Skal jeg begynne på et innlegg nå, tenker jeg… Klokka viser kveld og mer enn det.

 

 

 

 

Men så er det dette at jeg er hoppende glad…og litt skjelven.

Og det har ikke noe med valget å gjøre, sjøl om jeg var innom og stemte.

Av og til er stress og ståk verdt følelsen etterpå-.

 

Det har vært en lang dag siden jeg våkna tidlig fordi jeg visste dette ble en lang dag med mye innhold. Likevel tok jeg meg en rolig morgen før jeg gikk ned til første oppdrag.

Etter en times møte gikk jeg inn i konsentrasjon. Da klokka nærma seg lunsj kunne jeg sette punktum ved denne teksten jeg har snakket om så mange ganger. Jeg fikk sendt den til korrektur, mellomste datter tok ansvar med den oppgaven.

Sjøl vrei jeg nøkkelen rundt å dura utover til museet. Rakk akkurat å sette på kaffeen før gjestene kom, to fagansvarlige for musea i Møre og Romsdal.

Jeg blir så glad når folk syns museet «mitt» er fint.

Etter gjennomgang på området hadde vi en interessant samtale med forslag, muligheter og slikt.

Halv fem satt jeg atter i bilen, nå skulle jeg hente mor for å stemme.

Hun spekulerte på om hun kunne sitte i bilen, for hun var ikke fin nok på håret. Nå sa jeg at skulle hun stemme måtte hun bli med inn. Og ellers blir det hårklipp i morgen.

Da dette var gjennomført dro vi opp til lillesøster og hun var glad for besøk. Etter et par kopper kaffe sa vi takk for oss.

Dette har vært dagen for kaffe, det har vært kopp på kopp gjennom hele dagen. Jeg som de fleste dagene ikke drikker kaffe.

 

Det hadde ramla inn rettinger på artikkelen min gjennom dagen, så jeg fikk sagt god natt til mor før jeg kjørte hjem.

Klokka var vel omtrentlig halv ti på kvelden da jeg satte meg ved datamaskinene. Nå begynte jeg å bli såpass sliten at jeg måtte konsentrere meg da jeg gikk i gjennom teksten og fikk retta opp.

Og helt til slutt, lagt inn referansene.

Teksten skulle være på 3000 ord, tror jeg hadde ca. ti ord for mye.

Faktisk så jeg at at skissen jeg satte opp i vår stemte overraskende godt.

 

Denne teksten som har ligget som en større og større mare, som jeg tenkte på nesten hver dag i hele ferien. Som laga fortvilelse, mørke skyer og håpløse følelser.

 

Da jeg trykte send… den følelsen, nesten bort i euforisk.

 

Den gleden jeg følte.

 

Lettelsen.

 

Jeg nyter følelsen.

Nå kan det hende at jeg får tilbakemelding om at dette ikke holder mål. Og uansett har jeg en jobb å gjøre med bilder.

Men i kveld har ikke de to siste setningen innvirkning.

Jeg er bare så happy-happy i kveld…eller mer riktig, i natt.

 

Og på turen hjem, over broene, var verden farga rosa på den ene sida og grå blått på den andre.

Og rett i front spente en regnbue seg ut.

 

I morgen skal jeg sove til jeg våkner.

Og jeg tror natta blir fantastisk god.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Pause i dagen. Akkurat nå steiker jeg bananpannekaker, det er tomt for brød. 

 

 

Så i dag bør jeg gå i gang med ett eller annet, rundstykker eller brød.

Tror jeg har ingrediensene til å lage rundstykker av cottage cheese og gulrot.

For noen timer siden for jeg ut av huset med bare et glass limevann i maven. Ble veldig glad da jeg oppdaga at jeg hadde vann i bilen, for utgangspunktet var litt for lite.

Det er en times kjøring fra her jeg bor og til museet.

Da er det godt med lydbok.

Fikk inn i hus tinga og prat med giver.

Fikk notert.

Samtalen fløt ut, mange interessante temaer som ble lufta.

På tur hjem dukka også blå flekker på himmelen og solstreif.

 

Så langt kom jeg med innlegget mitt i går.

