Når en kjeder seg er det håp

 

 

 

Skal, skal ikke, jeg har regnet og kommet fram til et svar. Mye man vil, men en får det liksom ikke til.

 

 

 

 

For jeg vil så gjerne.

Jeg vil egentlig veldig mye.

I hodet mitt.

Noen få ganger blir det også resultat. Men det er mer unntaket enn regelen.

 

Det løsnet litt på jobbfronten i går.

Og det var bra.

Dagen i går starta greit nok.

Opp før klokka ringte.

Laga meg limevann, mens den tempererte gikk jeg ut. Trilla papirsøpla ned til veien, bare halvfull – men tømming i dag. Kjørte bilen bort til fjøset for å ta ut sommerdekka.

Spent kikka jeg inn i posene…

 

Å, neeeiiii, det første så grusomt ut.

Skikkelig slitt.

Heldigvis var to gode.

 

Fikk plassert dekka i bilen, inn igjen og får gjort noen mageøvelser og øvelser for skuldrer, før dusj og drikking av limevannet.

Utenfor verkstedet fem minutter før tida, det vat fullt, mange som skulle skifte dekk. Det viste seg bare at det var ikke dekk i riktig dimensjon på lager, derfor ble dekkskiftet utsatt til mandag.

Dekka ble losjert inn for å skifte til nye dekk når de kom og jeg holdt på å kjøre på en ATV.

Følelsen av å ha kontroll på dagen begynte å svikte og bosatte seg i et hjørne av hjernen min.

 

Men hjemme rakk jeg møtet i på Teams akkurat, fikk låst opp døra og kobler meg på.

Til lørdag er det museumsfestival, så jeg fikk spurt om ting som angår mitt prosjekt.

Ble oppringt etterpå om at det finnes ting jeg kan bruke og avtalte å komme til byen dagen før for å monter opp standen.

 

Etter dette fikk jeg arbeidet nokså konsentrert, fikk lagt inn aktivitetene i sommer og avtalt et møte med styreleder i det gamle styret på mitt museum.

Optimistisk gikk jeg opp til lunsj, fikk hengt opp en vask ute og tenkte at i dag skulle jeg få gjort mye.

 

Men det er da jeg begynner å spore av.

Ikke orker jeg tur, prøver å jobbe litt i hagen.

Orker ikke plante ned noen blomster i krukker.

Orker egentlig ingen ting.

Får laga meg middag og gir opp dagen.

 

Dette var i går.

 

 

I dag tok jeg fri, ingen supereffektiv dag i dag heller.

Hadde en forskrekkelig opplevelse som jeg skal skrive om siden, men ikke nå-.

Fikk rydda opp ved inngangen, masse skall av solsikkefrøa som hadde falt ned fra fuglmateren. Vaska litt klær i dag også. Rydda i skuffa med avfall, vaska bøttene for kildesortering. Laga meg gammeldags middag. Fikk komplementert en tallerken på Finn, en som var knust til et servise. Det blir fint å få det à jour igjen. Egentlig har jeg tenkt å kjøpe flere tallerkener av serien, ofte vi er flere enn fire.

Syns egentlig Finn.no er interessant å besøke.

 

Noe som var komisk i dag, det nærmer seg sommersesongen for StikkUt og jeg har ikke hørt noe om «min» tur. Tenkte at den kanskje var tatt av.

Skriver en mail til henne som har ansvaret, med det samme jeg trykker på send kommer en melding på mobilen. Der hun spør etter det jeg etterspør.  

Syns det var godt gjort med sammentreffet.

 

 

 

I går kjeda jeg meg litt.

Og akkurat det syns jeg er bra. Så da får bare disse dagene som ikke er «flinke» dager, passere, men får håpe jeg kommer sterkere tilbake.

Det håper jeg på.

Men i dag var det ikke en gang kjedelig å gjøre så lite.

 

For når en kjeder seg er det håp.

 

Kvelden er her, sola er gått ned.

Nå skal jeg ta meg en stor kopp varm nypete, med ingefær og honning.

Ellers tror jeg kvelden blir ung.

 

 

 

 

 

 

Bøker, barn og kjærlighet

 

 

 

Bøker var en gang en lidenskap, men etter jeg fikk barn var det ikke plass til dem i særlig grad.

 

 

 

 

 

I flere år ble lydbøker alternativet, lånte og hørte på i tur til og fra i bil. Men så kollapsa cd-spilleren i bilen, og jeg fant ut at å få reparer eller sette inn ny ikke ville bli gjort.

Nå avtok etter hver leselysten av skjønnlitteratur, sakprosa ble mer interessant. Problemet var at jeg greidde bare å  lese bøker halvveis. For konsentrasjonen ramla ut.

