Da begynner mitt nye liv straks. Jeg har smakt på det, men ikke ordentlig.
Det er en litt uoversiktilig vei igjen, før det er der.
Mitt nye livet.
Alt står der.
Ennå.
Jeg må vaske skjermene og gå igjennom det som er i minnet på harddisken. Skjermene står slik de gjorde da jeg oppdaga dette.
Det blir rett og slett en arbeidsøkt i ferien. Enda har jeg ferie.
Sannsynlig kommer en venninne innom i dag, det har med jobb å gjøre – men det skal bli hyggelig å møte henne privat. Regner med den delen blir hovedsak.
I går spurte jeg lillesøster om hun ville hente meg sik at jeg fikk besøkt mor. Mor trodde ikke sine egne øyner, det var såpass lenge siden jeg hadde vært der. I natt drømte jeg om en liten jente som trengte omsorg. Kanskje den lille jenta var mor…
Lillesøster ville jeg skulle låne bilen hennes, nå står den utenfor huset. Veldig snilt gjort.
Kjøp av bil må vente til jeg er ferdig med nedpakking av jobb. Men jeg har sett. Sett på mange biler. Lista over det jeg ønsker er lang. Noe er viktig, noe er underordna. Rask motor, hybrid, automat, soltak, sevicehefte, under 10 år, få eiere, ikke kjørt for mye… Og enda en del ting. Merke og slikt. Så jeg leser. Og så har jeg lyst på en sprek farge og fin design.
I dag har sønnen fødselsdag og om en stund tar jeg buss for å feire han.
Buss er et greit framkomstmiddel.
Bilen vet jeg ikke mer om, så jeg må avvente hva framtida er både for meg og bilen. De skulle prøve å få sett på den i dag, så håper de rekker det. Slik at jeg vet.
Det er rart å ikke kunne besøke mor, vet ikke om hun husker hvorfor.
Mellomste søster har vært en del hos henne når hun ferierte, så da valgte jeg å besøke henne mindre – og så kom dette med bilen på. I går reiste mellomstesøster tilbake og hjem til seg og sitt.
En merkelig situasjon. Fikk tilsendt handleliste fra hjemmetjenesten og sa at jeg ikke visste når jeg kom meg dit neste gang. Dit må jeg ha bil. Her går det en buss til Trondheim om morgenen og en om kvelden og en inn til sentrum om morgenen og kveld. Det er mulig den korensponderer med buss til Kristiansund, men inn dit mor bor må jeg gå det siste stykket en 3-4 kilometer. Absolutt en mulighet. Likevel tungvindt.
I morgen kveld er det konsert og den gleder jeg meg til.
Og på søndag- og kanskje på lørdag skal mellomste spille og synge. Om hun skal på lørdag-, burde jeg fått det med meg. Det har vært artig.
Det som også er artigere er at hun er spurt om å synge på et par fesivaler neste år.
For et par-tre år siden spurte et plateselskap om å utgi noe av det hun hadde laget – men hun er redd for å miste friheta. Så det ble ingenting av.
Men først er det feiring av sønn.
Faktisk er det mye som skal skje og det har vært mange planer.
Tenke jeg skulle rekke meg til Oslo i løpet av august, men med et bryllup i slutten av måneden og bilproblemer spørs det om den turen må utsettes.
Er også spurt tidligere om jeg ville komme til Kreta i starten i september.
Faktisk var det også snakk om en tur til Gudbrandstalen, men det skar seg ganske ettertrykkelig. Nesten som jeg får lyst til å skrive den historien…
Og så er jeg bedt til Ungarn, men der har jeg lagt inn noe som må skje først, så det er avhengig av det.
Men mange planer og noen blir det noe av.
Og så må jeg ha bil, det er det viktigste.
Uasett er det noe som heter økonomi og den kan ikke hoppes over.
Men det blir koselig å feire han som fyller 34 år i dag.
Denne dagen har vært rolig og god, med hendelser i fleng. Til tross for at dagen har vært rolig.
Starten på dagen bestemte jeg i går. Klokka halvti var det flo. Og meldingene for været var perfekt.
