Siste søndag i denne måneden er det første søndag i advent. Og jeg har enda tilfeller at jeg tenker, skulle jeg bade…
Det ble nok likevel ikke denne høsten jeg ble helårsbader.
Jeg har hengt ut en vask. Temperaturen er litt bedre enn hva den har vært et par dager. Jeg er sulten og det ble frukost av julebrødet som var igjen etter eldste var på besøk. Med ribberull på. Jeg liker blandingen av søtt og salt.
Og når det er snakk om mat…, jeg har ringt hjemmetjenesten og avbestilt midtbesøket hos mor. Jeg vil dra dit å lage middag og spise sammen med henne. Hun spiser så mye bedre når hun har folk hos seg. Og så dukka en middagsrett som kunne stå på bordet en lørdag før i tiden.
Spekesild.
Image by PublicDomainImages from Pixabay
Kanskje skal jeg rett og slett handle inn til det, med kålrotsuing, rødbeter, rå løk, kokt egg, rømme og potet. Men for å være sikker på at dette frister henne, vurderer jeg å dra for å hente mor først. Hun får se mer enn fire vegger. Og så kan vi samtidig tenne lys på grava til far.
Det føles riktig i dag. Så må straks dra.
Må kjøre minimalt med bilen til den er reparert, men turene inn til mor var det plass til.
Tenker på gårdagen, alt som har vært bekymrende og som la seg til rette. At bilen går på garantien, at snekkeren ga meg ca. tid og ca. pris på taket som har vært en stor bekymring over år og det var innafor, at avtale om å hente utstyret fra jobbelivet endelig kom på plass, den fine morgenen da eldstemann reiste etter noen koselige dager og at det skjedde noe jeg ser veldig posetivt på med noen av familiemdlemmene, en milepel.
Jeg tenkte et rungende TAKK i går kveld da jeg la meg nydusja i sengetøy som var skifta. Etter en jogge/gåtur mellom fjøs og bolighus. En av de bedre dager på lenge med sekken full av gode nyheter.
I kurven ved siden av meg, der jeg har lagt klær som skal repareres, ligger to puser og sover. Bakom står tegnebordet, med både fargestifter, blokker, bøker og en hjemmets mappe.
Bordet skulle vært rydda slik at det bare var å sette seg ned ved det.
Og klærne skulle vært reparert.
Det ble mye skulle…
I går satte jeg et strek over skulle. For jeg følte jeg skulle ha besøkt mor. Jeg var der på lørdag og hun hadde besøk på søndag. Så da følte jeg dette «skulle». I dag får jeg ikke til å besøke henne.
I stedet tok jeg på meg sko og gikk meg en lang tur langs veien.
I går, altså.
Det ble mørkt før jeg var tilbake. Ikke alle bilfører er like flinke til å blende. Da mister en veien, rett og slett. Og lyset skjærer i øynene. Men den turen langs veien gjorde godt. Til tross for.
I går la jeg også på nytt sengetøy på senga på sovrommet nede i kjelleren.
Senga ble montert for et par helger siden. Den som hadde stått der ramla sengebunnen ut av, så det har vært madrass på golvet en stund. Det var med god følelse jeg la på en seng, en seng med føtter opp fra golvet.
Eldstemann skal komme i dag. Det er han som endelig har seng igjen.
Jeg må hente han en halv time herfra, håper det går greit med sommerdekk. Skal skifte på fredag. Men er det glatt kan jeg ta en annen vei, en som er litt lengre.
Og så håper jeg han rekker den første bussen han tenkte, slik at jeg rekker innom Felleskjøpet for å kjøpe. Det er kattemat og sand som står på lista.
Hverdager.
Nå har jeg drukket mine glass med lunka vann og gjort øvelser. Skal sette på en vask. Og ellers krype tilbake i mitt eget tankeunivers. Tenkte jeg skulle ta dere med inn dit, men det får bli en annen dag.
Siste uka i oktober. Straks er det to måneder igjen av dette året.
En ny uke og en ny mandag står jeg foran.
Det regner grått, det skal være vått i hele dag. Ser temperaturen siger nedover på Yr, men ikke rødt ennå.
Uka har ikke det største programmet.
Økonomisk er kanskje denne måneden den verste i en pensjonists liv. Og muligens den neste. På nyåret slår forhåpentligvis andre skattetrekk til. Enda betaler jeg nesten det samme som da jeg var i jobb. Under en tusenlappe for fire uker er ikke så mye, det er det budsjettet forteller meg – men da er alle regninger betalt.
Nå skal jeg få det til, dette er ingen klage, bare spenning. Jeg har mat i fryseren, nesten full tank på bilen.
