Noen ganger er det bedre å parkere i stolen enn andre ganger. I kveld er det bort imot hellig. 

 

 

 

 

For nå har jeg lagt bak meg noe jeg trodde var umulig for bare kort tid siden.

Og det at jeg sto foran denne dagen gjorde sitt til at jeg våknet før seks i dag tidlig.

Men i går hadde jeg en fridag, det gjorde godt.

I sola.

Mellomste ble med meg en tur i butikken, måtte det.

Hjemme gikk vi ned til sjøen.

Bada i glassklar sjø, som ble mer temperert for hvert dykk.

Og noen svømmetak ble det.

 

 

Om kvelden kom hennes kjære og vi spiste oss nesten inn i søvnen.

 

Men i dag våknet jeg til alvoret, sjøl om jeg var kommet fram til en mer laidback løsning.

Hvordan ville utstillingen bli mottatt.

Datter og kjæreste dro innom mor for å ta med blomster fra hagen.

Jeg fikk hentet en av sommerhjelpene.

Da var jeg nesten en time senere ut enn tenkt.

 

 

Det var så mye som skar seg i morgentimene, ikke fant jeg ‘musa’ til pc’n.

Jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne forlegge den, men så var det noen som hadde lånt den.

Fikk lagt inn prisene som var det jeg skulle.

Etterpå fant jeg ikke klærne jeg tenkte å bruke…

At det går an.

Men endelig var jeg på vei.

Og fra da la alt seg riktig til.

 

 

Ungdommene, som det var to av, tok i mot beskjeder og var sjølgående.

De greidde å ikke gå tom verken for kaffe eller vafler.

Og den ene hadde tatt inn så søte små buketter av rosa nypeblomster, jeg angrer for at jeg ikke fikk tatt bilder av de.

Datter med sin kjære kom med blomstene de hadde tatt med.

Fikk tatt siste finpuss av utstillinga.

 

Så var vi i gang.

I solskinnet.

Og folk strømte til.

 

Fra klokka 13 til godt over 16 snakka jeg.

Jeg fikk også gjort et intervju.

Vi skulle ta oss kaffepause med vafler.

Kaffen ble kaldt.

Vaflene fikk vente.

Og folk var trivelige og virka som de trivdes.

Må si at dagen ble veldig bra.

 

 

Datter og kjærest dro før meg.

Det var da det skjedde det utrolige, det som ble ordentlig bra, men kunne blitt årets krise.

Før vi åpna, kjørte samboeren til mellomste bilen min og fikk satt den på parkeringsplassen.

Da de skulle sette seg inn i bilen de hadde for å kjøre, hadde datteren spurt om han hadde levert meg nøkkelen min.

Jeg tenkte ikke mer på nøkkelen.

Hadde hun ikke husket å stille dette spørsmålet, hadde bilnøklene mine dratt til Trondheim og jeg hadde stått fast på museet en times kjøring fra mitt hus, med ene sommerhjelpen like ‘stuck’ som meg.

 

Så det var kveldens under.

 

 

Nå sitter mellomste og jeg hjemme i fullstendig vilt utslått tilstand.

Jeg er så heldig å ha henne hjemme en dag til og i morgen har jeg fri, fullstendig FRIIIIIII <3

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Matt, men ikke sjakk matt. Dagen vart lang, men likevel rolig.

 

 

 

 

Jeg var oppe halv seks.

Så alt for mange timer med søvn ble det ikke.

Skjønner ikke det skal være så vanskelig å finne det som er «rett tid».

 

Dette var det jeg rakk å skrive i går, før dagen tok meg.

 

I dag starta dagen seks.

I morgen kan jeg sove så lenge jeg vil.

Det er ukens beste kveld.

Sjøl om den nesten er over.

 

Dagen har vært i rennet.

Utstillingen er så godt som ferdig.

Skal opp med noen plakater, de var retta på med resultat av mange feil.

Nokså ergerlig.

 

Noe som jeg ble glad over i dag var, at noe skjedde…

Jeg syns det skulle vært en tikkende klokke i stua.

Plutselig begynte ene klokka og tikke, spent på om den tikker når jeg kommer tilbake på søndag.

 

Etter handling både gjennom jobb og privat var utført, fikk jeg hentet meg noen jordbærplanter.

Det skal bli spennende.

 

For noen dager siden kokte jeg noe kjøtt.

I dag dro jeg innom mor med posene fulle av grønnsaker.