Men da floa var oppe lå jeg under dyna.
Likevel, en halvtime etter var et lite håndkle lagt fram, vannflaska fylt og jeg labba barfot ned over veien.
I sol.
Og sola var varm.
Over veien, ned over jordet, inn i skogen.
Regnet hadde ikke gjort stien full av søle.
Og så var jeg nede og klærne lå igjen på en stein da jeg møtte vannet.
Det var fortsatt varmt.
Bare legge seg ned, ta svømmetak og flyte gjennom det våte elementet. Tenkte på om dette var den siste dagen slik, denne sommeren…
Å gå opp igjen på bare føtter.
Stikke armene i brenesle… fordi jeg har lest det skal være bra.
Og så måtte jeg bare være hjemme, skulle ingen ting.
Jeg la meg på solsenga, etterpå plukka noe solbær.
Snakka med både eks og barn, eldstemann har straks fødselsdag, hvordan skal vi markere den.
Men det som opplevdes mest overraskende denne dagen var et tilbud fra mellomste. Hun hadde fått et oppdrag på en konsert og fått en billett ekstra. Og så spurte hun om jeg ville være med.
Kaizers Orchestra har vært en favoritt i maaaaange år. Så det gleder jeg meg til.
Så da blir det bytur på meg. Kanskje må jeg se etter bil samtidig.
Nå er det uansett en dag som er brukt opp og jeg må sette punktum for innlegget.
Jeg våkna til dagen, men hadde ikke så lyst til å stå opp. Prøvde istedet å sovne igjen.
Men en må stå opp til en ny dag.
Etter vasking av kopper tok jeg en smak på gårsdagens produksjon av ripsgele, den smakte absolutt.
Ellers var det mye å gå igang med. Og til slutt gjorde jeg det jeg måtte. Ringe bilverkstedet.
Fikk vite de hadde manko på folk, ferietid og slikt. Men henne på telefonen skulle prøve å finne ut mer.
En stund etter ble jeg oppringt.
– Jeg ringer fra NRK, sa stemmen.
Kjente igjen stemmen, en stemme som kommer gjennom høytaleren når det er lokalsendinger.
Fikk vite de ville være på tur forbi museet i morgen. Jeg sa at jeg hadde ferie og var billøs, men fortalte om lekeutstillinga. Han syntes det hørtes interessant ut.
Så kom jeg på venneforeninga og lederen av den. Journalisten kjente godt til henne, hun var ordfører i en årrekke. Han fikk telefonnummeret og jeg fikk snakka med henne etterpå. Så da blir det et innslag av museet slik på tampen av min tid der, på lokalradioen.
Og etter noen timer ringte de fra verkstedet. Jeg kunne komme med en gang, så skulle de få til et søk.
Da jeg skal til å dra, ringer enda en telefon. Jeg har tatt kontakt med folk som jeg har hatt kontakt med gjennom jobben, om at jeg er i ferd med å gå av. Noen ble en ekstra begeistra for, så synd jeg var for mye i farta til å kose meg med samtalen.
Turen inn til sentrum gikk greit helt til siste bakken. Den var tung, men kom meg opp.
Og så kom bilen til doktoren.
Hva ble resultatet, jo at de ikke fant resultatet.
Den må undersøkes mer, det skjer på onsdag. Etterpå blir det gjennomgang av kostnader og hva som er det beste å velge…
Så det skjer. Og det er en ny bolk med utfordringer.
Jeg har allerede sett på biler.
Brukte biler.
Men det beste er bare å være i den tiden som heter «nå», så får jeg ta det som skjer etter hvert som det skjer.
Jeg har vært ute å plukka rips, håper det såpass mye pektin i dem at jeg får til å lage gele. Det syns jeg er godt, spesielt til vilt.
Det gikk fort å plukke en og en halv kilo.
På fredag hadde jeg en plan om en rolig dag med bærplukking. Så fikk jeg telefon fra hjemmetjenesten, de fikk ikke på tv’n til mor. Og de hadde gjort alt de hadde kunnet.
