Sola skinner, dagen er åpen uten en plan. Vaskemaskina ruller sitt innhold. Det skal henges ut.
Ny dag og nye muligheter.
Og mulighetene må jeg bruke.
Jeg ser nesten spiralen jeg beveger meg nedover.
I dag gikk jeg på vekta.
Jeg har unngått den i ukesvis, om ikke i månedsvis. Denne sommeren jeg skulle kunne ta på meg klærne som ligger innerst i klesskapet…
Så skjedde ikke det.
Nå hadde vekta gått opp siden sist jeg vagla meg opp på den, men langt fra så ille som jeg var redd for.
I går meldte jeg meg ut fra et treningsopplegg, jeg måtte kjøre et stykke for å komme dit. Så ble det forandring på treningstiden en periode og jeg falt ut. Falt helt ut. Falt ut av alt. Sjøl om jeg både hadde kjøpt meg vekter og kettlebell for jeg skulle –.
Så etter flere måneder med å betal og ikke møte opp, meldte jeg meg ut.
Tok fram noen lettere vekter enn de jeg kjøpte og begynte å løfte på dem.
Likevel vanskelig hver dag.
Dro fram den store treningsballen, rockering og noen andre remedier for bruk nede i gangen.
De står bare der, utenom de lettere vektene jeg tok med opp i stua.
I dag gjorde jeg en spontan handling, lasta ned en prøveperiode på en app. En skal gjøre litt hver dag…
Så jeg skal prøve den nå.
Vet at kommer jeg meg opp på «hesten» vil det hjelpe. Hjelper på den bakevja jeg er kommet i.
I natt drømte jeg om at jeg var valgt bort.
En kan ikke bare sitte og vente at det skal ordne seg av seg sjøl. Da er det fort å skli lengre nedover spiralen til det som er tungt på alle vis.
Ja, jeg fortsatt lei av folk. Men så klart ikke alle.
Det handler om dem som jeg har tillatt å trappe over mine grenser når jeg ikke var kapabel til å peke på de. For slik kan det være, det er ikke alltid man står i energi og sjølfølelse. Sjøl om jeg alltid har hatt en avart av sjølfølelsen.
En stund var jeg så sliten at jeg mista det verbale, orda forsvant. Har skrevet om det før.
Jeg hadde fått dosen min av et liv som begynte å kreve mer enn jeg hadde. Slik kan det være for mange av oss.
Jeg har alltid villa mye. Og kanskje ikke på rette viset. Slikt lærer en mye av.
Tror jeg.
Ellers har jeg nok en styrke i meg. Har fått en del kommentarer på dette, at jeg ikke har falt helt ut. Ut av yrkeslivet. Jeg har nok hatt denne viljen til å stå i det, vil få det til. En kan kanskje spørre seg sjøl hvor lurt det er…
Nå har jeg dette ene drøye året igjen. Og akkurat nå, etter de siste hendelsene, kjenner jeg at det har vært greit og være ferdig nå. Så må nok mobilisere.
Så da er det fysiske viktig, komme i gang.
Samtidig føles det som jeg er blitt flinkere til å peke på grensene. Problemet med grenser er at du sjøl må forstå dem først.
Det er godt når sola skinner, sjøl om naturen har tatt over i det rutsjet av å brette ut sommeren i mai samtidig med at jeg ble liggende under dyna. Men insektene jubler i en massiv summing inn mellom villbringebær, karve og skvallerkål.
Det har vært uker med innhold, kav og en følelse av usikkerhet, om en fikk til alt. Så når jeg ble utslått av sykdom i flere uker, når mennesker trekker seg ut fra planer. Når en del ramler sammen, når «teppet» blir dratt vekk under føttene mine på flere områder… Da er det naturlig en får en reaksjon.
Føles som jeg har vært i gjennom en storm.
Jeg er i stillheten etter.
Nå vet jeg at dette går seg til.
