En søndag i farta. Våkne til en «hakkespett» og følte dagen skikkelig god og som en glede.
Og den starta i går…
Tror dagene for oftest starter dagen før. I alle fall for meg.
I går bretta jeg opp ermene.
Har sett det alt for lenge; kjøleskapet. Det så virkelig ikke ut. Det har kanskje noe med at jeg organiserte det slik.
Noe som kan virke både bra og ser pent ut.
Men…
Tror det skjer noe med luftgjennomstrømming og kondens. Jeg klarte likevel med å holde det nogenlunde i sjakk, men en god opprydding inn i mellom.
Nå har det vært for travelt, vært for syk og kjøleskapet ble et ikke-område. Det var så ille at jeg måtte legge ned forbud mot at gjester åpna døra. Etter hvert oppdaga jeg at i bakkant var istida starta, og den ble tykkere og tykkere. Den hadde også fanga element i sin isverden. Det var ikke lengre nok bare å vaske det. Det måtte slås av og isen måtte få smelte. Har vært klar over dette scenarioet en stund.
I går slo jeg det av. Pakka fullt av håndkle foran det og stakk.
Apotek ene veien og handling for mor andre veien.
Da jeg kom hjem i gårkveld så jeg for meg situasjonen…men alt var bedre enn tenkt. Ikke vatn bort over golvet, hånddukene hadde samla fint opp. Isen i bakkant var ikke smelta, men likevel smelta såpass at jeg fikk ut hyllene og etterpå tatt isblokkene ut.
Så før jeg la meg fikk jeg sortert det som måtte kastes, sette inn det som var greit og kunne legge meg med en utrolig god følelse.
I dag har jeg fortsatt.
Så til kvelden vil jeg både ha et rent og ryddig kjøleskap og ryddig kjøkkenbenker.
For en følelse.
Ser at vindusvask må til, og kjenner at det skal jeg få til, men ikke det i dag.
Så da jeg våkna til «hakkespetten» i dag tidlig, var det en telefonen på lydløst som det pikka i. Det var mellomste fra Santorini, hun var allerede ute ved bassengområdet og tok meg med på tur der hun og to venninner var.
– Du skulle vært her du også, sa hun.
foto:asbjørg
Jeg gleder meg over å få være med gjennom bilder og filmsnutter.
Fordi jeg sjøl har vært så opptatt i hodet mitt, kom jeg plutselig på sønnen min i går… Hvordan hadde han det?
Han ringte litt etter, så jeg kunne puste ut.
Yngste hadde jobb i helga.
En blir aldri ferdig med morsrollen.
Å stå opp til søndagen, vite at kjøkkenet skal bli under kontroll, ta av sengetøyet, gjøre noen øvelse og en liten meditasjon… ha dagen foran.
Nå må jeg lage oversikt til tirsdagen, dagen blir kortere enn opplegget opprinnelig tilsa. Jeg må regne på tida. Kostymene som ikke er kommet kan jeg kanskje bare kutte ut som en besparing på tid…
Så arbeid både med jobb og privat er på programmet.
Er klar over at jeg burde ha hatt tid til en tur ut også, kanskje jeg enkelt skal love meg det. Om det så bare er å gå rundt huset.
Men det som er fantastisk er at jeg fungerer igjen, noe som er fantastisk godt.
Jeg vil og får til. Noe, i alle fall.
Nydelig søndag til deg og deg der ute, nyt og gled deg over dagen.
I dag kasta jeg inn håndkleet. Ikke det vanlige, men slik i overførbar betydning. Men det skjønte du nok.
Jeg tror noen av oss er mer treigere enn andre. Har litt sent for det.
Hadde en diskusjon om dette med sønnen for en stund siden, dette at vi kan syns andre forstår mindre enn oss sjøl. Men at andre igjen kan stå over oss i hva dem forstår. Det var han som sa det, han som er veldig påståelig på det han vet. Og han forstår mye. Men likte han tenkte slik, at det var også noen som forsto mye mer.