Og det ble en veldig god kjøttsuppe.

Både lillesøster kom og mellomste jenta mi.

Litt slik… må forsyne meg med litt til.

 

 

Nå er mellomste hjemme.

Etter å kjørt gjennom en vilt, vakker natur der lyssettingen var i en liga for seg sjøl.

Og her sitter vi, trøtte som fy.

 

 

♦

 

 

Så vi gjorde det vi måtte, la oss.

Og så sto vi opp i dag, til en solskinnsdag av dimensjoner.

Nå skal vi gå ut å leve denne dagen…og det beste, jeg har nesten ingen må’er.

 

Riktig fin lørdag.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Oj, oj, oj… hva er opp og hva er ned. I galopp gjennom to dager og dagen i dag er ikke ferdig.

 

 

 

 

 

Må bare unne meg en liten pause før siste økt.

For nå er jeg i gang-.

Nå har jeg pumpa adrenalin inn i musklene.

Jeg er vilt i gang.

 

Tenkte det da jeg starta dagen i går med tur til legen.

Om han hadde sagt at dette er for mye med den energien du har, da hadde jeg protestert.

For endelig…

 

 

Nå sa han ikke det.

Han sa overhodet ikke det.

Jeg hadde ingen god kjemi med vikarlegen.

Jeg fortalte om feberen, han målte og temperaturen var fortsatt for høy.

 

– Det er revmatismen din sa han, vil du ta medisin?

– Nei, sa jeg.

– Da kan ikke jeg hjelpe deg sa han.

– Enten går du med på ny behandling på St. Olav og jeg tar blodprøver og sender ny forespørsel slik at du kan gå inn i ny behandling. Eller så kan ikke jeg hjelpe deg, da tar jeg ikke blodprøver og du må leve med å få feber.

 

Og jeg tuller ikke, han sa det omtrentlig slik.

Tenkte det var greit å ta disse blodprøvene, men vet ikke svarene ennå.

Jeg tenkte at til denne vikarlegen skal jeg aldri mer til, for bare å fastslå at dette var revmatisme uten å vite mer, har ikke hold.

Får se hva blodprøvene viser først nå.

Og så tenker jeg at jeg sjøl har ansvar over min egen kropp.

 

 

Etterpå kjørte jeg inn til mor, satte fryseren på avriming, la fullt av håndklær foran og tok med meg mor.

Var framom kommunehuset og fikk skrevet ut plakater, ned på butikken for å henge opp og handle.

Hjem til meg der vi spiste.

Inn i bilen og videre.

Hadde avtale med en dame gjennom jobb, mor kjente henne, derfor ble det tur på henne også.

 

 

For endelig kom jeg meg i gang med utstillinga.

Fikk med noen klær tilbake, deriblant en brudekjole.

Vi hadde noen hyggelig timer, på returen var vi innom og kjøpte oss middag, salat til begge damene.

Før jeg kjørte forbi mitt eget hus og hjem med mor.

Der var ikke fryseren avrima og håndklær foran hadde fungert fint.

 

 

Jeg burde finne mer klær, mor hadde en kjole sydd av denne sydama. Kjolen var lagt bort og forlagt.

Men jeg satte i gang, først var det mørkeloftet.

Hjelp og trøste, så mye gammelt som burde kastes.

Men måtte gi meg.

Da jeg skulle feste takluka, en fryktelig dårlig patent, raser hele luka og skviser ene fingeren min.

Skikkelig skrape, slik som tar en stund før det begynner å blø og da er det mørkerødt.

Jeg fikk tapa meg og fortsatte å leite og rote.

I noen kasser i en bod, med hummer og kanari, lå…under over under…kjolen.

Et lyseblått under.

Da jeg var hjemme hos meg sjøl var klokka halv tolv og turen gikk rett til sengs.

 

 

I dag var jeg oppe halvsyv.

Jeg måtte dra hjemmefra åtte, skulle være på museet klokka ni.

Men med trafikken på veien om dagen; traktorer, bobiler, biler med utenlandske skilt som kjøre i 60 der det er 80, gravemaskiner og you name it…

 

Jeg var for sent framme til å møte de som var der for å hjelpe meg.

Heldigvis gikk dette bra, det ble flytting bæring og styring.

 

Flere folk kom framom, vi ble bedt på kaffe – men måtte avstå.