Etter hvert er alt morsomt igjen.
Nå er jeg bare tom.
Ønsker egentlig at jeg skal ingen ting.
Ingen krav.
Bare ut å henge klær.
Bake brød.
Male, skrive og meditere.
Bruke naturen, hente og samle fra den.
Være i ett.
Ikke alle disse må’ene som står og hopper og spretter som hen hel forsamling av lopper.
Kjenner hodet ikke vil.
Kom i mål med det jeg måtte i dag, men hodet vil ikke være med.
Det er så mye som er sørgelig. Akkurat nå er det begravelse av en kamerat til min sønn. Folk skal ikke dø så ungt. Jeg har sjøl vært mye redd for døden, at den skal snappe slike som jeg er alt for glad i.
Noen opplever det.
Det er snakka mye om det å være født som gutt i dagens samfunn, ikke alle passer inn i dette de får å forholde seg til. Jeg kan si mye om samfunnet, men ikke i dag.
Det er også mye som er bra og godt. Det er så fint å legge fram alt som er godt, det fine, det som gir glede og gode følelser.
Utenom at jeg føler meg for sliten, er det mye som er bra. Det er så mye jeg vil, sjøl om det foreløpig ligger bak en «glassvegg». Så vet jeg at det blir.
Og det beste akkurat nå er helga. Den er fri og det er det beste jeg kan tenke meg nå.
Akkurat nå skal jeg ta en dusj, så tar jeg med meg handlelista og et halvt nystek brød til mor, etter runden på butikken dra jeg med varene dit. Skal ta med meg strikking og gi meg god tid hos henne.
Fridag, eller nesten fridag, er plana. Men ikke kommet meg ned ennå.
For arbeid.
Men tror jeg må akseptere dette, etter en dag med å stå på, bør jeg ha ro. Hvile. Eller i alle fall være i min egen modus.
Jeg sov fram til kokka ni i dag.
Gikk i gang med slikt jeg ikke gir så god tid, slik som å vaske og legge sammen klær.
Satte en deig i gårkveld, etter jeg fikk surdeigsstarter. Den hadde heva seg fint.
Las litt både på nett og kokebøker om surdeig. Sjøl om jeg har brukt surdeig en del. Fant ut at jeg bare gjorde det enkelt, men brukte bare brettemetoden. Bare bretta deigen uten å elte.
La den på en steikeplate for mer heving før jeg satte den inn i ovnen.
Så tok jeg det ut…
Det hadde heva seg og så fryktelig godt ut.
Brukte bare vann, hvetemel og grovt hvetemel, sammen med olje og litt honning i deigen.
Smurte først bare på Rørossmør på det varme brødet.
Himmel…
Det var bare sååå godt.
Jeg smurte meg på et par til med pålegg; brun ost og brisling i olje. Med kefirmelk til.
Det ble en sen og god frokost.
Og så må jeg bare roe ned.
Var redd en stund at jeg skulle spise hele brødet.
Syns det er så artig å prøve ut. Ønsker helst at det meste jeg spiser er basert på rene produkt. Helst ikke prosessert, men så klart vanskelig å unngå det helt.
Jeg greidde å stoppe uten at jeg spiste opp brødet. Sjøl om jeg forsto at jeg hadde havna i en farlig situasjon.
Ute regner det og utsikten ut gjennom kjøkkenvinduet er vått, rått og grønt.
Det er så godt med en rolig dag.
Men må likevel prøve å få til en liten arbeidsøkt.
En søndag i farta. Våkne til en «hakkespett» og følte dagen skikkelig god og som en glede.
Og den starta i går…
Tror dagene for oftest starter dagen før. I alle fall for meg.
I går bretta jeg opp ermene.
Har sett det alt for lenge; kjøleskapet. Det så virkelig ikke ut. Det har kanskje noe med at jeg organiserte det slik.
Noe som kan virke både bra og ser pent ut.
