en kan sikkert si det også…

Sjøl om jeg både har prøvd og jeg har hengt i.

I dag jobba jeg dobbel dag og var helt ulykkelig da jeg kom opp etter endt arbeidsdag.

Og ennå var jeg ikke gjennom gjøremåla. Følte meg så langt nede som det er lenge siden jeg har følt meg. Slik lyst til bare å sette meg ned å tute.

En miks av mangt, tenker jeg.

En må bare være snill mot seg sjøl når det indre kartet blir slik.

Ingen krise, jeg har levde med meg sjøl i ganske mange år.

Var så  mye verre før.

I morgen går veien utover til museet, dagen blir der. Får kjøre mer forsiktig enn hva jeg gjorde i går.

Det holdt på å gå riktig gale. Jeg hadde laga vaffelrøre og skulle besøke mor. I en sving bikka bollen og jeg skulle prøve å berge den.

Dama jeg holdt på å kollidere med sa at slik måtte jeg ikke gjøre mer.

Når folk blir redd sier de mye rart.

Jeg angrer på at jeg ikke sa beklaga. For det kunne gått riktig galt.

Jeg vet ikke om det var at jeg reagerte raskt da jeg skjønte…

Unngikk i alle fall å treffe.

Bare en stripe i lakken både på meg og bilen. Det er ikke godt å gjøre folk så redd.

I natt hadde jeg disse drømmene om å ikke holde mål, om ikke å ha gjort det jeg skulle.

Jeg har seks uker ferie og litt over fire uker jobb igjen i arbeidslivet.

Det skal bli så godt å slippe denne følelsen en får av å være et piska skinn og en idiot.

Det blir bra.

Det blir det.

Bare rittet gjennom denne uka.

Er redd for det blir vilt. 

♥

Fredagskvelden er grønn. Og så er den våt. Jeg har funnet den roligste låten jeg kunne finne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg orker ikke tv. Orker knapt nok mitt eget selskap. Men jeg orker fredagskveld i ro.

Klokka fem våkna jeg til morningen.

En time senere forsto jeg at det var ingen vits å ligge lengre. Så jeg unte meg en lang og rolig morgen.

Bra start.

Jeg fortsatte med Tarotkort fra i går sammen med lunka vann. Tente talglys både på bordet og duftlampe. Måtte huske å blåse talglysene ut, tenkte jeg. 

Dagen lå foran og om en uke skal alt være på plass. Rørleggeren ringte og spurte etter noe. Han skulle fikse oppvaskmaskina i dag. Fikk melding med spørsmål om jeg hadde vært i kontakt med sommervertene og når det kunne passe å få opplæring i et nytt system.  Svarte at jeg måtte komme meg ut til museet før jeg kunne svare. 

Blåste ut lysene på bordet, smurte meg matpakke, pakka med data’n og kom meg avgårde. På tur får jeg beskjed om at rørleggeren ikke kommer i dag, likevel. Sier at om en uke åpner vi… Den oppvaskmaskina må være på plass til neste helg.

Endelig framme skal jeg ta en avgjørelse over gjenstandene som skal være med i utstillinga.

Da kommer jeg på det-.

Duftlampa, jeg glemte å blåse ut te-lyset!

Jeg prøvde å si til meg sjøl at det gikk bra, ro deg ned. Men det var umulig å konsentrere seg.

Sendte melding til de som skulle komme med flere montre, lot dørene stå åpne og satte meg i bilen. Det tar nesten en time å kjøre hjem.

Da jeg nærma meg huset tenkte jeg på sjokoladen som lå i kjøleskapet siden mellomste og samboer sist var på besøk. Den halv plata trengte jeg faktisk til «bensin» når jeg skulle kjøre tilbake, skjønte jeg.

Oppe i stua fikk jeg blåst ut lyset, huka med meg sjokoladen og så var det en ny times kjøretur. Når en har det travelt har alt som triller lagt seg foran deg i veibanen med fart langt under fartsgrensa. 

Fikk telefon om at de med montrene hadde satt de inn og reiste tilbake til byen. Da de fikk høre at jeg nesten framme venta de. Alt de hadde kommet med så supert ut.

Senere fikk jeg satt skapene der jeg mente de måtte stå, åtte monter og tre bord blir bra.

Fikk kontakta sommerverter og gitt tilbakemelding for neste uke, som blir både folksom og travel. 

