Uka er i gang og jeg henger etter. Så i dag tar jeg for meg gårsdagen.

 

 

 

 

Tanken var at jeg skulle ha tid og endelig ta noe av den tiden her inne.

Lese meg opp hos folk.

Men så bare løp denne tiden forbi meg.

 

Starten var likevel fin, jeg fikk gjort det jeg skulle.

Laga meg en bærsmoothie, for en av forutsetningene mine er å spise mer bær. Og jeg har en del nedfrosset bær i fryseren, så da er det berre å kjøre på.

Etterpå ble den en tur ut.

Ned til sjøen i dag.

Det regna.

Liker så godt å se sjøbunnen, steinene, så fikk lyst til å bare samle alt jeg så i bilder.

Fjøra viste seg fram.

Alt tanget fascinerte meg.

I form og farger.

 

Oppe igjen var det å ordne seg til kvelden.

Kom meg avgårde til foredraget.

Fødehistorien.

Det triste var at de kom lite folk.

Foredraget var interessant.

Og jeg skal egentlig ikke jobbe når jeg ikke skal jobbe.

 

 

Det var mørkt da jeg var hjemme. Så blogg fikk være blogg i går. Men jeg fikk utretta det jeg skulle. Og da er det veldig greit å avslutte dagen.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

En dag på skinner og kveld med minner. Og så er jeg skikkelig trøtt.

 

 

 

Faktisk våkna jeg tidligere enn trodd, for ble hengende foran tv-skjermen for å se ferdig en serie, White Lotus.

 

Da jeg sto opp var jeg i gang med dagens planen. Jeg tok på meg støvlene for et besøk opp til brønnen.

På søndag hadde naboer vært oppe og fått vannet til å renne gjennom den opptinte slangen.

 

Skogen var så grå.

Lite farge nå.

Men noe av mosen var fargerik. Rød mose borga for friskt vann, sa sønnen min i helga.

Og så lå brønnen der.

Det pulsa vann nede ved bakken, var betongen ødelagt der ned mot jorda…

I hvert fall kom det vann ut av slangen.

Jeg fikk dratt det tunge lokket av og kummen var nesten full, så slik så alt greit.

Det skulle være et vannuttak til, derfor tok jeg turen langs elva et stykke, for å se om jeg fant det.

Det gjorde jeg ikke.

Det er vått i marka, mildværet har tint isen som lå her før helga, men likevel var bakken fortsatt litt frossen, så greit å gå.

En nedrast høybu, minner fra en svunnen tid.

Og så var det ned den siste bratte bakken.

Jeg kom godt over minimumskravet for mengde skritt jeg har bestemt meg daglig for.

Veldig godt fornøyd med det.

 

 

Fikk tatt en dusj etter turen, for en luksus det er å dusje etter en ikke har hatt mulighet.

Var bedt i fødselsdag til en tanteunge, som hadde kommet hjem fra der hun bor.

Skulle først innom for å hente mor og vi var der ett minutt over tiden. Så mye mer presis kan en ikke være, bare 60 sekunder.

 

– Hva skal vi spise, spurte jeg til mor på tur dit.

– Kaker, svarte hun.

 

Og jeg ble direkte sur, for nå var jeg sulten. Rakk bare et eple og et stort glass vann da jeg kom hjem etter turen, så der og da frista søtt lite.

 

Da vi kommer inn døra kjente jeg det lukte middag. Må si at akkurat da ble jeg veldig blid og kjente lykkefølelsen komme.

 

– Dere rekker akkurat å se sola, sa søstera mi.

 

Og jeg fikk tatt et bilde med mor, datter og sol…alle flyktige og i fart for de har sine ting å gjøre.

 

Men så kunne vi sette oss til og vi få servert betasuppe og pannekaker med bacon og blåbær til.

Jeg var salig, mat er virkelig godt.

Fortalte hva mor hadde sagt, så de skjønte jeg satte skikkelig pris på maten.

Og pannekaker spiser jeg ikke ofte. Etterpå ble det krumkaker med moltekrem og Islandsk festkake, så sulten forsvant virkelig.

Vi hadde det hyggelig.

 

Kjørte mor hjem igjen, det var ikke så varmt inne hos henne.

Fikk satt opp varmepumpa og henta opp mer ved.

 

 

Så slik har dagen gått på skinner og nå er dagen oppbruka for min del.

I kveld kommer jeg meg til sengs i det som blir kaller ‘rett tid’. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fra i dag begynner jeg på en periode. Første perioden varer i seks uker. Dette vil være en prøveperiode… eller en øveperiode.

