Det er jeg helt sikker på… Om natta. Ikke om dagen, da burde jeg ha lagt merke til det-.
Tror også det går noen døgn.
– Før det skjer.
Om natta kravler de fram.
Luskende.
Mysende.
Og det foregår her på nett.
Hvordan de ser ut vet jeg ikke.
Sikkert hårete.
Jeg må si at jeg blir sååå lei.
Hva jeg snakker om…
Jeg snakker om disse som forsyner seg av bloggen min.
Kanskje flere sine også-.
Akkurat det vet jeg ikke.
Jeg oppdager det etter ett eller to døgn, noen ganger enda senere.
Skal innrømme at jeg er fryktelig treig til å svare på kommentarer.
Det er ikke vondt ment.
Det er bare at tida og jeg river i hver vår ende av mulighetene for en dag.
Så slik sett er tida også en «spiser» som forsyner seg -.
Men tilbake til innlegget, når jeg skal svare må jeg mange ganger lese igjennom… finne ut av hva som opptok meg da jeg skrev disse «fantastiske» innlegga om noe som sannsynlig bryr storparten av Norges befolkning midt i ratata…
Men lucky me, jeg har mine flotte medbloggere, som jeg prøver å følge med på etter beste evne når Tiden ikke har forsynt seg for mye av det som er mitt, der jeg trodde at jeg skulle greie mangedobbelt.
Det er mer enn godt nok for meg, for gleden med å skrive er min og de som ønsker å lese gjør gleden enda større.
Og ikke minst få lese det andre skriver.
Det er sprengstoff i slikt.
Veldig mye lærdom i å lese andres tekster.
Etter enda en avsporing…tilbake til disse som valser sulten inni nettets irrganger…
Da, når jeg leser nedover disse tekstene om sorg, glede, ærlighet, kjærlighet og lyset mellom linjene…det er da jeg oppdager det.
Nå igjen.
De har vært her.
De har spist av bokstaven mine.
Det skulle stå «sving», men så står det plutselig «ving». Det skulle stå «fløy», men l’n har noen tatt, så det står bare «føy».
Og jeg skjønner; de har vært her igjen.
Disse usle små krypene som spiser opp bokstaver.
Kanskje er de venner med Tiden…
Hva vet jeg.
Noen ganger lar jeg det bare stå slik, stå slik litt på skeive med feil.
Andre ganger går jeg inn og retter opp, setter inn igjen den bokstaven som er spist opp.
Er det bare meg som opplever dette, eller er det fler som har bokstavspisere på besøk på bloggen sin?
I tillegg føles dagene litt mer i plan, en liten bedring fra surret mitt i det siste.
Nå sitter jeg her med limevannet, så skal jeg lage meg matcha te og et krus med fettkaffe for å ta med ned. Straks et teamsmøte, men vil drikke opp glasset mitt før jeg går ned.
Jeg våkna en time senere i dag enn i går, var oppe klokka 7 i dag.
Og etter det har jeg gjort noen øvelser, dusja, tatt tre telefoner, to for mor; bestilling av mat og hjemmesykepleien og en for meg sjøl; bestilling av dekkskift.
Nå må jeg tørre å skifte disse dekka -.
Håpa jeg skulle få det til denne uka, men det ble på mandagsmorgenen.
Mandagen ble med det en slik dag jeg ikke ønsker, alt for mye som skal rekkes.
Se her da; dekkskift 7.30, møte i teams 9, som betyr kjøring fram og tilbake, lege 11.30, ennå mer kjøring, befaring klokka 13 som blir på tilbaketuren.
Forresten blir det mye kjøring i helga også, på lørdag. Da blir jeg borte hele dagen med å hjelpe til med toving.
I tillegg kommer sønnen på fredag med sin nye kjæreste, slik at jeg får hilse på henne. En samtale som må foregå på engelsk, og min engelsken er rusten. Hun er veganer, det betyr å finne oppskrifter. Jeg lager mye vegetar, men vegansk måltid er en ny erfaring.
I tillegg hadde han planer om å ta henne med seg opp på skogen for overnatting i hengekøye, om været ikke er alt for dårlig.