I dag våkna jeg klokka seks.

Skjønte jeg ikke fikk sove igjen. I og med det ble seint nok i går, tenkte jeg å sover et par timer til.

For i går kveld, i går kveld…

Skal skrive om det siden, men jeg var med i et webseminar som førte til mer.

Og dagen i dag står nesten og hopper, for den har program.

Så opp kom jeg meg.

Nå skal jeg ned i kjelleren, utenom det vanlige møtet er det ferdigstilling av tekst.

Har noen timer på meg.

Etter det går turen til museet hvor jeg får besøk, regner med det tar et par timer.

Håper jeg rekker meg tilbake for både å hente mor og rekke stemmelokalet før det stenger.

Så dette er dagen sin.

 

Har du bestemt deg for hva du skal velge?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Lørdagskveld etter en helt fantastisk dag. Tenk om hele september har blitt slik…

 

 

 

Det har vært en dag som jeg vil si ble bra.

Etter noen dager der jeg ramla ut.

Rart dette, hvor forskjellig dager kan være.

For i dag virka jeg.

Etter disse dagene jeg satt fast i stolen.

 

Til slutt kom jeg meg ned i kjelleren,

Ned på kontoret.

Og jeg jobba intenst i over en time.

Greide faktisk å konsentrere meg.

 

Deilig.

 

Himmelen var virkelig blå i store deler av dagen.

Da jeg tok meg en pause fant jeg fram denne her…

Så det plenstykket jeg har prøvd å holde i sjakk denne sommeren fikk en gjennomgang.

Og det å være   u t e  … helt enormt deilig.

Temperatur langt oppe på 20-tallet.

 

Virkelig lykke.

 

Enn å få en slik septemberdag.

Jeg måtte inn igjen.

 

Jobba nok en drøy time.

Lovverk, kvinnesak, sosialpolitikk.

Men da måtte jeg finne fram bilnøklene.

 

Prøver å besøke mor anna hver dag.

Dro innom butikken for å kjøpe hver vår is.

Spurte om hun ønsket seg en biltur. Vi kjørte rundt øya hun bor på, det tar omtrentlig en time.

Jeg burde hatt med fotoapparatet.

Så kunne jeg stoppa hver tiende meter, det var så vakkert så vakkert så vakkert.

Sola som glitret i sjøen, skyggene, grønnfargene, disen…

I morgen blir det visst nok overskya, kaldt og regn.

 

 

Nå er jeg hjemme, ser på Stjernekamp i reprise.

I morgen blir det mer kontor, du verden jeg gleder meg til jeg er ferdig med dette arbeidet.

Så skal jeg utover en tur til museet for å ta imot noen ting som er gitt.

Jeg har også lyst til å få med meg et foredrag i forbindelse med Kultuminnedagen… men jeg må være helt ferdig med skrivearbeidet mitt i morgen.

For akkurat nå er det program, program hver dag godt ut i uka.

Får bare satse på at jeg tåler det.

Og jeg må til å kjenne mine grenser.

Jeg må nok bli flinkere til å skjønne hvor de er.

 

Men at dette har vært en fantastisk dag kan ingen ta i fra meg.

Håper dagen din også har vært super-.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ett døgn borte. Jeg er ikke før kommet inn før det blir mørkt.

 

 

Det som slår meg etter denne dagen er at denne kapasiteten min er veldig begrenset.

Jeg må sannsynlig til å se det i hvitøyet.

Eller noe slikt…

 

 

I dag skulle jeg være med mor til Kristiansund. Så etter og ha hatt en rimelig grei dag med både jobb, vasking av klær og slikt, laga jeg meg middag i går. Plutselig var klokka sju og jeg hadde igjen ting å gjøre.

Denne tida, men kom meg avgårde.

Planen var å overnatte.

Og det ble slik.

Det var heller ikke så ambisiøst det jeg gjorde, jeg lagde en lett fruktsalat til oss i går kveld, ordna frukost før vi dro i dag, var med mor inn til legen, innom et kjøpesenter der jeg trilla mor i rullestol og vi spiste middag, kjørte oss til ferja… og hjem til mor. Når jeg ramser det opp slik kan det kanskje virke som det var mer enn hva det var.