 

 

 

For jeg må stramme opp meg sjøl. Så i de neste seks ukene vil jeg kjøre etter en plan.

Jeg vil ta uke for uke.

Mandagsmorgener skal jeg sette opp en plan for uka som kommer samtidig som går gjennom uka som har gått. Spennende for meg og sikkert kjedelig for deg. Så dette var advarselen om disse innlegga for deg som ikke er interessert.

 

Grunnen til å gå inn i perioden er flere:

1. Få bort/minimalisere vondter som har vært økende i senere tid
2. Øve på å få timeplan og struktur inn etter sjukemeldinga (har en uke med sjukemelding igjen)
3. Få opp energien
4. Bedre form
5. Booste stemningsleie
6. Vektnedgang

 

Metodene jeg vil bruke er en variasjon over 5:2* dietten og 16:8**

Limevann og ingefærshot vil være dagens første inntak. I hovedsak vil jeg ikke innta først måltid før kl. 12 og siste før kl. 20, men noen dager vil jeg ha normal frokost. Mer bær inn i kostholdet. Jeg vil kjøre dager med vegansk og vegetarisk kosthold. Sukker skal bortimot bort. 

Jeg vil etter hvert lage meg en liste for basisvarer som jeg vil bygge kostholdet over.

Noe av det viktigste jeg får opp er bevegelse, slik at Tibetanske riter skal inn på programmet og at jeg hver dag må over minimum 2000 skritt, noe som fordrer at mobilen min er med meg der jeg ferdes. Etter hvert må mer inn, både vekter og kondisjon. Men første uke får dette holde.

Både mentale øvelser og meditasjon bør inn som en rutine. Første uke er det bra alt som er mer enn ingenting.

*Fem dager spise vanlig og to dager spise mindre enn 500 kalorier

**Spise innen 8 timer og faste i 16 timer

 

Så er det ukens plan:

Mandagen

Mat 16:8: Drikke – kl.12 bær – rester brokkolispaghetti – fødselsdagsselskap  

Bevegelse: Tibetanske riter (TR), tur ut 

 

Tirsdag 

Mat 16:8: Drikke – kl.12 bær – middag – te+bolle

Bevegelse: TR, tur ut 

 

Onsdag

Mat 5:2: Drikke – ett eller to måltid under 500 kcal

Bevegelse: TR, tur ut 

 

Torsdag 

Mat 16:8: Drikke – kl.12 bær – kl.15 brød – kl. 18.30 middag

Bevegelse: TR, tur ut 

 

Fredag 

Mat 5:2: Drikke – ett eller to måltid under 500 kcal

Bevegelse: TR, tur ut 

 

Lørdag 

Mat 16:8: Drikke – kl.12 bær – kl. 15 brød – kl. 18.30 middag

Bevegelse: TR, tur ut 

 

Søndag 

Mat: Frokost m. brød og egg, lunsj bærsmoothie, middag fisk

Bevegelse: TR, tur ut

 

Oversikta er enkel, må prøve meg fram og ikke legge for mye inn i starten.

Jeg vil føre opp og komme med en rapport neste mandagsmorgen om hvordan uka har gått. Disse seks ukene framover mot jul blir en prøve med å øve.

 

Ønsk meg lykke til.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En virkelig grå dag på besøk i livet mitt. Det er atter helg og den fyker gjennom tilværelsen som vanlig.

 

 

 

 

Enda er søndagen er igjen.

Jeg sitter i stolen min og drikker limen min.

Etterpå blir det en shot.

En shot av ingefær og sitron, måtte lage en ny omgang.

Besøket mitt snufsa og trengte det også. 

Jeg må også skrive litt om den dagen det snurra seg litt vel mye til.

Er ofte slik at hendelser kommer i flokk. Også når det ikke vil seg.

Denne historiens starta med melk som hadde gått ut på datoen.

Gikk derfor i gang med boller, greit å ha i fryseren. Jeg lager deigen på slump. Det viser seg at den er dårlig til å heve seg.

Men til slutt må jeg nesten bake ut. Setter det ene brettet på damp for å få de til og heve seg, uten at det hjelper.

Var smøret for varmt da jeg slo det i, spekulerer jeg på. Drepte jeg gjærbakteriene.

Setter det ene brettet inn i ovnen for steiking. Men en mistanke begynner å surre…

Kikker i kjøleskapet og da skjønner jeg-, jeg hadde glemt å ha i gjær.

