En uke går inn for landing. Det føles godt. Har behov for å lande.

Det har vært uker med innhold, kav og en følelse av usikkerhet, om en fikk til alt. Så når jeg ble utslått av sykdom i flere uker, når mennesker trekker seg ut fra planer. Når en del ramler sammen, når «teppet» blir dratt vekk under føttene mine på flere områder… Da er det naturlig en får en reaksjon.

Føles som jeg har vært i gjennom en storm.

Jeg er i stillheten etter.

Nå vet jeg at dette går seg til.

Etter hvert er alt morsomt igjen.

Nå er jeg bare tom.

Ønsker egentlig at jeg skal ingen ting.

Ingen krav.

Bare ut å henge klær.

Bake brød.

Male, skrive og meditere.

Bruke naturen, hente og samle fra den.

Være i ett.

Ikke alle disse må’ene som står og hopper og spretter som hen hel forsamling av lopper.

Kjenner hodet ikke vil.

Kom i mål med det jeg måtte i dag, men hodet vil ikke være med.

Det er så mye som er sørgelig. Akkurat nå er det begravelse av en kamerat til min sønn. Folk skal ikke dø så ungt. Jeg har sjøl vært mye redd for døden, at den skal snappe slike som jeg er alt for glad i.

Noen opplever det.

Det er snakka mye om det å være født som gutt i dagens samfunn, ikke alle passer inn i dette de får å forholde seg til. Jeg kan si mye om samfunnet, men ikke i dag.

Det er også mye som er bra og godt. Det er så fint å legge fram alt som er godt, det fine, det som gir glede og gode følelser. 

Utenom at jeg føler meg for sliten, er det mye som er bra. Det er så mye jeg vil, sjøl om det foreløpig ligger bak en «glassvegg». Så vet jeg at det blir.

Og det beste akkurat nå er helga. Den er fri og det er det beste jeg kan tenke meg nå.

Akkurat nå skal jeg ta en dusj, så tar jeg med meg handlelista og et halvt nystek brød til mor, etter runden på butikken dra jeg med varene dit. Skal ta med meg strikking og gi meg god tid hos henne.

♥