Men…
Tror det skjer noe med luftgjennomstrømming og kondens. Jeg klarte likevel med å holde det nogenlunde i sjakk, men en god opprydding inn i mellom.
Nå har det vært for travelt, vært for syk og kjøleskapet ble et ikke-område. Det var så ille at jeg måtte legge ned forbud mot at gjester åpna døra. Etter hvert oppdaga jeg at i bakkant var istida starta, og den ble tykkere og tykkere. Den hadde også fanga element i sin isverden. Det var ikke lengre nok bare å vaske det. Det måtte slås av og isen måtte få smelte. Har vært klar over dette scenarioet en stund.
I går slo jeg det av. Pakka fullt av håndkle foran det og stakk.
Apotek ene veien og handling for mor andre veien.
Da jeg kom hjem i gårkveld så jeg for meg situasjonen…men alt var bedre enn tenkt. Ikke vatn bort over golvet, hånddukene hadde samla fint opp. Isen i bakkant var ikke smelta, men likevel smelta såpass at jeg fikk ut hyllene og etterpå tatt isblokkene ut.
Så før jeg la meg fikk jeg sortert det som måtte kastes, sette inn det som var greit og kunne legge meg med en utrolig god følelse.
I dag har jeg fortsatt.
Så til kvelden vil jeg både ha et rent og ryddig kjøleskap og ryddig kjøkkenbenker.
For en følelse.
Ser at vindusvask må til, og kjenner at det skal jeg få til, men ikke det i dag.
Så da jeg våkna til «hakkespetten» i dag tidlig, var det en telefonen på lydløst som det pikka i. Det var mellomste fra Santorini, hun var allerede ute ved bassengområdet og tok meg med på tur der hun og to venninner var.
– Du skulle vært her du også, sa hun.
foto:asbjørg
Jeg gleder meg over å få være med gjennom bilder og filmsnutter.
Fordi jeg sjøl har vært så opptatt i hodet mitt, kom jeg plutselig på sønnen min i går… Hvordan hadde han det?
Han ringte litt etter, så jeg kunne puste ut.
Yngste hadde jobb i helga.
En blir aldri ferdig med morsrollen.
Å stå opp til søndagen, vite at kjøkkenet skal bli under kontroll, ta av sengetøyet, gjøre noen øvelse og en liten meditasjon… ha dagen foran.
Nå må jeg lage oversikt til tirsdagen, dagen blir kortere enn opplegget opprinnelig tilsa. Jeg må regne på tida. Kostymene som ikke er kommet kan jeg kanskje bare kutte ut som en besparing på tid…
Så arbeid både med jobb og privat er på programmet.
Er klar over at jeg burde ha hatt tid til en tur ut også, kanskje jeg enkelt skal love meg det. Om det så bare er å gå rundt huset.
Men det som er fantastisk er at jeg fungerer igjen, noe som er fantastisk godt.
Jeg vil og får til. Noe, i alle fall.
Nydelig søndag til deg og deg der ute, nyt og gled deg over dagen.
Jeg tror noen av oss er mer treigere enn andre. Har litt sent for det.
Hadde en diskusjon om dette med sønnen for en stund siden, dette at vi kan syns andre forstår mindre enn oss sjøl. Men at andre igjen kan stå over oss i hva dem forstår. Det var han som sa det, han som er veldig påståelig på det han vet. Og han forstår mye. Men likte han tenkte slik, at det var også noen som forsto mye mer.
Men en legger sannsynlig ikke merke til det, for de er så smarte og forstår så mye at de forstår at de ikke behøver å lage noe poeng av det. Behøver ikke si noe om det. For alle har sin plass.
Da bør en sjøl gjøre det samme overfor de som en tror forstår mindre enn en sjøl. Da bør en ikke gjøre noe poeng av det. En bruker ståstedet sitt til å forstå at alle har sin plass.
Akkurat nå er det jeg som er treig. Fryktelig treig.