Men en legger sannsynlig ikke merke til det, for de er så smarte og forstår så mye at de forstår at de ikke behøver å lage noe poeng av det. Behøver ikke si noe om det. For alle har sin plass.
Da bør en sjøl gjøre det samme overfor de som en tror forstår mindre enn en sjøl. Da bør en ikke gjøre noe poeng av det. En bruker ståstedet sitt til å forstå at alle har sin plass.
Akkurat nå er det jeg som er treig. Fryktelig treig.
Dere har sett det.
Men jeg ville…
Ville så fryktelig innmari.
Så jeg styra på.
Ville få det til.
I dag ble det et antiklimaks, for alt ble verre og verre. Ingenting la seg til.
Til slutt ropte jeg ut et «hjelp». At det var krise.
Samtidig ramla noen sylskarpe tanker ned i hodet, at nå ropa Universet så høyt at jeg måtte forstå, dette gikk ikke -.
Bildet er tatt av S K fra Pixabay
Jeg måtte kasta inn «håndkleet».
For tror også det er en sjøl som må ville «lære» mer.
I rask rekkefølge la jeg fra meg oppgaver og jeg kjente hvordan skuldrene landa og hjertet slutta å galopere.
– Dette går ikke, sa jeg.
Ingen var uenig.
Etter noen mail og samtaler var børen minka. Jeg kunne til og med ta helg.
Nå tenker jeg å jobbe «litt» i helga.
En helg som ble annerledes enn jeg trodde. Ikke kom sønnen heller, han snakka om at han kanskje gjorde det.
Men det er godt og ikke skulle noe…eller ikke så mye.
For jeg begynte også å miste, rota bort et smykke for mor, mine øyendråper og en lipgloss.
Det er også et tegn.
Nå er utstillinga utsatt.
Fortsatt nok, men fryktelig glad for at jeg forsto til slutt.
Og så ble jeg plutselig allergisk over å la andre gå først. At jeg ikke syntes det hadde noe å si at andre fikk bestemme og så forholdt jeg meg til det…
Det er ikke alltid jeg som skal vike. Sa det også.
For jeg må også få plass, plass til å være meg.
Ikke la andre ta plass på min bekostning.
Det har ingenting å si at jeg er treig, bare jeg forsto det til slutt.
Dager i ett jafs, fra søndag til onsdag, for dagene går så alt for fort. Men må dele noen nydelige dager tilbake i den virksomme delen av livet igjen.
For det er så godt og fungere, etter ikke å ha fungert.
Søndagen sto Trondheim på plana. Valgte buss fra Kyrksæterøra.
Ute flimra naturen forbi, varm og vakker, inne var det godt og kjølig.
Framme hoppa datter fram på bussholdeplassen. Vi bar bagen mellom oss over Blomsterbrua. Begge innrømte at vi ikke hadde spist, dvs. jeg hadde fått i meg noen skiver melon.
Da vi går forbi Solsiden stopper vi opp ved en mexikansk restaurant, med det samme åpna alle slusene og bestemmelsen var enkel. Vi fikk et bord ute, men under tak.
Like etterpå var det fullt av folk i det først halvtomme lokalet.
Fargerikt og herlig.
Vi spiser nydelige tortatillas med aioli og ananas.
Ute regna det vått og varmt.
Vi nøt maten, fargene og det å være til.
Turen videre ble ikke så mange skritta før det hølja ned igjen, men da fant vi ly under en kran der mellomste møtte en studiekamerat.
Så ble det oppholds igjen og vi la i vei oppover de bratte gatene på Rosenborg. Svetten rann og etter to uker mer eller mindre sengeliggende, tok disse bakkene på. Tenkte bare at dette hadde jeg skikkelig godt av.
Vi tok oss en skikkelig pause med masse vann da vi var framme.
Mellomste hadde så lyst å bade. Foreslo både vann og sjø. Det endte med at turen gikk til Skansen der hun tok en rask dukkert.
