Mandagen er et faktum. Grå og våt. Og jeg måtte bare ha en utmelding.
Kjente det da jeg sto opp, energien strømma ikke direkte sprudlende gjennom meg. Helt greit, slik akkurat greit nok at det var slik.
Jeg var på plass til mandagsmøtet. Etterpå var det mer tungt, litt motvilje rett og slett.
Fant ut at det lureste var bare å pause.
Så her ligger jeg i sofaen og pauser det beste jeg kan.
Slik var det i går.
Helga var fin, den. Eldstemann kom og hadde mye å medele, for han hadde samla opp viten han følte han ikke hadde hatt noen å diskutere med. Og ennå holdt han nok mye inne. Det kan være krevende å «grave» i de mørkeste hjørnene av verden vi er en del av.
Han sov lenge og fra rommet hans hørte jeg prat, rop og sannsynlig urolige drømmer. Jeg sa at jeg troddet kanskje det var tungt for underbevisstheta hans, sjøl om han følte han takla det han kom over.
Men bra han snakker.
Jeg har vært mye redd for han gjennom åra, for noen av oss har mer uro, er mer utforskende.
Og han har sagt ved flere anledninger at hadde det ikke vært for meg, kunne redslene mine blitt sanne. Det er en nesten for stor «byrde» å ta innover seg, om en har hatt den type påvirkning.
Jeg har fått tilbakemelding om min egen familie og oppvekst, fra utenforstående, at vi; søskenbarna mine, jeg, onkler og tankter, var så rolige, ikke utagerende, bare tilpassa det vi voks opp i og hadde ansvar for, så det ut som. Nesten blodfattig, kunne det tolkes. Ingen så opprøret i ens indre, så klart.
Så jeg var vant til at folk oppførte seg, ikke hadde jeg brødre, så jeg fikk nok sjokk da jeg fikke en sønn som skulle prøve ut alt han ikke skulle prøve ut.
Men til tross for dette, vi er også like, på et merkelig vis. Og vi har åpning for hverandre og liker å kommunisere.
Så vi snakker for oftest godt sammen.
Det ble liten tid til det vi skulle rekke. Han skulle lage render for potet og jordskokk.
Det ble en.
Jeg rydda i gammel kvist og kjente meg glad. Det var i fjor det ble tatt ned av kjæresten til mellomste. Og jeg hadde ikke kapasitet i fjor til å gjøre mer med det da.
Kjørte alt ned til bålpanna, samtidig tenkte vi å grille pølser.
Men tida gikk alt for fort. Det blåste også. Så bål fikk være bål. Vi spiste middag inne og måtte løpe ned til veien da bussen kom.
Disse to dagene var altså både fine og intense og bittelite grann nyttig.
Det er noko av det viktigste å kunne dele tid sammen, ikke alltid man har sammenfallende syn, men det må det være rom for. Ærlighet er det viktigste. Det og respekt + kjærlighet, blir en bra miks.
Hva syns du er viktigste, om det er overfor deg sjøl eller andre?
♥
Respekt og kjærlighet absolutt et godt grunnlag ja. Må ikke være enige i alt. Og besøk, fine besøk er viktige enn nyttige, så hvis man får det litt i tillegg så er det jo supert 🙂
Veldig supert, for fine besøk er gull. Og en behøver absolutt ikke være enig, men åpne for hverandre 🙂
Ja en bra miks det. Og så godt at han kan snakke om det han har i tankene, for å brenne inne med alt som er vanskelig , da kan det være fare på ferde. Min yngste sønn var den av mine fire som var utforskende for alt han ikke skulle ha utforsket… Han er en veldig åpen person som kan snakke om alt til flere og diskutere det meste. Jeg tenker det var det som reddet han… I dag går det jo bra og tenker han er en god lærer på skolen for de som snart er tenåringer nå. Fint du deler forresten
Veldig enig, ikke bra å brenne inn med -. Da kjenner du til dette, er tøft mens det står på. Åpenhet er nok viktig, det tror jeg også på og når de lander har de gjerne mer erfaringer enn de fleste, så at han har godt grunnlag for å være en god lærer, tror jeg. Og takk, tror også på åpenhet for min egen del <3