Jeg dro innover til henne, det viste seg at signala hoppa og kanalene ikke gikk an å aktivisere. Ringte support og fikk vite signalboksene var utkobla. De hadde sendt beskjed både på telfon og e-post, fikk jeg vite. Så for mor, som ikke har mailadresse eller bruker telefon lengre, falt denne informasjonen ut. For mor er tv’n bortimot livsviktig.
Jeg var ganske oppgitt over situasjonen.
Planen min var å bade da floa var oppe, denne dagen.
Mor ble mer og mer desperat over situasjon og framtidsutsikten etter hvert som det gikk opp for henne hva dette betydde. Kankje nesten en uke uten tv…
Hos mor er det varmt, jeg holdt etter hvert på å gå i oppløsning av varme og at mor ikke hører. Jeg bar til henne lesestoff, bilder, prøvde å sette på radio etter og ha lett lenge etter den, satt på lydbok-, men ingenting hjalp.
Så til slutt dro jeg.
Hjemme var det over en time siden floa hadde vært oppe, men det fikk ikke hjelpe. Jeg slengte fra meg bilen i oppkjørselen, tok av meg sandalene og veien gikk strake veien ned til sjøen.
Der jeg vrengte av meg klærne og kom meg uti. Som en hvalros lå jeg blandt tangkloksene og prøvde å svømme. Noen steder tok magen ned i grusen. Å svømme upå dybden, utenfor marbakken, gjør jeg ikke når jeg er aleine.
Det var likevel så godt å komme seg ut i sjøen og jeg var der en stund, før jeg labba opp.
Jeg skjønte ikke helt hvordan dette skulle løses, dette med tv’n.
I går fikk jeg en plan; Reise til Kristiansund for å få tak i denne boksen og heldigvis hadde de åpent.
Før jeg låste døra, gikk jeg innom kontoret for et brilleetui.
Der fikk jeg meg en skikkelig overraskelse, men den kan jeg skrive om siden. En virkelig rar opplevelse…
Mellomstesøster, som ennå ferierer, ble med. Først dro hun opp til mor for at hun også kunne bli med på turen. Så slik dro vi tre til byen. Boksen ble henta. Mor fikk kjøpt seg både sko, veske og kjole til bryllupet til barnebarnet siste helga i august, Og jeg fant meg også kjole til dagen.
Jeg fant også en kjole til.
Hjemme hos mor ble boksen koblet opp, signala kom igjen ut og alt var bare fryd.
Virkelig!
Jeg ble med ned til søstern etterpå, der det ble et kveldsbad.
Så ble vi sittende å snakke lenge og da jeg reiste hjem var det blitt sensommerkveld.
Jeg hadde ikke kjørt så langt, før jeg følte noe var galt. Bilen dro liksom ikke bra. I bakker gikk farten ned og det dukka opp feilmelding på dashbordet.
Ringte NAF og de mente at så lenge varselampene viste gult, måtte jeg bare kjøre hjem.
Og det gjorde jeg…med nød og neppe.
Så nå står bilen utenfor i regnet og i morgen må jeg ringe vekstedet.
Ute er været grått og det regner. Helt passe vær til det jeg er igang med.
I går, mandag og første dag etter ferie, var det tungt. Tungt å gå ned i kjelleren, prøve å gjøre noe med tanke på den korte tiden jeg har til å gjøre det.
Så kom jeg på at uansett om en er midt i arbeidslivet eller er på slutten, kan første arbeidsdag etter ferie være tung.
Når en dag føles tung er det som en støvsuger til andre tunge ting. Slik var det igår. Det bare kom trillende.
Tenkte meg ned for å ta et bad.
Tenkte å gå meg en «StikkUt» tur.-
Og begge deler har nok hjelpt, men jeg endte med en podkast som heller ikke var så verst. Etter en kort arbeidsdag.
Dagen i dag og to dager igjen av et arbeidsliv.
Men en kan finne på mye etter en er ferdig.
Det jeg syns er verst er at den tiden jeg har igjen er kort, uansett om jeg lever lenge.