Etter en arbeidslunsj dro de to som var der tilbake til byen og jeg susa litt i rundt, tok noen bilder og slikt, før jeg returnerte.

 

 

Framom for for å se på fryseren, den var ennå ikke ferdig avrima.

Mor koka kaffe, søsteren min kom med vafler, jeg leta etter flere kjoler og plutselig var snarturen blitt til langtur.

 

 

Endelig var fryseren ferdig, fikk ut siste skuffa der maten var tina.

Fant noen kjøtt som lukta helt bra og var for ille å kaste. Så jeg satte det på kok.

Fikk rydda opp, kasta mat i matavfall og rest i en annen pose, slik at jeg kunne ta det med meg ned til hovedveien.

Mor skulle passe kjøttet, blir kjøttsuppe på fredag.

 

 

Så var jeg endelig på tur hjem, fikk hengt opp flere plakater, skulle ta en telefon jeg ikke rakk.

Handla om klær.

Burde hatt flere kjoler.

Fikk laget meg middag.

Faktisk veldig heldig med den maten, om det ikke kom av at jeg var sulten da.

Kan teste den en gang til og er den like god da, kan jeg dele her.

 

 

Før jeg legger meg nå må jeg skrive tekst..vet ikke helt hvordan det går nå, finne fram noen bilder som jeg ikke har spurt om å bruke…

Dette må jeg.

Og så må jeg ut med markedsføring.

MÅÅÅÅ-.

Tror det blir natt før jeg er ferdig.

Rennet nå er en tanke for vilt, men jeg har pumpa adrenalin inn i systemet som sagt og på søndag åpner utstillinga.

 

Wish me luck.

 

Og akkurat når jeg skriver dette skjønner jeg dette ikke går.

Jeg må legge meg etter jeg har posta dette og stå opp grytidlig i morgen i stedet.

 

Nå har jeg levert en rapport og forhåpentligvis skrevet av meg noe stress. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg orker ikke sutre. Jeg virkelig orker det ikke. 

 

 

 

Jeg er oppe til lunsj, må bare si den ble helt nydelig.

Laga meg bananpannekaker, før helga kjøpte jeg noe som het Hawaiskinke, så la på det sammen med majones.

Det smaker enormt godt.

Får håpe energien poper opp etterpå.

 

 

Jeg våkna etter fem timer søvn.

La meg med 38 grader i kroppen. Kom hjem fra mor og gikk rett til sengs.

I dag ringte jeg lege, kan ikke gå slik å hangle.

 

 

Arrangementet i helga er på gli.

Kanskje det er det som gjør meg syk -.

Skjønner ikke at ting jeg syns er så artig kan bli et så stort fjell av utfordring.

Og hodet mitt som spacer ut.

Tror jeg ønsker ferie fra meg sjøl.

 

 

Men må fortelle hva jeg gjorde på lørdagen, noe jeg har lyst til lenge.

Oppdaga jeg hadde melk som holdt på å gå ut.

Jeg slo melka i en kasserolle sammen med litt salt, behøvde ikke ta opp i edikk for å få melka til å skille seg. Silte massen og stappa den i en kopp og satte i kjøleskapet.

Simsalabim; ferskost.

Mysen tok jeg vare på og laga boller.

Har noe igjen som skal bli til brød.

Men takket være denne lite samarbeidsvillige kroppen min, skjer ingen ting i full fart.

Nå har jeg prøvd det og osten smakte godt.

Så dette skal prøves mer.

Dette er et ledd i både å ikke kaste noe, men også lage alt fra bunnen.

Slikt som dette er så artig.

 

 

Mat, mat, mat…

Helse og mat.

Akkurat nå skal jeg ikke skryte av helsa mi.

 

Strak skal jeg skru hodet mitt på plass, prøve å samle det godt og sette på bryteren med fokus i håp om at det må hjelpe. 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Jeg skal skrive et veldig seriøst innlegg samtidig som jeg lytter inn i meg sjøl.

 

 

 

– Har du skrevet deg bucket-liste noen gang, det er mellomste som spør.

 

Jeg har nok aldri gjort det, og kommer sannsynlig heller ikke til å gjøre det.

 

– Har du, spør jeg.

 

Hun svarte at hun hadde gjort det som yngre.

Og det er kanskje det jeg tenker, at en gjør slikt når en er yngre.

Men jeg har hatt sterke ønsker.

Husker da jeg våkna etter en natt, med en drøm friskt i minnet.