Jeg holdt meg fornuftig på det tørre, tror ikke det har vært så smart for meg å bada. Ønsker ikke å bli syk igjen.
Om kvelden bestemte vi oss for å se film i stua og spise pizza. Hun og samboeren lo litt av meg, for jeg sovna gang på gang.
Kvelden ble ikke så sen, mellomste skulle opp i femtida for jobb og samboeren litt etter.
Jeg sto også opp. Ville utnytte dagen med noen timer jobbing, det var på tide for framtida var alt for nærme og oppgavene føles voldsomme.
Men så var tiden kommet til turens egentlige mål, en gave jeg fikk sist sommer; klassisk massasje.
Etterpå, etter massasjen, komme ut i sola og varmen, deise ned på en benk med lydbok på øret og vente på at mellomste kom ned til byen etter jobben sin… Det var bare så deilig å være til.
Jeg hadde vilt ønske om noe salt, chips.
Vi var like ved Sot, en pub, og fant ut vi gikk dit. Vi snakka om at vi savna yngsteberta der. En av hennes tidligere jobbearenaer. Det gjorde han bak disken også. Vi sende meldinger til henne og sa hvor vi var.
Ellers hadde vi et stort ønske dette døgnet, det var softis. Og nå fant vi noen som solgte det inne på Solsiden. Det nærma det seg tiden for at bussen min gikk, så med isen i handa og vesken i mellom oss returnerte vi over Blomsterbrua og kunne svett sette oss en liten stund.
Et kort og veldig koselig besøk.
Så satt jeg der igjen, på bussen. Passerte Munkegata og hørte lydbok.
Framme på Orkanger var det skifte av buss.
Da vi kjørte derifra hadde jeg så vondt av en fyr, han kom bort til meg og spurte hvor bussen til Kristiansund gikk. Han spurte bussjåføren på bussen jeg tok og jeg syns ikke det virka han fikk noen særlig hjelp. Han kom tilbake like før vi kjørte, da sa sjåføren at bussen til Kristiansund hadde gått. Mannen snakka gebrokkent og jeg spekulerte om jeg skulle sagt at jeg skulle hjelpe han. Men så hadde jeg en avtale og var ikke sikkert på bussrutene videre, sjøl om det går buss fra min kommune dit han skulle. Så tenkte på om han kom seg videre dit han skulle eller han ble sittende fast i Orkanger.
Tirsdagen skulle jeg på museet for å ha åpne dører. Jeg kobla opp data’n, men fikk ikke til å koble på nettet gjennom mobilen.
Fikk snakka med flere angående skoleformidlinga over helga. Sett gjennom og planlagt. Så viste det seg at et prosjekt som er i gang ikke ville bli ferdig slik jeg hadde sagt ifra om, det var kulisser som ble malt på ett av visningsstedene. Men så kom jeg på at dette kunne bakes inn i formidlinga og historien som skal fortelles til barna, at dette ville bli morsomt med dette innslaget.
Er ikke slikt artig, at det som en tror er et problem egentlig er en gave?
Etter jobb gikk ikke turen hjem, men til mor. Der var rosene sprunget ut.
Prøvde å jobbe litt hos henne for nå hadde jeg nett. Og så fikk jeg starta på teksten og plutselig rann bokstavene gjennom fingrene.
Vi la oss likevel tidlig, for neste dag skulle mor til MR i Kristiansund.
Jeg våkna fem i dag tidlig og kom meg opp. Satt meg ned ved pc’n igjen og fikk en stund jobbing slik at jeg fikk sendt fra meg en del tekst. Gjett om det føltes godt.
Må ettersende noe, men plutselig løsna det.
Før jeg la meg i gårkveld kom jeg over en TikTok video. Der dukka det opp en som sa «calm down» , du rekker det du skal, ikke stress. Det tok jeg til meg.
Og morgenen var så vakker at det nesten ikke går an.
Vi hadde veldig godt tid, det er så godt. God tid til ferga gikk, god tid før mors time.
