For en kavete dag, håper jeg kan få den til å lande. Føler meg bak-fram og tankene i uorden. Dette må ryddes opp i.
For det første ble dagen annerledes enn tenkt tidligere i uka, dagen skulle bli rolig.
Tenkte jeg.
En rolig dag denne uka, en fredelig plett i en travel uke.
Det jeg skulle i dag ble avlyst, så dagen ville nok bli fin og rolig.
Og det føltes godt, i går hadde jeg denne slitne følelsen av å være ukonsentrert.
Etter jobb i går, da jeg skulle finne noen papir og ikke fant de, da ble det sikkelig kaos. Papir over alt, alle bunker med forskjellige innhold. Alt fra epikriser til regninger.
I den ideelle verden er dette sortert og satt fint inn i permer.
Før møtet om kvelden ble det en tur, tur for å se på brønnen, der alt så greit ut. Vi rusla ned i kveldsmørket, naboen og jeg, etterpå fikk jeg servert nystekte rundstykker. Vi skulle få ordna et organisasjonsnummer for salg av fiskekort og tror vi fikk det til. Så det var lett å løpe ned til meg sjøl i mørket, etterpå. Det var yr i lufta og grunnen var litt isete.
En grei dag å avslutte etter utførte oppgaver.
Men så begynner dagen i dag…
Jeg skal ikke så mye, men må handle for mor i løpet av dagen.
Tanken er å ta fri, eller nesten fri, da jeg ikke behøvde ut å kjøre til dette møtet.
Telefonen ringer. Like før hører jeg på radioen om bilulykke like ved her jeg bor.
– Mor har ikke brød, sier lillesøster på telefonen, hun hadde snakka med henne like før.
Jeg kjøpte brød til henne på lørdag, det er ikke å finne. Men i går fikk jeg beskjed hvor mye brød som var igjen, hun skulle ha igjen til frokosten i dag.
Så jeg begynner å ringe til mor, men får ikke kontakt. På mobilen ramler meldinger inn både på message og chat. Svarer, ringer mor igjen, prøver å sortere i papir over alt…
Kjennes ut som jeg står på skrå i tilværelsen, får ikke orden på noe.
Bildet er tatt av Elisa fra Pixabay
Tapper i vann for en koppvask, koker opp vann, ringer mor igjen-.
Nye meldinger ramler inn, tre personer jeg kommuniserer med, får svart…
Ringer igjen.
Får laga meg frokostdrikken min. Hører et helikopter i lufta, tenker på de som er involvert i ulykken, om det er noen jeg kjenner.
Får bestilt time til mor og meg hos frisør.
Endelig får jeg tak i mor, da er hjemmetjenesten kommet dit. Får vite at hun har brød til frokosten. Hjemmetjenesten sender meg handleliste.
Så får jeg satt meg ned med vannet med lime, ingefærshoten og fettkaffe.
Setter på en maskin med klær før jeg setter meg ned med data’n i fanget.
Kanskje jeg kan få dagen til å fungere nå.
Jeg må få unna papiret, har så vidt begynt på sorteringa. Golvet er ruskete og kopper må vaskes. Jeg må finne ny dato for møtet vi skulle ha i dag, det betyr to telefoner. Jeg må se på tidsbruken min, sjekke om det er noe jeg MÅ gjøre på jobb.
Bør kanskje ha fri i dag, føles slik.
Kanskje avslutte dagen i basseng i kveld. Etter handling og besøk hos mor.
Påska nærmer seg, to kommer nok hjem, men vet ikke hvilke dager. Den tredje hadde lyst til å invitere hjem til seg.
Jeg har landa nesten panneflatt i stolen. Forstå det den som kan, men det er sinnssvakt deilig.
Jeg leser om squash på nett, prøver å finne en oppskrift.
Må lage meg middag og mener jeg har en i kjøleskapet.
I kveld har jeg brukt for mye energi. Føles som en gaffel skraper i følelsene, men når jeg vet grunnen og veit det går over med hvile, er det greit.