Så en tanke spent på den fragmenterte framtida.
Men nå må jeg ned for å jobbe.
Så får jeg skrive litt etterpå.
Skrive i zen-modus.
Altså være i zen…rolig, avslappa og i full harmoni.
Akkurat det er jeg ikke.
Data som svikter og følelse av ikke å bli hørt er ikke den beste veien inn til balanse.
Men mat var godt.
I dag går det i havregryn med blåbær og yoghurt til lunsj.
Jeg har tatt meg ut en times pause i håp om at alt er bedre etter pausen.
I stua er det kaldt, temperaturen skrus ned midt på dagen og jeg har ikke forandra temperaturstyring etter jeg flytta kontoret hjem.
Jeg skal uansett ikke være her, men kan være greit å ta maten oppe i stua.
Tente opp i ovnen etter at jeg fant fyrstikkene, de lå heller ikke på passen sin.
Tror jeg skal sette på en vask også, mens jeg er her.
I trærne utenfor leiker dompaper, både hunner og hanner.
Kanskje jeg må ut med mat til fuglene…
Våren er ikke helt her, sjøl om trærne begynner å få et grønt slør.
En onsdag midt i uka i starten av mai, der jeg er piggete utenfor meg sjøl.
Jeg må nok vatre meg, tror jeg skal legge inn en lang tur i skogen etter hvert.
Og denne tidsfristen er nok sikkert ett viktig moment.
For i går ville jeg bare sove, bort fra alt.
Var forresten bedt bort på middag, kom meg dit med øynene som noen gliper.
Bildet er tatt av MR1313 fra Pixabay
Rart når en føler at en må ha hjelp til bare å stå rett opp og ned.
Men en mobiliserer, da jeg var hjemme var det ikke igjen noe energi til å legge seg.
Det gode er at i dag føles dagen bedre.
Tilbake til ingressen…
For i dag gjør jeg noe.
Men ikke det jeg skal.
For etter å ha vaska kopper og vaska av kjøkkenbenkene fant jeg fram mjøl.
Det ble tomt av brød tidlig i påska, så jeg valgte å kjøpe brød for ikke å lage stress. Derfor har jeg spist brød som er kjøpt. Kanskje er det også noe av grunnen til situasjonen min.
Det jeg spiser blir for næringsfattig så får akutt behov for å fylle på mer…
Jeg starta med å skrive at jeg var «flink», for egentlig er jeg håpløst det motsatte.
Her har jeg skrellet gulrøtter.
Så så får deigen stå å heve, men den ville ikke heve så mye.
Måtte bruke tørrgjær og er ikke vant til å bruke det.
Simsalabim, her er det nystekte rundstykker.
De smakte himmelsk. Men rydda har jeg ikke.
I tillegg fant jeg fram kosttilskudd jeg har hatt stående fordi jeg ikke burde ta slikt da jeg gikk på medisiner for reumatismen.
Nå vil jeg prøve igjen.
Så jeg har en følelse av at jeg har energi til å ta mer tak.
Sjøl om jeg prokrastinere vilt.
For jeg gjør ikke det jeg skal.
Virkelig ikke.
Men i morgen er fristen og jeg skal produsere en del ord. Og orda skal ha innhold.
Det jeg syns er forundelrlig er at når jeg må noe, gjør jeg slikt jeg ikke syns om å gjøre.
For det første sliter jeg noe fryktelig for å komme meg i jobb. Det er som 10 ville hester holder meg borte fra den.
Jeg blir så trøtt bare av tanken.
Når jeg først har kommet meg i gang skal det ingen ting til for å blåse meg bort.
Blåse meg av banen.
En melding, en telefon… hva var det nå jeg holdt på å gjøre, hva var jeg i gang med -.
Hodet mitt nekter på gjøre noe som fordrer mer enn en kort tanke.
Vil ikke tenke i rekker.
Vil bare springe flagrende på grønne sletter med blå himmel over som har skydotter som små lubne lam.
Bildet er tatt av yi cc fra Pixabay
I tillegg har det dukka opp et problem, et problem det er nokså lenge siden jeg lukta på.