Kjørte opp til mor på returen, med matvarer og en ny panelovn, da den som ble kjøpt på nyåret stoppa å virke. Det ble den obligatoriske kaffekoppen, noe søtt, montering av ovn, ishakking av fryseren og et par ting til. Mor syntes jeg var for opptatt av det spirtuelle og syntes det ble litt skummelt. Så jeg lova at jeg skulle begrense meg, så da må jeg huske det. For jeg syns det er dødspennende – ha, ha – bokstavelig talt.

Og da er jeg både ved starten og enden, jeg er hjemme, med rolig musikk og bare er….

Det er fantastisk godt, reint ut hysterisk godt. 

Jeg er nok trøtt nok til en ung kveld…om den ikke allerede begynner å blitt voksen. Men i morgen er det lørdag, fri og jeg kan sove til jeg våkner og da bør ikke klokka være fem om morgenen.

Om en uke og to dager på denne tida er utstillinga åpna og første dag over. Plusser jeg på enda tre dager er skoleformidlinga over. Og går jeg rett og slett to uke fram i tid fra i kveld, har jeg nok en ferie, muligens bare en uke, men likevel.

Dette er godt, det er et stress og det er morsom, slitsom og mye, mye mer.

Og akkurat nå er det fredagskveld med rolig musikk.

♥

Her ble det en veldig sen middag, men sene middager er godt. Og denne var intet unntak.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

«Mat» tenkte jeg da jeg kjørte opp oppkjørselen. Like før hadde jeg vær innom butikken for å se om de hadde noe enkelt som frista i 40% disken. Men det var liksom ikke noe og det krevde en for stor innsats.

Fant ut at jeg fikk lage en saus til spaghetti.

Jeg var ikke før ute av bilen før jeg satte sankeøynene på. For jeg ville finne løvetannknupper. Fant en god neve. Geitrams fikk jeg også med, men de begynner å bli for store. Inne la jeg alt i vann for eventuell protein jeg ikke vil ha med. Jeg kokte spaghettien, stekte løvetannen og geitramsen sammen med en charlottløk og noen perletomater. Salta og pepra og slo over en skvett fløte som fikk koke inn. Strødde over oppraspa hvitost…og så voilà.

Om det smakte, jøss ja, absolutt.

Dagen starta som vanlig uten mat, men med masse drikke.

Før jobb tok jeg barfotturen opp i skogen. Det var vått og alt som voks hadde vokst mye. Så da jeg kom bort til noen nedhogde trær ballanserte jeg mellom greinene fordi jeg hadde ikke så lyst ut på jordet. Like bortom meg, innmed berget, begynner gresset å bevege seg. Tenkte først at det måtte være en stor frosk, før jeg så buktingene og ormen.

Og ja, jeg hyla!

Både ormen og jeg for til hver vår retning. 

Det er orm jeg er redd for å møte på disse ekspedisjonene mine.

Jeg gikk opp på berget, slengte hender og så utover fjorden. Det føles så riktig å gjøre slikt når jeg er kommet opp hit.

Etterpå gikk veien utover til museet.

Der var det høy flo og jeg fikk fotokikk før jeg gikk inn.

Jeg fikk etterpå sjekka beholdning av toalettsaker,  fikk sendt mail om den gamle oppvaskmaskina som skal kastes, vaska de fire montrene som skal brukes i lekeutstillinga.

Det kommer et tysk par innom og vil vite om museet var åpent, jeg sa de kunne se seg rundt for det. De var ikke så kyndige i engelsk og jeg kan ikke tysk, men med google fikk vi til en liten omvisning.

Tilbake til pc’n dukker det opp en som mente en del om oppvaskmaskina som var kjøpt og som ikke fungerer ennå. Litt prat fram og tilbake om temaet oppvaskmaskin, så går han forbi den gamle.

Og så sier han;

– Jeg skal kjøre på dynga i morgen, så jeg kan ta den med.

Han som var der å slo plenen hjelpte til. Og vips, så var maskina ute fra min verden.

Dagens beste hendelse.

Jeg spurte om de ville ha hver sin flaske brus, det var det minste de kunne få.

I dag var det dags for et besøk hos mor på tilbaketur og hun var veldig glad. Som hun er når jeg kommer. Liker mindre at jeg drar igjen. Men jeg må det.

Hun gleder seg til jeg er ferdig på jobb.

Så slik i korte trekk har dagen gått fort, gjort meg trøtt og jeg kjenner jeg ikke har mer å bidra med i dag. Tenkte å vaske tappa ned med grønnsåpe, men det blir nok ikke i kveld.