Moren min er 26 år eldre enn meg og fyller 93 på torsdag.
Jeg kan se for meg og ha 10 ganske fungerende år foran, og det er ikke mye.
Men livets lengde har en aldri noe lovnad på, det kan skje når som helst at det er over.
Så det gjelder og glede seg, le og ha flest mulig fine dager.
i dag er det en bedre dag.
Godt å gå opp å lage seg en god lunsj.
Etterpå er det ned for å ta en skikkelig økt med permer og papir. Tenke over at dette er ikke noe å gjemme på, så det kan kastes… En utfordring og det trengs å være rasjonell.
Senere har jeg avtalt tur med mellomste søster, så håper regnet tar pause da. Kanskje vi tar et hopp ut i sjøen også. Der hun og mannen har ferieleilighet. Det var der jeg tok årets først bad tidligere i sommer.
Og snart skal jeg gå ned igjen, når jeg har spist maten min.
Jeg valgte meg en rolig søndag og en ganske rolig helg.
Det har vært mange innom over et par uker. På fredag for siste med bussen om kvelden. Og så sto jeg der alene.
Det vil si, jeg hadde kjørt henne et stykke, så jeg satt i bilen da bussen rulla bort. Etter vi hadde spist på veien.
Mellomste…
… og mor sjøl.
Jeg syns det er så fint og ha mine hjemme, men jeg trives også når jeg er for meg sjøl. Jeg er heldig slik.
Det fantastisk fine været dro også sin kos. Men det hadde ikke noe å si. Og når det nesten er-, eller er 20 grader, da er det liksom helt greit at det ikke er like fint.
Jeg sjekka flo og fjære, så da vannstanden var oppe var jeg nede ved sjøen.
Og vannet, vannet var helt fantastisk. Som jeg befinner meg i en drøm. Bare legge seg ned og legge på svøm. Denne renna av rydda tang er over 25 meter, så da kan en svømme seg en liten distanse.
Enn å ha en egen strand uten innsyn.
Gjorde det samme i dag, svømte rundt, rydda tang og lot meg flyte med føtter medså mye flyteevne at de nesten ligger over vannet. Det er en slik enorm nytelse at har jeg kunnet, har jeg delt med dere.
Rusle ned og labbe opp, uten sko.
I denne urskogen.
Ormopplevelsen fra tidligere, da det var vår, har forsvunnet såpass at det er greit igjen å gå uten sko. Har også funnet ut at badedrakt er helt unødvendig, det er en slik frihet. Bare ta med et lite håndkle og vannflasken.
Har et ønske om å fortsette dette lenge, men det kan så klart bli problem både med floa, temperatur og planer.
I går for lillesøster og jeg inn til mor for å lage middag, men jeg rakk altså turen ned til sjøen først.
Tenker dette gjør godt både for kropp og sjel. Jeg får både gått et stykke og svømt.
I kveld blir det en tidlig kveld. For i morgen er de siste dager kommet.
Slutten på jobbelivet. 31. juli er siste dag.
Tenk det.
Så håper disse tre ferieukene har gjort underverk på effektiviteten. For det er en del å komme seg igjennom.
Men denne sommeren skal leve i minnet, den vakreste sommeren jeg har opplevd.
Enn å være så heldig at finværet startet samtidig med ferien min. Med tidenes sommer. Temperaturer, som ikke bruker å være framom på Nordmøre, dag etter dag.
Og nettene…
Som fløyel og fløte.
Disse bildene tok jeg ved midnatt, egentlig hadde jeg ikke lyst til å legge meg.
Så våkner en til en ny fantastisk dag.
Jeg prøvde meg på noe utearbeid, plante ned og slikt.
Her er løpestikke og mandarinmynte, mener jeg, som jeg setter ned i en krydderbed.
Det var veldig varmt å bære jordsekker, så måtte slutte ganske raskt.
Ellers har dagen vært rolig, men da floa nærma seg toppen, tok jeg på meg fjellskoa.