I lengre tid, i flere måneder, kanskje over året, husker ikke… men maten har hatt et anna fokus.
Hvilket fokus har mat hatt for meg, si det…
Som ung og til jeg var voksen var mat underordna.
Jeg likte mat, men jeg kunne godt glemme å spise for jeg var opptatt av andre ting som tok fokuset. Og jeg var tynn, kroppen var lett å ta med.
Etter jeg etablerte meg i familieliv og kjørte tette graviditeter, sørga fryktelig over de to første som ikke fikk liv og alt i den tida-, ulvetid som det var… så føk vekta på kort tid massivt opp.
Og jeg tror mat har hatt funksjon som trøst, ikke det at jeg overspiste, men det kan virke som kroppens forbrenning ble forandra.
Det hjalp ikke på at ryggen min sleit bananas i mange år, smerter i resten av kroppen ble en del av dagene, tålte dårlig at barna kravla over meg i leik på golvet.
Husker jeg gråt den dagen jeg kjørte hjem fra legen og hun hadde sagt jeg hadde fibromyalgi.
For jeg hadde følt meg som en idiot over alt jeg kjente på, alle vondtene, og da legen hadde gitt meg den forklaringa følte jeg at det jeg kjente likevel var reelt, jeg aksepterte.
Så kjempa en seg videre, det ble etter hvert skilsmisse og flytting og nye kamper.
Mange ganger har maten vært det som var trøsta i livet.
Til jeg nå kunne se bakover og oppdager at maten har fått mindre fokus i takt med omlegging av kosthold og mindre fokus på vekt.
Slikt blir en glad av.
Når jeg ser tilbake på det levde livet mitt har det aldri vært i smult farvann. Det har alltid skjedd mye, vært forandringer og hendelser.
Slik er det fortsatt.
Det er liksom tida er for lita til livet.
Og det skjer, hele tida skjer det… sjøl om jeg trekker meg unna og prøver å leve så stille som mulig.
Det skjer likevel.
Det siste halve året har det også vært store forandringer som jeg har skrevet om her inne.
Nå er det noe jeg ikke greier å få tak i…
Det er noe som roter til som jeg ikke får tak i hva er.
Konsentrasjonen som er ute å kjører, vil liksom ikke det jeg skal.
Plutselig kaster jeg meg over mat, hadde en pose twist i skapet – den var borte på et par dager.
Jeg er ikke en gang spesielt glad i sjokolade.
I går kveld da jeg kom hjem spiste jeg opp middagmatsrestene.
Jeg bruker ikke spise om kvelden.
Og jeg skjønner og jeg skjønner ikke.
Jeg skjønner det noe som nå vipper meg ut av balansen, men jeg skjønner ikke hva det er, ikke eksplisitt.
Tenker, skal jeg gjøre slik eller slik, men ingen svar ramler logisk ned.
Det er nok flere ting som spiller inn i hverandre.
Så akkurat nå er den beste løsninga å slutte å tenke, så enkelt som det er…
Akkurat nå er det ikke klart for å grave fram grunnen.
Derfor blir dette en trening i å fokusere på å ikke tenke eller styre tankene sterkt unna tankene som vil problematisere livet mitt, slik det er om dagen.
Kjenner du deg igjen i at du kan miste kontrollen på deg sjøl når det er noe i livet ditt som du tror ikke stemmer?
Skal, skal ikke, jeg har regnet og kommet fram til et svar. Mye man vil, men en får det liksom ikke til.
For jeg vil så gjerne.
Jeg vil egentlig veldig mye.
I hodet mitt.
Noen få ganger blir det også resultat. Men det er mer unntaket enn regelen.
Det løsnet litt på jobbfronten i går.
Og det var bra.
Dagen i går starta greit nok.
Opp før klokka ringte.
Laga meg limevann, mens den tempererte gikk jeg ut. Trilla papirsøpla ned til veien, bare halvfull – men tømming i dag. Kjørte bilen bort til fjøset for å ta ut sommerdekka.
Spent kikka jeg inn i posene…
Å, neeeiiii, det første så grusomt ut.
Skikkelig slitt.
Heldigvis var to gode.