For ærlig talt, det er ingen ting.

Men i løpet av dette døgnet er jeg tre ganger vært helt punch.

 

Først gangen når jeg skulle komme meg avgårde og jeg fikk ingen flyt i det jeg skulle gjøre, der bare det å sette en kasserolle inn i kjøleskapet føltes som en nesten overkommelig oppgave.

Etter frokosten i dag, der jeg skal få oss inn i bilen, jeg har bare lyst til å legge meg til å sove og kjenner jeg har en indre skjelving, arbeidsflyten er igjen borte.

Til slutt var det da vi er hjemme hos mor i ettermiddag, jeg setter meg i en stol og der sovner jeg, helt oppbrukt.

Senere, da jeg skal komme meg hjem, pakke inn i bilen og ut av bilen her, der det er en kraftanstrengelse å få gjennomført.

Det er ikke normalt.

Og det er så kjedelig å se dette, at det er slik.

 

Dette var dagens klagesang.

 

 

 

For ellers hadde vi det hyggelig.

Øyenlegen skratta over mors syn, at den dame på 91 år så så bra.

Ny kontrolltime om 1,5 år.

 

– Er det noen dag som ikke passer, sa damen i resepsjonen.

 

Heldigvis har jeg ikke lagt planer så langt fram i tid.

 

 

Etterpå, på kjøpesenteret, fant mor seg et skjerf. Og så gikk vi innom et parfymeri, for mor ville kjøpe seg noe sminke.

Så gikk vi for å spise.

Her venter vi på maten.

Her er det etter maten, med chilikaffe.

Mor syns det er så godt.

 

Så dagen har både vært koselig og fin, om det ikke var for den forbaska greiene med å falle slik ut.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Det gikk ikke lengre, allerede andre dagen sporet jeg av.

 

 

 

 

Tredje dagen tenkte jeg å starte dagen med en liten tur ut.

I dag.

For å ta bilder.

Før jeg satte meg ned.

Da jeg gikk ned med dunken med papiravfall så jeg det…

Dagen var nydelig. Lyset var fantastisk.

Jeg må ta noen bilder, tenkte jeg.

Så tenkt som gjort.

Inn for å hente apparatet.

Tok ett bilde med det samme jeg kom ut.

Det ble med det. Neste bilde ville ikke bli til noe.

Batteriet var utlada.

 

 

Håper dette ikke betyr at dagen fortsetter på samme viset som i går, for da fikk jeg ingen ting til.

Den starta kvelden før. Slik som dager alltid gjør, starter alltid kvelden før.

Lillesøstra mi var redd for mor og… slik jeg oppfatta det like før jeg la meg, kritiserte meg. Resultatet var at jeg ikke fikk sove.

Det er noen diskusjoner en ikke bør ta like før en legger seg. Ikke en gang over messanger.

I går var det fryktelig vanskelig å komme seg ned på jobb, jeg fungerte så dårlig.

Samtidig får jeg spørsmål om hva jeg har tenkt framover, jobbmessig, svarer at sommeren ble litt spesiell med mye sykdom og at jeg ikke har greidd å komme fram med et svar.

Hadde også ønska spørsmålet hadde blitt stilt lenger fram i tid.

Siste tanken min har vel vært at det er knapt to år igjen, at jeg kan gå av i juni om to år. At jeg bør klare det.

Men så er det effektiviteten det legges opp til og det fordømte pliktfølelsen min, som ikke er en god kombo…

Og så er det noe med både innhold, sjølfølelse og økonomi, om jeg tar bort arbeidslivet. Man kan alltid drømme seg inn i scenarier, om alt det fantastiske en da kan finne på – men jeg vet jeg er en stor drømmer. Kan ikke dette fort bli en slik drøm og at jeg blir sittende der og ramler nedover i min egen sjølfølelse.

 

Store valg fører til store spørsmål.

 

Midt oppi dette blir det en dialog mellom oss tre søstrene. Lillesøster redsler for mor og mikrobølgeovnen, den hadde lukta brent da hun hadde kommet til mor.