Og så jobba jeg litt underveis. Fikk en mail med spørsmål om jeg hadde skaffa gravetillatels, akkurat det forsto jeg lite av – men fikk videreformidla spørsmålet. Jeg kan ikke ha graving når det er arrangement på museet. Det skal likevel endelig bli nett, akkurat det blir fantastisk godt.
Etter sykehus ble det en matbit. Og så rykka det i softislysta igjen.
Kanskje vi skulle sjekke ut at vi hadde fått en aktør som solgte det i vår kommune. Sendte melding til lillesøster og hun ville absolutt være med på det.
Så det ble et lite, men hyggelig møte med en alt for søt is som smelta for fort. Lillesøster spekulerte på om softis ikke var så godt lengre. Og det kan godt hende hun er inne på noe der.
På turen tilbake var jeg innom et gartneri, plutselig fyller så mange folk runde år at en rekker ikke følge med. Så det var godt å få løst dette. Og for en vakker plass dette gartneriet lå, hadde tenkt det mange ganger at jeg skulle kjøre framom. Skal ta bilder neste gang jeg er der.
Og ennå er det mye mer som har skjedd og skjer, men alt kan en ikke ramse opp.
Men må si det var godt å stoppe utenfor huset sitt.
Sjøl om graset har vokst meg over hodet…nesten.
Jeg er trøtt, litt småsår i halsen og det går IKKE an. Så skal koke meg en kopp te før jeg legger meg.
I morgen er en ny dag der jeg skulle vært med på et møte i Kristiansund, men så må jeg delta i en begravelse.
Slik er det.
Men jeg gleder meg over at jeg virker igjen, at jeg ikke er syk – men kan gjøre -.
Det er nesten utrolig at jeg kan det, for da jeg var syk tenkte jeg at jeg klarer sikkert aldri å gjøre noe mer.
Fredagen synger seg gjennom dagen, på radioen. Dagen er i dag av de vakreste. Ennå en dag.
Jeg gikk meg en tur gjennom graset, som har blitt for langt for plenklipper, men til glede for insekta.
Heldigvis våkna jeg av meg sjø i dag.
I går fikk jeg en vill oppvekking.
Hadde vært våken i femtida, men sov videre. Disse nettene med hosteanfall har tært på.
– HALLO… hører jeg en stemme gjennom søvnen.
Det ropes, forvirra prøver jeg å orientere meg, hva skjer?
Ropinga fortsetter.
Hodet mitt prøver å få orden på dette, få til en normalitet, klær og hvor mange er klokka…
Til slutt får jeg til å reagere, får føttene ut av senga, finner ut at jeg må balle dyna rundt meg.
Åpner soveromsdøra og får se en rød mann stå på kjøkkengulvet, mens han sier inn mot jakkekragen…
– Er kommet inn i huset nå.
Så spør han henvendt til meg, om jeg har ringt ambulanse.
Noe jeg benekter.
Han beklager at han skremte meg, og jeg sier at jeg ble vel ikke akkurat skremt, men syns det var ekkelt at noen kom inn til meg når det så ut som det gjorde. Og at jeg hadde vært syk, men holdt på å bli bedre.
Det var likevel en spesiell måte å bli vekt på.
Han fra ambulansen unnskyldte seg masse, sannsynlig var han også litt forvirra.
Foreslo en mulighet, at for noen år siden var det en nabo som trodde han hadde min adresse, så det kunne så klart være han…
Hvordan det gikk vet jeg ikke, jeg starta dagen og må bare tilstå at gårsdagen ble litt tung. Å bli vekt i klokka ni om morgenen med roping og at folk kom inn i huset gjennom døra på baksida av huset, den hadde jeg ikke låst kvelden før, lagde en spesiell start. Ikke var min kroppstemperatur helt nede på normalen ennå heller.
Noe prøvde jeg å sparke i gang, for tida går i et tempo jeg ikke liker.
Jeg har et gavekort som går ut denne måneden etter jeg fikk utsettelse. Hadde bare en dag jeg kunne og heldigvis var det ledig time akkurat denne dagen.