 

Så bollene fikk en annen konsistens enn boller bruker, men på en måte fungerte de helt greit sjøl om de var små og kompakte.

I går ville de unge, som kom på fredag, ut å gå.

Jeg foreslo at jeg kunne kjøre opp på setra og en gåtur rundt Sandvatnet.

Og slik ble det.

Vi tok turen rundt vannet først.

Det var svært lett å gå i marka med litt frost i bakken.

 

 

Nede ved vatnet hadde isen begynt å legge seg.

Og det var områder i skogen som var isete, så en måtte se seg for.

Naturen er blakk, det betyr fargeløst.

Eller… de grønne furtutrea er veldig grønne.

Nede ved vannkanten lå isen.

Grafisk med nakne grener som strekke seg ut over vannet.

Blir fascinert av lyset og den ‘stille fargen’ i naturen.

Sand, vann og is.

Og de to som var med dannet baktropp.

Gutten som har blitt mann, blir gutt igjen.

Han sklir, rutsjer, tester isen på vannet.

Vi er ved enden. Skal vi snu for å gå samme vei tilbake eller se om vi kan komme oss over elva.

Det viser seg at vi kommer oss over, litt vått og litt glatt, men det gikk.

Sola hadde også kommet fram og lyste opp fjella.

Veien tilbake ble mye lettere å gå, men kroppen min protesterer også mer.

Når jeg setter meg inn bilen ser jeg en rød og bustete dame, må nesten bare le av meg sjøl.

Etterpå drar jeg på butikken slik, som et ekte skogtroll.

Ser folk kaster blikk, men kjenner at det bryr jeg meg fint lite om.

 

Men først drar vi innom setra. Spør sønnen om han kan ta ned trea som har vokst opp på setertaket.

Det er ikke så heldig at det vokser tre på et tak.

 

I mens koker jeg opp vann inne, så vi får i oss litt varmt å drikke. For vinden var så med oss på hele turen at jeg nesten ble litt svimmel.

Likevel, det gjorde godt med en novembertur.

Snart er veien opp uframkommelig utenom med snøskuter eller ski. Så det betyr at neste tur nok ikke blir før til våren.

 

Takk til deg som ble med på tur.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En ulykke… eller Halloween… eller bare… og slik kan jeg nok lage mange starter på dette innlegget-. 

 

 

 

Ett sitat jeg har brukt er «å sitte rolig i båten», men det går mest på siste del av dagens innlegg.

For denne dagen har snørt seg sammen, som en umulige situasjonen som føles absolutt som en uhygge.

Slik passer det dagen.

31. oktober.

Men det er ikke døden…eller litt det også, faktisk. En materiell død.

 

 

Jeg våkner tidlig og fant ut at det var best å stå opp, sjøl om det var tidlig så var også lyset begynt å komme.

Bankingen i huset starta nokså tidlig den også.

Bank-bank-bank, lyden trenger inn i huset.

Jeg løper ut på terrassen…

 

 

Dagen er i gang.

 

Jeg lager meg dette glasset med lime. Tenker jeg må ned for å gjøre et par ting. På kontoret. Men før jeg kommer så langt ser jeg at vannstrålen er liten.

Det kan være to grunner, nå er det barfrost kan muligens noe av rørsystemet mitt være utsatt…

Det andre er brønnen.

At den er tømt.

Holder det på å fryse må jeg la vannet renne, er brønnen tom må jeg ikke la vannet renne.

Altså, helt motsatt reaksjoner.

 

 

Jeg må finne ut, så jeg tar på meg ullundertøy, sokker, lue… ja alt slikt en må ta på seg når temperaturen er -5.

Hæææ, minus fem.

Det er kaldt.

 

Faktisk sto det -7 på en snapp jeg sendte på turen.

 

 

Jeg er bevæpnet til turen.

 

 

Bakken er frossen. Himmelen er blå med sol på og ellers mye skyggeland.

 

Oppover den bakken skal jeg.

Og innover i skogen.

Der ligger brønnen.

Enda lengre innover renner elva.

En ting som er godt er at det er lett å gå i skogen når det er så kaldt.

Jeg går meg rett på brønnen i dag.

Kommer ikke en dråpe ut av den sorte slangen.

Det er ikke helt frosset over alt, det er åpne vannpytter.

Og elva er både åpen og frosset.

Slangen er fanga under isen, jeg får bruk for hammeren.

 

Jeg får slått hull på isen.