Jeg har for mye denne uka, så slik sett vet jeg det kan bli slik -.
I dag var jeg på tur litt før halv ni, det samme i går.
Tror jeg kaller bilen min «milslukeren».
Det går i museum, i går var det møte på ett, i dag fikk jeg besøk av fullt av småe føtter på ‘mitt’.
I går fikk jeg med meg høvelspon, i dag tente jeg opp i ovnen.
Interessant med så småe mennesker…
Best det var kom en liten hånd og la seg i min. Noen er så tillitsfulle.
Etterpå, etter besøket, var det møte.
Så idag var det jobb fra halv ti til halv seks.
Da jeg skulle kjøre hjem fikk jeg en telefon om et dokument som ikke var kommet fram, så det betydde en avstikker for å ordne opp i det. Da lyste en rød lampe på bilen, den fortalte at det var tomt på tanken.
Fikk fylt drivstoff.
I går var jeg framom mor, tok en annen vei hjem og ferje, slik at jeg kom forbi henne. Hun ble litt resignert i stemmen da jeg sa jeg ikke kom i dag.
Rundt meg er det vår. Jeg tok en fotoseason i dag.
På museet.
Her jeg bor skal det visst bli kaldere framover.
♦
Så er dagen over, jeg valgt bare å hvile. Ingen middag, ingenting.
Bare være her i stolen, uten mer å forlange og det var godt.
Nå er det kveld og jeg tror natta skal få lov til å starte tidlig.
Det er fredag og fridag. Egentlig. Må se på dagen, sette noen mål og sette opp et slags regnskap uten tall.
For det første er det godt å sitte her, uten noe timeplan som innebærer tall.
Det er en åpen dag.
Når jeg ser rundt meg er dagens gjøremål tydelig.
Og jeg må nok…
For det er virkelig rotete hos meg. Bøker, blader, strikkepinner og bilder-, ligger slengt utover. Kjøkkenet er en katastrofe for seg sjøl. Har allerede tømt en skuffe, den hadde et behov – jeg liker ikke noe særlig at det er uorden i skuffer og skap. Tror faktisk jeg kan påstå at det er mye mer ryddig i skapa og skuffene enn utenfor. Tror faktisk jeg sjøl også er litt slik, jeg trenger å ha mer balanse og orden i mitt indre enn utenpå meg.
Vi mennesker er rare, tror ikke vi alle er på sammen måten – vi er skapt så forskjellig.
I går var jeg å intervjua mors bror, mor var med og jeg kunne ikke være bare i jobbmodus, det ble sosialt, kaffedrikking og slikt.
Og det ble mye historie.
foto:eldrid, konsentrerte damer
Da vi kom opp til mor ville hun fortsette å snakke om fortida, med sitt eget blikk fra da hun var ung. Og jeg kjente jeg ikke orka, orka ikke høre om rett og galt. For det handler så mye mer om omstendigheter, arv og miljø, hva en har råd for. Og ikke minst, se på sin egen vei og forstå at andre gjør så godt de kan de også, ut fra den de er. Hvem vi er har vi ingen råd med, hvor vi er født, hva vi måtte oppleve. Men hvem vi velger å være, hva vi prøver å være, forbedre og lære, det kan vi kanskje ha råd for.
Og så må vi akseptere den vi er, rett og slett være glad i den vi er; om vi er fattige, tykke eller stygge – vi MÅ vise oss sjøl kjærlighet.
Når det gjelder de andre har vi så klart et valg om hvem vi ønsker å bruke tid sammen med.
Og det kan jeg si at det også kunne være mye mobbing før i tida.
Men i dag ønsker jeg å være praktisk. Badet bør få en vaskefille, speil, vask og toalett. Soverommet er støvete, egentlig har det hatt behov for en gjennomgang. Mye gammelt inne i skapene. Gangene, teppet nede burde støvsuges. Og kanskje kan jeg tømme Bokhasiabøtten. Den har jeg tenkt å skrive om et år nå.