Oppdaga jeg hadde fått mammografi på samme dagen som jeg skal med mor til sykehuset. Fikk avbestilt timen og gjorde endringer med hjemmetjeneste. Skal også bestille blomster til en begravelse.
Det første jeg oppdager i dag var spørsmål om sommeren og musikk på en av arrangementa i sommer.
For jeg har også en jobb.
Får organisert en del rundt dette med jobben. For en ting er sikkert, jeg har overhodet ikke tid til å være syk.
Men jeg tåler å planlegge litt, kjenner jeg… men ser at nå har det lagt seg planer for hver dag inn i framtida.
Må bare puste dypt, tenke at dette klarer jeg, ikke noe stress…
Jeg er sykemeldt til og med i dag. Hosten har løsna og det er bra.
Framtida kommer.
Været er nydelig og det jeg får til får jeg til.
Fikk avbestilt et besøk som ville komme på museet og avbestilling på et besøk etter sommeren. Føles nesten greit å få tatt ned noe.
For det er nok.
For å være ærlig føler jeg at et under må skje for at jeg skal komme i gjennom det som ligger foran.
Men, det er fredag, sol og det vakreste været som er å tenke seg.
Av og til må skyggen være det beste. Der en kan se på omverdenen uten å delta. Finne skyggen og la den gjør de godt.
Som barn ville jeg gjerne stå i lyset fra spottene, så jeg ønsket bare noen skulle forstå det. Men fordi jeg var et stille barn var det ingen som så det. Lærerne plukka ut bare de som var frampå.
Jeg levde så mye i tankene, de var det ingen som kunne fortelle meg hvordan skulle tenkes. Jeg så på de voksne og tenkte de ikke forsto så mye. Jeg så på de som var jevngamle og syntes ikke de så helheten dårlig.
På stueveggen henger et bilde av vår familie. En spontanhandling om å dra innom fotografen på et bybesøk.
I åra etter kommenterte moren min at vi ikke hadde på oss smykker, mor er glad i å pynte seg.
Vi barna er ikke så smilene akkurat på bildet. Husker fotografen som prøvde å få oss til å smile.
Jeg syntes han var så dum, gjorde alle disse teite greien for å få oss til å smile. Så jeg fikk gitt beskjed til søstrene mine at dette skulle han ikke få oss til å gjøre. Tror at om hadde kommunisert direkte, sagt noe om at om vi smilte, har det sett hyggelig ut. I alle fall snakka direkte, ikke leke klovn.
For tankene gjorde seg opp meninger om det de observerte.
Nå er dette nokså lenge siden. Søstrene mine lar seg ikke diktere og jeg har heller ikke behov.
I dag har jeg heller ikke det behovet for å være i spot, fordi jeg har ikke noe behov for å bevise. Men fordi tenker jeg.
Denne helga må jeg bevege meg i skyggen i ordets rette forstand.
Jeg vil ikke ha godt av masse sol og varme.
Prøvde meg på et møte på Teams tidligere i dag, det var som svetten dreiv.
Jeg fikk også ringt legekontoret, det var kanskje det beste før alle fridagene.
– Hva kan jeg hjelpe deg med, sa legen.
Og jeg sa at egentlig ønsket jeg at han gjorde meg frisk.
Etter en enkel konsultasjon fastslo han at det var virus. Og så klart var det greit, at jeg ikke var døden nær, for å si det slik.
Så jeg må leve i skyggen, den fineste 17. mai på manns minne må jeg holde meg inne. Borte fra folk og ståk.
Hadde noen planer gjennom helga, men de får bare passere.
I morgen får det bli tv’n og meg. Ingen 17. mai frukost eller god middag. Ingen kaker og snakke med folk jeg kanskje bare møter dette dagen. Ikke noe tête-à-tête, som lå inne som plan.
Jeg skal befinne meg i skyggen, ikke møte noen, bare feire dagen alene.
Faktisk tror jeg det blir riktig fint. Helt greit med en nasjonaldag i skyggen.