Til slutt får vi landa dette fint.

Litt senere blir jeg oppringt, da er det et nytt tema, om jeg kan passe katten. Lillesøster tenker å anskaffe seg en omplasseringskatt og spørsmålet gjelder for hele august neste år. Om å passe denne katten hun ikke har fått.

Jeg svarer at det er i august jeg har brukt å ta ferien min, blir det slik neste år kan jeg ikke ta på meg et slikt ansvar og være fastlåst hjemme fordi jeg er kattepasser.

Skjønner hun ikke er fornøyd med svaret.

Og i alt dette, mor som har vanskelig for å ta telefonen og det eneste som opptar henne er om jeg kommer.

 

For et bilde!

 

For et bilde jeg maler av mitt liv og det jeg har rundt meg.

Nå setter jeg alt på spissen, egentlig for meg sjøl, kanskje for å forstå at inn i mellom ramler jeg så ut. At jeg lar hendelser rundt meg påvirke meg for mye. At jeg må ha tillit til meg sjøl, skjønne hva jeg skaper…

 

Tror jeg skal sjekke om batteria har lada nok opp til en liten tur ut for å leike med lyset-.

Og det ble en liten tur.

Og det var godt.

Sjøl om lyset forandrer seg fort, så det var ikke helt det samme som da jeg var ute for litt siden.

Nå skal jeg drikke limevannet mitt.

Komme meg ned på kontoret. Har et møte klokka ti.

Så får de skrevne ord modnes når jeg leser i gjennom om noen timer.

For dette handler kun om slikt jeg føler og min reise.

 

Vi gjør alle så godt som vi kan.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

En lunsjpause. Varmet opp rundstykker, smurt på smør og skjært opp ost.

 

 

 

 

Det smaker fortreffelig.

Har vært oppe siden halv sju. Etter en urolig natt med masse drømmer jeg ikke husker.

Har bare drukket limevann og Matchate.

Må huske å bestille te, begynner å bli tomt.

 

 

Jeg er i gang.

Det er mandag, det er høst og det er jobb.

Men akkurat nå, pause.

 

 

 

Tror nok ferien har gjort godt. Om jeg i ennå større grad har greidd å slappe av.

Men likevel, ferien har gjort godt.

Og jeg tenker å kjøre jobbelivet mitt i kontrollerte baner i kontrollert løp.

Tror det vil være bra.

Er nok bra en føler ansvar, men måte på.

 

 

Tror det ansvarsgreiene min med fordel kan tones en del ned.  

Blir så frustrert når jeg mister oversikten.

Slik som da jeg ringte kjøkkenet på sykehjemmet, der mor får mat fra, for å oppdage at noen har forandra matplana. Det er sannsynlig hjemmetjenesten.

Mor husker ikke at det har vært snakk om det.

Jeg tar ansvar for at mor får mat, middag, hver dag.

Sjøl er hun ikke opptatt av maten.

Men hun liker fryktelig godt at hun spiser sammen med noen.

 

 

Jeg ringte henne tidligere i dag, hun hadde en nedtona stemme.

Jeg hørte ikke noen tv som sto på og spurte.

Jo, hjemmetjenesten hadde vært der og da slo de av tv’n. Sannsynlig med feil knapp, slik at det kreves mer for å få slått den på.

Gjør slik og gjør sånn, sier jeg.

Og da hun får det til blir hun kjempeglad.

Dagen er berga fra stillheten og regnet.

Sier jeg kommer innover til henne når det lir på dagen.

Det blir hun glad for å høre.

Stemmen er lysere og gladere da jeg legger på.

 

 

Jeg føler på ansvar for at hun skal ha det bra.

Ansvar for at hun ikke er så flink til å være i sitt eget selskap.

Og noen ganger ligger dette ansvaret som tunge lodd på skuldrene mine.

Og det er så klart mitt ansvar at jeg ikke føler slik, lever og ivaretar meg sjøl slik at jeg greier å være bra både overfor meg sjøl og andre.

 

 

Jeg har leita etter en TikTok video der en ung jente kommer med et veldig godt råd.

