Veien fram til en liste

 

 

Jeg skal skrive et veldig seriøst innlegg samtidig som jeg lytter inn i meg sjøl.

 

 

 

Har du skrevet deg bucket-liste noen gang, det er mellomste som spør.

 

Jeg har nok aldri gjort det, og kommer sannsynlig heller ikke til å gjøre det.

 

Har du, spør jeg.

 

Hun svarte at hun hadde gjort det som yngre.

Og det er kanskje det jeg tenker, at en gjør slikt når en er yngre.

Men jeg har hatt sterke ønsker.

Husker da jeg våkna etter en natt, med en drøm friskt i minnet.

Ser for meg interiøret der jeg bodde når jeg tenker på drømmen, jeg befinner meg i turkist vann og en dykker som svømmer oppover i vannet.

Det ga meg en intens lyst til å dykke.

Til å ta sertifikat.

 

Et par år senere, jeg var flytta til Oslo, meldte jeg meg på dykkerkurs.

Husker første sjødykket fra Dyna fyr. Jeg svømte nedover og så ingen ting foran meg, før jeg duska mot bunnen.

Det ble ikke så mange dykk. Økonomien som student var ikke slik at jeg kunne kjøpe meg drakt.

 

 

Jeg hadde også den intense drømmen om å komme inn på utdanninga jeg kom inn på, og hva den skulle føre til.

Husker ennå glimt fra opptaksprøven, tegningene jeg måtte sende.

I starten var drømmen å flytte videre til en motehovedstad, men etter å ha vært der noen ganger på besøk gikk drømmen over.

Jeg jobba med klær i noen år, men tror nok ikke jeg tok meg sjøl og det jeg gjorde seriøst nok.

Fikk til en motevisning og det var fantastisk følelse å stå å slippe inn modell etter modell.

Nå var jeg aldri supervenner med symaskina og ingen god håndverker.

Det var det kreative, det å skape.

 

 

Tror nok at det at jeg ikke tok meg sjøl nok på alvor og forståelse av tid, gjorde at alt forsvann lett i den turbulensen som oppsto rundt å skape et familieliv.  

For på kort tid hadde jeg flytta, gifta meg, ingen jobb og mista barn. I tillegg mista han jeg gifta meg med sin jobb.

Man blir slik passe satt ut, ikke minst følelsesmessig.

Og underveis i åra som kom ble ikke jeg den som ble viktigst. For da barna kom ble de som betydde. De gikk foran alt.

Det var stor arbeidsledighet oppover på 90-tallet, så det å få seg jobb var ikke enkelt – men fikk oppleve samfunnets løsning på denne økonomiske opprettelsen. Noe som gjorde at jeg krympa, fikk på en måte en knekk. Kan i dag si at det var utnyttelse av mennesker i vanskelige situasjoner. Der arbeidsgivere fikk tilgang på billig arbeidskraft. Og holdninga til dem som ikke havna i dette uføret var at det var ‘annenrangs’ mennesker som hadde havna i arbeidsledighet, «de som ikke ville».

Det var ikke godt å oppleve disse holdningene, jeg hadde alltid villet. Stått på.

Så gjorde det i den situasjonen her også og fikk tilbud om en prosjektstilling, men på det tidspunktet var jeg på nytt blitt gravid. Med prevensjon.

 

Livet fortsatte med sine utfordringer og barna var det aller viktigst. De skulle ha det bra.

Da eldstemann begynte å bli vel nysgjerrig på verden i rundt seg ble det flytting fra byen. Senere viste det seg at syndrom var en del av bildet. Prøvde å unngå stigmatisering, men opplevde at både jeg sjøl og omverda hadde for liten kunnskap. Og så kom noen skikkelige turbulente år, der en så at alt kunne gå riktig gale. Der jeg også skjønte at jeg måtte avslutte ekteskapet. Og det er ikke et lett valg.