Det er nok å ta tak i. Skal vel skifte på senga og, har klær som må legges sammen, ingen grunn til å kjede seg.
Arbeidsrommet, kontoret, der trengst også en opprydding. Sortering og systematisering. Det ligger bøker framme om båter, leker, barndom og mye anna.
Jeg fikk også gjort en avtale i går om å gå inn og se i et arkiv. Det er så mye spennende, det bare denne tida som er for kort.
I gårkveld skulle jeg vei å trene styrke, men kolliderte med samtalene vi hadde.
Jeg kan slå fast at tid ikke er noe jeg er flink med.
For jeg må passe på den fysiske aktiviteta, på maten og alt dette for å holde i det jeg vil. I dag kom jeg over en TikTok på surdeigsbrød og kjente lysta på å sette det i gang igjen.
Mat, krydderplanter og protein…det er så artig å se hva maten kan gjøre med helsa.
Eldstemann sa at han kanskje kom utover i helga.
Jeg ble overraska fordi det er såpass kort tid siden sist, men trivelig om han velger det så klart. Det gir så klart ekstra motivasjon i å rydde.
Jeg burde kanskje ha jobbet litt også, over helga blir det en travlere uke. Fysisk møte på mandag, besøk på museet av mange barn på tirsdag, onsdag «bare» et møte på Teams, men privat møte om kvelden, torsdag fysisk møte og fredag det samme. Det betyr at hver dag neste uke er jeg i farta.
Det er ikke en ønskeuke når hver dag får avtaler og tidspunkt, trenger disse rolige dagene inn i mellom.
Bør nok pøse på med enda mer, med å komme meg ut i naturen og ha kontroll på tid!
Men først helg.
Og jeg gleder meg til alt.
Hørte på et intervju her om dagen av Tomas Myklebust som har skrevet boka «Hvil deg sterk». Han sa at med å fortelle andre og oss sjøl at vi var sliten, forsterka vi denne følelsen.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt akkurat det, at jeg er sliten… så tenker at her har jeg noe å lære.
Den boka skal leses en dag.
Men ikke denne helga. Først vil jeg se på bøker jeg har om temaet surdeig og lage meg en starter.
Det hang rakler i trea og jeg rakla meg en tur. Opp i skogen. En annen skog.
Egentlig hadde jeg planlagt en kort jobbedag og skulle jeg gjenta søndagen. Kanskje skulle jeg til og med ta samme tur.
Var tanken.
Men da jeg oppdaga det at laderen min lå igjen hos mor. Så dit måtte jeg.
I tillegg ble arbeidsdagen lengre enn tenkt. Det skjer så mye.
Jeg måtte også lade opp telefonen da jeg var framme, for nå var tanken å ta turen opp i skogen oppom mor.
Sola var forsvunnet bak fjella da jeg begynte på turen.
Rakler henger fra et tre i starten av turen, et rakletre. Et litt ufokusert bilde.
Somer inn på fastlandet og sundet som går parallellt med sundet jeg befinner meg ved.
Her ser du ned på Mjosundet. Det betyr smalt sund.
Huset du ser der nede var lager til butikken som lå til høyre, da jeg var lita. Det huset syns ikke på dette bildet.Lagerhuset hadde også fryseri. Senere ble det postkontor. I dag er det frisørsalong og en leilighet i huset.
Butikken ble lagt ned og var i mange år en populær pub, nå er det kontor og leiligheter.
Meg og tær.
Jeg elsker tre.
Først kommer et grånende tre og under det ett av disse flotte furuene.
Det er flere bekker som krysser veien opp mot fjellet.
Vann.
Veien var i parti ganske isete. Så valgte å snu før jeg tenkte. Lufta var også litt slik spiss.
Kjente at jeg gikk meg ikke inn i turmodus. Så det var riktig å snu.