Det var omtrentlig slik at hun sa at en må gjøre ting som skaper energi for å få energi, skaper glede, og det er så sjølsagt.

Likevel var det enormt fint å få den påminnelsen.

Da står det igjen og leite etter det som gir meg energi og som er såpass enkelt at jeg gjør det.

Litt øvelser, rett og slett.

Som å lære seg å gå.

På en måte.

 

 

Nå er siste biten svelget ned og jeg må til å finne veien ned igjen.

Til kontoret.

Det er mye å få oversikt over etter en sommer.

Jeg må kikke både bakover og framover.

Det er ganske artig.

 

 

I det neste innlegget skal jeg ta en evaluering av sommerferien min.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Slik var det!!! Skråsikre utsagn. Forhistoria, over hva skjedde, slik var det. Eller var det slik…

 

 

 

Som barn tror man gjerne at det er en sannhet og en løgn.

 

Jeg trodd det lenge.

 

Da jeg var i tyveåra og fulgte forelesning om lovverket, ble jeg desorientert.

Over ord og tolkninger.

At det ikke var sannheta som sto øverst, men evnen til å tolke ord var det viktigste.

Da jeg var enda eldre forsto jeg at historia ikke var banka  stein.

At det vi lærer som sannhet kan være noe ganske anna.

 

De store strøk er nok likevel korrekte.

Eller nokså riktige.

 

Men hendelser, folk og liv.

Der historia er basert på hukommelse og verbale overføringer av mennesker.

Er det ført dagbøker blir det noen annet eller bilder som man er sikker på ikke er manipulert.

 

 

Men hva skjedde i attenhundrede og fortid, egentlig?

 

 

Hvem og hvilken agenda har overleverandør av en historie, hvilken toneangivende retning blir vektlagt.

Hvem er det som påberoper seg sannheta, hukommelsen og har sterkest stemmen-. 

Hvem har den stemmen som blir lytta til…

 

Nedskrevet fakta er en kilde, men nedskrevne overføringer av muntlige karakter hvor mye kan en lite på dem…

I små samfunn spesielt, der mennesker ikke alltid har hatt de gode relasjonene, hva med ord som blir ført i penn av slike forhold. Om noen hadde uvenner og det å sverte også var et ønske. 

Hvor mye kan en sette sin tillit til slikt?

Tanker en kan gjøre seg når en hører ting.

 

Kanskje skal en la fortida få lov til å hvile og ikke sette sin lit til alt.

Av og til kommer en over ord som setter slikt en har trodd i et annet lys.

 

Det er kanskje nok å leve i sin tid og ta ansvar for sine handlinger i den.

Så er fortida et eventyr og framtida en drøm.

Det er i den tida en lever i en føler tyngdekraften av sine skritt.

 

 

Dagens spekulerende tanker.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

…dag er det i dag, er det mandag-. Og akkurat det er det, det er siste mandag i august.

 

 

 

 

Snart må en slippe taket i sommeren.

Temperaturen vil krype ned over gradestokken.

Løvet vi gulne og falle av trærne.

 

 

Det har regna uavbrutt i hele dag.

Jeg er vannfast, så kunne gått ut.

Etter hvert satte jeg meg i bilen, kjørte den halve timen for et besøk hos mor.

 

– Det er så godt og se deg, sier hun.

 

Tv’n har falt ut.

Jeg får ordnet den før jeg drar hjem.

Etter kaffe og vafler.

Mor vil at jeg skal bestille frisørtime til oss, og hun vil gjerne at vi skal kjøre en tur.

Et sted.

Det er tungt med alle disse dagene inne i huset for henne.

Vi har snakka om mange turer; Valsøya, Atlanterhavsveien, Veiholmen… kanskje jeg skal prøve å få det til en dag i denne uka.

 

Jeg har ferie.

Det er er så mye jeg vil få til i denne uka.

Turer på føttene.

Skrive.

Male.

 

 

Så skulle jeg finne ut hva jeg vil, i ferien.

Etter ferien.

Men jeg vet ikke, vet absolutt ikke.