 

 

Sannsynlig er ikke dette vanninntaket, for slangen kan se ut til å forsvinne under noen stener som er for store til at jeg får bevega dem. Så jeg skjønner at med dette kommer jeg ikke lengre.

 

Men våt er jeg blitt.

 

Takk til ullstilongsen, den berga meg.

Bak haugen her er huset.

Det forskrekkelige huset.

Ellers er det en blå frossenverden.

 

 

Her går veien rett inn i solskinnet.

Men sola befinner seg på andre siden av fjorden.

Jeg skal opp til venstre på jordet her.

 

 

Gleder meg på mat, har ikke spist ennå.

Og så er jeg nede og hjemme hos meg sjøl.

 

Nå skal jeg vise det aller verste.

Det som livet mitt har ført til.

Noe av det som bare blir verre og verre.

Utover terrassen begynner det å bli en samling av flis.

 

 

Det har sammenheng med bankelyden.

For en flaggspett har funnet mening i huset mitt.

Før jeg dro opp i skogen hang jeg opp aluminiumsfolie i en trå. Men jeg hører den på taket.

Den har hakka og gjort stor skade allerede.

 

 

Dette er et kjedeproblem, det ene som fører til det andre…

Jeg kommer til å levere inn en skaderapport, men er redd jeg ikke kommer noen vei. De vil sikkert si at dette er min feil.

 

Dette er ett av mine største problemer.

Nå.

Men det har vært mange. De har liksom holdt hverandre i hedene.

Da jeg flytta hit var det en som sa at det er et stort ansvar og sitte med en gård, han var nok ikke så begeistra for at jeg kjøpte den. For det fantes de som hadde andre planer.

Dette førte til at jeg gikk stille i dørene, men trodde jeg skulle klare det.

Jeg visste ikke da at helsen min ville svikte.

Visste ikke alt som lå foran meg med utfordringer.

 

 

Jeg har tenkt jeg bare fikk sitte rolig i ‘båten’, til tømmerpriser ble bedre, rentene lavere, kanskje jeg ble friskere og klarte det-.

Kanskje jeg vant i lotto.

Slike tanker…

I stedet merkes økonomien nedtur. 

 

Når energien din er lav, da er det meste vanskelig for evnen til tiltak er borte.

Før hakkespetten håpa jeg at jeg skulle greie å komme dit, greie det…

Men denne fuglen holder på å hakke vekk det jeg har over meg. 

 

 

Og jeg vet det er mange som har det mye verre enn meg og at det ikke er synd i meg.

Energien har bare vært på et lavbluss i alt for mange år. Jeg skriver overhodet ikke dette for at folk skal syns synd i meg, helst ønsker jeg ikke at folk skal syns jeg er dum, heller.

Alle har vi våre liv og vårt strev.

Det er ett eller annet jeg gjorde skikkelig feil, tror nødvendigvis ikke det var å kjøpe en gård.

For tanken var ikke så dum, den. Det var bare alle disse utfordringene

 

 

Nå har jeg sovnet i stolen min.

Turen til elven, for å se etter om jeg greidde å få vann i hus, i kulden, tok alt for mye energi.

Likevel skal jeg prøve å komme meg såpass at jeg kan være med på ny tokt når naboene kommer hjem. For det skal visst være et anna uttak, og det kan være greit å vite hvor det er.

Så kanskje det blir vann etter hvert.

Kanskje jeg kan bevilge meg en varm dusj før jeg legger meg. 

Det har vært godt.

 

 

 

♠

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne dagen var jeg uvenner med, på en måte. For jeg så den ikke gikk opp.

 

 

 

 

Her tidligere lovet jeg meg sjøl en greie.

Og den skulle overholdes.

Det var plana.

Jeg har nevnt tidligere at jeg er med på et kurs. Det handla om en type sjølutvikling.

Kraften du har i deg.

Til kurset hørte tre samtaler der vi kunne spørre i felleskap på nettet.

Første samtalen fikk jeg med meg. De andre to fikk jeg ikke til. Nå er det opptak, så en får med seg samtalene – men har ikke mulighet til å spørre underveis når en ser det i ettertid.

Nå var det ikke direkte noen krise, jeg hadde ikke noe å spørre om fordi jeg ikke har sett ferdig det som var temaet i dag.

 

Det som jeg ikke liker med dette er at jeg narrer meg sjøl.

For jeg lovet meg at dette skulle være hellig, min tid.

 

 

Og så greier jeg å rote det til -.