Til slutt valget med å flytta hit jeg gjorde, der jeg måtte leve i veldig stor usikkerhet. Hvordan dette kom til å gå.

 

Noen bucket-liste var det ikke plass til. Hadde nok med å løse det som livet bød fram.

Det handla fortsatt ikke om meg.

Og jeg hadde jobb. En jobb jeg egentlig ikke hadde bakgrunn for. 

Hodet mitt begynte å stoppe og fungere.

Å huske.

Ta med seg lærdom.

Og så begynte helsa å svikte.

 

 

I dag, med voksne barn der de som ble født til livet, lever, ser jeg det.

Jeg har laget meg for liten plass i mitt eget liv.

 

 

For hva er det jeg vil, ikke som ‘dette må jeg oppleve før jeg dør’.

Jo, jeg har et ønske å komme meg opp på toppen av Gudfjelløya, som var en samisk offerplass.

Men hva jeg vil, hva jeg har lyst til…

Det er så grundig avlært etter disse åra.

 

Kan du ikke sette opp en liste da, du må gjøre det, sier mellomst.

 

 

Jo, jeg kan prøve.

For hva er det jeg vil ut fra det rommet jeg har til rådighet.

Hva er viktig for meg?

Fortsatt har jeg ansvar for andre.

Men hva ønsker jeg og hva vil være godt for meg i mitt liv.

 

 

Så jeg lover, men hvordan vil lista mi se ut, tro.

Den må bli slik omtrentlig:

  • Tid til å skrive mer
  • Tegne
  • Male
  • Øke den fysiske aktiviteten
  • Meditere
  • Besøke Gudfjelløya
  • Bruke naturen mer
  • Bli mer sosial

 

Så jeg fikk satt den opp, etter et dypdykk uten oksygen, i fortida.

Alle har vi hatt våre liv.

Noen verre, noen virkelig ille.

Mitt liv har kostet, men er likevel en solskinsreise på mange måter.

Men jeg bør kjenne på hva jeg vil. For akkurat det er viktig. Både for et godt liv for meg sjøl og for å gi andre det jeg kan gi.

 

 

Er du flink til å gjøre det som er godt for deg?

 

 

 

 

 

Å fargelegge seg

 

 

 

Slik ramlende etter, i siste liten. Der har du meg.

 

 

 

 

 

Med en kraftanstrengelse, kjører jeg på med alt.

Som en zombie har jeg sittet og mest ligget, de siste dagene.

Og jeg blir nok helt sikkert ikke sykere, tenkte jeg…

Så vakla jeg ut på soverommet og tok ned kurva med skjerf.

 

Det måtte bli slik.

Av og til må skjerfa få gjøre nytte for seg.

Og hvorfor?

Jeg tror santen meg hele blogg.no har ikledd seg farger etter Frodtih’s oppfordring.

 

Kanskje, tenkte jeg-.

Jeg har det med å tenke.

 

Før jeg gikk meg vill i mine egne gjøremål.

Mest kanskje i tankene på dem, gjøremåla-.

 

Og jeg måtte så klart jobbe raskt.

Alle dagene på en dag-.

Men slik er det også, etter å ha tenkt lenge må jeg gjøre alt fort.

 

Første oppfordring var rosa.

Så kom den gule fargen.

Grønt er skjønt.

Oransje er livgivende.

Turkisblå, kjør nå på.

Havfruer svømte rundt i mitt hode.

Rød som en østeuropeisk bondekone.

Og til slutt lilla, der jeg også space litt over i det blå.

Men det må nesten gå.

 

Så slik fikk jeg kastet inn en bukett av farger.

Kanskje det var dette som måtte til for at jeg skulle bli friskere.

 

 

Ønsker alle en fargerik torsdagskveld.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dager i juni

 

I går skulle jeg ha en fridag, men mått likevel jobbe. Så jeg gikk ned på kontoret.

 

 

 

Det var forskjellig jeg måtte ordne.

Jeg snakket om det lange graset i forrige innlegg.