Det eneste jeg vet er at jeg vil ha mer sommer og akkurat det skjønner jeg ikke går.

 

 

Når jeg kommer hjem i kveld ligger det en konvolutt i postkassen.

Det er fra sykehuset i Kristiansund.

For vikarlegen vil sende meg til koloskopi fordi jeg fikk problemer.

Jeg blir så glad når jeg leser at dette ikke er nok grunn til å ta meg inn, og at jeg skal på kontroll etter avtale i 2028.

Sjøl er jeg overbevist at jeg hadde spist for mye frø, kom på at jeg hadde en reaksjon på det for noen år siden.

Blir lei av alle undersøkelser og styr.

Noe jeg nok må gå i gang med er nok hoftene, men det orker jeg ikke si noe om ennå.

Jeg vil være en frisk gammel dame, når jeg blir det.

Veldig glad for avvisninga.

Jeg skal til tannlege i september og tror mor skal inn til kontroll av øynene.

Det er nok.

 

 

Mens jeg skriver kommer en melding inn.

Bedt på kaffe i morgen.

Mor og jeg.

Tenkte å være hjemme i morgen, men takker så klart ja.

 

 

Disse korte dagene.

Dager som fyker over himmelen.

Føler det har vært så masse denne sommeren.

Nå sitter jeg tilbake ved utgangspunktet.

Føler meg litt som Nora, i et Dukkehjem, uten sammenligning for øvrig.

 

– Når skal det vidunderlige skje –.

 

Når skal jeg til å leve uten å være et verktøy for andre.

Se det…skjer det noen gang…

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Av og til blir en bare hoppende glad av vill glede. Slik som når en får en uventet gave.

 

 

 

For de siste dagen har vært traumatiske.

Egentlig.

Og i tillegg skal en prøve å utføre-.

Samtidig er det ferie.

Det er liksom alt river i feil retning.

 

 

I dag skulle jeg sjekkes hos legen om det som skjedde før helga.

Og verdiene hadde gått ned.

Jeg hadde en crp på over 100 på fredag, la ikke merke til hvor mye over-.

I og med feberen var borte trodde jeg verdiene hadde gått ned, men den var bare ned til 67. Så da skjønte jeg hvorfor jeg fortsatt er så slapp.

Hadde tenkt det kunne komme av at jeg bare inntok flytende føde. Det skulle jeg fortsette med, enda et par dager.

 

Var forresten skuffa over vekta i dag, for den syns jeg i forfengelighetens- og helsa sitt navn, bør gi meg valuta for alt dette, en durabel nedgang.

Men så klart har jeg gått ned.

Ellers ble det tappa 10 glass blod av meg…tror dette begynner å vippe over i en vampyr-historie.

Dette er på grunn av denne innkallelsen til avdelinga for revmatisme på St. Olav etter et tidligere feberanfall i sommer.

Tror jeg bare må be denne kroppen min begynne å oppføre seg, har vær mye tull i senere tid. Og revmatismen har jeg strengt tatt sagt opp.

Men skal da altså til St. Olav i neste uke.

 

 

På turen hjem igjen, hadde jeg lovet å komme innom mor.

Grunnet både sykdom og billøshet har jeg vært der mindre i det siste.

 

Sjøl om jeg har en annen greie som trykker på… bare vent litt, så skal jeg fortelle om den.

 

Da jeg kommer inn hos moren min var det tydelig at hun ikke var bra.

Hun hadde sovet og var helt borte i en glovarm stue.

Fikk opp dører, fikk gitt henne et stort glass vann, men hun er liksom ikke helt til stede.

Hun bare sitter, snakker knapt.

Jeg koker kaffe og tar fram noe søtt.

Hun er ikke bra i hodet sier hun, men svarer nei da jeg spør om hun vil ha smertestillende. Jeg finner likevel i en tablett og gir henne. Etter hvert tør hun opp og blir seg sjøl. Blir med en liten tur ut på terrassen også. Får ordnet middag til henne, bare varmet opp.

Sjøl om jeg skulle innom en kort tur på grunn av det jeg snart skal fortelle om, så ble jeg der i mange timer.

Du kan ikke dra fra noen før de har det bra.