Noe av grunnen var nok at de bytta dag, siste samtale ble sendt torsdag en time tidligere, ikke onsdag. Dette greidde jeg ikke å ta innover meg da jeg for over en uke siden sa til mor og lillesøster:

 

– Da drar vi å kjøper oss ball.

 

Jeg la mors vaksinasjon til dagens dag med planer om å kjøre til nabokommunen etterpå for å kjøpe middag. Så jeg avbestilte maten mor skulle få i dag og bestilte i morgen i stedet.

Og så tenkte jeg at kom jeg meg tidlig nok i gang kunne jeg rekke å være hjemme til samtalen i ettermiddag. Sjøl om jeg innerst inne ikke trodde på den muligheten.

 

Da jeg våkna var det en hvitrima dag, da begynte jeg skikkelig å føle på en klønete dag. Den gikk ikke opp.

Så jeg venta…

Men rimet ble liggende, derfor kom jeg meg alt for sent avgårde. Heldigvis gikk alle veier fint, sjøl om jeg så det var frosset på flere steder.

Fikk ringt og bestilt hjulskift, det var nok på tide.

 

 

Mor fikk et stikk. Fikk både lillesøster og rullestol inn i bilen.

Vi benka oss til bordet på Kafe Koselig og kjøpt ballbuffe.

Men du verden dette er mektig mat.

Etterpå trodde vi i grunn vi ikke kom til å bli sultne før etter jul.

 

Etter maten ble det handling, mor mat og jeg fuglefrø.

For her holder fuglene på å spise opp huset. Ga de det som var igjen fra i fjor, litt over en halv mater. I dag satt det fullt av fugler og lukta etter maten som ble spist i går.

 

 

Og så skulle vi kjøre hjem med de mette magene våre. Det var da dramatikken spratt opp som troll av eske.

Slikt må vel til…

Jeg skulle hente bilen og plasserte mor på en benk med handlekorga. Lillesøster flaksa i rundt ett eller annet sted.

 

Men hvor var bilnøklene?

 

Tenkte at jeg måtte ha gått fra de på kaffeen og gikk dit. Ingen nøkler var funnet og betjeningen ga seg i kast med leting, uten at det ga resultat. Kunne jeg gått i fra den da jeg gikk fra bilen, husket at jeg la fra meg mobil og nøkler oppå taket da rullestolen skulle løftes ut.

Men nei…

Da var de om jeg hadde mista de på butikken…

 

Jeg kjente en kvalme, jeg hadde med meg ei på over 91 med stokk og ei som satt i rullestol.

Sjøl var jeg også rimelig brukt opp.

 

 

Gikk i spora jeg hadde gått tidligere, men ingen ting å se.

Da jeg nærmer meg kassa slår det ned i meg, for jeg betalte ved sjølbetjeninga, hendelsesforløpet.

Først tok jeg mor sine varer og så tok jeg posen med frø til slutt, da brukte jeg mobilen med å scanne Coop appen og betale gjennom den.

Øynene mine er lange da jeg nærmer meg kassa jeg brukte… og DER!

Både handlelappen som mor hadde skrevet og nøkkelen lå på kanten.

Det var virkelig en lettelse å finne nøkkelen <3.

 

 

Jeg gikk gjennom kaffeen og ga de beskjed om at jeg hadde funnet. Ved bilen fant jeg lillesøster, fikk henne og stolen inn i bilen. Kjøre til hovedinngangen og henta mor og varene, og så var det tut og kjør hjem. Så klart i rolig tempo.

Jeg holdt meg på veien, fikk satt av søsteren, fikk kjørt hjem mor, som ikke følte seg helt god da vi hun var i hus. Så i stedet for å kjøre rett hjem, satte jeg meg litt attmed henne, fikk henta vann og det bedra seg.

 

 

Nå er jeg hjemme og må straks ordne meg på morgendagen.

Må kjøre hjemmefra tidlig for dekkskift, håper bare det er såpass lyst at jeg ser dekka. De ligger i fjøset og er et strev å få inn og ut av bilen når vi er ved den tida dekka må byttes.

Jeg krysser fingrene for at de ikke er for slitte.

Og så har jeg legetime.

Nå får jeg høre om han har funnet ut om jeg er deprimert…for da tenker han nok det bare er å gi meg en tablett…simsalabim.

Jeg tenker at jeg vil begynne å jobbe, men samtidig er jeg fortsatt veldig sliten.