Ser for meg interiøret der jeg bodde når jeg tenker på drømmen, jeg befinner meg i turkist vann og en dykker som svømmer oppover i vannet.

Det ga meg en intens lyst til å dykke.

Til å ta sertifikat.

 

Et par år senere, jeg var flytta til Oslo, meldte jeg meg på dykkerkurs.

Husker første sjødykket fra Dyna fyr. Jeg svømte nedover og så ingen ting foran meg, før jeg duska mot bunnen.

Det ble ikke så mange dykk. Økonomien som student var ikke slik at jeg kunne kjøpe meg drakt.

 

 

Jeg hadde også den intense drømmen om å komme inn på utdanninga jeg kom inn på, og hva den skulle føre til.

Husker ennå glimt fra opptaksprøven, tegningene jeg måtte sende.

I starten var drømmen å flytte videre til en motehovedstad, men etter å ha vært der noen ganger på besøk gikk drømmen over.

Jeg jobba med klær i noen år, men tror nok ikke jeg tok meg sjøl og det jeg gjorde seriøst nok.

Fikk til en motevisning og det var fantastisk følelse å stå å slippe inn modell etter modell.

Nå var jeg aldri supervenner med symaskina og ingen god håndverker.

Det var det kreative, det å skape.

 

 

Tror nok at det at jeg ikke tok meg sjøl nok på alvor og forståelse av tid, gjorde at alt forsvann lett i den turbulensen som oppsto rundt å skape et familieliv.  

For på kort tid hadde jeg flytta, gifta meg, ingen jobb og mista barn. I tillegg mista han jeg gifta meg med sin jobb.

Man blir slik passe satt ut, ikke minst følelsesmessig.

Og underveis i åra som kom ble ikke jeg den som ble viktigst. For da barna kom ble de som betydde. De gikk foran alt.

Det var stor arbeidsledighet oppover på 90-tallet, så det å få seg jobb var ikke enkelt – men fikk oppleve samfunnets løsning på denne økonomiske opprettelsen. Noe som gjorde at jeg krympa, fikk på en måte en knekk. Kan i dag si at det var utnyttelse av mennesker i vanskelige situasjoner. Der arbeidsgivere fikk tilgang på billig arbeidskraft. Og holdninga til dem som ikke havna i dette uføret var at det var ‘annenrangs’ mennesker som hadde havna i arbeidsledighet, «de som ikke ville».

Det var ikke godt å oppleve disse holdningene, jeg hadde alltid villet. Stått på.

Så gjorde det i den situasjonen her også og fikk tilbud om en prosjektstilling, men på det tidspunktet var jeg på nytt blitt gravid. Med prevensjon.

 

Livet fortsatte med sine utfordringer og barna var det aller viktigst. De skulle ha det bra.

Da eldstemann begynte å bli vel nysgjerrig på verden i rundt seg ble det flytting fra byen. Senere viste det seg at syndrom var en del av bildet. Prøvde å unngå stigmatisering, men opplevde at både jeg sjøl og omverda hadde for liten kunnskap. Og så kom noen skikkelige turbulente år, der en så at alt kunne gå riktig gale. Der jeg også skjønte at jeg måtte avslutte ekteskapet. Og det er ikke et lett valg.

Til slutt valget med å flytta hit jeg gjorde, der jeg måtte leve i veldig stor usikkerhet. Hvordan dette kom til å gå.

 

Noen bucket-liste var det ikke plass til. Hadde nok med å løse det som livet bød fram.

Det handla fortsatt ikke om meg.

Og jeg hadde jobb. En jobb jeg egentlig ikke hadde bakgrunn for. 

Hodet mitt begynte å stoppe og fungere.

Å huske.

Ta med seg lærdom.

Og så begynte helsa å svikte.

 

 

I dag, med voksne barn der de som ble født til livet, lever, ser jeg det.

Jeg har laget meg for liten plass i mitt eget liv.

 

 

For hva er det jeg vil, ikke som ‘dette må jeg oppleve før jeg dør’.

Jo, jeg har et ønske å komme meg opp på toppen av Gudfjelløya, som var en samisk offerplass.

Men hva jeg vil, hva jeg har lyst til…

Det er så grundig avlært etter disse åra.

 

– Kan du ikke sette opp en liste da, du må gjøre det, sier mellomst.

 

 

Jo, jeg kan prøve.

For hva er det jeg vil ut fra det rommet jeg har til rådighet.

Hva er viktig for meg?

