Jeg skal, jeg skal… Det er bare tungt og sette på riktig gir å styre seg, vri rattet riktig vei.

 

 

 

 

 

Men jeg er ingen båt.

Bare født på en.

 

 

 

I går, i går, fant jeg på alt anna enn jeg skulle. Det eneste som ble gjort som tenkt var besøket hos mor.

Tok med meg vaffelrøre.

Greidde mest ikke reise meg og dra derifra, var helt passivisert.

Var også irritert, er så irriterende når en ikke virker.

Da jeg endelig var hjemme oppdaga jeg at kroppen nesten var oppe i feber.

Grunn nok til å bli så irritabel lat.

Men skal ikke de greien være ferdig nå.

Det har vel en sammenheng.

Mine dårlige styremekansimer.

 

 

Fikk strikket litt på lappene.

Det går så sent.

 

Burde hatt 100 lapper, sikkert…

Til neste helg.

Da skal det toves.

 

Det skal egentlig gjøres så mye.

 

I morges våkna jeg av at det banka på.

Tydelige knakk.

Jeg kikka ut, men så ingen.

 

Var det en fugl?

 

 

Om natta hadde jeg drømt.

Ubehagelige drømmer om å ha stevnemøte med to menn, den ene var gift og kona kom -.

Hvorfor drømmer en slik?

Drømmer om noen en ikke en gang har hatt fantasi til å drømme om som våken, ingen tanker overhodet noen gang.

Nå er gifte og opptatte menn uinteressante, har alltid vært det.

Greit slik.

 

 

Fuglene styrer fælt om dagen, de kvitrer og lager vår slik at en kjenner det langt inn i margen.

Som et sug.

Ikke etter make, ikke etter å sette bo…men som et savn etter noe en ikke vet.

Var faktisk mye verre i ungdommen, da var våren noen gang smertefull.

Den var så full av savn en ikke visste hva var.

I dag er alt mer kontrollert, jeg kan til og med legge vekk tanker om de er for krevende og tar for mye plass.

Av og til har jeg tenkt hva kommer denne kontrollen av… er jeg ikke kontakt med meg sjøl…

 

For jeg har følt.

Følt fryktelig sterkt.

Kanskje gjør alle det…

En er alltid bare inne i seg sjøl.

 

Kanskje kan en en gang ta reiser inn i andre og kjenne på deres følelser… hvordan er det å være Gahr Støre når meningsmålingene peker nedover…

Hvordan er det for seksåringen som opplever at klassekameratene hans ler av han…

Hvilke følelser kjenner han som venter ved møtestedet og avtalen ikke kommer…

Alle følelsene; sorg, glede, melankoli, forelskelse, misunnelse, latter som kiler lattermusklene…og mange flere.

De passende og upassende følelsene.

Ingen har bedt om å få de, i hvert fall om det er negative fortegn.

 

Folk.

Liv.

Levemåter.

Egenskaper en er ilagt.

 

Hva kan en utbedre og hva fanger en i et mønster?

 

Husker de sterke følelsene da jeg jobba med et manus og satt på bussen og brann i reise til og i fra, gleden og entusiasmen jeg følte.

Eller den gangen jeg var vilt forelska og han tok i rundt meg, ga et flyktig kyss slik at konturene mine forsvant -.

 

 

Jeg må komme meg ned.

Drikke koppen med kaffe og så ned -.

Jeg har så mye å gjøre, men føler at jeg blir så fryktelig ineffektiv.

Går meg fast i teknikk som ikke virker.

Ser alt for lett HELE «elefanten», evner så dårlig å dele opp i biter og ta bit for bit.

 

 

Men jeg må.

 

Gå ned.

 

Slå på og få kryssa gjøremål ut.

 

 

 

Det er det jeg må.

 

 

 

♥