Fikk plassert dekka i bilen, inn igjen og får gjort noen mageøvelser og øvelser for skuldrer, før dusj og drikking av limevannet.
Utenfor verkstedet fem minutter før tida, det vat fullt, mange som skulle skifte dekk. Det viste seg bare at det var ikke dekk i riktig dimensjon på lager, derfor ble dekkskiftet utsatt til mandag.
Dekka ble losjert inn for å skifte til nye dekk når de kom og jeg holdt på å kjøre på en ATV.
Følelsen av å ha kontroll på dagen begynte å svikte og bosatte seg i et hjørne av hjernen min.
Men hjemme rakk jeg møtet i på Teams akkurat, fikk låst opp døra og kobler meg på.
Til lørdag er det museumsfestival, så jeg fikk spurt om ting som angår mitt prosjekt.
Ble oppringt etterpå om at det finnes ting jeg kan bruke og avtalte å komme til byen dagen før for å monter opp standen.
Etter dette fikk jeg arbeidet nokså konsentrert, fikk lagt inn aktivitetene i sommer og avtalt et møte med styreleder i det gamle styret på mitt museum.
Optimistisk gikk jeg opp til lunsj, fikk hengt opp en vask ute og tenkte at i dag skulle jeg få gjort mye.
Men det er da jeg begynner å spore av.
Ikke orker jeg tur, prøver å jobbe litt i hagen.
Orker ikke plante ned noen blomster i krukker.
Orker egentlig ingen ting.
Får laga meg middag og gir opp dagen.
Dette var i går.
I dag tok jeg fri, ingen supereffektiv dag i dag heller.
Hadde en forskrekkelig opplevelse som jeg skal skrive om siden, men ikke nå-.
Fikk rydda opp ved inngangen, masse skall av solsikkefrøa som hadde falt ned fra fuglmateren. Vaska litt klær i dag også. Rydda i skuffa med avfall, vaska bøttene for kildesortering. Laga meg gammeldags middag. Fikk komplementert en tallerken på Finn, en som var knust til et servise. Det blir fint å få det à jour igjen. Egentlig har jeg tenkt å kjøpe flere tallerkener av serien, ofte vi er flere enn fire.
Syns egentlig Finn.no er interessant å besøke.
Noe som var komisk i dag, det nærmer seg sommersesongen for StikkUt og jeg har ikke hørt noe om «min» tur. Tenkte at den kanskje var tatt av.
Skriver en mail til henne som har ansvaret, med det samme jeg trykker på send kommer en melding på mobilen. Der hun spør etter det jeg etterspør.
Syns det var godt gjort med sammentreffet.
I går kjeda jeg meg litt.
Og akkurat det syns jeg er bra. Så da får bare disse dagene som ikke er «flinke» dager, passere, men får håpe jeg kommer sterkere tilbake.
Det håper jeg på.
Men i dag var det ikke en gang kjedelig å gjøre så lite.
For når en kjeder seg er det håp.
Kvelden er her, sola er gått ned.
Nå skal jeg ta meg en stor kopp varm nypete, med ingefær og honning.
Bøker var en gang en lidenskap, men etter jeg fikk barn var det ikke plass til dem i særlig grad.
I flere år ble lydbøker alternativet, lånte og hørte på i tur til og fra i bil. Men så kollapsa cd-spilleren i bilen, og jeg fant ut at å få reparer eller sette inn ny ikke ville bli gjort.
Nå avtok etter hver leselysten av skjønnlitteratur, sakprosa ble mer interessant. Problemet var at jeg greidde bare å lese bøker halvveis. For konsentrasjonen ramla ut.
Barn var noe jeg ikke var så interessert i, verken som barn, ungdom eller ung voksen. Barn var som andre mennesker, noen var greie og noen ikke.
Uansett skjedde det noe da jeg passerte 30, kanskje var dette meninga, likevel.
Å få barn.
Og så skulle jeg også ha barn-.
– Vil du ta i han, sa jordmora da han var født.
Men jeg klarte ikke.
Ville vi gravlegge, ble vi spurt om
Tanken var helt uutholdelig.