Fortsatt har jeg ansvar for andre.

Men hva ønsker jeg og hva vil være godt for meg i mitt liv.

 

 

Så jeg lover, men hvordan vil lista mi se ut, tro.

Den må bli slik omtrentlig:

• Tid til å skrive mer
• Tegne
• Male
• Øke den fysiske aktiviteten
• Meditere
• Besøke Gudfjelløya
• Bruke naturen mer
• Bli mer sosial

 

Så jeg fikk satt den opp, etter et dypdykk uten oksygen, i fortida.

Alle har vi hatt våre liv.

Noen verre, noen virkelig ille.

Mitt liv har kostet, men er likevel en solskinsreise på mange måter.

Men jeg bør kjenne på hva jeg vil. For akkurat det er viktig. Både for et godt liv for meg sjøl og for å gi andre det jeg kan gi.

 

 

Er du flink til å gjøre det som er godt for deg?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Slik ramlende etter, i siste liten. Der har du meg.

 

 

 

 

 

Med en kraftanstrengelse, kjører jeg på med alt.

Som en zombie har jeg sittet og mest ligget, de siste dagene.

Og jeg blir nok helt sikkert ikke sykere, tenkte jeg…

Så vakla jeg ut på soverommet og tok ned kurva med skjerf.

 

Det måtte bli slik.

Av og til må skjerfa få gjøre nytte for seg.

Og hvorfor?

Jeg tror santen meg hele blogg.no har ikledd seg farger etter Frodtih’s oppfordring.

 

Kanskje, tenkte jeg-.

Jeg har det med å tenke.

 

Før jeg gikk meg vill i mine egne gjøremål.

Mest kanskje i tankene på dem, gjøremåla-.

 

Og jeg måtte så klart jobbe raskt.

Alle dagene på en dag-.

Men slik er det også, etter å ha tenkt lenge må jeg gjøre alt fort.

 

Første oppfordring var rosa.

Så kom den gule fargen.

Grønt er skjønt.

Oransje er livgivende.

Turkisblå, kjør nå på.

Havfruer svømte rundt i mitt hode.

Rød som en østeuropeisk bondekone.

Og til slutt lilla, der jeg også space litt over i det blå.

Men det må nesten gå.

 

Så slik fikk jeg kastet inn en bukett av farger.

Kanskje det var dette som måtte til for at jeg skulle bli friskere.

 

 

Ønsker alle en fargerik torsdagskveld.

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

I går skulle jeg ha en fridag, men mått likevel jobbe. Så jeg gikk ned på kontoret.

 

 

 

Det var forskjellig jeg måtte ordne.

Jeg snakket om det lange graset i forrige innlegg.

Fikk også en mail.

Legger merke til at jeg opplever det meste krevende, blir lett mye av ingen ting.

Plakatene måtte ut, det er fortsatt mange som ønsker det.

Før lagde jeg dem, skrev de ut og fikk hengt de opp.

Nå var det ikke så rett fram, jeg hadde ikke brukt riktig logo.

Resultatet var at jeg fikk tilbake en ny plakat.

 

Det ble et regnestykke, pluss og pluss er lik…

Jeg kjente jeg kasta loss.

 

Reiste meg å gikk ut i sommeren.

Ned i skogen.

Det var så godt å kjenne naturen.

Hodet mitt tenkte, det er nok nå.

Måte på å bli puffa ut og bort, når ikke en gang det jeg kan er gyldig.

Skulle jeg gråte, nei, dette var en mulighet.

En mulighet til å lage seg et bedre liv.

Tenkte jeg der jeg gikk gjennom grønt flimmer.

 

Så lå stranda framom.

Da jeg tar av meg skoa hører jeg skikkelig bølgeskvulp innmed berget.

Båt som har passert sikkert, tenker jeg.

Så ser jeg opp og ser det koker, hopper og plasker av noe jeg ikke ser hva er.

 

Etterpå da jeg veer ut i dette.

Ser jeg det.

Men det syns ikke på bildet.

Mellom tangfloksene svømmer tusenvis av små barn, stet eller yngel.

 

Dette blir litt av en fiskesuppe, vifta de bort – men de kom fort tilbake, i horder.

Det var nok noen sultne, større fisk som vaka like utenfor. De som laget bølgene i massakren av å fortære de små.  

Over fløy måkene, de ville ha de større fiskene.

Slik er det «hauk over hauk».