Jeg har kjøpt meg masse is og skal være riktig barnslig og spise så mange som jeg vil.
Så kan en spørre seg sjøl, hvorfor skriver jeg likevel et innlegg…
Til det blir jeg bare ordløs, stille og litt slik svar skyldig. Fordi jeg vet ikke. Er det kjedsomhetens reaksjon. For jeg gjør i alle fall ikke det jeg burde.
Tror kanskje ikke det er helt uvanlig om folk spacer ut.
Inn i mellom -.
Grunnene kan være så mange. Noen ganger er en overloaded, og så kan en fortsette å spørre seg sjøl hvorfor jeg skal skrive noen av orda på engelsk…
Igjen blir svaret hengende gjennomsiktig i lufta uten en gang et forsøk på svar.
Nasen renner.
Litt slik plutselig styrter det ut klart vann. Hodet verker.
Så jeg vurderer…
Nede på kontoret ligger en uskrevet tekst i lufta, jeg tok den fram og ble forstyrra ev en telefon.
I dag skal det leveres et utkast.
Ingen ønskesituasjon.
Mor holdt på å forkomme i varmen, fortalte hun, ringte henne i en pause. Ringte etterpå hjemmesykepleien for å få de til å gjøre noe når de er framom. For eksempel skru ned varmepumpa. Satser på at det gikk greit.
Tror faktisk jeg har bomull i hodet også.
Må nok gjøre slikt jeg ikke bruker…
Jeg må virke.
Så tror jeg bare må, slikt jeg ikke bruker. Ta en tablett for å legge demper på denne situasjonen.
– Kommer du oppover snart for å ta massasjetimen, spør datter. Det er en gave og jeg har mai måned på å utføre.
17 mai spør andre, hva tenker du da?
Mor har lyst ut i huset, det vil si samfunnshuset, og det er egentlig bare jeg som kan ta henne med, av oss som sannsynlig er her.
Spurte noen av barna om de kanskje ville komme… det har vært fint. Men regner kanskje med det ikke skjer. Sjøl om de også syntes det kunne være fint.
Og så er det andre ting, uansett, alt får en ikke til.
Mai har for mange fridager og for mange spørsmål.
– Hva skal jeg si, det var ene søstera som spurte.
Så da flytter jeg til ingemannsland, uten spørsmål, mai-dager eller artikler som skal skrives ferdig. Mens jeg snufser og hører på flua som surrer rundt i stua.
Ute er det vakreste vårværet du kan tenke deg, lufta er så tett av blomsterduft at den nesten kan skjærest i. Så her sitter jeg, ganske så daff og skriver et bloggeinnlegg.
Men akkurat det er det ingen som bryr seg om, og det er helt greit. For i bloggverdenen finnes så mange forskjellige mennesker, slik som i resten av verden. Med sine tanker, sine følelser, sitt behov for å bli forstått. Lett for å bli såret, alt for lett for å såre.
For ord er et ganske sterkt medium.
Og jeg er på en måte glade i dem alle, både de jeg leser og de jeg ikke leser. For bak sitter mennesker med sitt. For meg er det viktig å vise respekt for mennesket bak orda. Både med å sende kyss, klapp og klem med hjerte på og der jeg ikke svarer.
For noen skriver med klør og de får være. Og veldig mange, helt sikkert fine, rekker jeg ikke. Men ærlige blogger elsker jeg.
Nå må jeg ned, skrive om helt andre ting, få hodet til å virke og produsere bort dårlig samvittighet og tett hode.
En søndag, skulle jeg til å si. Men nei, det er torsdag. Og i morgen er det fredag. Det vi si, det er fredag i dag.
En vareopptelling på dager er på sin plass i mai, når en snubler i fridager.
Litt værmelding; her har det regna og vært under 10 grader.
– Skal du ha på deg sommerkjole, spurte moren min, da jeg snakka med henne på telefonen.