Det var høst og dagen etter fødselen var det kaldt og hvitt, det passa, det var en iskald verden.
Et halvt år etter syntes magen litt raskere. I desember var termin.
I august lå jeg på sykehuset med en alt for lita jente på magen og så pulsen sakte ebba ut.
Nesten på dagen året etter kom en gutt, i riktig størrelse.
Det ble stormende kjærlighet til et lite menneske en kunne vise alt.
Som skulle bli kjent med verden.
Han var vitebegjærlig og etter hvert førte de små føttene hans på lengre veier enn hva som føltes trygt.
Valget ble å flytte fra byen og ut på landet.
Der starta han sitt andre skoleår og en dag ville de to lærerne til gutten ha en prat. Det var noe som ikke stemte, mente de.
Vi ble kasta inn i utredninger på vår vesle gutt.
Og jeg følte først at jeg mista enda et barn.
Han fikk en diagnose.
En møter fordommer både hos seg sjøl og andre.
Jeg ville være åpen, de andre foreldra ble informert. Sjøl om de også nok ville være åpne møtte jeg på stigma.
Egentlig fra alle hold.
Det var en uskreven regel i samfunnet vi bodde i at ingen barn skulle utelates fra fødselsdagsselskap, som den eneste gutten eller jenta. Enten ba en alle, eller alle guttene, som i vårt tilfelle. Fram til de var 12 år.
Fra han fylte 12 år ble han ikke bedt lengre. Nå skal sies at han ikke brydde seg om det, men jeg syntes det var vondt.
Jeg hadde alt for lite kunnskap og det hadde verden i rundt også.
Sjøl fikk jeg positive tilbakemeldinger over min evne til å sette grenser og være tydelig. Men sannheten var at jeg skulle fått beskjed om at jeg ikke behøvde ta alle kampene. Jeg sleit ut både meg sjøl og gutten.
Det var først da han var i 16 års alderen jeg begynte å forstå at noe var dørgende feil med systemet. Enn å få så mye negativ tilbakemelding på seg sjøl. Da han begynte på videregående fortalte de han og oss hvor håpløs han var, det fantes ikke et fnugg pedagogikk i møtet med den unge. Bare kritikk.
Ungdomsåra ble krevende.
Verken familie eller system var en støtte.
Fordommene var store.
En polititjenestemann opplyste meg om at han skulle ta gutten til slutt, han var enda ikke fylt 17 år. Jeg forsøkte å få et samarbeid med politiet, men opplevde ingen interesse, bare avvisning sjøl om vi ville det samme.
Hvor mange møter jeg var i fram til han var myndig, det vet jeg ikke. Og redselen over hvordan dette ville gå var skyhøy.
Jeg har skrevet før om posttraumatisk stressyndrom, at jeg trodde at alle steder gutten var var han aktør i alle hendelser som skjedde der han oppholdt seg.
Nå i ettertid vet jeg at det er et under at han har overlevd, for det gikk bra det som absolutt kunne ha gått gale.
Politimannen som sa han skulle ta han lyktes heller ikke. Og min redsel for at ungdomsåra skulle føre til en grav eller fengselscelle ble heldigvis aldri noe av, han ble voksen.
Da jeg får høre om en bok som var kommet ut som beskrev “ADHD, 7 veier til ny forståelse”, fra en lege som sjøl har det, var dette boken jeg måtte lese.
Det vil si, høre.
To ganger hørte jeg gjennom boka av Kristin Leer om ADHD.
Om hvordan samfunnet i dag har stigma rundt diagnosen.
Om at den ikke blir sett på ressursen.
De fleste med ADHD er ganske fryktløse, de er enormt impulsive. De er kreative og har en evne til å gå dypt inn i det de er interesserte i.
At deres mentale alder ligger bak jevnaldringer og at de sakker akterut før de vil nå en mental modenhet til likt med jevnaldringer, et godt stykke opp i 20-åra.
Jeg skulle gjerne hatt denne boka da gutten min var liten, hatt kunnskapen.
Jeg så at det jeg møtte gjennom hjelpeapparatet var alt for dårlig. Slik som henne som sa at jeg måtte regne med at han måtte i verna bolig som voksen, han var 9 år da og ingen ting som tyda på det. Han fungerte både evnemessig og sosialt.