 

Vannet var kaldere, føltes det.

Men jeg fikk svømt litt og de små pila vekk.

Friskt var det.

Kjenner det så godt når turen tilbake starter.

En god frisk varme sitter i kroppen.

Fargene rundt meg, sjøen som er turkis.

Kjenner sterkt på at jeg vil være snill mot meg sjøl.

Vil ha stopp på alt dette.

Like kaotisk som skogen jeg må igjennom kan tankene mine virke.

Men som i skogen finnes det veier.

Og de veien går jeg etter, både fysisk og mentalt.

Det er alltid valg og valget er ditt.

Jeg bestemmer meg for å gå over en rot.

For en tid tilbake stipulerte sønnen veien over den.

Jeg har valgt å gå under stammen på treet.

Men nå trapper jeg oppå med ene foten og setter den andre ned.

 

Fallfallera!

 

Det skulle jeg ikke gjort.

Foten går gjennom og forsvinner et sted inne i rotsystemet.

Hele beinet er forsvunnet.

Den tida det tar å områ seg er ekkel, hva finnes der…dyr…insekt….ormer…

Jeg får tatt tak og dratt meg opp, bare med en småskitten fot.

 

Om kvelden viser det seg at jeg ikke greier å gå helt godt, så noe ble likevel litt forslått.

Men slikt må en regne med.

Livet!

 

 

Dagen i dag har også sine oppgaver.

Men tror det blir en tur ned til sjøen i dag også, flo rundt to.

 

Nyt dagen!

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag skal jeg nesten ha fri. Men litt må jeg. 

 

 

 

Sen start på dagen, for i går ble jeg for ivrig og fikk til mindre enn tenkt, så måtte gi meg.

Jeg dro utover til museet og det første som jeg så var graset…

Himmel, det var langt.

Nesten som det rakk opp i himmelen.

Når det er omlegging er det mye som er annerledes enn det var, så dette må ordnes opp i.

Benker og bord som står ute hadde igjen fått noen objekter fra flygende arter.

Derfor måtte utemøbler vaskes.

Sist jeg var her rakk jeg ikke alt, så måtte ta det jeg ikke hadde rukket.

Før jeg kunne begynne å beise.  

Vurderte om jeg skulle kaste meg på sjøen og har det vært flo tror jeg nesten jeg hadde gjort det.

Men gikk inn for pause og helte på med vann.

Slengte føttene nesten på bordet.

Tenkte å kjøre rett hjem da jeg skjønte at nå var det lureste å avslutte.

Det hadde blitt kveld.

 

Ringte mor for å høre om hennes dag.

Bare hjemmetjenesten innom, så bestemte meg for å dra framom henne – er nesten på veien.

Når jeg var så sliten er det ikke enkelt å komme seg videre igjen.

Tror jeg sovna i stolen.

Klokka var passert halv tolv da jeg kjører hjemover og så sola fortsatt hang der.

På himmelen.

Nesten midnattssol.

Som jeg har så lyst å se, men må vel lengre nord for å få til det.

 

 

 

I dag er en ny dag, sprett og hopp.

Jeg må gjøre øvelsene mine, tenter jeg.

Kjente en viss motstand, etter jeg har tatt på meg en deminshorts.

 

Så ser jeg det-.

Jeg må da ta på meg treningsklærne og kjenner med en gang det hjelper.

Litt slik himmelsk å få gjort øvelsene…

Men måtte få i meg veske først.

Limeglasset vettu.

Så etterpå ble det både puls og riter.

 

 

Ha en nydelig dag.

 

Blir det bading i dag, tror du?

Tror også det har vært litt slik «du gode himmel» …

 

 

 

♥

 

 

 

Da jeg sto opp i dag var det slik «YES». Jeg vil og jeg gleder meg… Tida under en sten var over.

 

 

 

 

Det hjelper nok på at det ser ut som en norsk reklame for melkesjokolade utenfor (jeg sa ingenting om hvem som har laget sjokoladen).

Nede på jordet dorma noen kalver, sjøen og skogen og alt…

 

Å, som jeg ville.

 

På badet setter jeg i gang det jeg setter i gang der, armer over hode, vugging på bekkenben og til slutt en kort pulsøkt.

Etter flere dager det ikke har vært mulig å få til noe.

 

Jeg må få drikke limevannet før fortsettelsen, men jeg kjenner jeg gleder meg, gleder meg skikkelig til det Tibetanske ritene.