Et spørsmål som var helt feil på mange plan. Ikke er det særlig sommerkjoler i garderoben min og ikke passa temperaturen. Men jeg fant noe å pynte meg i. Kom bare på at dette antrekket hadde jeg hatt sist jeg pynta meg og møtte flere av de jeg har møtt i dag.
Men har det noe å si, spør jeg. Og svarer meg sjøl med at det har det ikke.
Jeg har vært på fest.
Eller mer presist; selskap.
Det er ikke så ofte jeg er det.
Sette meg til dekka bord med til og med bordkort.
Det var nesten 100 gjester.
Jeg er ingen mingler. Satt på med en nabo fram og tilbake, men jeg kan ikke klistre meg på ett menneske. Så litt panikkprega spekulerte jeg på hvordan dette kom til å gå. Heldigvis slapp jeg å spekulere på hvor jeg skulle sette meg. Ingvild nabo sto det på bordkortet, så jeg skjønte det var minst en Ingvild til i selskapet. Det var det, snakka med den andre litt senere.
Det ble en veldig hyggelig ettermiddage. Timene gikk som en røyk.
Maten var god og underholdninga var fin.
Da kaffe og kaker ble servert satte jeg meg til og med en annen plass, det var åpent for det. Snakka om akkurat dette, at det var så lett å gå til den samme plassen en hadde hatt.
Jeg var altså ikke alene om å ha det slik som jeg har det.
Jeg ble sittende bak de som spilte. Hun som synger har en veldig fin og myk stemme, hun kom langt i Voice for noe år siden.
Så det ble som sagt en veldig hyggelig ettermiddag. Tror alle koste seg. Og han som fylte 70 år stilte også opp og sang med dattera helt til slutt.
Jeg som ikke er en minglete person og føler meg utrygg i store folkemengder, når jeg er privatperson, klarte dagen så fint. Jeg bare koste meg. Og så utfordra jeg meg litt med ikke å klamre meg til en person men rett og slett mingle.
Dette innlegget starter med Ni-timen her en dag. HER er innslaget jeg hørte. Innslaget førte til at tankene gikk tilbake til 15-16 år siden. Da jeg flytta hit jeg nå bor. Tankene jeg hadde rundt dette, som så klart var de mange. Men en av disse var at jeg skulle ta fram igjen designeren i meg. Etter at livet hadde brukt sentrifugen på meg, så trodde jeg at den kunne være ferdig. Nå var den ikke det -.
Men ideen var enkelt at jeg skulle skaffe meg ulldyr, for å lage evigvarende plagg med utmerket design. Klær av ull, slike, bomull og lin. Grunnmodeller i noen få valører. Og tilbehør som kunne sette farge på antrekkene. For allerede da var jeg lei av forbruket som fantes.
Det var dette Ni-timen tok for seg, om å kjøpe få plagg og som ville vare i mange tiår.
Videre begynte jeg å tenke på hva som er viktig for meg i dag. Og mye av dette jeg tenkte da, for alle årene siden, tenker jeg fortsatt. Jeg kommer nok ikke til å starte opp det jeg tenkte da, til det har sentrifugeringa slitt for mye på teksturen i meg. Men klær er en av det som er viktig for meg. Her kommer 10 punkt som er viktig:
For å starte med klær, jeg kjøper nesten ikke klær og det er helt greit. Når jeg gjør prøver jeg å finne klær av naturmateriale, unngå slikt som polyester. Nå er det blitt enda mer av det i plagg, dessverre. Og det å tenke på produksjonsmåten har jeg mange ganger ikke råd til. Så da er det enklest å ikke kjøpe klær.
Har slutta med å kaste matavfall i boss. Har et eget system som skal føre dette tilbake til jord. Litt over året siden jeg starta med dette, tenkte å skrive et innlegg og det kommer en vakker dag.
Handlingsmønsteret mitt har forandra seg totalt når det gjelder dagligvarer. Minimaliserer prosesserte og ultraprosesserte produkt. Og mener dette har ført til en helsegevinst.