Jeg får sannsynlig besøk av eldste denne uka og mellomste og et par til om et tre uker. Skal nok greie å ha mat til det også.
Men jeg må nok leie ut leiligheta nedunder etter hvert, ennå står den full av jobben jeg hadde. Forhåpentligvis blir det henta neste uke. Denne uka skal jeg ut til museet for å hente det jeg lånte ut til lekeustillinga i sommer. Så snart tror jeg jobben er et helt avslutta kapitell og nøkkelen levert.
Det må handles inn kattsand og kattmat. Pusene er noen veldig fornemme frøkener, det skal ikke være mye i kassen før de ser seg rundt etter et annet område. Så her har det vært mye vasking og slusing. Men det virker å bedre seg, så har god tro om at dette skal gå bra.
Sist uke hadde jeg et besøk som kom med full pose av katteting. Matskåler, katteleker, klorestativ og reisebur.
Vurderer å kjøpe et klatrestativ, kattehule og en kattekasse til. Greit med en kattkasse i hver etasje.
Nå har jeg satt opp sperringer for trappa ned.
Så om jeg nesten ikke har noe på programmet føler jeg at det holder det jeg har.
I går gjorde jeg noe jeg håper jeg gjør i dag også. Jeg tok på meg joggesko, gikk fram og tilbake mellom huset og fjøset. Vil tro det er omtrentlig hundre meter. Jeg gikk den ene veien og løp den andre. Jeg skal ikke skryte på meg at det ble mange runder, men om dette økes litt og litt blir det ikke så verst.
Nå tok jeg ikke øvelsene mine i går, men i dag er de gjort.
Og det beste, jeg føler meg ikke så utslått i dag som jeg har gjort en stund.
For alt blir.
Var forberedt på at denne høsten ikke ville bli bare sus og dus, at jeg kunne falle sammen også. Men håper jeg er på tur opp nå.
Jeg skal da komme meg bort til både å skrive, tegne og male.
Har også planer om maling av vegger.
Det er bare at energien må på plass.
Og den kommer.
Den kommer.
Egentlig er alt dette enormt spennende, hva som skjer, hva en greier, opplevelser, tanker og livet sjøl.
Ingen sakke på døgnene. Jeg har nå prøvd ut om de går saktere når jeg ingen ting gjør. Nesten ingen ting.
Det går like fort fordi.
Dagene fyker avgårde som de har noe i hælene.
Jeg sliter over alt som ikke er på plass og flere ting som havner i samme kategori. Jeg kan våkne på natta, tankene suser som hurtitog over alt som ikke er på plass.
I helga våkna jeg slik, tenkte på at jeg måtte spørre de unge om hjelp. Det har vært snakka om det mange ganger, at når de er her og om å hjelpe…
Det har vist seg at når de har vært her har jeg ikke hatt kapasitet til å organisere.
I helga hadde jeg. Så tenker at jeg likevel har litt mer energi nå, to måneder etter jobbslutt. Men likevel liker jeg ikke denne fullstendig utladinga, dette fravær av tiltak.
For en par dager siden våkna jeg med en drøm klart i minnet. Jeg hadde drømt om faren min, han sa til meg at han var tom for serantonin.
– Serantonin, tenkte jeg da jeg våkna, hva er det…
Det var helt borte fra hukommelsen.
Da jeg hadde stått opp googla jeg, ennå var ikke hukommelsen kommet på plass.
Et hormon…å ja, det var det det var!
Og så leser jeg hva som står om en har manko av dette hormonet; soveproblem, lavt humør og dårlig regulering av metthetsfølelse.
Bare å hake ut. Jeg som ikke har hatt søvnproblemer har i det siste slitt mer med søvn, tilværelsen føles tungt med alle oppgaver og ikke den store gleden flakser i mitt indre. I det siste har jeg følt på sult. Jeg bruker bare å bli slapp når jeg blir sulten.
Hva som hjelper for å få opp nivået på serantonin er bevegelse, sollys og inntak av tryptofan. Sistnevnte finnes i ost, egg og laks. Det finnes også i en del alger. Så velkommen til algekuset som straks starter.
Her må det nok bygges serantonin.
Det jeg syns er rart er drømmen, hvor kom den fra, liksom…
Når noen søtinger skal få seg navn, kreves det noen tanker.
De kom hit med sine navn og vi tenkte å beholde navnene. De var kalt Susi og Marie, fine navn. Men så kom jeg etter at datter på nabogården het Maria, og det å stå ute og rope på Marie kunne høres noks rart ut. Derfor gikk vi for å skifte.