 

Barn var noe jeg ikke var så interessert i, verken som barn, ungdom eller ung voksen. Barn var som andre mennesker, noen var greie og noen ikke.

Uansett skjedde det noe da jeg passerte 30, kanskje var dette meninga, likevel.

Å få barn.

 

Og så skulle jeg også ha barn-.

 

 

Vil du ta i han, sa jordmora da han var født.

 

 

Men jeg klarte ikke.

Ville vi gravlegge, ble vi spurt om

Tanken var helt uutholdelig.

Det var høst og dagen etter fødselen var det kaldt og hvitt, det passa, det var en iskald verden.

 

Et halvt år etter syntes magen litt raskere. I desember var termin.

I august lå jeg på sykehuset med en alt for lita jente på magen og så pulsen sakte ebba ut.

 

 

 

Nesten på dagen året etter kom en gutt, i riktig størrelse.

Det ble stormende kjærlighet til et lite menneske en kunne vise alt.

Som skulle bli kjent med verden.

Han var vitebegjærlig og etter hvert førte de små føttene hans på lengre veier enn hva som føltes trygt.

Valget ble å flytte fra byen og ut på landet.

Der starta han sitt andre skoleår og en dag ville de to lærerne til gutten ha en prat. Det var noe som ikke stemte, mente de.

Vi ble kasta inn i utredninger på vår vesle gutt. 

Og jeg følte først at jeg mista enda et barn.

Han fikk en diagnose. 

 

 

En møter fordommer både hos seg sjøl og andre.

Jeg ville være åpen, de andre foreldra ble informert. Sjøl om de også nok ville være åpne møtte jeg på stigma.

Egentlig fra alle hold.

 

Det var en uskreven regel i samfunnet vi bodde i at ingen barn skulle utelates fra fødselsdagsselskap, som den eneste gutten eller jenta. Enten ba en alle, eller alle guttene, som i vårt tilfelle. Fram til de var 12 år.

Fra han fylte 12 år ble han ikke bedt lengre. Nå skal sies at han ikke brydde seg om det, men jeg syntes det var vondt.

Jeg hadde alt for lite kunnskap og det hadde verden i rundt også.

 

 

Sjøl fikk jeg positive tilbakemeldinger over min evne til å sette grenser og være tydelig. Men sannheten var at jeg skulle fått beskjed om at jeg ikke behøvde ta alle kampene. Jeg sleit ut både meg sjøl og gutten.

Det var først da han var i 16 års alderen jeg begynte å forstå at noe var dørgende feil med systemet. Enn å få så mye negativ tilbakemelding på seg sjøl. Da han begynte på videregående fortalte de han og oss hvor håpløs han var, det fantes ikke et fnugg pedagogikk i møtet med den unge. Bare kritikk. 

 

Ungdomsåra ble krevende.

Verken familie eller system var en støtte.

Fordommene var store.

En polititjenestemann opplyste meg om at han skulle ta gutten til slutt, han var enda ikke fylt 17 år. Jeg forsøkte å få et samarbeid med politiet, men opplevde ingen interesse, bare avvisning sjøl om vi ville det samme.

Hvor mange møter jeg var i fram til han var myndig, det vet jeg ikke. Og redselen over hvordan dette ville gå var skyhøy.

 

 

Jeg har skrevet før om posttraumatisk stressyndrom, at jeg trodde at alle steder gutten var var han aktør i alle hendelser som skjedde der han oppholdt seg.

Nå i ettertid vet jeg at det er et under at han har overlevd, for det gikk bra det som absolutt kunne ha gått gale.

Politimannen som sa han skulle ta han lyktes heller ikke. Og min redsel for at ungdomsåra skulle føre til en grav eller fengselscelle ble heldigvis aldri noe av, han ble voksen.

 

 

 

 

Da jeg får høre om en bok som var kommet ut som beskrev “ADHD, 7 veier til ny forståelse”, fra en lege som sjøl har det, var dette boken jeg måtte lese.

Det vil si, høre.

To ganger hørte jeg gjennom boka av Kristin Leer om ADHD.

 

 

Om hvordan samfunnet i dag har stigma rundt diagnosen.

Om at den ikke blir sett på ressursen.

 

De fleste med ADHD er ganske fryktløse, de er enormt impulsive. De er kreative og har en evne til å gå dypt inn i det de er interesserte i.

At deres mentale alder ligger bak jevnaldringer og at de sakker akterut før de vil nå en mental modenhet til likt med jevnaldringer, et godt stykke opp i 20-åra.

Jeg skulle gjerne hatt denne boka da gutten min var liten, hatt kunnskapen.