Håper dagen din har vært fin, om du kanskje ikke har blitt kvitt en oppvaskmaskin kan likevel en dag være god.

♥

Plutselig var det borte.  Jeg sovna. Da jeg våkna forsto jeg ingen ting. Hva hadde jeg glemt…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min lille ferie er over. Jeg var på plass, noterte planer og borra meg inn i arbeidet. Klar til å utføre og krysse ut.

Godt igang. Jeg var motivert og arbeidsmoralen var på topp. 

Fikk en telefon, faktisk ble det tre til sammen. Fra yngste som kom til mellomste i gårkveld. For hver gang hun ringte kom det noe i veien.

Tok pause da det endelig ble en samtale ut av det. Vi snakka om tannlege, hekling, farging og at øyet mitt har hovna opp.

Ring legen sa døtrene.

Etterpå gjorde jeg så, mens jeg smurte meg mat til lunsj.

Kanskje jeg ikke rekker å spise, tenkte jeg. Og det fikk jeg rett i. Fikk time og det var bare å kjøre til legen. Heldigvis var øyet bare plaga av noe som heter «sti» og som jeg har hatt før. Huska det da legen snakka om å legge varme på øylokket. Varme vaskerklutene.

Vanligvis er øynene mine omtrentlig like.

Da jeg var hjemme etter 1,5 time ble det mat. Dagens første måltid. 

Jeg gikk ned på kontoret for å jobbe mer, men da var all konsentrasjon fordufta, klokka var ettermiddag og sola skein etter iherdige regnbyger første del av dagen. Da jeg endelig gikk ut var himmelen iferd med å skye over.

Det var da jeg gikk inn og med det sovna.

Forvirra spekulerte jeg om jeg hadde forsovet meg til Teams-møtet, da jeg våkna. Altså bra i ørka.

Så dette var dagen sin.

Fikk bare utretta halvparten av plana jeg hadde satt opp for dagen.

Tor jeg skal legge meg supertidlig i kveld, stå opp og gyve på i morgen.

Jeg har lagt planer for hele uka.

Siste biten av innsats.

To uker igjen til utstilling og korte uker igjen til både flere ferier og avslutning av jobb.

Vaska noen av gardinene til museet i dag.

Plana var å henge de ut. Men det kan jeg nok ikke, eller kan jeg…

Og det viste seg jeg ikke kunne.

Vasken gikk ikke bra.

♥

Plutselig har dagen tatt en jump framover. Det er fredag, det er sol og det er en ny «gave» å pakke opp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne dagen som skulle være her, i ro, i full fokus på slikt jeg ønsker. 

Riktig slik blir det ikke.

Men jeg skal ikke klage på at jeg har folk rundt meg, at det skjer ting, at jeg har mitt å gjøre. 

Jeg tenker igjennom denne uka med ferie, den har vært veldig bra.

Ikke med massiv oppleves, reiser eller god varme mot huden. Men jeg har gjort en del som jeg kjenner jeg er glad for. Jeg har hatt møte om gården, jeg har purra på et firma for å se på taket. Jeg har tatt fram strikketøy for montering, til og med tegninga fikk jeg gjordt et lite framstøt med.

Og ennå er det mer.

Dette betyr at jeg ikke er like energitom. Og det er det aller beste. At jeg greier å reise meg opp å få gjort noe. Stolen blåhell meg ikke like mye som jeg har slitt med i flere år. At tiltaket til noe mer en det jeg måtte var fullstendig borte.

Det er det jeg er glad for, at jeg klarer mer.

Håper dette fortsetter.

I går kjente jeg det likevel, da jeg var på butikken. Jeg ville ikke være der. Kjente jeg var klam i panna. Var innom to butikker; byggvarer for å kjøpe meg pallekarmer og matbutikk for å handle til mor, samtidig som jeg prøvde å tenke på det jeg sjøl skulle ha til helga. Av og til tenker jeg at har jeg sosial angst…, når jeg blir så uvel av butikk. Men sjøl om jeg ikke alltid har like stort behov for å være sosial, tror jeg kanskje ikke jeg kan sette den merkelappen på meg sjøl. Tror jeg egentlig ikke takler så godt å ikke fungerer optimalt fysisk; Fingrer, rygg, nakke og en viss ustødighet, jeg forlanger bare at jeg skal fungere.

Nå skal jeg plante litt ute, før jeg skal ordne meg på en fødselsdag.

Og sola er noe ustødig den også.