Men det blir slik det blir. Orker ikke tenke verken slik eller slik.

 

I kveld fikk jeg spørsmål om å dele et bilde fra ungdomstiden og jeg valgte et bilde fra starten av ungdomsskolen. Og med den 13 år gamle meg ønsker jeg god natt.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger blir en mer overrasket enn en takler. Sjøl om jeg på en måte fikk forvarsel.

 

 

 

 

 

Dagen sto opp til det lavbudsjettet jeg befinner meg i om dagen, på nesten alle områder.

Koker opp vannet og kryster en halv lime i vannet, setter meg ned mens jeg retter gårsdagen blogginnlegg. Fryktelig mange feil som har krøpet fram i løpet av natta.

 

 

Etter en tid får jeg rydda litt rundt meg, vaska både kopper og klær. Været er ubestemmelig, men mest fint. Henger ute en vask.

Jeg sjekker mailer, teams og skjønner jeg må foreta meg noe. Ja, jeg er sykemeldt, men…

Et bilde har for lav oppløsning og noen plakater til et foredrag må henges opp.

Jobbe uten å jobbe.

Foreslår at jeg kan ta en ferge om noen kan møte meg på kaia, nesten kurervirksomhet dette.

Men saken blir i alle fall løst, i morgen den dag. Da kommer både bildet til artikkelen og plakater til foredraget på riktig plass. Det er bra.

 

 

Snakker med flere av familiegjengen. Mellomste kommer utover i helga og yngste var sulten.

Har lovet mor å komme og hun blir glad. Staven hennes er kommet bort, men hun finner den til slutt sjøl. Vi spiser og snakker. 

Mor syns jeg skulle vært lengre da jeg reiser meg, da hadde jeg vært der i flere timer.

Utenfor er det mørke teppet dratt over himmelen med en halv måne på.

Jeg klemmer henne og sier vi møtes i alle fall på torsdag.

 

Setter meg så i bilen, triller ned bakkene med Ketil Bjørnstads 80-tallet ut av høytaleren.

Lite trafikk, stjerner på himmelen og langt der framme ser jeg et dyr løpe over veien, bare dette ene.

 

 

Skal jeg stoppe, tenker jeg, da jeg nærmer meg postkassene.

Enten kom det post i går eller så i dag.

Jeg stopper.

Kjenner en myk konvolutt nede i postkassen.

 

Neeeiii, tenker jeg…

Det kan ikke være jeg som var omtalt her.

Jeg kommeterte ikke da, nå vil jeg gjøre det.

Er nok en reaksjon på dette intetsigende innlegget.

 

Egentlig er jeg fryktelig dårlig til ta imot…

Føler meg forlegen.

 

Jeg legger konvolutten på bilsetet og kjører de siste meterne opp til huset.

 

Så åpner jeg…

Og JAAA, Bunny, jeg tror-.

Jeg tror på at steiner har en vibrasjon og kan gi energi.

Ametyst gir energi, står det…og mye annet jeg gjerne tar imot.

Samtidig blir jeg fryktelig flau, enn å bære og syte så mye over for lite energi at en medblogger gjør dette, vil hjelpe meg. Egentlig har jeg lyst til å gråte, for det er så fin en handling, det ligger veldig mye omtanke og nestekjærlighet i slikt.

 

TUSEN TAKK, Bunny.

 

Takk for din medfølelse og jeg skal prøve alt jeg kan å få dette til å påvirke meg.

Få energien til å vokse     <

 

Jeg skal finne et kjede å henge hjertet av ametyst i og bære på meg.

Hver dag.

Og natt.

 

Og jeg skal prøve å arbeide bort flauheten og ta imot gaven med et rent hjerte.

 

 

Jeg ringte ene datteren for å fortelle, og hun ble så glad og mente at jeg bare måtte glede meg over en så fin handling.

Og jeg gjør det.

Det er faktisk en trening i det å ta imot også.

 

Og jeg setter veldig pris på gaven, tankene dine og ordene.

Igjen, TUSEN TAKK, Bunny. 

 

 

♥♥♥

 

 

 

 

Av og til gjør man det enkleste, bare går rett fram.

 

 

 

Før kvelden kom og fredagskvelden fikk slippe til, bestemte jeg meg en tur ut. På ovnen sto det en suppe og putra. På to stekebrett sto det kanelboller å heva.

Da passa turen.

Ute hadde det begynt å mørkne.

Sola var gått ned i horisonten og fikk verden til å virke enda mørkere i motlyset.

