Om å se ut og se inn, det tenkte jeg på. For øynene var mitt vindu… er mitt vindu. 

 

 

 

 

 

Det er igjen Frodith som oppfordrer for 14. gang i år, den 14. januar.

 

 

Jeg tenkte slik, at øynene mine var mitt vindu til å se ut og verden kunne se inn.

 

 

Og jeg hadde alt for stor øyne, syntes jeg.

En kunne se for godt inn gjennom mine «vinduer”.

Rett inn.

Jeg ønsket meg smale øyner, slik at ingen kunne se inn på meg.

Se inn i meg.

Slik tenkte jeg en gang.

Jeg følte meg naken. Hadde behov for beskyttelse i ukjente situasjoner.

Ville ikke ha innsyn.

Innsyn inn i meg.

Gjennom øynene.

Jeg var nok ikke den eneste ungdommen som følte behov for å beskytte seg.

 

 

I dag er det jeg som ser.

Jeg ser på verden.

På ett vis kan jeg se og mange ganger føle jeg forstår.

Øyner sier så mye.

Har så mange uttrykk.

Øyner er kanskje noe av det jeg har tegnet mest.

Jeg blir aldri lei av å se på øyner.

Og jeg er veldig glad for å kunne se.

Jeg tåler også at andre ser på meg.

 

 

 

♥