Vet ikke hvordan det blir med tur i dag. 

Men en ting er sikkert, dagen er godt i gang.

♥

Jeg henger litt etter, men det er fordi tiden raser så fort avgårde. Derfor tar jeg for meg helgeutfordringa «den gang da» i dag.

Det er Utifriluft som kasta fram utfordringa i helga, “den gang da“.

Som vanllig er jeg litt på etterskudd.

Og du verden det er en mengder å se etter i hele livet.

Hva skal en dvele ved…

Jeg har så mye å velge i, det er så mye som har vært -.

Jeg lander for et collage fra jeg var rundt ungdomskolealder, slik15 – 16 år. Jeg var ekstremt kritisk til meg sjøl, syntes jeg så fryktelig stygg ut. Så disse passfotobildene fikk unngjelde. Det var ganske artig å tegne på bildene av seg sjøl, vri dem enda verre. Og ekstra artig var det da jeg fikk spørsmål om hvem disse var. At jeg ikke ble kjent igjen.

Noen år etter fylte jeg tyve år, det var også en tragedie.

Det var ingen som hadde et så trist liv som meg. Riktig nok smiler jeg på bildet, men inni meg gråt jeg. Det å bli så gammel var ille. Jeg visste nok ikke her at om knappe to måneder hadde jeg fått drømmen min oppfylt.

Her fyller jeg 26 år og livet mitt hadde tatt en ny vending, jeg var ferdig med utdannelsen min og feirer dagen med venner. Endelig skjedde det mye, men fortsatt hadde jeg nok ups and downs.

Det var artig å ta en mimrestund i fortida. Og jeg tenkte på hvor mye jeg har kasta bort av å ha store forventninger og ikke være fonøyd med det jeg hadde. Ikke visste jeg da at livet ville få ganske mange utfordringer, at det ville bli langt fra det jeg så for meg. Og at livet som godt voksen dame ville være fantastisk, at det handler ikke om det som skjer utenfor deg. Det handler om det inni deg, tanker og atter tanker.

Takk til Utifriluft som førte meg inn i minnene.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med sol fra strålende, blå himmel. Ro i kroppen og fred i sjela. Det er 18. mai.

Jeg har starta dagen med å ta en del av en gedigen koppvask. Slik som samla seg opp når dagen skjer, vi er mange folk og er uten oppvaskmaskin. 

I går, på sjøveste 17. mai våkna jeg tidlig. Soverommet mitt ligger vegg i vegg med badet. Og der gikk den ene ut før den neste kom i ett, hørtes det ut som.

Til slutt sto jeg opp.

Det så ikke ut på badet, vann utover golvet, baderomsmatten var hengt ut gjennom vinduet og at det hadde skjedd ting det var tydelig. På badet er det to vasker der den ene har lekket i senere tid, så den er ubrukelig. Krana hadde stått og dryppet i denne dårlige vasken, derfor hadde vannet rent gjennom skuffene under vasken. Håndklær hadde blitt våte og hang over dusjdørene…

En trøtt hjerne skjønte nesten ikke hva den så.

Slik starta dagen. 

Jeg fikk hengt ut flagget.

Det første jeg grep fatt i da jeg kom inn på kjøkkenet var en blåfiol-bukett som holdt på å drukne i en for stor glassvase, så jeg stakk hånda i – .

Vannet ble pressa ut av vasen, det fløt utover benken og ned på golvet i strie strømmer. Så jeg måtte få tak i en ny rull med tørkepapir som er oppbevart i en kurv oppå kjøleskapet. Da jeg skulle få den ned reiv jeg ned noen kopper som som på toppen av en hylle. De falt ned på noen dessertskåler som sto på benken og de ble knust. Glasskår spratt utover hele kjøkkengolvet. Og sjøl om jeg støvsuga nøye, så fikk jeg hilse på flere av glassbrotta utover dagen. Men litt blod og glassbrott tåles, bare det blir tatt ut. Jeg hadde god hjelp slik. Og heldigvis var det bare mine føtter som fikk unngjelde. Og støvsugeren fikk enda en grundig omgang over golvet.

Før frokost og kaldt i lufta, ble det barforttur.

Mellomste var med på galleien, mens kjæresten beholdt skoa på. Nede igjen rekna hun 21 flått som krøyp på seg.

Ellers var det en slik fin morgen. Akkurat slik en nasjonaldag skal være. Som flagget gikk vi også til topps på den høyeste haugen.

Og nede hang det norske flagget bak nyutsprunget løv.