Jeg foreslo Siri og Sara, passa så bra fordi en kan tenke seg at den ene har en A i ansiktet og den andre har en I.
I tillegg heter vi, de tre barna og jeg, navn som begynner akkurat på disse bokstavene.
Bunny fortalte han hadde hatt puser med de navnene og det var også artig. Men så heter søster til samboeren til midterste det, hun syntes det ble for rart. Og to i familien heter Sara.
Så vi måtte ut å samle inn flere navn, ba om navneforslag og døtrene kom med flere. Sønnen var det stille fra. Noen likte noe og noen likte noe anna.
Chia, sa yngste.
Iris sa mellomste.
En stund landa vi på det. Men så kente jeg at en A til burde inn, så Chia ble til Achia.
Så nå heter pusene Iris og Achia og har endelig gått navn.
Etter en natt der jeg kunne sove i trygg forvisning om at mye var landa, bokstavelig talt, var enormt godt. Kanskje alt dette en står i har vært med på å passivisere meg, ha urolige drømmer, for inn i mellom er det en tørn.
I dag har jeg notert punkt på blokka, det ble 31 punkt.
Gårdagen gikk greit, men så klart er det en del med det. Mor fikk undersøkt ørene og det viste seg at hørselen hadde gått ytterlige ned. Jeg fikk bestilt denne kontrollen lenge før hun egentlig skulle ha den. Legen sa at eldre som ikke hadde persolig hjelp, lett ikke fikk den hjelpen de skulle. Håper dette blir bra nå, i allefall at hørselen vil funger noe bedre.
Men det tar så klart på, hjelpe inn og ut av bilen, finne rullestoler for så å trille. Kan opplyse om at trille både korg med hjul og rullestol er en spesiell manøver.
Det er en arbeidsøkt.
I tillegg hadde sønnen landa i Norge, blakk, mista bankkort, skadd etter mopedulykke siste dagen, sydd og forslått. Ingen ting med det er overraskende. Han er risikovillig så det holder. Etter alle år sitter dette i ryggraden.
Gleden over at han var i Norge er gedigen, men å fikse billett fra Gardemoen mens jeg triller mor i rullestol på et kjøpesenter er ikke helt enkelt.
Men nå er han heime!
Han hadde lyst til å komme utover hit i helga, men regner med at han vil ha behov for rolige dager. Vil be han om forslag på navn til pusene, jentene har kommet med mange artige forslag.
– Kan jeg bruke det bildet av deg, spurte jeg, du minner meg om en frosk. Og det fikk jeg. Foto:Ingrun
De opprinnelige navnene, der det ene er Marie, kan vi ikke beholde. Rope på Marie når datter på nabogården heter nesten det samme går ikke.
Mellomste kommer i kveld sammen med samboer. Så da skal det stemmes over alle fine forslag. Jeg kom på et nytt akkurat nå; Fløyel og Angora, fordi pelsen minner om det.
Det å få folk inn i dette huset som nesten ikke flyter i anstendighet, krever en innsats. Så nå har jeg satt opp punkt på en liste, det ble 31 punkt.
Så denne dagen må fungere.
Av og til spekulerer jeg på om jeg kan ha en ADHD hjerne, men nå skal jeg gå gjennom punkta, krysse ut.
Satser på at regnestykket mitt med grunner til å være så utslått har fått trukket fra noen punkt.
Livet ass.
Det er ingen spasertur i solskinn for noen av oss, ikke hele tiden.
Vi må bare stå på, innimellom må vi gi slipp og så er det viktig å være glad i seg sjøl. Da er det så mye lettere å være glade i andre og livet blir lettere.
En strålende fredag til alle som er innom. Jeg må til å jobbe for å hake ut 31 punkt.
Ny grå dag og vått. Men kommer vi langt nok opp er det nok blått.
Og blått til lyst er dagen igang.
Rundt meg hopper katter. Akkurat nå kom den ene pusen og ville ha plassen over tastaturet. Og den andre, den som er mest redd, er ikke så redd lengre. Jeg er med andre ord ikke så farlig.
Det er morgen. En ny dag er igang.
I dag gjorde jeg noe jeg ikke bruker, jeg satte på vekkerklokken – men våkna før den ringte. Jeg liker ikke vekkerklokke. Sjøl om det er mobilen som brukes med alle sine lyder.
Grunnen til at jeg hadde satt på klokka i dag er ikke det minste interessant. Jeg skulle bare ned til veien med restavfall før avfallsbilen kom. Men det å ta opp skuffa med sine bøtter er en liten prøvelse. Det å gå ut i kjøkkenet er blitt en utfordring og en igangsetting av et slusesystem.