Jeg syns skjegget på trea er så fint.
Mer vann.
En av de bratte partia.
Syns du det er best å gå i en bratt vei opp eller at veien går bra ned?
Jeg syns nesten det er tyngre å gå bratt nedover.
Bildet yder ikke den bratte veien rettferdighet. Den ser mye flater ut enn den er.
Nederst i bakken befinner dette berget seg.
Firkantete blokker.
Her står grinda som skilte utmarka fra innmarka.
Den har fått ferie… eller fri. Det er slutt på tida for husdyra i denne skogen.
Dette bildet ble tatt fordi det hvite fjellet i bakgrunnen med snø på var så fint.
I virkeligheta.
Bilder tar mange ganger bort den følelsen en har når en er i naturen. Dette fjellet forsvant inn i himmelen på et anna bilde. Det er for langt unna.
Derimot fjellet her er mye nærmere.
Ertvågsfjellet.
Oppå det har jeg vært mange ganger.
En 1. juledag i ungdommen tok jeg turen opp for å se sola og forstå meninga med livet.
Jeg så sola -.
En liten lund med grantrær var hogget ned.
Jeg måtte rene ringene og fant ut at jeg var ganske lita da disse trærne var planta.
Og så var jeg nede ved rakletreet.
Usikker på om det er bjørk eller hassel.
Men fine var de der de hang med lovnad om varmere tider.
Inne hos mor ble det kaffe, kanelboller og feiring for henne som fylte år og bor et stykke unna.
Når det ikke legger seg helt til og du må jobba på. Er det da en skal sette seg rolig ned med hendene i fanget?
For en tid tilbake skrev jeg om ny mobil.
Mobilen og jeg er riktig gode venner, vi.
Den ser stort på verden og jeg ser bedre på den. Jeg behandler den veldig fint, tenker meg om før jeg legge den ned. Redd for å miste den i golvet. Riktig nok har den et omslag som skal tåle det og det gjør det.
Har testa det to ganger, sist under en samtale.
For av og til spretter den bare ut av hånden.
Jeg må lade mye skjeldnere, i tillegg har jeg en lader som gjør jobben fort. Derfor tenker jeg ikke så mye på dette med lading. Nesten slik at jeg ikke tar med meg lader.
Gjør det da. Gjorde det i går. Lå i sekken med data´n.
I dag lada mobilen ut.
For første gang i vårt liv.
Husker på at jeg ikke tok ledninga ut og at den ligger i sekken nede.
I kjelleren.
På kontoret.
Etter og ha satt på vann og ordna med de vanlige morgenprosedyrene, løper jeg ned for å hente laderen opp. Kobler den på oppe igjen.
Det er så stille i huset.
Da plinget kommer på, kommer jeg på det… pinkoden er så klart ny.
Og jeg har så lyst til å sette på radioen -.
Hva radio har med telefon å gjøre?
Alt!
Jeg setter radioen på gjennom telefonen, så hjelper den «blå tanna» og får lyden over i høytaleren. Veldig enkelt og lyden er super.
Jeg mener jeg la kortet med koden i eska mobilen lå i, men hvor la jeg den…
Den hadde ikke fått en fast plass. Finner den likevel nokså fort, den ligger på en kommode. Det er bare at der lå arket kortet med kodene var festet på.
Husker jeg satte sim-kortet inn da jeg var på kontoret.
Løper ned igjen.
Mens jeg løfter på ark tenker jeg at det er nok på tide med en rydding. Prøver å bruke papir mindre, skriver notater rett in på datan, likevel…
Nok papir.
Finner ikke kortet med pinkoden.
Opp igjen, leiter gjennom der jeg allerede har leita. Ser ned i en skuffe jeg legger alt slik som nøkler, kortholder osv. Men vet det er ingen grunn til at jeg har lagt kortet dit.
Det stemmer det.
Tilbake til eska, tar opp arket der korte satt fast… da ser jeg det… koden står på arket.