Jeg kjøper generelt lite av ting og tang. Det er så mye jeg ikke behøver.
Styring av tanker, tenke over hva jeg tenker og hvorfor jeg gjør og sier ting. Hva er «sant” og hva er «planta» av tankene jeg tenker. Prøve å luke vekk de som stjeler energi.
I omgang med andre, akseptere at andre har sin vei å gå, ikke min jobb å oppdra. Jeg kan bare prøve å forstå. Fordi har jeg rett til det jeg mener, men aldri glemme det er mine meninger. For ALLE gjør så godt de kan, det er en viktig lekse å huske.
Latter, masse latter og glede. Men det triste må også få lov til å passere systemet. Men etterstrebe at det lyse får mer plass enn det mørke.
Bevegelse, dans og ikke minst musikk.
Natur, farger, se det som er i mellom alt.
Kjærlighet, til slutt det som er viktigst, kjærlighet til alt, og ikke minst til seg sjøl.
Dette hørtes kanskje veldig trist, trasig og treigt ut.
Men faktisk, her ligger mi glede. Og den er inn i mellom enorm.
Kanskje du også vil dele 10 ting som er viktig for ditt liv?
Det tok tid før jeg kom meg på jobb og da jeg endelig satt der var det liksom ingen ting som var i flyt.
Og jeg kan tenke meg hundrevis av ting jeg heller vil.
Enn å sitte der foran Pc’n.
Ville den slå seg på?
Nei.
Eller jo, men den gikk i svart etter en liten stund.
Og så er det disse plakatene, som strengt tatt ikke er min jobb. Kjøre mange mil i bil for å få de opp føles ikke helt greit. Og ikke får jeg til å skrive ut.
Jeg kikka olmt bort på skriveren.
Lenge måtte jeg klare meg uten, men nå har jeg fått en for en god stund siden.
Kobla den glad og lykkelig til.
Og lykke over lykke, den begynte, kom ut et ark med farger på.
Sikkert en prøve, tenkte jeg og prøvde å skrive ut et ark.
Skriveren begynte å sluke ark etter ark, alle kom ut som «fargeprøver».
Plutselig hosta den litt og alt sto bom fast.
Jeg har prøvd.
I dag prøvde jeg igjen.
Ser du, den retter tunge til meg…
Gikk på badet for å tørke av den sverte jeg hadde fått både på fingrer og skriver. Registrerte at dusjen var ruskete. Prøvde å spyle det ned. Skjønte at sannsynlig var sluken tett.
Det også, altså.
Til slutt satte jeg meg ned for å gjøre det jeg skulle uten å få det til.
Sendte ut en mail.
Leita etter info om Lloyd deMause, hva han sier om barndommen. Det kommer opp på engelsk. Så ukonsentrert jeg er nå orker jeg ikke å lese noe på noe annet enn norsk, nok det eller mer enn nok, slik hodet mitt er. I dag.
Kaffe, tenker jeg.
Så nå sitter jeg oppe, koppen er tom. Plukka med meg fem jordbær som søtt.
Skal bake ut en deig jeg satte tidligere, før jeg går ned.
Jeg laga ferskost i går, den ble nydelig. Men mysen måtte jeg også bruke, derfor satte jeg en deig. Av en eller annen grunn har jeg mange melposer med sammalt hvetemel, grov type, i matskapet. Så det blir grove rundstykker.
Vurderte å gå ut for å plukke inn vekster for å putte i deigen, men det tar jeg meg ikke tid til.
For jeg må ned igjen.
Siden må jeg opp, må se om jeg greier å være litt husmoraktig. Det er da vel helg på helg. Sjøl om jeg ikke kan påstå det er den beste egenskapen jeg er utstyrt med, lite husmorgen – men jeg liker å ha det ryddig.
Egentlig tror jeg at jeg trenger en skikkelig musikalsk trøkk.
Eller kanskje denne passer bedre…
Takk for meg, nå må jeg ned å jobbe, og hører du godt etter hører du jeg tramper ned trappa.