Filma den uframkommelige veien og sendte ut, for bare å oppdage jeg hadde gått meg fast i rotvelter, råtnende tømmerstokker og vegitasjon. Jeg kom meg på rett vei og jeg kom meg ned til sjøen.
Nå er det tredje dagen på rad jeg kommer meg ned for å bade.
Det blåste og klegg svirra lufta rundt meg og satte seg på meg og beit.
Det var bare å komme seg ut i sjøen.
I dag føltes det enda kaldere, fordi jeg var så varmet opp på turen ned.
Det ble flere turer uti.
Inn i mellom satt jeg i sol som ble sila gjennom løvverket.
Det tror jeg er bra med tanke på at sola tar såpass bra, så det er ikke så vanskelig å bli brent.
Heldigvis har det gått bra hittil.
Mens jeg satt der på en stein med beina i sjø og tang…
…kjente jeg noe som krisla meg på foten. Det er en krabbe som krabber over beinet mitt.
Noe slikt har jeg aldri opplevd før.
Hadde bestemt jeg skulle lage meg blomkålsuppe til middag. Jeg får satt den på koking, så legger jeg meg pladask på solsenga og sovner.
Våkner av telefon.
Plutselig var jeg innhenta av verden. Sønnen ville komme i morgen, noe som er koselig. Hjemmetjenesten ringer om at mors kjøleskap må avrimes og varmepumpa støvsuges. Midt i dette ringer en annen telefon som nok er jobbrelatert, men da jeg ringer opp blir den ikke tatt, så kanskje vekommende hadde fått vite jeg har ferie. Minste søsteren min ringer om at hjemmetjenesten hadde kommet mens hun var det og sagt jeg hadde ringt!? Noe jeg ikke hadde gjort, jeg hadde blitt oppringt.
Og på onsdag har jeg middagsgjest og på torsdag skal jeg opp til Berkåk for å hente yngste og hennes kjære.
Det ble for mye å våkne til, følte meg skikkelig forvirra.
Men jeg skjønner jeg bør dra inn til mor tidlig på dagen i morgen og jeg vet hun ikke blir glad for at jeg drar tidlig. I tillegg syns jeg det er grusomt med oppgaver, utføringer og travelhet i denne varmen.
Jeg har trivdes skikkelig med dette å ikke skulle noe, bare loffe gjennom tilværelsen.
Misforstå meg ikke, jeg er kjempeglad for at barna kommer og gleder meg til det.
Det ble bare så mye forskjellig på en gang. Så i kveld tror jeg det blir en tidlig kveld. Orker nok ikke å begynne å jobbe nå.
Og huset er i feriemodus…
Men støvsugeren må nok fram her også. Og jeg som ikke har et godt forhold tll støvsugeren.
Likevel, netterne er fine og dagene er bare så nydelige.
Jeg er ikke riktig der, men det er en milpel. Noe jeg så fram mot, her er jeg.
Dagen starta tidlig, de siste etter helga skulle reise.
Mellomste og hennens kjære.
Helga har vært travel med fullt innhold.
Fredag og jobb. Museet og innkjøp.
Her er jeg hjemme igjen på fredag.
Om kveldne kom de to som allerede er nevnt og eldstemann. Maten er nesten en tradisjon etter jeg fant den i et blogginnlegg for lenge, lenge siden. Fajitas. Gjengen hjalp til.
Meste dag var det besøk hos mor, rømmegrøt fra jonsok og nydelig vær.
foto:asbjørg
Før vi reiste, kom et regnskyll. Da hadde parasollen blitt satt ut. Den har hatt et par års pause.
Hjemme var det matoppordning, men likevel ble det en ganske tidlig kveld. For neste dag skulle vi alle ut til museet. Tidlig.
Mellomste hadde tatt på seg synging. Samboeren ble også med på opptreden.
Og det kom både barn og voksne, men vi hadde hatt plass til flere.
Min siste dag med aktivitet på museet.
En nabo ville vite om jeg kom til å savne museet.
15 år er et stykke tid.
Og sannsynlig vil jeg føle vemod og dveling ved en tid som var. Slik en alltid gjør inn i mellom. I alle fall jeg.