Fikk også en mail.

Legger merke til at jeg opplever det meste krevende, blir lett mye av ingen ting.

Plakatene måtte ut, det er fortsatt mange som ønsker det.

Før lagde jeg dem, skrev de ut og fikk hengt de opp.

Nå var det ikke så rett fram, jeg hadde ikke brukt riktig logo.

Resultatet var at jeg fikk tilbake en ny plakat.

 

Det ble et regnestykke, pluss og pluss er lik…

Jeg kjente jeg kasta loss.

 

Reiste meg å gikk ut i sommeren.

Ned i skogen.

Det var så godt å kjenne naturen.

Hodet mitt tenkte, det er nok nå.

Måte på å bli puffa ut og bort, når ikke en gang det jeg kan er gyldig.

Skulle jeg gråte, nei, dette var en mulighet.

En mulighet til å lage seg et bedre liv.

Tenkte jeg der jeg gikk gjennom grønt flimmer.

 

Så lå stranda framom.

Da jeg tar av meg skoa hører jeg skikkelig bølgeskvulp innmed berget.

Båt som har passert sikkert, tenker jeg.

Så ser jeg opp og ser det koker, hopper og plasker av noe jeg ikke ser hva er.

 

Etterpå da jeg veer ut i dette.

Ser jeg det.

Men det syns ikke på bildet.

Mellom tangfloksene svømmer tusenvis av små barn, stet eller yngel.

 

Dette blir litt av en fiskesuppe, vifta de bort – men de kom fort tilbake, i horder.

Det var nok noen sultne, større fisk som vaka like utenfor. De som laget bølgene i massakren av å fortære de små.  

Over fløy måkene, de ville ha de større fiskene.

Slik er det «hauk over hauk».

 

Vannet var kaldere, føltes det.

Men jeg fikk svømt litt og de små pila vekk.

Friskt var det.

Kjenner det så godt når turen tilbake starter.

En god frisk varme sitter i kroppen.

Fargene rundt meg, sjøen som er turkis.

Kjenner sterkt på at jeg vil være snill mot meg sjøl.

Vil ha stopp på alt dette.

Like kaotisk som skogen jeg må igjennom kan tankene mine virke.

Men som i skogen finnes det veier.

Og de veien går jeg etter, både fysisk og mentalt.

Det er alltid valg og valget er ditt.

Jeg bestemmer meg for å gå over en rot.

For en tid tilbake stipulerte sønnen veien over den.

Jeg har valgt å gå under stammen på treet.

Men nå trapper jeg oppå med ene foten og setter den andre ned.

 

Fallfallera!

 

Det skulle jeg ikke gjort.

Foten går gjennom og forsvinner et sted inne i rotsystemet.

Hele beinet er forsvunnet.

Den tida det tar å områ seg er ekkel, hva finnes der…dyr…insekt….ormer…

Jeg får tatt tak og dratt meg opp, bare med en småskitten fot.

 

Om kvelden viser det seg at jeg ikke greier å gå helt godt, så noe ble likevel litt forslått.

Men slikt må en regne med.

Livet!

 

 

Dagen i dag har også sine oppgaver.

Men tror det blir en tur ned til sjøen i dag også, flo rundt to.

 

Nyt dagen!

 

 

 

 

 

 

 

 

Himmelen

 

 

I dag skal jeg nesten ha fri. Men litt må jeg. 

 

 

 

Sen start på dagen, for i går ble jeg for ivrig og fikk til mindre enn tenkt, så måtte gi meg.

Jeg dro utover til museet og det første som jeg så var graset…

Himmel, det var langt.

Nesten som det rakk opp i himmelen.

Når det er omlegging er det mye som er annerledes enn det var, så dette må ordnes opp i.

Benker og bord som står ute hadde igjen fått noen objekter fra flygende arter.

Derfor måtte utemøbler vaskes.

Sist jeg var her rakk jeg ikke alt, så måtte ta det jeg ikke hadde rukket.