Dere har sett det.
Men jeg ville…
Ville så fryktelig innmari.
Så jeg styra på.
Ville få det til.
I dag ble det et antiklimaks, for alt ble verre og verre. Ingenting la seg til.
Til slutt ropte jeg ut et «hjelp». At det var krise.
Samtidig ramla noen sylskarpe tanker ned i hodet, at nå ropa Universet så høyt at jeg måtte forstå, dette gikk ikke -.
Bildet er tatt av S K fra Pixabay
Jeg måtte kasta inn «håndkleet».
For tror også det er en sjøl som må ville «lære» mer.
I rask rekkefølge la jeg fra meg oppgaver og jeg kjente hvordan skuldrene landa og hjertet slutta å galopere.
– Dette går ikke, sa jeg.
Ingen var uenig.
Etter noen mail og samtaler var børen minka. Jeg kunne til og med ta helg.
Nå tenker jeg å jobbe «litt» i helga.
En helg som ble annerledes enn jeg trodde. Ikke kom sønnen heller, han snakka om at han kanskje gjorde det.
Men det er godt og ikke skulle noe…eller ikke så mye.
For jeg begynte også å miste, rota bort et smykke for mor, mine øyendråper og en lipgloss.
Det er også et tegn.
Nå er utstillinga utsatt.
Fortsatt nok, men fryktelig glad for at jeg forsto til slutt.
Og så ble jeg plutselig allergisk over å la andre gå først. At jeg ikke syntes det hadde noe å si at andre fikk bestemme og så forholdt jeg meg til det…
Det er ikke alltid jeg som skal vike. Sa det også.
For jeg må også få plass, plass til å være meg.
Ikke la andre ta plass på min bekostning.
Det har ingenting å si at jeg er treig, bare jeg forsto det til slutt.
Dager i ett jafs, fra søndag til onsdag, for dagene går så alt for fort. Men må dele noen nydelige dager tilbake i den virksomme delen av livet igjen.
For det er så godt og fungere, etter ikke å ha fungert.
Søndagen sto Trondheim på plana. Valgte buss fra Kyrksæterøra.
Ute flimra naturen forbi, varm og vakker, inne var det godt og kjølig.
Framme hoppa datter fram på bussholdeplassen. Vi bar bagen mellom oss over Blomsterbrua. Begge innrømte at vi ikke hadde spist, dvs. jeg hadde fått i meg noen skiver melon.
Da vi går forbi Solsiden stopper vi opp ved en mexikansk restaurant, med det samme åpna alle slusene og bestemmelsen var enkel. Vi fikk et bord ute, men under tak.
Like etterpå var det fullt av folk i det først halvtomme lokalet.
Fargerikt og herlig.
Vi spiser nydelige tortatillas med aioli og ananas.
Ute regna det vått og varmt.
Vi nøt maten, fargene og det å være til.
Turen videre ble ikke så mange skritta før det hølja ned igjen, men da fant vi ly under en kran der mellomste møtte en studiekamerat.
Så ble det oppholds igjen og vi la i vei oppover de bratte gatene på Rosenborg. Svetten rann og etter to uker mer eller mindre sengeliggende, tok disse bakkene på. Tenkte bare at dette hadde jeg skikkelig godt av.
Vi tok oss en skikkelig pause med masse vann da vi var framme.
Mellomste hadde så lyst å bade. Foreslo både vann og sjø. Det endte med at turen gikk til Skansen der hun tok en rask dukkert.
Jeg holdt meg fornuftig på det tørre, tror ikke det har vært så smart for meg å bada. Ønsker ikke å bli syk igjen.
Om kvelden bestemte vi oss for å se film i stua og spise pizza. Hun og samboeren lo litt av meg, for jeg sovna gang på gang.
Kvelden ble ikke så sen, mellomste skulle opp i femtida for jobb og samboeren litt etter.