 

 

Jeg så at det jeg møtte gjennom hjelpeapparatet var alt for dårlig. Slik som henne som sa at jeg måtte regne med at han måtte i verna bolig som voksen, han var 9 år da og ingen ting som tyda på det. Han fungerte både evnemessig og sosialt.

I stedet er han et menneske som har høyere intellekt enn de fleste og han vokser og utvikler seg. I dag er han en ung mann med mange refleksjoner, følelser og sosialt tilstede på alle vis. 

 

 

Jeg vil anbefale alle som tror de sjøl har- eller kjenner noen som har ADHD, om å lese boka.

Faktisk begynte jeg å spekulere på om jeg sjøl også kunne ha av det, for jeg kunne kjenne meg igjen i mangt. Jeg drømte meg vekk og levde i min egen verden, hadde behov for egen tid, har alltid sett løsninger.

Nå var jeg ekstremt lovlydig og tok ikke de store risikoene. Sjøl om jeg reiste fra Arendal til Nordmøre på 70-tallet da 10 øringene enda fantes. Jeg kom hjem med en 10 øre til overs og foreldra mine ble ganske frustrerte over meg, fordi jeg ikke hadde bedt om penger.

 

Jeg hører i dag det er mange som tror de kan ha ADHD.

For min sin del er det ikke så påkrevd å få noen diagnose, men om det så er, kan jeg forstå meg sjøl bedre som barn.

 

 

Jeg har bedt sønnen min lese boka, fordi den oppleves å sette ting på rett plass.

 

 

Kan jeg få skrive om deg, spør jeg.

 

Det er greit, svarer gutten.

 

Men jeg vil du skal lese gjennom før jeg poster, sier jeg.

 

 

Det er så viktig med kunnskap.

Jeg husker en episode fra da min eldste var nesten 17 år. Han reagerte helt tullete ut i fra mitt ståsted, men så fikk jeg se øynene hans. Da forsto jeg at for han var reaksjonen reel, det var en lærerik observasjon for meg.

 

 

Og jeg ønsker at samfunnet forstår at de som har ADHD er en ressurs, men de passer nødvendigvis ikke  inn i det løpet som er opplagt.

Så da kan en spørre seg – har et samfunnet råd til å miste så mange på grunn av manglende kunnskap.

 

For det er ikke alltid det hjelper å ta seg sammen.

 

 

 

 

 

 

 

 

En ekte søndagstur

 

 

 

En søndag med glitter på. Det er et jubelbrus i naturen.

 

 

 

 

En dag å gå ut i verden.

Se på våren.

Føle på den også.

Litt overskya, men når sola titta fram fra skyene, varmet den.

 

Kjørte et lite stykke for en gåtur etter en lite trafikkert vei.

En vei på andre siden av fjorden jeg bor ved.

I solhellinga.

Sist jeg gikk her var det hvitt av snø. 

 

Nå blomstra hvitveisen. 

Isen har sluppet taket på sjøen. 

Selja blomstra.

Det surkla i vann fra bekker og små vannfall. 

 

Passerte et par som hadde rigga seg til med mange fiskestenger og tent opp i bålpanne.

Så skikkelig koselig ut. Men fiskelykken var heller mager.

 

Etter en god stund med trasking ble det fristende å spore av og ta av ned til sjøen.

Vi fant et sted det gikk an å komme seg greit ned. 

 

På en stein voks denne kladasken.

Var det tørka gress eller var det en strandvekst?

Den var så nydelig, nesten slik at en fikk lyst til å kose med den. 

Sola varmet og det var så godt å kjenne varmen, høre lyden, være ett med naturen.

Bare lytte.

Se i rundt seg og dra inn stemninga. 

Måtte ha et nærbilde av denne blide steinen. 

Veien vi hadde gått.

Veien som skulle returneres. 

Det var bare å legge stunda bak seg å gå opp bakken, forbi den store eineren og gjennom tørka fjorårsgress.

Kjenne lukta av kvae og furunåler etter hogst.

Se på glitteret i rundt seg og bare nyte stunden.

En tur på et par timer går fort og gjør godt.

En ekte søndagstur i april.

 

 

 

 

 

Kjøpekraft

 

 

Nok en ny dag. De kommer, trillende, fallende, ruslende, jumpende… jeg vet nesten ikke alle måter en dag kan komme på.

 

 

 

 

I nyhetene snakker de om penger, om oppgjør, kjøpekraft.

Kjøpekraft…

Egentlig er det så relativt.

Hva er det som er viktig, hva må en ha…

 

 

Det som er viktig og gir trygghet er at man klarer sine daglige forpliktelser.

Men hva er det…

For det vil variere, etter hva en føler en må ha.

Tak over hodet, varme, mat… slikt er ganske grunnleggende.

