Noen ganger tar jeg meg tid, men det er ikke ofte. Jeg stoppa bilen og gikk ut.

Det blåste friskt og jeg var glad for dunjakken jeg hadde tatt på meg.

Jeg var på tur hjem og det var oppholds, så da jeg skulle passere kirka jeg sokner til, ble det en stopp. Her lå far sine og han hadde hatt ansvaret for flere graver; Moren og faren sin, søsken og så videre. Jeg tenkte jeg skulle finne fem av dem, i senere år har det ikke vært stella på gravene.

Jeg har tenkt jeg skulle innom, men det hadde bare blitt med tanken.

Gravene ligger spredt over kirkegården, har vært med foreldra mine noen ganger og visste omtrentlig hvor de forskjellige skulle ligge.

Først begynner jeg å lete etter gammeltante sin grav, hun døde måneden før hun fylte 105 år. Jeg måtte traske fram og tilbake mellom steinene en god stund før jeg fant graven.

Med bildet vil det bli enklere å finne tilbake.

Den neste grava var søster til far og mannen.

Hun ble lagt inn på sykehuset der jeg bodde da. Det var den første uka jeg var aleine med barna etter at faren og jeg hadde skilt lag. Så det å turnere sjukehusbesøk og aktivitetene til tre barn føltes mye. Jeg var der nesten hver dag og de skulle varsku om faster mi ble dårlige. Det gjorde de ikke, hun døde alene. Sjukehuset beklagde, men det forandra likevel ingen ting.

Ved denne graven hadde barna og jeg en merkelig opplevelse. Vi var innom etter det hadde blitt mørkt, mange år senere. Det var mange lyskastere på kirkegården så det så vi ikke mørkt på. Vi leita, men fant ikke graven. Eldstemann var til slutt såpass lei at han i et innfall ropa ut:

– Gud, gi oss et tegn.

Presis i samme stund slår en utent lykt seg på. Den lyser rett på graven til faster og onkel!

Så var det broren til far, hans grav var nesten uleselig.

Han levde alene i hele sitt liv. Han bør også får noen blomster på graven sin.

Så var det farmor og farfar.

Farmor døde veldig tidlig, en stor sorg far bar hele livet det å miste moren sin så tidlig. Siste gang han så henne var han 8 år.

Til slutt var det farfar sin grav, den lå på et område som så glemt ut.

Tenker på at egentlig burde farfar og farmor hatt felles gravstein. Han var født 13 år før henne og levde 13 år etter.

Da jeg var nyfødt hadde mor kommet ned fra loftet og over barnvogna jeg lå i hadde det stått en dame å kikka ned på meg. Damen forsvant i intet og da mor fortalte dette, sa moren hennes at det var sikkert farmoren min som var og hilste på.

Spekulerte både hva kostnadene ville bli om farmors navn ble gravd inn i farfars stein og om det var plass på steinen.

Jeg fant i alle fall alle gravene og gikk i vinden tilbake til bilen. Da jeg er framme oppdager jeg at bilnøklene er borte. Ene søsteren min ringer akkurat da, så sier som sant er at jeg er på kirkegården og vet ikke om jeg kommer meg bort. En småbisar spøk.

Det var bare å ta turen igjen. Vurderte om jeg skulle leite fra siste graven, den til farfar og ta turen andre veien. Men tok samme runden om igjen.

Det måtte da gå å finne nøkkelen.

Jeg gikk hele runden, og der ved farfars grav lå bilnøkkelen.

En tanke fløy gjennom hodet, var det farfars måte å bifale tanken om at farmor skulle vært risset inn i hans gravstein…

For det er mange tanker som kan komme på en kirkegård. Men jeg skulle ikke være igjen der denne gangen, jeg kunne sette meg inn i bilen for å kjøre hjem. Men skal prøve å komme meg tilbake snart for å stelle gravene. Fem graver bør få noen blomster.

♥