Det var kaldt.

Glad for at jeg hadde dekt til hodet.

Vannet langs veien var frosset. Det så finere ut enn hva bildet viser.

Det var mye biltrafikk.

Svuitsjj, svuitsjj…

Men de kjørte fint utenom meg, så jeg syntes nok greit i refleksvesten min.

Mye rart en kan finne på, jeg begynte å fundere over brøytestikkene, om de er satt ned etter et fast mål. Begynte å regna skritta mellom, den første 60 skritt, neste 29 skritt… så da fikk jeg svar på det.

Ikke den mest spennende turen.

Da jeg hadde gått slik omtrentlig 15 minutter snudde jeg. Da ville det bli de berømmelige 30 minuttene som er anbefalt.

 

Veien lå foran meg, tilbake til en varm stue.

Litt tidligere, før jeg gikk ut, ville jeg tenne opp i ovnen. Oppdaga at jeg var tom  for fyrstikker. Fant en lighter som bare gnistra.

Men til slutt fikk jeg til en bitte liten flamme. Og med det ble det fyr i ovnen.

Det var godt å komme inn i huset igjen, da hadde jeg også gått framom klessnorene for der hadde vasken snurra seg rundt snorene. Fikk ta med vasken inn, den var blitt tørr i den kalde vinden.

Jeg komme meg inn i varmen, landa i stolen og kose meg med maten som var ferdig, det vil si, jeg måtte steke kanelbollene. Fikk med meg Dagsrevyen og tv-kvelden på NRK.  

 

I dag må jeg i butikken. Noe av det jeg skal kjøpe tenker jeg du gjetter…

Må kanskje skrive meg en liste, ene lyset hadde også gått på badet.

Dagen er ny med Nitimen i bakgrunnen.

Ingen ting jeg egentlig skal, men føler likevel at jeg «må». Så det blir nok en tur framom moren min, hun har forresten ikke middag heller i dag… det må jeg nok rette på.

 

Fin, fin lørdag til deg.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

En klar og kald dag er igang. Jeg våkna uten å vite hva klokka var og sto opp.

 

 

 

Den var ikke så mange, men det var nesten lyst. Jeg åpna mobilen, der lå det meldinger.

Hadde jeg sendt inn historien, spurtes det i den første. Jeg er blitt syk og kan ikke komme, sto det i neste. Det er i orden med 7. november, vi kan ha foredraget da, sto det på den siste.

 

Dagen var i gang.

Satte på vannkokeren, satte på en maskin med vask. Svarte på meldingene.

Det er alltid best å jobbe fra morgenen.

Jeg må foreta meg et par handlinger, jeg er sykemeldt en uke til.

Jeg må ordne med regninger og jeg må gå i gjennom to tekster.

Slik sett blir helga roligere uten besøket.

Først skulle vi på besøk, snakka om å ta med meg mor opp til Trondheim for å besøke søstera mi. Men med sommerdekk på har jeg ikke så lyst over fjellpartier.

Og så er det denne ‘helsikkes’ energitomheta.

 

La den fram for legen i går, den har aldri vært hovedtemaet, mer en bi-greie som ikke har fått fokus.

Sover du bra, spurte legen…greier du å konsentrere deg, hvordan er fritiden… og jeg skjønte hva han tenkte. Jeg sa som sant var at jeg er nok ikke deprimert, men jeg fikk et skjema til å fylle ut.

Tenker over dette, at mange leger er så lite flinke til å summere og se ting i sammenheng. Man kan liksom ikke ta en tablett for livets hendelser. Men tror en kan bli sliten av når livet byr opp til en for intens dans, der helsa til slutt svikter.

Jeg fylte ut skjemaet og var snill pike. Reiser tilbake for å samtale med legen neste uke, så får jeg høre på han, hva han mener.

Har jeg bare hatt en oppskrift på hva som virker best for slitenhet, for jeg vil ikke være det og har vært det alt for lenge.

Jeg er også så lei av ordet «sliten» at jeg vil helst vil kaste det langt bort.

 

 

På returen fra legen kjører jeg innom mor, hadde lovet det. Tenkte jeg kunne ta henne med meg ut, sola skein på det viset at en måtte aller helt komme seg ut.

Fikk vaska en bedrøvelig skuffe i kjøleskapet først og tømt oppvaskmaskina.

 

– Hva vil du helst, sa jeg.

 

Og svaret kom kontant.

Så først kjørte vi til sentrum og handla, fikk kjøpt med en kaffebrød og så gikk turen til broren.