Det kunne ikke bedre være på en slik dag.

Vi hadde en god og sen frokost.

Det å kose seg er så viktig.

Endelig ble resten av dagen bestemt også.

Vi dro inn i «huset», som også ble kaldt ungsomshuset og er et samfunnshus. Her var vi samla mange av klanen, henta mor, hun fikk møtt broren sin, jeg fikk møtt opp til mange søskenbarn. Her er de fleste ut på aktiviteter.

Og gjengen min fikk vært med på natursti, møtt folk, slekt og gamle skolevenner.

Det er veldig koselig, men en blir også temmelig sliten.

– Blir dere med opp på kaffe, ba mor da det var ferdig.

Hjemme hos meg venta det mat i lange baner, både kalvedans og pavlova, stekt bacon snurra rundt dadler og pølse med brød. 

Det ble til at mor ble med oss, sa ifra til hjemmetjenesten og dura innover til meg. Senere kjørte mellomste og hennes kjære mor hjem, hjalp henne med slikt som hun må ha hjelp til.

Tror vi alle følte på at det hadde vært en dag som krevde sitt. Jeg ble likevel sittende og dingle foran tv-apparatet for å få med meg GP. Egentlig er det avstemminga som er det artigste. 

Så slik gikk dagen, kvelden og en liten bit av natten.

Nå er enda en dag gått, med barfottur, mat, litt hagaarbeid og masse sol. Jeg er atter aleine i mitt, gjengen er dratt og en ny uke står klar for å brukes.

Hadde du en fin nasjonadag?

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kjenner på et slags vemod. Vet ikke hvorfor. Noen ganger er det bare slik.

Tror jeg skal ta meg den lille turen… skal ikke nevne hvilken, føler jeg har skrevet nok om den.

Hvorfor skal jeg ha dette triste strøket…

Jeg har nettopp slått av pc’n, og går rett ut i en uke med ferie. Skulle egentlig ha to uker. Litt trist det, kanskje, men jeg valgte det sjøl.

Egentlig tenkte jeg å gå ut i pensjonisttilværelsen om bare noen få uker. Men har for mye arbeid til å rekke det. Så mulig jeg må utsette enda en av disse ferieukene jeg har igjen. 

Tre av gjengen min kommer hjem ikveld, jeg foreslo å hente dem på tettstedet inn i Tøndelag, både for handling og for å spise pizza der.

Det er veldig koselig. Heter til og med det der vi skal spise.

Morgendagen greier jeg ikke lande… ennå. 

De som komme ønsker en rolig feiring. Mor ønsker seg ut i samfunnshuset sammen med meg. Foreslo vi alle kunne spise lapskaus der, men så er det ikke servering av lapskaus der i år. Bare sodd.

Men så er det flere som syns jeg må ta med meg mor dit, for broren hennes skal også i vei, straks 90 han også…

Sjøl har jeg ikke lyst, jeg gjør det for å glede mor og broren hennes i så fall. Og gjengen min vil heller ikke være der hele dagen. Det er kanskje her noe av tristheten sitter, at jeg føler meg skvisa. 

For det skal ikke være enkelt.

Dette.

Alt.

Og i tillegg er det en slags kamp, fordi folk har ønsker som ikke samsvarer helt med slik jeg tenker, på flere hold. Strev som går på både jobb og eiendommen min. Det tror jeg er med på å lage dette vemodet.

Hormoner kan sikker påvirke. Tristessehormoner.

Og nakken, den er uvennlig og ryggen -.

Kjente det da jeg satt og jobba, ryggen kjentes som han tenkte å bestemme seg for å bli vrang. Men den har ikke blitt det. Og nå har jeg bestilt meg time hos ostopat for nakken. Han tar ikke bort noen prolaps, men musklene kan kanskje bli mer medgjørlige. Og kanskje er det bare dem som lager trøbbel for nervebaner.

Så alt blir bedre og alt er egentlig bra.

Jeg tror jeg må sortere i snørr og barter, ta med meg hele denne kroppen min ut for å få en naturboost. Og så skal jeg tenke på alt jeg har å være glad over.

Hepp 🙂

♥

Det grønne mørket senker seg. Likevel hører jeg en fugl synge. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg synger meg snart inn i søvnen.

Hysterisk sliten, for denne dagen har virkelig gått avgårde. Den har inneholdt en svimlende masse.