Men trenger man en ny sofa?

Eller nye sko?

Er skoa utgått eller er det fargene som gjør at en må ha de.

 

 

Med en ny «ting» i hånden føler en på en slags lykke.

Spesielt om det er noe en lenge har ønsket seg.

Men så går det over, så da er det greit med kjøpekraft.

Slik blir vi denne hamsteren som løper rundt i hjulet, som driver samfunnet etter ønsket om mer.

 

Bildet er tatt av Zdeněk Chalupský fra Pixabay

 

Og så er det en fordel om en ikke er slik alt for lykkelig og fornøyd med situasjonen, at det kan hjelpe på å kjøpe for å få opp følelsen.

 

 

12. april hadde vi i Norge overforbruksdagen, samme som i fjor. Gjennomsnittet for resten av verden var 27. juli. Vi har brukt vår andel. Siden 2015 har forbruket vår steget med 15%.

For vi kjøper.

Mat, tekstiler, arter forsvinner.

 

Hurra for kjøpekraften.

 

Sjøl har jeg tre forbruksprodukt på ønskelista mi…

Symaskin har lenge stått der, så oppdaga jeg VR-verdenen og nå har jeg fått enda et produkt; Ipad med tegneprogram.

Så jeg er ikke bedre.

 

Men jeg jobber.

Med hodet mitt.

Med tanker.

Prøver ikke kaste så mye, ta ansvar for mitt eget matavfall, kjøper lite og prøver å gå for gjenbruk…slikt.

Jeg har likevel veldig mye jeg kan jobbe fram mot, ikke minst få inn kunnskap.

På ønskelist mi er det vel bare symaskina som har noe slags bærekraft.

 

Altså, kjøpekraft…

Det er mye som klinger nokså falskt.

Egentlig. 

 

 

 

 

 

Det jeg må

 

 

 

Jeg skal, jeg skal… Det er bare tungt og sette på riktig gir å styre seg, vri rattet riktig vei.

 

 

 

 

 

Men jeg er ingen båt.

Bare født på en.

 

 

 

I går, i går, fant jeg på alt anna enn jeg skulle. Det eneste som ble gjort som tenkt var besøket hos mor.

Tok med meg vaffelrøre.

Greidde mest ikke reise meg og dra derifra, var helt passivisert.

Var også irritert, er så irriterende når en ikke virker.

Da jeg endelig var hjemme oppdaga jeg at kroppen nesten var oppe i feber.

Grunn nok til å bli så irritabel lat.

Men skal ikke de greien være ferdig nå.

Det har vel en sammenheng.

Mine dårlige styremekansimer.

 

 

Fikk strikket litt på lappene.

Det går så sent.

 

Burde hatt 100 lapper, sikkert…

Til neste helg.

Da skal det toves.

 

Det skal egentlig gjøres så mye.

 

I morges våkna jeg av at det banka på.

Tydelige knakk.

Jeg kikka ut, men så ingen.

 

Var det en fugl?

 

 

Om natta hadde jeg drømt.

Ubehagelige drømmer om å ha stevnemøte med to menn, den ene var gift og kona kom -.

Hvorfor drømmer en slik?

Drømmer om noen en ikke en gang har hatt fantasi til å drømme om som våken, ingen tanker overhodet noen gang.

Nå er gifte og opptatte menn uinteressante, har alltid vært det.

Greit slik.

 

 

Fuglene styrer fælt om dagen, de kvitrer og lager vår slik at en kjenner det langt inn i margen.

Som et sug.

Ikke etter make, ikke etter å sette bo…men som et savn etter noe en ikke vet.

Var faktisk mye verre i ungdommen, da var våren noen gang smertefull.

Den var så full av savn en ikke visste hva var.

I dag er alt mer kontrollert, jeg kan til og med legge vekk tanker om de er for krevende og tar for mye plass.

Av og til har jeg tenkt hva kommer denne kontrollen av… er jeg ikke kontakt med meg sjøl…

 

For jeg har følt.

Følt fryktelig sterkt.

Kanskje gjør alle det…

En er alltid bare inne i seg sjøl.

 

Kanskje kan en en gang ta reiser inn i andre og kjenne på deres følelser… hvordan er det å være Gahr Støre når meningsmålingene peker nedover…

Hvordan er det for seksåringen som opplever at klassekameratene hans ler av han…

Hvilke følelser kjenner han som venter ved møtestedet og avtalen ikke kommer…

Alle følelsene; sorg, glede, melankoli, forelskelse, misunnelse, latter som kiler lattermusklene…og mange flere.

De passende og upassende følelsene.

Ingen har bedt om å få de, i hvert fall om det er negative fortegn.

 

Folk.