Pusene har badet og sovromsgangen om natta og når jeg er borte. De vil jeg ikke ha på soverommet og ikke inn på stue/kjøkkenområdet. De har lyst å kvesse klør på møbler.
Så dører må åpnes og lukkes i bestemt rekkefølge.
Jeg har alltid vært et menneske som har likt åpne rom, åpne dører. Frihet og flyt mellom alle rom. Men etter å ha fått en dyrehage i hus har det blitt annerledes. Pusene er det greit med, men det andre eller de andre…er en annen sak.
En helt annen sak.
Det å være redd for hva jeg finner når jeg går ut av alle disse dørene, når jeg drar opp skuffer. Og ikke minst, hva jeg kan finne i de to musefellene jeg har satt opp.
Jeg er letta når jeg ikke finner noe i fellene. Og hittil har det ikke vært noen fangst. Men jeg ser det har vært besøk, for maten som skulle friste er borte. Tatt på et slikt vis at fellen ikke har slått seg ut. Altså, jeg har med noen smarte individ å gjøre.
Og jeg har ingen lyst til å avlive.
Jeg har prøvd å tenke dem bort, tankeoverføring om at de ikke er ønsket.
– Gå ut, her er det farlig for livene deres…eller ditt, har jeg tenkt.
Jeg har kjøpt noe for å sette i kontaktene, den skal sende fra seg en lyd på en frekvens som gnagere oppfatter og ikke liker. Kom også over et råd om løk, at gnagere ikke liker løk og trekker seg unna. Så i gårkveld skar jeg opp en løk og la rundt omkring. Men samtidig står det at verken lyd eller løk hjelper alltid. Og så har jeg disse pusene som vil bli voksnere og har innebygd jaktsystem. Ser det når de har fanga en papirbit og bærer den stolt i munnen sin med halen rett til vers.
Dekke alle hull, står det så greit. Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til det, rundt et helt hus.
Har lest det er musår. Det gjør egentlig ikke noe det minste bedre.
Så her er det slusing med bevrende hjerte.
Ellers har jeg gjort gymnastikken min, jeg er igang med å drikke glassene med lunka vannet.
Nå har den ene pusen lagt seg ned slik at jeg ser tastaturet. Den mest engstelige ligger på puffen ved føttene mine.
Tror tanken og smaken på dagen gjør den annerledes.
Her sitter jeg i ro etter en travel dag i går. Sitter her med beina på en puff med to puser liggende attmed beina mine.
Jeg sov lenger enn langt i dag. For i går var en vegg-til-vegg-teppe dag utefor hjemmet.
Litt over klokka ni var jeg hos mor. Klær, mat og hjemmetjenesten som kom og så var vi klar for dagens utflukt.
Vaksine, kaffe og handling.
Henta et søskenbarn som også skulle være med. Først var det framom idrettsarenaen der det var rigga opp til å ta imot masser. Så var det innom for å handle ting for å få bort mus.
Etter det dagligvare. Når jeg kommer inn der ser jeg to små jenter som står med ryggen til, med lue på hodet. Tanken på to små jeg er gammeltante til ramla ned i hodet mitt og at det fantes flere små søstre som de to. Da jeg går innover butikken ser jeg plutselig tanteungen min lengre framme og jeg skjønte de to små jentene mine var de to jentene jeg tenkte på. En litt rar opplevelse, men de var altså i kommunen.
De ble også med på kaffe på kommunens eneste bakeri. Så vi ble en liten gjeng.
Da mor og jeg er hjemme hos henne senere, kjenner jeg at jeg er sliten.
– Du kjenner så mange, sier mor.
Ja, jeg vet om mange – men kan bli veldig sliten av å møte mange kjente på dette bekjentskapsnivået. Jeg som trodde jeg var ekstrovert som ung har funnet ut at jeg er mye mer introvert enn hva jeg har trodd.
Det ble boller og det ble grøt hos mor. Og det ble et veldig rotete kjøkken. Da bollene var ferdig var det nesten for mye arbeid å smøre på dem.
Det holdt hardt å rydde. Men en halv time før midnatt var jeg hjemme hos meg sjøl. Fikk satt opp museremediene.
Kattene fikk komme ut å leke.
Så det ble nokså seint. Derfor var det riktig og viktig med en sen morgen.
Tenkte å dra på kino i kveld, men hun jeg skulle gå med har fått feber. Og jeg kjenner det føles godt bare å være hjemme i hele dag også.
Dagen er grå, slik skikkelig grå. Men dagen er god likevel, til tross for at det er nok å være lei seg for. Jeg håper på at det meste skal gå riktig vei.