I stedet er han et menneske som har høyere intellekt enn de fleste og han vokser og utvikler seg. I dag er han en ung mann med mange refleksjoner, følelser og sosialt tilstede på alle vis.
Jeg vil anbefale alle som tror de sjøl har- eller kjenner noen som har ADHD, om å lese boka.
Faktisk begynte jeg å spekulere på om jeg sjøl også kunne ha av det, for jeg kunne kjenne meg igjen i mangt. Jeg drømte meg vekk og levde i min egen verden, hadde behov for egen tid, har alltid sett løsninger.
Nå var jeg ekstremt lovlydig og tok ikke de store risikoene. Sjøl om jeg reiste fra Arendal til Nordmøre på 70-tallet da 10 øringene enda fantes. Jeg kom hjem med en 10 øre til overs og foreldra mine ble ganske frustrerte over meg, fordi jeg ikke hadde bedt om penger.
Jeg hører i dag det er mange som tror de kan ha ADHD.
For min sin del er det ikke så påkrevd å få noen diagnose, men om det så er, kan jeg forstå meg sjøl bedre som barn.
Jeg har bedt sønnen min lese boka, fordi den oppleves å sette ting på rett plass.
– Kan jeg få skrive om deg, spør jeg.
– Det er greit, svarer gutten.
– Men jeg vil du skal lese gjennom før jeg poster, sier jeg.
Det er så viktig med kunnskap.
Jeg husker en episode fra da min eldste var nesten 17 år. Han reagerte helt tullete ut i fra mitt ståsted, men så fikk jeg se øynene hans. Da forsto jeg at for han var reaksjonen reel, det var en lærerik observasjon for meg.
Og jeg ønsker at samfunnet forstår at de som har ADHD er en ressurs, men de passer nødvendigvis ikke inn i det løpet som er opplagt.
Så da kan en spørre seg – har et samfunnet råd til å miste så mange på grunn av manglende kunnskap.
For det er ikke alltid det hjelper å ta seg sammen.
I nyhetene snakker de om penger, om oppgjør, kjøpekraft.
Kjøpekraft…
Egentlig er det så relativt.
Hva er det som er viktig, hva må en ha…
Det som er viktig og gir trygghet er at man klarer sine daglige forpliktelser.
Men hva er det…
For det vil variere, etter hva en føler en må ha.
Tak over hodet, varme, mat… slikt er ganske grunnleggende.
Men trenger man en ny sofa?
Eller nye sko?
Er skoa utgått eller er det fargene som gjør at en må ha de.
Med en ny «ting» i hånden føler en på en slags lykke.
Spesielt om det er noe en lenge har ønsket seg.
Men så går det over, så da er det greit med kjøpekraft.
Slik blir vi denne hamsteren som løper rundt i hjulet, som driver samfunnet etter ønsket om mer.
Bildet er tatt av Zdeněk Chalupský fra Pixabay
Og så er det en fordel om en ikke er slik alt for lykkelig og fornøyd med situasjonen, at det kan hjelpe på å kjøpe for å få opp følelsen.
12. april hadde vi i Norge overforbruksdagen, samme som i fjor. Gjennomsnittet for resten av verden var 27. juli. Vi har brukt vår andel. Siden 2015 har forbruket vår steget med 15%.
For vi kjøper.
Mat, tekstiler, arter forsvinner.
Hurra for kjøpekraften.
Sjøl har jeg tre forbruksprodukt på ønskelista mi…
Symaskin har lenge stått der, så oppdaga jeg VR-verdenen og nå har jeg fått enda et produkt; Ipad med tegneprogram.
Så jeg er ikke bedre.
Men jeg jobber.
Med hodet mitt.
Med tanker.
Prøver ikke kaste så mye, ta ansvar for mitt eget matavfall, kjøper lite og prøver å gå for gjenbruk…slikt.
Jeg har likevel veldig mye jeg kan jobbe fram mot, ikke minst få inn kunnskap.
På ønskelist mi er det vel bare symaskina som har noe slags bærekraft.