Liv.

Levemåter.

Egenskaper en er ilagt.

 

Hva kan en utbedre og hva fanger en i et mønster?

 

Husker de sterke følelsene da jeg jobba med et manus og satt på bussen og brann i reise til og i fra, gleden og entusiasmen jeg følte.

Eller den gangen jeg var vilt forelska og han tok i rundt meg, ga et flyktig kyss slik at konturene mine forsvant -.

 

 

Jeg må komme meg ned.

Drikke koppen med kaffe og så ned -.

Jeg har så mye å gjøre, men føler at jeg blir så fryktelig ineffektiv.

Går meg fast i teknikk som ikke virker.

Ser alt for lett HELE «elefanten», evner så dårlig å dele opp i biter og ta bit for bit.

 

 

Men jeg må.

 

Gå ned.

 

Slå på og få kryssa gjøremål ut.

 

 

 

Det er det jeg .

 

 

 

 

 

 

 

Vareopptelling av en uke

 

 

 

Noen ganger er en sommer over. Andre ganger er en påske over. Jeg sitter her å tenker tilbake på påska 2023.

 

 

 

 

 

Den har først og fremst vært folksom.

Og den har vært hyggelig.

 

Men grunnen til at jeg nevner «hyggelig» på andre plass er at jeg var ikke på topp da påska starta. Faktisk er ennå temperaturen knapt nok gått ned til normalen.

Så det fører til redusert energinivå.

 

 

 

På søndagskvelden dukka yngste opp.

Vi hadde noen hyggelige dager.

Påskedagene skulle hun tilbringe på Oppdal med sin kjære. Der skulle det være aktiviteter i flere dager med renn, filming og jeg vet nesten ikke hva.

 

 

 

Etter hun dro ble det et lite påskebesøk før torsdagen, da mellomste og eldstemann kom.

Fredag var vi alle bedt på feiring av fødselsdag hos minstesøsteren mi.

Da hun fikk en jordbærlue og jordbærjakke fra datteren som hadde opp til flere lignende antrekk, fikk lattermusklene trimma seg.

 

 

Ellers fikk hun også et miniartyrhus som hun hadde laget. Skikkelig detaljert med bittesmå tallerkner og mye anna smått.

 

Her beundre mellomsta mi byggverket.

 

 

På formiddagen på lørdag kom mellomste søsteren min og mannen innom.

De hadde med seg mor, for hun skulle spise lammelår sammen med oss på ettermiddagen. De hadde hatt noen dager i sin ferieleilighet og var tilbake til bypåske resten av påska. 

Jeg tok opp forskjellig fra fryserene; rundstykker, skolebrød og aniskringle, slik at vi spiste en enkel lunsj før de kjørte videre.

 

 

Vi hadde ikke alt som skulle til lammelåret, derfor ble det en tur til Øra, altså Kyrksæterøra.

Mor var også med, valgte å sitte i bilen. Hun fikk likevel mange flere inntrykk enn en vanlig dag.

Jeg hadde fått næringssorg, redd for at låret kunne bli for lite. Derfor ville jeg lage blomkålsuppe til forrett. Hjemme sto låret og stekte.

 

Tilbake igjen kom en tremenning av barna som mellomstetøtta hadde bedt. De hadde snakket om påska tidligere, moren hennes hadde hatt de samme påsketradisjonene som vi hadde på påskeaften. Lammelår og gjemming av påskeegg. Moren hennes døde for en del år siden. Var veldig hyggelig at hun ville komme og dele kvelden med oss for oss alle <3.

 

Kjæresten til mellomste kom med bussen, så da vi gikk til bords var vi likevel ikke så mange – som det kan høres ut, vi var bare seks stykker.

Og det ble mer enn nok mat.

 

Hadde spurt mor om hun ville overnatte, men det ønsket hun ikke…så endelig, tror faktisk det var første gang hun brukte TT-kortet sitt etter hun ble enke.

Alt fungerte, hun kom hjem i passe tid før Hjemmetenesten kom på sin kveldsrunde.

 

 

Før tremenningen reiste tilbake til sin bestemor kom datter til yngste søster innover om kvelden. Så de fikk også møttes.

Da hadde gutta gått i gang med å tenne opp bålpanna.

 

 

Juletreet hadde ligget på terrassen siden jula, jeg hadde hørt det ikke var så bra å brenne det i ovnen, nå forsvant inn i flammene.

 

 

Og utsagnet om at jula varer til påske fikk ny mening.

Vi snakka om at dette kunne bli en tradisjon, brenne juletreet påskeaften.

 

 

 

Første påskedag fikk jeg hengt ut flagget før frokosten.

Eggene fikk en lettvindt dekor.