Før jeg kunne begynne å beise.  

Vurderte om jeg skulle kaste meg på sjøen og har det vært flo tror jeg nesten jeg hadde gjort det.

Men gikk inn for pause og helte på med vann.

Slengte føttene nesten på bordet.

Tenkte å kjøre rett hjem da jeg skjønte at nå var det lureste å avslutte.

Det hadde blitt kveld.

 

Ringte mor for å høre om hennes dag.

Bare hjemmetjenesten innom, så bestemte meg for å dra framom henne – er nesten på veien.

Når jeg var så sliten er det ikke enkelt å komme seg videre igjen.

Tror jeg sovna i stolen.

Klokka var passert halv tolv da jeg kjører hjemover og så sola fortsatt hang der.

På himmelen.

Nesten midnattssol.

Som jeg har så lyst å se, men må vel lengre nord for å få til det.

 

 

 

I dag er en ny dag, sprett og hopp.

Jeg må gjøre øvelsene mine, tenter jeg.

Kjente en viss motstand, etter jeg har tatt på meg en deminshorts.

 

Så ser jeg det-.

Jeg må da ta på meg treningsklærne og kjenner med en gang det hjelper.

Litt slik himmelsk å få gjort øvelsene…

Men måtte få i meg veske først.

Limeglasset vettu.

Så etterpå ble det både puls og riter.

 

 

Ha en nydelig dag.

 

Blir det bading i dag, tror du?

Tror også det har vært litt slik «du gode himmel» …

 

 

 

Årets første

 

 

 

Da jeg sto opp i dag var det slik «YES». Jeg vil og jeg gleder meg… Tida under en sten var over.

 

 

 

 

Det hjelper nok på at det ser ut som en norsk reklame for melkesjokolade utenfor (jeg sa ingenting om hvem som har laget sjokoladen).

Nede på jordet dorma noen kalver, sjøen og skogen og alt…

 

Å, som jeg ville.

 

På badet setter jeg i gang det jeg setter i gang der, armer over hode, vugging på bekkenben og til slutt en kort pulsøkt.

Etter flere dager det ikke har vært mulig å få til noe.

 

Jeg må få drikke limevannet før fortsettelsen, men jeg kjenner jeg gleder meg, gleder meg skikkelig til det Tibetanske ritene.

Til og med tårnet. Den tyngste øvelsen.

 

Opp med dører, på med musikk, musikk som passer til riter.

Og kroppen roper «JA, JA», så glad var den for å kunne igjen.

 

Min mellomste ringer meg etter jeg er ferdig, mens vi snakker kommer jeg på noe jeg tenkte i går.

Så etter en stund må jeg avbryte, for klokka er straks der.

Floa er straks helt oppe.

 

 

Finner fram badedrakten og får den på.

Helt troa vet jeg ikke om jeg har da jeg skal inn i skogen for å komme meg ned til sjøen.

Uansett godt å komme seg ned.

 

Sjøen lå foran og jeg ser at på 15 minutter har sjøen falt mye.

Men likevel er sjøen høy.

Skal jeg uti, mon tro…

Litt kan jeg bevege meg uti…

Det var kaldt, men føltes likevel ikke kaldt.

Var det den kalde avslutninga på dusjing som virka?

 

Vannet rakk meg til livet og så skjedde årets første dykk.

Og da greidde jeg noen svømmetak også.

 

Oppe på land var det ikke kaldt, så etter litt, gjentok jeg prosessen, uti-, senke legemet ned i vannet og rette armene ut for svømmetak.

 

Jeg har nok veldig stor respekt for å bade aleine, så jeg svømmer bare innover når det ikke er flere med.

Men altså, jeg har bada.

Årets første er unnagjort, før Jonsok.

I motsetning til i fjor.

 

 

Da jeg hadde tatt på meg skoa tenkte jeg at jeg hadde klart en gang til…

Men – en skal aldri overdrive – tror jeg

 

 

Etterpå koka jeg rabarbrasuppe som jeg kjørte innover og delte med mor.