Til og med tårnet. Den tyngste øvelsen.

 

Opp med dører, på med musikk, musikk som passer til riter.

Og kroppen roper «JA, JA», så glad var den for å kunne igjen.

 

Min mellomste ringer meg etter jeg er ferdig, mens vi snakker kommer jeg på noe jeg tenkte i går.

Så etter en stund må jeg avbryte, for klokka er straks der.

Floa er straks helt oppe.

 

 

Finner fram badedrakten og får den på.

Helt troa vet jeg ikke om jeg har da jeg skal inn i skogen for å komme meg ned til sjøen.

Uansett godt å komme seg ned.

 

Sjøen lå foran og jeg ser at på 15 minutter har sjøen falt mye.

Men likevel er sjøen høy.

Skal jeg uti, mon tro…

Litt kan jeg bevege meg uti…

Det var kaldt, men føltes likevel ikke så kaldt.

Var det den kalde avslutninga på dusjing som virka?

 

Vannet rakk meg til livet og så skjedde årets første dykk.

Og da greidde jeg noen svømmetak også.

 

Oppe på land var det ikke kaldt, så etter litt, gjentok jeg prosessen, uti-, senke legemet ned i vannet og rette armene ut for svømmetak.

 

Jeg har nok veldig stor respekt for å bade aleine, så jeg svømmer bare innover når det ikke er flere med.

Men altså, jeg har bada.

Årets første er unnagjort, før Jonsok.

I motsetning til i fjor.

 

 

Da jeg hadde tatt på meg skoa tenkte jeg at jeg hadde klart en gang til…

Men – en skal aldri overdrive – tror jeg…

 

 

Etterpå koka jeg rabarbrasuppe som jeg kjørte innover og delte med mor.

Og der, der ble det et durabelt tordenvær, som var en så fin sommerdag verdig.

 

 

I morgen starter en ny uke, og all dårlig samvittighet rundt slikt pakkes godt under teppet nå i kveld.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Gårsdagen, lørdagen, blinkende i all sin sommerlige prakt. Alt er en stor lykke.

 

 

 

Følelsen av å ville noe igjen. At en virker, sjøl om en kjenner at overdrive skal man ikke.

Sol, varme, dufter av en annen verden, fuglene som synger og alle ungene som roper på mat.

En verden av summende lyder.

Og min langerma «plen» er et eldorado for de småvingede.

 

Men så er det det da, plenklipperen virker.

Så kan i hvert fall holde de veien jeg har klippet åpne.

Er det ikke deilig når en plenklipper bare starter?

 

Når jeg først er i gang forsøker jeg å skille bærtrærne fra hverandre.

Ser det er mange stikkelsbær og tenker jeg må få lagt over netting og frisert denne vegg-til-vegg bærhagen.

Jeg får klipt et breiere stykke helt opperst, der er jordlaget tynnere og kortere vekst.

Gjør en innsats rundt rabarbraene.

Vurderer om jeg skal lage rabarbrasuppe å ta med til mor senere i dag.

Klippet meg veier ned til en kasse jeg skal skrive om siden.

Vurdere å sette et par ting i jorda her, om jeg rekker og får til hull.

Må prøve.

Her er slått vei ned til huset.

Og her går veien ut av hagen, et villniss.

Men det å gå mellom disse veiene med vekster som er himmelhøye, høre lydene og kjenne duftene, det er så enormt herlig.

Så jeg velger fint å nyte framfor å være fortvilt.

Det er nydelig å være til i dette uten at det er frisert.

 

Den lille lilla syrinen har vokst seg så stor at den har en blomst.

Hvite duppsoleier dupper med blomstene sine og jeg får klippet fram dette blomsterbedet.

Og plutselig ser jeg en forsiktig blomst i bedet, som jeg ikke husker at jeg planta. Gullkorg.

Må bort, kanskje i dag, for å få rydde mer opp i dette bedet.

Og så kommer jeg fram til den store syrinen som ble meia ned i fjor, men en grein stikker seg livskraftig fram.

Den vil nok vokse opp igjen.

Nedom huset har jeg fått klippet et stykke ned langs oppkjørselen.

Og den lille plenflekken framom huset er slått og rundt buskene på kanten.

Nesten ikke som en har lyst til å slutte og klippe når klipperen virker og kroppen likeså.

Men jeg måtte gi meg, slå den av og si meg ferdig for denne gangen.

 

 

♥