I kveld hadde jeg et besøk som måtte gå etter kort tid på grunn av sykdom. Og som beklagde seg for at besøket ble så kort. Utenom at det er dumt at folk blir syk, var det fryktelig godt å bare deise ned i stolen og sette seg på full avslapping. Det var nesten som en ble borte.

Morgendagen starta med barforttur i skogen der jeg fikk lyst til å hoppe…

Tenkt det!

Og så gjorde jeg noen små jump fra tue til tue.

Før det, fikk jeg sagt ifra at jeg ikke hadde lyst til at noen begynte å grave på mitt jorde, fikk kalt inn til møte for å snakke om saken.

Etter det var det legetime, som tenkt ble det ingen tryllekunst av det besøket…alt er som det er. Og det jeg sa var legen enig i, så nå skal jeg bestille time hos en ostiopat.

Det som var bra var at styrken nesten var det samme i begge armer, men hun forsto at det var ubehagelig og ha forstyrra følelsesreaksjoner i fingrer.

Og så spurte hun om hvordan det gikk på jobb.

Jeg sa at nå var det kort tid igjen. Det var da jeg fikk skryt -.

Hun sa jeg skulle være stolt av at jeg hadde greidd å stå løpet ut til tross for helseutfordringene jeg har hatt. Jeg sa at ingen kan noe for hvordan en er skrudd sammen.

Og skal jeg være helt ærlig vet jeg ikke hvor lurt det er verken for meg sjøl eller andre den der stayer-evnen.

Etterpå kjørte jeg ut til museet.

Jeg var nesten ikke kommet på plass før folk kom med leker de låner ut til utstillinga i sommer.

Jeg skrev, tok bilder og prøvde holde tunga rett i munnen. 

Men ble ikke ferdig med arbeidet, for da kom han som skulle montere rullegardiner.

Det er så mange år siden de ble kjøpt at hva jeg da hadde tenkt, var borte i minnet. Men montøren virket, så da kunne jeg bare vimse tilbake til lekene etter og ha tatt ned gardinene.  For da jeg så nøye på dem fant jeg ut at en vask nok gjorde seg.

Og tida gjør slik som tida gjør og slik den bruker – går.

Det måtte jeg også, fikk gjort nøkkelavtale med montøren og satte meg i bilen. Skulle hente råmelk, for hos gårdbrukeren kom kalv etter kalv.

Hun ba meg inn på kaffe og jeg takka nei, men så ombestemte jeg meg og sendte melding og utsatte besøket en time.

For det er koselig å ta seg litt tid inn i mellom. 

Etter en tur innom butikken for å kjøpe mat, var jeg hjemme.

Og da er runden her slutta, for like etterpå kom besøket som ble syk.

Men mellom dette rennet har det vært mange telefonsamtaler og meldinger, både privat og gjennom jobb. 

Så her sitter jeg og er nesten nummen av dagen.

Mens jeg har skrevet har fugelen blitt stille.

Og det tenker jeg at jeg skal bli også.

I morgen er en ny dag.

♥

Dagen i dag er en dag som har vært feiret i 80 år. Det er mange år.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sjøl er jeg et etterkrigsbarn. Da jeg vokste opp tenkte jeg at krigen var for leeeenge siden.

Men jeg er bare født 13 år etter freden. Det jeg fikk med meg i den lille avroken jeg voks opp, var den kalde krigen. For voksne diskuterte politikk og jeg tok så klart til meg holdningene med stor iver. For eksempel syntes de voksne det var artig når jeg ble fryktelig sint når noen av de som de ikke likte, snakka på radioen. Jeg ba om å få sette den av og fikk lov til det, de brukte å smile. Sjøl var jeg sint.

Men den kalde krigen og det farlige Russland, fikk jeg med meg til gangs.

En dag, en vårdag, la en båt til kai og ombord i den var russ, fikk jeg vite. Og de var røde.

Her var det bare å berge seg.

Da det hadde gått en stund begynte de voksne å spekulere på hvor søskenbarnet mitt og jeg hadde blitt av. De begynte å lete etter oss.

Vi var mellom tre og fire år. De fant oss bakom en lenestol i øverstua hos besteforeldra våre.

Og jeg husker enda synet av menneskene som pulla ut av båten og kom oppover veien mot der vi var. Det var veldig skremmende. Vi sprang det vi kunne innover til huset der besteforeldra våre bodde og krøp sammen bak lenestolen. 

For jeg hadde hørt politiske diskusjoner, men utdanningssystemet hadde jeg mindre greie på.

Men evnen til å berge seg var på plass.

♥