 

 

For eldstemann skulle reise opp til Trondheim og det gikk buss bare fra Øra, så måtte kjøre han.

Vi fikk en trivelig stund med masse prat før han forelska forsvant inn på bussen.

Jeg har fått sett bilde av en nydelig jente, han var bedt til henne på middag. Vi får se hvordan det går.

Jeg ønsker alt godt.

 

 

Tilbake hjemme var det bare to igjn, de satt i sola, de tok seg turer og vi snakka.

Sjøl følte jeg ikke den store entusiasmen for tur.

Men prate kan jeg.

Og kjæresten til mellomste har spennende planer.

Mellomsteberta begynte å bli utolmodig, det var snakk om å utgi noen av snuttene hennes, men det tok så lang tid at hun jobba med sjøl å få lagt det ut på Spotify aller først.

På søndag var det snakk om å besøke mor, men så fikk de to siste skyss til Trondheim tidlig på dagen.

 

 

 

Plutselig var det tomt og stille.

Men det er godt det også, spesielt etter den fine påska med fint vær og fine folk.

 

 

Jeg kjørte innover til mor i går ettermiddagen. Hun trenger også folk rundt seg.

Og da jeg dro var det siste jeg hørte at jeg måtte komme snart tilbake. Tenker å ta turen i morgen.

 

 

Påska er over og hverdagen banka på døra.

Med alt sitt.

Mandagsmøte, skriving, planlegging og sommeren som rykker nærmere. Etter lunsj i dag var jeg helt kadaver, jeg sovna – så første arbeidsdag etter påske og etter influensa ble heller kort.

Og jeg vil prøve å la være å stresse.

 

Jeg vil leve også…

Er tanken.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Er det påskeværet…

 

 

 

Før og etter, mørke og lys. Formiddag og ettermiddag. Rett og slett mandag.

 

 

 

 

Atter en helg over.

 

Koke vann, ordne limevann, matchate, fettkaffe og en vannflaske for å sette på et brett og tusle ned.

Drikke opp alt, min «frokost».

Mandagsmøte på nett.

Ute er lyset sterkt.

Måtte trekke for en tynn gardin.

Stenge ute.

Samle tankene, prøve å konsentrere.

Fokusere på oppgavene.

Sjøl om verden ute lokka med alt lyset.

Til slutt greidde jeg å ha fokus.

Da ikke alt jeg skulle bruke kom bort, til og med brillene.

 

Men endelig fant jeg ut at arbeidsdagen var over.

Og det var den også.

Slik tidsmessig.

 

 

Og sola hang høyt på himmelen.

På med sko og uuuut!

Mens jeg gikk spekulerte jeg på hvor jeg skulle gå, ned på veie eller rundt området.

 

Skaren bar.

Oppå skaren var et lag nysnø.

 

 

Oppover jordet på den glitrende snøen skjønte jeg at det var ski jeg skulle hatt.

For et føre.

Men skaren bar helt supert.

Veien måtte gå til skogs.

Oppover bratta og inn skogen.

 

 

Opp, opp, opp og opp.

Det var helt påske.

Laget med puddersnø over den harde snøen.

 

 

Lufta var kald, men sola varmet.

Ennå lengre opp.

Kjente på gleden.

 

 

Før jeg snudde og veien gikk ned igjen.

En gang gikk foten igjennom og nedover i snøen.

Bare en gang.

 

 

Turen gjorde godt.

Komme inn igjen, lage middag, slappe av.

 

 

Og så kom kvelden og mørket og en dag var over.

 

 

 

 

 

 

Sies opp

 

 

 

Midtveis og sidelengs… Nei da, tuller bare. Burde kanskje feire-.

 

 

 

 

Det å krype ut av skoa og tenne opp i ovnen i kveld er deiligere enn jeg kan fortelle.

Er en liten pause i det ‘full-fart-livet‘ den uka her.

 

For snart et år siden, ikke riktig da, men i juni i fjor, var jeg i Trondheim.

Jeg var på St. Olav for sjekk, en slik en det har vært mange av de siste åra.

Der blodprøver og betennelser ble undersøkt. Legen jeg var hos var ikke helt fornøyd. Hun syntes ikke medisinen ga god nok effekt og viste en kropp som sleit.

Da hun foreslo at jeg kunne legge vekk de siste sprøytene for å se det an, var jeg jublende glad.

 

I dag var jeg innkalt til kontroll igjen.

Trodde ikke jeg skulle på flere, men i dag var jeg oppe for bytur.

Hadde bestemt meg for buss.

Nå var veiene slik at trafikken, i hvert fall bilen foran meg, var saktegående.