Glad løfter jeg telefonen og taster inn første kode. Oftest slår jeg ikke koden for det er ansiktsgjenkjenning.
Har slutta å tenke på hvordan jeg ser ut når jeg retter telefonen opp mot meg og lar den finne ut at jeg er meg.
Det er da jeg oppdager at pin-nummeret ikke blir etterspurt, jeg suser rett inn i full kontakt med alt jeg vil.
Litt overrasket tenker jeg dette må være feil, men får satt på radioen.
Nitimen durer ut gjennom høytaleren. Programlederen beklager at det er lenge siden han har vart på radioen, så han brukte stemmen for kraftig. Jeg tilgir han.
Og det er da jeg oppdager det, på kjøkkenbenken står et par glass og en kopp på et brett, båret opp fra kontoret sist jeg var nede for å jobbe. Der på høykant mellom kopper og glass, står kortet og ler.
Nå etterpå skjønner jeg at med ansiktsgjenkjenning behøver jeg nok ikke å huske disse talla. For det er veldig stor sannsynlighet at det bare er jeg som ser slik ut…
Teknikk ass…
Og dette er et godt eksempel på å løpe i ring uten å komme seg videre.
Sannsynlig skulle jeg brukt den siste tanken jeg hadde her i starten, satt meg rolig ned.
For aktiviteten denne lørdagsmorgenen peker bare litt nese av meg og ler. Og jeg får bare prøve å lære at jeg egentlig ikke behøver å kave så der…
Alltid.
Nå skal jeg gå rolig videre inn i helga.
Om noen timer tar jeg med meg skreien, rogna og leveren innover der vi tre damene, mor, lillesøster og jeg, skal ha dette måltidet vi må ha minst en gang når året er slik rimelig nytt.
Men først skal jeg puste dypt inn, nyte lørdagen og sette meg i lotusstilling.
På Nitimen snakker de nesten om det, om hvile og stoppe å si at en er sliten…
Jeg ser utover uka som kommer. Den er spennende. Og den blir nok også utfordrende. Jeg føler jeg bare har ett problem.
Søndagen er min.
Eller-, nesten bare min.
Tirsdag skal jeg utover til museet, andre tirsdagen jeg skal ha åpen dør.
Folk kan komme innom. Kommer det ingen eller lite folk, må jeg ha arbeidsoppgaver å utføre. Akkurat det blir nok ikke noe problem.
Torsdag er en litt mer ambisiøs dag, da har jeg bedt inn til et lite foredrag, vafler og friing.
Mitt lille foredrag er ikke klart ennå.
I går kom jeg meg endelig inn i det gamle fjøset jeg skulle hente ut permer.
Ennå står det igjen protokoller.
Det var på høy tid å få tatt dette ut.
Litt usikker på hvordan jeg skal oppbevare dem, kan ikke ta de rett inn i varmen.
Og så er jeg så spent på hva jeg finner.
Dette handler om en artikkel jeg skal skrive.
Når jeg skrive disse setningene kjenner jeg pulsen stige og at jeg bør komme meg ned på kontoret for å jobbe…
Men det er viktig å ta fri, samle seg, ikke bare gyve på.
Det er så mange ting som er virkelig morsomt av det jeg er i gang med.
Men jeg har ett problem, Så klart er det en del anna rusk og snubletråder, men det jeg har er dette ene overordna.
Det problemet er TID.
For jeg er en tidsoptimist av de store.
Det er det som stresser meg mest.
Ellers ser jeg våren komme, om en knapp uke er vi i mars. Da er det vår. Her ser det ut som våren er kommet. Men det er nok absolutt sjanser for mer snø.
♦
Så har dagen delvis gått.
Eldste og jeg skal spise middag. Han skal snart reise. Han kom nettopp inn etter å ha laga bedre forhold til vedhogst, snekra meg en bukk til å legge an på.
Vi har hatt en svært hyggelig og interessant helg.