Og der, der ble det et durabelt tordenvær, som var en så fin sommerdag verdig.

 

 

I morgen starter en ny uke, og all dårlig samvittighet rundt slikt pakkes godt under teppet nå i kveld.

 

 

 

 

 

 

Når det virker

 

 

 

Gårsdagen, lørdagen, blinkende i all sin sommerlige prakt. Alt er en stor lykke.

 

 

 

Følelsen av å ville noe igjen. At en virker, sjøl om en kjenner at overdrive skal man ikke.

Sol, varme, dufter av en annen verden, fuglene som synger og alle ungene som roper på mat.

En verden av summende lyder.

Og min langerma «plen» er et eldorado for de småvingede.

 

Men så er det det da, plenklipperen virker.

Så kan i hvert fall holde de veien jeg har klippet åpne.

Er det ikke deilig når en plenklipper bare starter?

 

Når jeg først er i gang forsøker jeg å skille bærtrærne fra hverandre.

Ser det er mange stikkelsbær og tenker jeg må få lagt over netting og frisert denne vegg-til-vegg bærhagen.

Jeg får klipt et breiere stykke helt opperst, der er jordlaget tynnere og kortere vekst.

Gjør en innsats rundt rabarbraene.

Vurderer om jeg skal lage rabarbrasuppe å ta med til mor senere i dag.

Klippet meg veier ned til en kasse jeg skal skrive om siden.

Vurdere å sette et par ting i jorda her, om jeg rekker og får til hull.

Må prøve.

Her er slått vei ned til huset.

Og her går veien ut av hagen, et villniss.

Men det å gå mellom disse veiene med vekster som er himmelhøye, høre lydene og kjenne duftene, det er så enormt herlig.

Så jeg velger fint å nyte framfor å være fortvilt.

Det er nydelig å være til i dette uten at det er frisert.

 

Den lille lilla syrinen har vokst seg så stor at den har en blomst.

Hvite duppsoleier dupper med blomstene sine og jeg får klippet fram dette blomsterbedet.

Og plutselig ser jeg en forsiktig blomst i bedet, som jeg ikke husker at jeg planta. Gullkorg.

Må bort, kanskje i dag, for å få rydde mer opp i dette bedet.

Og så kommer jeg fram til den store syrinen som ble meia ned i fjor, men en grein stikker seg livskraftig fram.

Den vil nok vokse opp igjen.

Nedom huset har jeg fått klippet et stykke ned langs oppkjørselen.

Og den lille plenflekken framom huset er slått og rundt buskene på kanten.

Nesten ikke som en har lyst til å slutte og klippe når klipperen virker og kroppen likeså.

Men jeg måtte gi meg, slå den av og si meg ferdig for denne gangen.

 

 

 

 

Fantastiske morgen

 

 

God morgen. For en morgen. Denne dagen har jeg ønsket skulle vare…

 

 

 

 

Slik ser det ut da jeg gikk på verandaen.

Noe dis er på tur til å trekke seg bort i det fjerne.

Det er papirtømmig, så rusler ned til velen med beholderen, mens fuglene synger rundt meg. Enda er dagen lang.

 

 

En dag hjemme, men må jobbe.

Våkna stiv og støl med en tanke vondt hode.

Dagen i går var dedikert mor.

Hørsel og føtter, handling og rydding i skap og skuffer.

Jeg laga middag til oss.

Da jeg kom var hun litt forvirra over alt som skulle skje, men da jeg dro derifra var hun glad for alt som hadde skjedd. Og hun sa ingen ting om at jeg måtte være der lengre.

 

 

Jeg fikk forresten baksert plenklipperen inn i bilen.

Skulle levere den.

Og tror du ikke den ble ferdig mens jeg var på sentrum.

Det var en plugg.