Så måtte kjørte lengre enn tenkt for å nå bussen, som ikke ville gå helt hjem til meg i kveld. Derfor måtte jeg sette bilen et sted som gjorde jeg kom meg hjem etterpå.

 

Da jeg gikk av møtte jeg ei hoppende og leende jente, mellomste tok imot.

Vi skulle framom «Brukom», en brukthandel, men der åpna ikke dørene før elleve.

Derfor ble føttene tatt fatt tvers gjennom byen, i søle og sludd.

På Møllenberg møtte vi yngste, hun også hoppende og leende.

Vi gikk gjennom Bakklandet, langs Nidelva, kryssa gata foran Samfunnet og litt etter var vi framme.

 

Skulle møte mellomste søsteren min for lunsj, så etter litt leting satt vi benka ved et ledig bord på en av sykehusets mange kantiner.

Hun jobber på sykehuset.

Det var hyggelig å møte henne også.

Nå møtes vi allerede på fredag igjen. 

Da hun gikk tilbake til sine plikter var det ennå to timer til min time.

Vi tok derfor bussen tilbake til «Brukom», som nå var åpen og full av folk.

Jeg har så lyst til å finne meg kopper, vannkoker og presskanne for å ha nede på kontoret mitt.

Døtrene fant seg ting, men mitt kjøpegen virka ikke.

 

 

Buss tilbake igjen.

Litt venting, så kom jeg inn til legen.

Etter all denne tida uten medisin, fant hun ingen betennelse og ingen grunn til å starte medisinering igjen.

Så nå tror jeg jammen sant jeg sier opp revmatismen også…

Hun trykte en del og jeg skjønner at fibromyalgi’en jeg sa opp for mange år siden nok sitter i sine punkt.

Men jeg fungerer helt greit med slik det er om dagen.

Og det burde feires.

 

Jeg er i hvert fall veldig glad for slik kroppen oppfører seg nå.

Om det er tilfeldigheter eller om det er fokuset på slikt jeg spiser, vites ikke.

Men fortsetter nok i samme gata, slik. Sjøl om jeg senere skeia skikkelig ut sammen med døtrene. Vegetarpizza er ikke så ille.

Men Cola er!

Egentlig er det ikke godt en gang, bare fryktelig søtt.

 

 

I kveld har jeg satt på klassisk musikk, tatt en knallvarm dusj og drikker te.

Varmen er kommet tilbake i kroppen.

Bilen sto der jeg satte den fra meg.

Dagen har vært veldig fin.

Vi snakka om at jeg skulle ta bussen oppover igjen snart, så dra på «Brukom» som det første, for da greier jeg kanskje å kjøpe før for mange skritt, for mye gåing.

Det ble over titusen skritt.

Og så skal vi dra på kino, lage oss middag sammen og jeg skal kanskje overnatte.

Dette høres ut som en veldig god plan.

 

 

 

I går var jeg i Kristiansund, dagen gikk helt greit – men godt å sitte i egne tanker fergeturen tilbake, bare se på sjøen og hvile hodet.

Mandagen var heller en dårlig jobbedag. Været var godt.

Etter noen timer tok jeg på meg skoa og labba gjennom tung potetmelsnø.

 

Og dagene, dagene de går i sin jevne strøm.

Nå er dagen min i dag grundig oppbrukt.

Hører senga mi roper.

 

 

 

 

 

 

Dag og tid i mi tid

 

 

 

En ny uke står klar for å trille over himmelen, gjennom timeplanen og legge alt bak seg som minner.

 

 

 

 

For en helg går så fort.

Jeg avslutta søndagskvelden hos mor, tok med noen skolebrød jeg hadde bakt.

Det ble et litt kort besøk.

Ville ha med et foredrag på biblioteket om «Quislings koffert». Et veldig interresant foredrag om hvor kofferten hadde reist, livet og valga til en av de mest forhatte menneskene Norge har fostra. Og om at fortsatt finnes folk som sympatiserer.

Det er utgitt en bok av Trude Lorentzen. Det var hun som holdt det engasjerende foredraget. Hun har også en podkast HER. Anbefaler den, det er en historie som er viktig ikke å glemme.

På biblioteket møtte jeg tidligere kollegaer, og det var skikkelig godt å møte dem.

Må prøve å få tatt turen innom snart for en prat.

 

 

Ellers har helga vært fin. Sjøl om jeg starta lørdagen med å prøve å kjøre bilen opp, noe som var kul umulig. Fikk telefonnummeret til han som vikarierte med brøytinga og han kom ganske tidlig slik at veien opp ble kjørbar.

Jeg fikk vaska golv og bakt.

Og to dager gikk som en røyk.

 

 

Får inn i mellom høre fra andre at tida går fort rundt meg, og jeg tror nesten at tida mi er ekstra kort og  fort, forter enn jeg liker i alle fall -.