Der ble vi lenge, det ble snakka, aller mest om det de liker best, slekt. De er glade i slekta si.

Og mor med høreapparat hørte. Morbroren min svingte seg rundt i stolen sin, ordna med kaffe og timene gikk.

Tror dette gjorde godt for dem begge.

 

Tilbake i mors hus fikk jeg varmet opp hennes middag, før jeg jeg kunne låse meg inne hos meg sjøl en halv time senere.

Da hadde mørket senket seg såpass at jeg orka ikke ta inn ved.

Fikk laget meg en helt merkelig middag da jeg kom inn; avocado, kokt egg, tomat, aioli, nudler med ett rundstykke til. Til dessert ble det rosiner og valnøtter.

Da jeg gikk til sengs var jeg veldig mett og i dag viste vekta helt feil retning.

 

Men nå må bloggen legges til sides.

Dagen kaller, ute ristes trærne slik at alle blada skal falle av.

 

 

Vi nærmer oss november, kan ikke være igjen blad på trærne da…

 

Vi står foran en helg, håper jeg i kveld kan krysse ut alt jeg har tenkt for dagen i dag.

I helga har jeg også planer om å skissere noen vedtekter og jobbe med organisasjonsarbeid, det er verken jobb eller privat.

Jeg har alt for mye å gjøre til å kunne bruke ordet jeg ikke vil bruke, men en ting er bra…denne helga får vi en ekstra time...her får jeg tilbakemelding om at det er ikke denne helga vi skal snu klokka, så her var jeg for tidlig ute, først neste helg den skal snu 😀

 

Hva skal du bruke den timen til? Derfor ble spørsmålet mitt her feil…så spør i stedet hva du skal bruke alle timene i helga til… (kanskje et vel omfattende spørsmål, syns det sies fra nettet, akkurat nå, “les bloggene da vel»). Tror jeg stopper å spørre, jeg, leser i stedet. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Her ble det en sen, sen dag. Og dagen har hatt slik fortløpende program.

 

 

 

 

Det har blitt natt for dagen har passert midnatt.

Talglysa er snart brent ferdig.

 

Som siste post på dagens program kom det opp om en hendelse om jobb, som forvirret meg. Jeg er som sagt sykemeldt, men tror det gikk bra og går etter planen. 

Ikke så enkelt å slippe taket når en egentlig ikke kan.

 

 

Jeg våkna til regn og det har regnet i hele dag. Elvene bruser og syder. I tillegg er floa megahøy. Jeg så det da jeg kjørte ut med bilen. 

 

Jeg holdt på å vaske trappa mellom etasjene da telefonen ringte. Jeg rakk den ikke, men de ringte opp igjen. Det var fra en elektriker, de kunne komme i dag, sa hun.

Det var etter el-kontrollen hos mor for en stund siden og jeg hadde lovet henne å være der når de kom.

Fikk avslutta trappevasken, løpt gjennom dusjen og satte meg i bilen.

Mor var glad for at jeg kom og elektrikeren var en spesielt hyggelig dame. Det ble skifta ut og plombert, så kunne dette hakes ut.

Jeg fikk satt høreapparatet på plass i mors ører, for det hadde visst falt ut av systemet til hjemmetjenesten, fikk ringt de. Hun opplevde det litt ubehagelig og få de inn med det samme, lyden ble for skarp. Det hadde blitt glemt å få satt de inn de siste to dagene. Det er så bra at hun vil bruke appatet, er derfor redd det skal komme skippel i dette.

Middagen kom mens jeg var  der, så la opp på tallerken og satt der mens hun spiste. Hun syns det er så trist å spise i ensomhet, i går hadde hun glemt å spise middag.

 

Så måtte jeg skynde meg tilbake, men innom butikken. Jeg var tom for lime, tenkte å lage blomkålsuppe og steike eplekake.

Hjemme var det å gå i gang med prosjekt mat.

En venninne fra grunnskolen skulle komme. Vi fant ikke ut sist vi møttes, men at det var gått mer tid enn vi skjønte, entes vi om.

Jeg har hatt en veldig fin kveld, praten gikk over mange tema. Alt fra skoledagene og karakterer til tanker. Det ble en veldig koselig kveld. 

 

 

I morgen må jeg komme meg opp i det som heter «rett tid». Det er søppeltømming, så dunken må ned til veien.

Derfor skal jeg sette punktum for flere bokstaver i denne omgang.  

 

♥