 

 

Så nesten vurderte da jeg kom hjem om jeg skulle klippe det området jeg har greidd å klippe nedenfor huset. Men gikk inn i stedet og la meg tidlig.

 

Her er det lille området som jeg vil få tatt og så er det enda litt til.

Men får gjøre det i dag.

 

 

Bakom huset er det helt vilt nå, virkelig vilt.

Hørte naboen dro i gang sin klipper, der var det på stell.

Fant fram en ljå da jeg var ute.

Prøvde den og den tok skjermplanter fint.

Så får stå opp i for å prøve meg ovenfor huset i morgen tidlig.

Skal visst være best å slå mens morgendoggen sitter i.

 

Limevannet er drukket, likeså Matcha teen.

Men har igjen den lille treningsøkta mi.

I går fikk jeg ikke gjort ritene, de Tibetanske.

 

Dagen går fort, nå må jeg bare i gang.

Ikke lett dette, både skal nyte, gjøre og føle på alt som er godt.

 

Ha en riktig fin dag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Prat, råd og dåd

 

 

 

Søndag med «hummm» ut av høytaleren. Det lager ro i sjela.

 

 

 

 

Alle øvelser og riter er over.

Musikken står på, den jeg bruker når jeg utfører ritene.

Både limevann og Matcha teen er drukket.

Plenklipperen er henta under tak, for nå faller det regn igjen.

Temperaturen er likevel god, så dørene står åpne.

 

 

Har hatt en lang prat med mine døtrer.

Yngste skulle på jobb, hun hadde fått vite om en stygg hendelse. En annen stygg hendelse hadde skjedd med pusen til til kjæresten til sønnen, den hadde kommet inn med åpen buk. Så der ble det operasjon.

Mellomste hadde begynt å lese blogger og det ga henne mange tanker.

Sjøl fortalte jeg om plenklipperen, ting jeg ikke får unna meg og sikkert for lavt nivå av dopamin.

Begge jentene kom med råd, fine råd.

Det er fint å snakke når ting er i litt mindre indre balanse.

 

 

Nå er jeg framme ved maten. I dag forsvant siste svarte banan fra kjøkkenbenken.

Blanda med et egg og havregryn, har kjøpt meg glutenfrie, blir det gode pannekaker.

Jeg har en mage som en gedigen muffins, begynte å tenke glutentanker rundt fenomenet.

 

Men godt er det med Kesam, blåbær og eplebiter til, overstrødd med litt frisk basilikum.

Her er fra gårsdagen «frokost», da gikk nest siste svarte bananen til pannekaker, spist i solveggen.

 

Når jeg er ferdig, tenker jeg å ta turen inn til mor.

Tanken er en kort tur.

Bør få jobba med det uferdige materialet i kveld.

 

En dag er ikke lenge, sa mellomste i dag.

 

Hun er ikke tredve, men det føles slik for henne også.

Og det er nok dette med tid som gir meg tunge tanker om dagen.

 

 

Så tenker du nå at da bør jeg bruke tida godt, til glede og gode tanker... ja, så er jeg veldig enig med deg.

Derfor skal jeg gå ut med det i tankene, alt for langt kommet i år til å bruke opp tida til å sture og sutre. 

 

 

 

 

 

Når en blir uvenner med en ting

 

 

Av og til, men bare av og til, skaper ikke vakkert vær full pott i de lykkelige hormonene.

 

 

 

Sjøl om dagen starta bra.

Sola hang på himmelen i dag også.

Nå er jeg blitt fortalt at det gjør den om en ikke ser den også, men i dag var den godt synlig.

 

For en god dag, tenkte jeg med glede og entusiasme.

 

Hva jeg gjorde utover dagen er ikke så på plass i tankene mine og egentlig litt uinteressant.

Men jeg både gjorde og ikke gjorde.

Økte de Tibetanske ritene med to repetisjoner og er nå oppe i 7.

Med to økninger hver uker er det 14 uker til jeg er oppe i 21 repetisjoner. Da er vi kommet til september, men det vil jeg ikke tenke på nå.