 

 

Nå skal jeg inn i en nokså hektisk uke, i morgen er den eneste dagen som blir hjemme denne uka. Da blir det det vanlige med morgenmøte og kontor.

Tirsdagen blir det også møte, men i Kristiansund, så da blir det tut å kjør dit.

Onsdag blir det besøk på St. Olav, men vurderer å ta buss for en gangs skyld. Døtrene er nokså opptatte denne dagen, men vi får kanskje møttes før timen. Etterpå har jeg en avtalt å møte søster mi, men har ikke sjekka om hvor mye tid jeg har til bussen går tilbake.

Torsdag er det frisørtime for mor og meg, så da håper jeg snøen har smelta enda mer. Uansett vil det ta noen timer av dagen.

Og fredag, fredag er det begravelse.

 

 

Kjenner jeg gleder meg allerede til neste helg og uka over.

Men en skal vel ikke glede seg til slikt, en skal glede seg til hver dag.

Nå gleder jeg meg til å legge meg.

Og i morgen gleder jeg meg til å stå opp.

 

Riktig fin uke til dere alle vakre sjeler på blogg.

 

 

 

 

 

 

Hvitt og fargerikt

 

 

 

 

I kveld blåser det. Og så er det mildt. Skal tru om snøen minker mye nå?

 

 

 

 

I går var det strålende sol, men litt kaldt.

Jeg satt nedi kjelleren, inne på kontoret mitt og prøvde å samle meg.

Få oversikt.

Over alt som lå foran.

Jeg skulle skrive et referat.

Sendte en melding til ei for å avtale tid til et intervju.

 

 

Kan nå, fikk jeg til svar.

 

 

Så uten å tenke strategi, ringte jeg.

Følte jeg var i tung mood. Samtalen var veldig trivelig, men jeg var ikke i mitt mest verbale hjørne.

 

Etterpå prøvde jeg å få en oversikt.

Intervjuet var til en artikkel som visst skal være  ferdig om litt under to uker.

Om litt under to uker skal jeg også ha ferdig presentasjonen til et foredrag om planer rundt en svalgangsbrygge.

Om en måned skal jeg ha ferdig alt til en stand om toving av ull og helst laget meg en gammeldags habitt.

Så er det sommeren, skaffe ting til en utstilling, foredragsholdere og muligens et tablå.

 

En ting kan en ikke si om jobben min, at den er kjedelig-.

 

 

Mens jeg baler med dette ringer telefonen, om jeg kunne tenke meg ut å gå.

Og om jeg kunne tenke…

Jeg hadde da tenkt å gå meg en tur midt på dagen.

 

Vi avtalte tid og naboen kom og vi kjørte bort i sola på andre sida av fjorden.

 

 

Det var hvitt.

 

 

Det var sol.

Sjøen var en hvit flate med hjerter på.

 

 

Naturen griner skarpt mot oss to som trasker etter hvite veier.

Snakker om barn, om barnebarn, om slikt vi har i dagene våre.

 

 

I to timer går vi.

Da jeg er hjemme sovner jeg i stolen etter en lunsj.

Så det ble ikke mer arbeid.

 

 

I dag var det på’n igjen.

Fikk gjort det jeg måtte, før helga fikk slippe til.

 

Måtte også sjekke noen gamle neglelakker før helga kom, de funka helt greit.

 

 

Det vil si at handling sto på programmet, mor hadde skrevet liste.

Lillesøster ønska også et ærend utført, hun kurer om dagen.

Kanskje MS får mer fokus nå etter Vedum sto fram og fortalte han hadde fått denne diagnosen.

 

 

I dag greidde jeg å kjøre opp hos mor, veien begynte å bli bare.

Hjemme hos meg derimot var det ‘potetmel’ og jeg kom meg bare halvveis opp.

Må sjekke ut om jeg misforsto beskjeden jeg fikk om brøyting.

 

 

Hos mor ble TV’n satt av.

Vi snakka om om det å bli aleine.

Hun synes hun var heldig med ektemake, hadde et godt ekteskap.

Savnet etter far var stort.

Hun hadde vært heldigere enn mange, sa hun.

 

 

 

Nå sitter jeg her hjemme, er fryktelig trøtt.

Skal bli godt å sove til jeg våkner.

Til en lørdag hjemme, skal ikke ut å kjøre…kanskje se om jeg får kjørt opp bilen bare.

Kanskje jeg skal bake, støvsuge på soverommet og skifte sengetøy, rydde på vaskerommet.

 

Bare nyte at det er lørdag.

Kose meg med dagen.

Både med slikt en bør og slikt en ønsker.