Jeg sto også opp. Ville utnytte dagen med noen timer jobbing, det var på tide for framtida var alt for nærme og oppgavene føles voldsomme.
Men så var tiden kommet til turens egentlige mål, en gave jeg fikk sist sommer; klassisk massasje.
Etterpå, etter massasjen, komme ut i sola og varmen, deise ned på en benk med lydbok på øret og vente på at mellomste kom ned til byen etter jobben sin… Det var bare så deilig å være til.
Jeg hadde vilt ønske om noe salt, chips.
Vi var like ved Sot, en pub, og fant ut vi gikk dit. Vi snakka om at vi savna yngsteberta der. En av hennes tidligere jobbearenaer. Det gjorde han bak disken også. Vi sende meldinger til henne og sa hvor vi var.
Ellers hadde vi et stort ønske dette døgnet, det var softis. Og nå fant vi noen som solgte det inne på Solsiden. Det nærma det seg tiden for at bussen min gikk, så med isen i handa og vesken i mellom oss returnerte vi over Blomsterbrua og kunne svett sette oss en liten stund.
Et kort og veldig koselig besøk.
Så satt jeg der igjen, på bussen. Passerte Munkegata og hørte lydbok.
Framme på Orkanger var det skifte av buss.
Da vi kjørte derifra hadde jeg så vondt av en fyr, han kom bort til meg og spurte hvor bussen til Kristiansund gikk. Han spurte bussjåføren på bussen jeg tok og jeg syns ikke det virka han fikk noen særlig hjelp. Han kom tilbake like før vi kjørte, da sa sjåføren at bussen til Kristiansund hadde gått. Mannen snakka gebrokkent og jeg spekulerte om jeg skulle sagt at jeg skulle hjelpe han. Men så hadde jeg en avtale og var ikke sikkert på bussrutene videre, sjøl om det går buss fra min kommune dit han skulle. Så tenkte på om han kom seg videre dit han skulle eller han ble sittende fast i Orkanger.
Tirsdagen skulle jeg på museet for å ha åpne dører. Jeg kobla opp data’n, men fikk ikke til å koble på nettet gjennom mobilen.
Fikk snakka med flere angående skoleformidlinga over helga. Sett gjennom og planlagt. Så viste det seg at et prosjekt som er i gang ikke ville bli ferdig slik jeg hadde sagt ifra om, det var kulisser som ble malt på ett av visningsstedene. Men så kom jeg på at dette kunne bakes inn i formidlinga og historien som skal fortelles til barna, at dette ville bli morsomt med dette innslaget.
Er ikke slikt artig, at det som en tror er et problem egentlig er en gave?
Etter jobb gikk ikke turen hjem, men til mor. Der var rosene sprunget ut.
Prøvde å jobbe litt hos henne for nå hadde jeg nett. Og så fikk jeg starta på teksten og plutselig rann bokstavene gjennom fingrene.
Vi la oss likevel tidlig, for neste dag skulle mor til MR i Kristiansund.
Jeg våkna fem i dag tidlig og kom meg opp. Satt meg ned ved pc’n igjen og fikk en stund jobbing slik at jeg fikk sendt fra meg en del tekst. Gjett om det føltes godt.
Må ettersende noe, men plutselig løsna det.
Før jeg la meg i gårkveld kom jeg over en TikTok video. Der dukka det opp en som sa «calm down» , du rekker det du skal, ikke stress. Det tok jeg til meg.
Og morgenen var så vakker at det nesten ikke går an.
Vi hadde veldig godt tid, det er så godt. God tid til ferga gikk, god tid før mors time.
Og så jobba jeg litt underveis. Fikk en mail med spørsmål om jeg hadde skaffa gravetillatels, akkurat det forsto jeg lite av – men fikk videreformidla spørsmålet. Jeg kan ikke ha graving når det er arrangement på museet. Det skal likevel endelig bli nett, akkurat det blir fantastisk godt.