(Og her regner jeg fullstendig feil, økning på to repetisjoner pr. uke blir 7 uker, da er vi ved 26. juli).

 

Men det jeg tenkte på var graset.

Slik høyt over alle tinder.

Graset altså.

Et grønt eldorado som insekter blir glade for.

 

I fjor tenkte jeg på dem hele sommeren.

Grunnen var at jeg ikke trodde jeg fikk tak i plenklipperen bak en høy stabel av stokker.

Det viste seg, da jeg gikk og kikka på seinsommeren, at inngangen ikke var sperra.

Og i går skreiv jeg om at jeg fikk starta den, og den gikk en stund.

Fikk laget noen veier.

 

Her er en stripe.

Der jeg kommer opp fra der fjøset ligger.

 

Her er en ny stripe opp til bærtrærne som nesten er drukna i alt graset.

Bak der var det kortere og enklere å slå.

 

I dag bretta jeg opp ermene, det vil si jeg tok på meg en gammel topp, full av hull og fant fram en short som var revna hele veien forbi glidelåset.

I stedet for å kaste den satte jeg med ned å broderte flerra sammen igjen.

Voilà, jeg tok den på meg og var kledd til en arbeidsøkt.

Plenklipperen sto akkurat der jeg hadde satt den fra meg i går. Og etter litt moing starta den, jeg dura bortover.

I solskinnet.

 

Men…

Sannsynlig har plenklipperen forent seg med insekta, for plutselig var det full stopp.

Den spytta bare bensin når jeg forsøkte å få den i gang igjen.

Den ville ikke mer.

Til slutt måtte jeg bare gi opp.

 

Etter dette ble ingen ting artig.

Prøvde å legge meg på magen på solsenga, bare ubehagelig.

Jeg var bare sliten og hadde lyst til å spise en hel godtebutikk og en gourmet restaurant.

Etter og ha spist middag ble behovet enda større, nesten som jeg vurderte å kjøre til butikken…nesten to mil, for noe å pakke i munnen.

Jeg fant en pose med valnøtter.

Så skifta jeg på senga og når jeg ser på klokka, da skjønner jeg den må bli mitt neste mål nå.

 

Og så satser jeg på verdens hyggeligste dag i morgen.

 

 

Har du hatt en god dag med bare snille gjenstander rundt deg?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En Ooooonsdag har trilla gjennom tilværelsen

 

 

 

 

 

Og her sitter jeg, bare så alt for mett. Sannsynlig kunne jeg delt porsjonen og det har vært nok.

 

 

 

 

 

 

Ikke en dag med de store overskriftene.

Bare en vanlig dag.

Tror det er best.

De vanlige dagene.

 

 

Jeg sto opp, slik vanligvis starter dagene stor sett slik.

Det vil si jeg starter dagen før det, mens jeg ennå er i senga.

 

Håper denne treningsiveren holder.

Nå har treninga før jeg står opp blitt et rituale.

Over året har jeg holdt på, øker bare antallet øvelser.

På badet fortsetter jeg.

Har tre forskjellige typer øvelser, øker bare repetisjonene.

Men aller best er det å ha starta opp igjen med ritene, de Tibetanske.

Når jeg ligger med hodet og beina opp, beina i 90 grader, og skal senke beina sakte ned til golvet igjen så kjennes det godt.

Godt å kjenne det styrker magemusklene, at ikke beina raser ned i golvet.

Håper dette også blir et rituale.

Kan tenke meg å ta solhilsen inn, yoga, men det er klart, det kan ta for mye av denne morgentida.

Bildet er tatt av olga volkovitskaia fra Pixabay

 

Men kom meg ikke ut på gåtur i dag heller. Ellers har jeg hatt en kort jobbeøkt, vært på besøk.

 

 

Og spist.

 

 

Så slik var denne dagen.

Spennende?

Nei.

Men helt grei.