Etterpå ringte jeg hjemmetjenesten for å informere dem også i samråd med mor.

 

 

Hjemme igjen måtte jeg få i meg noe mer enn vann, så fant i en suppe.

Det ble et par telefonsamtaler og etter det lydbok og en koppvask.

Benkene ble tørka bedre og grundigere av enn på lenge.

Ja, for jeg er utsettelsens mester.

Men jeg hadde en frist.

Og den var i morgen.

 

 

Til slutt gikk jeg ned. Klokka var halv åtte. Det var ingen anna råd, jeg måtte bruke natta.

Nå vil sikkert noen si; ja, men du har ferie.

Ja, jeg har det.

Men frist er frist.

 

Og nå kommer det jeg har bygd opp til gjennom teksten min til nå…

Jeg har skrevet mange ganger om denne  a r t i k k e l e n,  men har den blitt ferdig av den grunn -.

 

Mye kan skyldes den idiotiske helsa mi i senere tid.

Har bare så lyst til å få den med, til å få den ferdig.

Nå er det bare at en natt med jobb og  være slappfisk, er en dårlig kombo. Jeg hadde bunka sammen noen ark med samtaler og stikkord og gjorde meg klar.

Før jeg tok opp dokumentet gikk jeg inn på mailen, der jeg hadde fått beskjed om fristen.

15. august.

Så las jeg gjennom en gang til.

 

Det er da jeg ser det.

Pristilbud, står det, få inn pristilbud til 15. august, så jeg har noen uker på meg før det går i trykken…

Jeg las gjennom mailen en gang til.

For oppfatta jeg rett nå?

 

Og så kom det.

 

Jubelropet!

 

Og jeg fikk ferie.

Jeg fikk en gave.

Jeg kunne gå opp.

Blogge kunne jeg.

Jeg kunne sove til natta.

Og jeg kunne ta fri eller jobbe i morgen.

Alt etter det jeg ville.

For plutselig hadde jeg fri.

 

Dette var virkelig noe jeg følte jeg fortjente nå.

Så akkurat her føler jeg at jeg har full oversikt.

Og så er jeg lykkelig.

Veldig…

 

 

 

Det viste seg jeg hadde besøk.

I horisonten hadde sola gått ned og augusthimmelen var bare så vakker.

Og det var livet også.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Opp gjennom åra har det vær fleire frisyrer på mitt hode. Fra langt til kort hår.

 

 

 

Det er Dixirose som har oppfordret oss til å sette inn bilder ut fra forskjellige ord.

Av 10 oppgaver er dette 7. oppfordringa jeg løser.

Oppgavene skal være ferdig løst til i morgen.

Så nå har jeg det litt travelt.

 

Denne gangen er ordet;

 

Frisyre

 

 

Dette bildet er tatt da mellomste søster gifta seg.

Det er midt i mote og design perioden min.

Jeg hadde sydd meg en kjole av silke og var der for å representere-.

Nå henger kjolen i skapet hjemme hos mor, den er ikke til å få på i dag.

 

Det var et bittelite bryllup.

De tenkte først å gifte seg i hemmelighet, men jeg husker jeg protesterte på at søsteren min skulle gifte seg slik. Jeg hjalp henne med å tegne brudekjolen.

Så et lite utvalg av gjester var bedt.

De skulle ha barn og ville ha ting på stell.

Søsteren min var litt i sjokk over at det voks liv i magen.

Vi var ingen av oss så opptatt av barn og etablering den gangen.

 

Selskapet foregikk på et hotell i Prinsenkrysset i Trondheim.

Husker noen av gjestene syntes jeg var vel tilbakelent med å nå toget ned til Oslo igjen. Tror jeg bestilte taxie slik ca. 10 minutter før det gikk.

Jeg brukte noen kjente frisører i Oslo. De var slik type motefrisører på åtti-tallet, salongen lå på Bislet. Etter jeg flytta til Trondheim noen år etter dette, fant jeg ikke noen som kunne arve tilliten min.

Og ikke hadde jeg råd heller.

 

Så slik var historien til dette bildet.

 

 

 

♥