Etter sykehus ble det en matbit. Og så rykka det i softislysta igjen.
Kanskje vi skulle sjekke ut at vi hadde fått en aktør som solgte det i vår kommune. Sendte melding til lillesøster og hun ville absolutt være med på det.
Så det ble et lite, men hyggelig møte med en alt for søt is som smelta for fort. Lillesøster spekulerte på om softis ikke var så godt lengre. Og det kan godt hende hun er inne på noe der.
På turen tilbake var jeg innom et gartneri, plutselig fyller så mange folk runde år at en rekker ikke følge med. Så det var godt å få løst dette. Og for en vakker plass dette gartneriet lå, hadde tenkt det mange ganger at jeg skulle kjøre framom. Skal ta bilder neste gang jeg er der.
Og ennå er det mye mer som har skjedd og skjer, men alt kan en ikke ramse opp.
Men må si det var godt å stoppe utenfor huset sitt.
Sjøl om graset har vokst meg over hodet…nesten.
Jeg er trøtt, litt småsår i halsen og det går IKKE an. Så skal koke meg en kopp te før jeg legger meg.
I morgen er en ny dag der jeg skulle vært med på et møte i Kristiansund, men så må jeg delta i en begravelse.
Slik er det.
Men jeg gleder meg over at jeg virker igjen, at jeg ikke er syk – men kan gjøre -.
Det er nesten utrolig at jeg kan det, for da jeg var syk tenkte jeg at jeg klarer sikkert aldri å gjøre noe mer.
Fredagen synger seg gjennom dagen, på radioen. Dagen er i dag av de vakreste. Ennå en dag.
Jeg gikk meg en tur gjennom graset, som har blitt for langt for plenklipper, men til glede for insekta.
Heldigvis våkna jeg av meg sjø i dag.
I går fikk jeg en vill oppvekking.
Hadde vært våken i femtida, men sov videre. Disse nettene med hosteanfall har tært på.
– HALLO… hører jeg en stemme gjennom søvnen.
Det ropes, forvirra prøver jeg å orientere meg, hva skjer?
Ropinga fortsetter.
Hodet mitt prøver å få orden på dette, få til en normalitet, klær og hvor mange er klokka…
Til slutt får jeg til å reagere, får føttene ut av senga, finner ut at jeg må balle dyna rundt meg.
Åpner soveromsdøra og får se en rød mann stå på kjøkkengulvet, mens han sier inn mot jakkekragen…
– Er kommet inn i huset nå.
Så spør han henvendt til meg, om jeg har ringt ambulanse.
Noe jeg benekter.
Han beklager at han skremte meg, og jeg sier at jeg ble vel ikke akkurat skremt, men syns det var ekkelt at noen kom inn til meg når det så ut som det gjorde. Og at jeg hadde vært syk, men holdt på å bli bedre.
Det var likevel en spesiell måte å bli vekt på.
Han fra ambulansen unnskyldte seg masse, sannsynlig var han også litt forvirra.
Foreslo en mulighet, at for noen år siden var det en nabo som trodde han hadde min adresse, så det kunne så klart være han…
Hvordan det gikk vet jeg ikke, jeg starta dagen og må bare tilstå at gårsdagen ble litt tung. Å bli vekt i klokka ni om morgenen med roping og at folk kom inn i huset gjennom døra på baksida av huset, den hadde jeg ikke låst kvelden før, lagde en spesiell start. Ikke var min kroppstemperatur helt nede på normalen ennå heller.
Noe prøvde jeg å sparke i gang, for tida går i et tempo jeg ikke liker.
Jeg har et gavekort som går ut denne måneden etter jeg fikk utsettelse. Hadde bare en dag jeg kunne og heldigvis var det ledig time akkurat denne dagen.
Oppdaga jeg hadde fått mammografi på samme dagen som jeg skal med mor til sykehuset. Fikk avbestilt timen og gjorde endringer med hjemmetjeneste. Skal også bestille blomster til en begravelse.