Akkurat slik føles det, som dagen derpå… for snakk om følelser i mange retninger.
Litt slik at jeg har lyst til å tute…og det helt uten grunn.
Men det kan bli litt mye når en sammenskrudd som meg.
Og det som har opptatt meg i helga var følgende:
Hente puser
Forholde meg til vær
En ganske stor markering
Engstelig for sønnen
1. Puser
Pusene reiste jeg for å hente på fredag, uten at jeg visste helt hvem jeg skulle hente.
Å finne fram gikk greit. Møtte en veldig hyggelig dame. Fikk vite hun hadde kansellert å gi bort den kattungen som var gitt bort. Den jeg hadde lyst på. For hun ble så glad over at jeg ville ha begge jentene, fordi disse to lekte seg så godt sammen. Hun ble så glad for at de fortsatt kunne være sammen med hverandre hos meg.
Det var grusomt å sette de i buret, for de protesterte villt.
Da jeg mørkla buret ble de stille.
Endelig hjemme lot jeg buret med pusene stå i bilen.
Og jeg skal skrive mer om de søte nøstene.
2. Vær
For grunnen til at pusene ikke ble tatt inn var været. Det var meldt opp i sterk storm, nærmere orkan her jeg bor. Huset, som ikke er utbedra, er utfordrende å være inni når vinden rusker.
Mor aleine , om strømmen skulle gå, er heller ikke optimalt. Så jeg tok med meg pusene til mor og innlosjerte de på vaskerommet.
Hos mor var det flere vinduer som ikke var lukka ordentlig, blant anna inn på rommet hennes, som var viktig å få lukka. Hagemøbler som sto ute og som måtte settes i ly. Så det var bra jeg dro dit.
Og mor var overlykkelig over at jeg endelig overnatta.
Der var jeg altså til i går kveld. Det neste var hvordan det så ut hos meg.
Huset sto. Men et tre var «frisert».
3. Feiring
Så var det denne markering som jeg hadde gledet meg til å oppleve.
Den var i går, midt i været. Jeg måtte ta ferje over et havområde. Jeg er egentlig ikke så glad i ruskevær på sjøen. Strekninga ble stengt på formiddagen og jeg sendte melding om dette. Kanskje det var åpent så jeg kom til middagen, fikk jeg spørsmål om.
Dette valget sleit.
For strekninga ble åpna slik at egentlig kunne vunnet alt. Men vinden var meldt øke, jeg var hos mor og fra henne tar det en halv time å kjøre hjem til meg. Pusene måtte innlosjeres med alt som skal til. Hjemmfra og til ferga tar det en time å kjøre…
Jeg visste ikke hva jeg hadde av klær og måtte dusje, sminke meg som seg hør og bør til et slikt arrangement.
Og muligheta var at om jeg hadde prøvd å få alt dette til, kunna ferjestrekninga ha blitt stengt om jeg har jobbet for å komme meg dit.
Nå ble den ikke det, været roet seg og jeg føler meg snytt for noe jeg hadde sett fram til.
Slik burde jeg nok ha ventet med å henta pusene til over helga.
Men slik ble det, på et vis dårlig planlegging både av meg og værgudene.
4. Sønnen
Det aller verste og som kosta mest følelser var nok sønnen. Og her var det nok en gang snakk om redsel.
Sønnen dro ut på en reise for noen dager siden, til et kontinent som han ikke hadde vært på. Han sendte snapper om kjøring med vannscooter, av mopeder og jubla av all fart og spenning. Yngste datter sa noe om dette, at han sendte disse snappene til meg…
Men andre også, det siste var at han skulle ut på byen.
Så ble det stille.
Det gikk time etter time. Det ble morgen, ennå en dag gikk. Så forsvant avataren hans fra kartet.
Det gikk et døgn og enda flere timer.
I gårkveld bestemte jeg meg -, klarte jeg og tenke at han har det bra!
Og i dag fikk jeg livstegn, han både sendte meldinger, sendt snapp og har ringt. Og han skjønte at jeg nok hadde blitt redd.
Det var telefonen som hadde blitt ødelagt.
◊
Alt dette gjør nok til at det føles som dagen derpå.
Det har vært spenning, glede, stor kjærlighet, utrygghet, skuffelse, usikkerhet og redsel.
Nå er alt på plass, jeg har to herlige puser, huset står, sønnen koser seg, jeg mistet et stort arrangement, det kan jeg leve med.
Det blir bare mye følelsessvigninger inn i mellom.
Heldigvis skinner sola og jeg skal gjør vanlige ting i dag; vaske kopper, rydde, spise og ikke minst kose med to nøster, om jeg får lov.
