I den sene kvelden har jeg skjenket meg et glass hvitvin. Litt må jeg unne meg.
Et par brødskiver også. Med reker og chilimajones. Sjøl om det er for sent.
Må tidlig opp i morgen, det er mye jeg skal huske. Har lagt fram mye, men redd for at jeg skal glemme.
Koder, oppskrifter, skjemaer, plakater, bøker, permer og mye mer. Kostymer skal jeg levere på veien. En bunad skulle jeg ha levert. Oversikta for omvisning og all markedsføring rakk jeg ikke. Og jeg kjente det, jeg virka så alt for dårlig.
En uke ut i ferien min.
Har to uker igjen.
Jeg har tenkt på dette, hvorfor er alt slik som det er…
Hadde en lang prat med sønnen i dag og jeg sa at det nok er noe jeg ikke lærer.
Å bekymre seg er nok en del av det. Det har liksom gått i blodet.
Jeg må slutte.
Jeg bryr meg ikke i like stor grad hva folk måtte mene. Om meg.
Det er bra.
For det er ikke mitt problem.
Egentlig har nok folk nok med seg sjøl også.
– Du må komme.
Det var mor som bad inderlig.
Hun får besøk av barn, barnebarn og oldebarn i helga.
Hun følte seg nok bortkomma. For jeg er den stabile i tilværelsen hennes.
Jeg sa at jeg ikke kunne love, kan hende jeg bare måtte dra hjem etter klarering av museet.
Hun likte ikke svaret.
Men jeg har ikke dårlig samvittighet for å si slikt. Jeg må forsøke å ivareta meg sjøl.
Og jeg vet hun får det bra når de kommer.
– Vi du møte meg, det var han som jeg hadde vært i kontakt med for åtte år siden.
Dette ble for rart.
Jeg sa det ikke passa, det stemmer også. Jeg har ikke tid.
Naboen ringte, han ville slå nedfor huset mitt. Jeg tenkte at graset er langt både i oppkjørselen, bakom huset, så ikke vitsen og sa nei.
Tok så opp trærne som er hogget og kjørt ned, ting som foregår uten at jeg vet hva som skjer på min eiendom. Jeg er nok temmelig lei. Men landa samtalen hyggeligere, godt naboskap er viktig.
Sa det her om dagen, til ei, at folk må tro jeg er dum slik jeg har møtt mange oppover årene.
Nei, akkurat det trodde hun ikke, men folk hadde nok sett jeg var sliten. Jeg svarte at folk burde ikke trappe over noen fordi de var slitne, da røpte de et syn som ikke var så sympatisk. Jeg fulgte ikke opp med at da måtte de være dumme, da.
Nå er det vel mer slik at alle folk gjør sitt beste og når det ikke blir protestert durer de videre. Jeg har episoder som kunne ha fylt en bok. Men det ingen ting å samle på.
Men jeg syns det er bra at jeg likevel begynner å si i fra, litt som å lære seg å gå, jeg må trene meg opp.
Jeg vil gi folk plass, som sønnen min sier er jeg flink til det. Jeg har også kapasitet til det. Til å se andre. Ikke fordi jeg er flink, jeg er bare sammenskrua slik. Han refererte til folk som har fortalt at de følte seg sett, jeg har også hørt folk si det samme. De som enda ikke var voksne da de opplevde dette, bli sett som individ, ikke som ‘bare’ et barn. Og det er så klart fint å høre for det er viktig og bli sett.
Men jeg må også se meg sjøl. Og det handler om å ikke strekke så mye på seg sjøl.
Ikke frykte og bekymre seg, men le.
Jeg sa det til sønnen, at jeg ville le mer. Mye mer. Jeg vil ha det artig.
Livet er en grundig lærearena. Og noe av lærdommen kan gjøre så inn i hampen vondt. Men den skaper også. Skaper oss.
Nå er vinglasset tomt.
Jeg må sove, skulle til å si for å få min skjønnhetssøvn…
Tror bare ikke det hjelper, for jeg ser det, jeg ser det og får dårlig samvittighet, i hvordan jeg har behandle meg sjøl. For jeg ser ut som livet har tygget godt på meg.
Så jeg kan kanskje bli snillere mot meg sjøl. Når ikke jeg er, vil ikke andre komme å berge meg.
Det er stadig noe å lære og det er det som gjør livet så artig.
Det er alltid, alltid noe å lære.
♥