Men akkurat nå er det gleden over å ikke ha stresset hengende over meg. Her er jeg ferdig med gårsdagen.
foto:asbjørg
Nå har jeg fire arbeidsdager igjen, men med overtid betyr det bare fem arbeidstimer. Og akkurat det skjønner en tidsoptimist som meg til og med at ikke går.
Men nå er det først tre uker ferie.
Tenk å våkne til dette.
Full sommer og sol.
Jeg fulgte datter og kjæreste ned til bussen.
I går dro sønnen, vi kjørte han rett over fjellet til buss og pizzaspising. Vi trodde vi måtte bestille to, men det holdt med en stor pizza. Ble fort mett etter dagen.
Vi kjørte han ned til bussen før vi tre andre kjørte hjem.
Da var vi alle så slitene at vi orka ikke være mer sosial og avslutta dag.
I dag skjønte jeg at de siste dagene hadde vært krevende, for jeg ble skikkelig kroppssjuk. Helt elendig så kroppen vrei seg, men det var ikke noe særlig som kom da jeg begynte å brekke meg. Nå er det slutt på slikt. Slutt på å presse seg.
I går sleit jeg mer med dagen. Fant ut jeg skulle vaske et stoltrekk, som det viste seg at trekket til puta ikke ble med inn i maskina. Når går putetrekket rundt og rundt i maskina.
Men det aller verste i går var det tekniske, det satte seg helt på bakbena. Vet ikke hvor mange ting som lugga. Komfyren som ikke ville slå seg på, data som ikke ville virke, det var så mye gjennom dagen.
Jeg våkna med kaosdrømmer, om ting som skulle flyttes, pakkes, fraktes og at det ikke gikk an å løse.
Natta speiler dagen, alt som bobler inni meg av det jeg burde, det jeg ser for meg. Pisken henger der, stram i snerten.
Tenker tilbake til da jeg som lita kunne ligge på magen å se inn i gresset, på livet der, som en skog. Små liv, insekter, som streva seg gjennom skogen av gras. Ligge der å observere i fred, mens sola skein i ryggen… Det var fred.
Etter hvert lærte jeg at jeg skulle-.
At hendene hang uvirksomme langs siden, eller drømte seg vekk i streker og farger, var ikke helt bra, det var så mye en måtte.
Og en lærte.
Alt som en skulle gjøre.
Drømmene kom i veien, men prøvde å kombinere drømmer og skulle-. Faktisk ble jeg flink til å hoppe over både mat og søvn. Og det gikk, jeg var ung.
Men etter at livet hadde gitt en grundig leksjon om at det nødvendigvis ikke går på skinner, sto bare «må’et» igjen. Og etter at alt som ikke ble som det skulle, slik en trodde uten at en tenkte tanken, sto en der med den berømmelige veggen. Og når en sakte kom seg mer fri fra den, ble det å slynge seg videre i alt som skulle utføres.
Nå er jeg igang med å avlære.
I dag sitter jeg med alt for mye å gjøre og jeg har nesten ikke tid.
Nå har jeg lagt bort pisken. Og jeg vet at jeg ikke kan trylle.
Jeg sitter her på slutten av den siste hele uka av arbeidslivet. En uke på halv tid med alt for mye overtid. Jeg har gått inn i rollen som vanlig arbeidstaker, jeg har den tida jeg har. Det jeg ikke får til får jeg ikke til, sier jeg til meg sjøl. Men jeg drømmer kaos om natta og våkner med stress.
Over helga har jeg tre uker ferie. Etter det har jeg fire dager igjen med arbeid på halv tid og fortsatt for mye overtid.
Så er det slutt.
Greier jeg igjen å være fullt ut i nå’et. Som da jeg var barn.
Det er målet.
Piisken skal kastes. Innbiller meg at jeg allerede har kasta den.
Jeg kan fortsatt gjøre masse, men det skal være innom mestring og stress kan bare brukes kun til konturer.
Håper også kaosdrømmene forsvinner i mitt snarlige, nye liv.