Det første jeg oppdager i dag var spørsmål om sommeren og musikk på en av arrangementa i sommer.
For jeg har også en jobb.
Får organisert en del rundt dette med jobben. For en ting er sikkert, jeg har overhodet ikke tid til å være syk.
Men jeg tåler å planlegge litt, kjenner jeg… men ser at nå har det lagt seg planer for hver dag inn i framtida.
Må bare puste dypt, tenke at dette klarer jeg, ikke noe stress…
Jeg er sykemeldt til og med i dag. Hosten har løsna og det er bra.
Framtida kommer.
Været er nydelig og det jeg får til får jeg til.
Fikk avbestilt et besøk som ville komme på museet og avbestilling på et besøk etter sommeren. Føles nesten greit å få tatt ned noe.
For det er nok.
For å være ærlig føler jeg at et under må skje for at jeg skal komme i gjennom det som ligger foran.
Men, det er fredag, sol og det vakreste været som er å tenke seg.
Av og til må skyggen være det beste. Der en kan se på omverdenen uten å delta. Finne skyggen og la den gjør de godt.
Som barn ville jeg gjerne stå i lyset fra spottene, så jeg ønsket bare noen skulle forstå det. Men fordi jeg var et stille barn var det ingen som så det. Lærerne plukka ut bare de som var frampå.
Jeg levde så mye i tankene, de var det ingen som kunne fortelle meg hvordan skulle tenkes. Jeg så på de voksne og tenkte de ikke forsto så mye. Jeg så på de som var jevngamle og syntes ikke de så helheten dårlig.
På stueveggen henger et bilde av vår familie. En spontanhandling om å dra innom fotografen på et bybesøk.
I åra etter kommenterte moren min at vi ikke hadde på oss smykker, mor er glad i å pynte seg.
Vi barna er ikke så smilene akkurat på bildet. Husker fotografen som prøvde å få oss til å smile.
Jeg syntes han var så dum, gjorde alle disse teite greien for å få oss til å smile. Så jeg fikk gitt beskjed til søstrene mine at dette skulle han ikke få oss til å gjøre. Tror at om hadde kommunisert direkte, sagt noe om at om vi smilte, har det sett hyggelig ut. I alle fall snakka direkte, ikke leke klovn.
For tankene gjorde seg opp meninger om det de observerte.
Nå er dette nokså lenge siden. Søstrene mine lar seg ikke diktere og jeg har heller ikke behov.
I dag har jeg heller ikke det behovet for å være i spot, fordi jeg har ikke noe behov for å bevise. Men fordi tenker jeg.
Denne helga må jeg bevege meg i skyggen i ordets rette forstand.
Jeg vil ikke ha godt av masse sol og varme.
Prøvde meg på et møte på Teams tidligere i dag, det var som svetten dreiv.
Jeg fikk også ringt legekontoret, det var kanskje det beste før alle fridagene.
– Hva kan jeg hjelpe deg med, sa legen.
Og jeg sa at egentlig ønsket jeg at han gjorde meg frisk.
Etter en enkel konsultasjon fastslo han at det var virus. Og så klart var det greit, at jeg ikke var døden nær, for å si det slik.
Så jeg må leve i skyggen, den fineste 17. mai på manns minne må jeg holde meg inne. Borte fra folk og ståk.
Hadde noen planer gjennom helga, men de får bare passere.
I morgen får det bli tv’n og meg. Ingen 17. mai frukost eller god middag. Ingen kaker og snakke med folk jeg kanskje bare møter dette dagen. Ikke noe tête-à-tête, som lå inne som plan.
Jeg skal befinne meg i skyggen, ikke møte noen, bare feire dagen alene.
Faktisk tror jeg det blir riktig fint. Helt greit med en nasjonaldag i skyggen.
Jeg har kjøpt meg masse is og skal være riktig barnslig og spise så mange som jeg vil.
