Da er jeg her. Hit og så langt. At jeg er kommet igjennom. Eller nesten kommet igjennom. Og snart…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å våkne og skjønne…

Skjønne at du igjen eier tida di, mens stresset enda sitter i hodet.

Lufta er kaldt, men sola skinner fra knallblå himmel.

Det var for tidlig første gang øynene spratt opp. Litt senere var jeg igang; legge sammen klær, sette på vask, ta koppvasken…hvordan ser framtida ut, egentlig.

Som sagt, stresset sitter i toppen.

Og jeg er slik at når jeg arbeider meg nok ned er det lite som er bra. Alt føles skeivt og galt. Hele livet mitt er et ‘miss’. Nå tror jeg ikke at jeg er aleine om å ha det slik. Det er bare et tegn at en har tatt seg for mye ut. Og det går over.

Det har allerede gått over ganske bra nå, det hjelper å jobbe det av seg. Gjøre-, rett og slett.

Jeg skal jobbe som i jobb, minst mulig de neste to dagene. For å avspasere alt for mye overtid. Neste uke er det en friuke igjen, ferie, og det tror jeg er bra.

Og så er det to dager og fire dager igjen…

I arbeidslivet.

Vilt!

Snart ferdig.

Tenk, være ferdig med det rennet jeg har gitt meg. Ta det bort. Levere fra meg nøkkel.

Ikke for det, det er bare å måkke på den tida som står igjen. 

I går var det formidling i nydelig vær med glade barn.

På slutten av forrige uke fikk jeg rapporten om den private forbruket mitt på skjerm, gjennomsnittet pr. dag. Det var nede i 47 minutt om dagen. Det var absolutt til å leve etter og noe og fortsatt strekke seg etter. 

Om noen timer skal jeg hente mor, vi skal la våre undersotter få det de fortjener, en behandling. Det blir godt.

Og denne sola, meldingene for helga, er bare så herlige og gode og alt slikt.

Stresset skal helt ut av kroppen. Og egentlig har jeg lovet meg aldri mer, aldri mer et så hysterisk løp. Jeg skal slippe det, jeg skal få ha mer ballanse i kropp og sinn. Jeg skal slippe å våkne med hjertebank.

Jeg skal forberede meg på mitt nye liv.

Tror jeg bare vil si at det fortjene jeg. 

♥