Dette er en slags utblåsning. Disse dagene…i kveld sitter jeg her med en slags mestringsfølelse, tross alt.

 

 

 

Jo, sa en av legene jeg snakka med i dag, når synet er såpass forskjellig vil det bli slitsomt.

 

Jeg har leita etter uttaleser om dette på nett uten å finne noe om det.

Men en kan ta på seg  briller med helt forskjellige glass, som i tillegg lager blur gjennom det ene glasset… Og så gå slik dag etter dag, samtidig som en prøver å virke som normalt. Det går så klart ikke.

 

 

I dag våkna jeg til stikk i problemøyet.

Jeg kjørte på med dråper, uten at det hjalp nevneverdig.

 

Etter møter og lunsj, ringte jeg til St. Olav.

Redd for at betennelsen var tilbake.

Møter en hyggelig sykepleier som jeg forklarer situasjonen.

Etter hun har snakka med lege, forteller hun at i og med jeg bor i et anna fylke og det var masse å gjøre der, måtte jeg ta kontakt med sykehuset i mitt fylke. Hun hadde argumentert, uten å nå fram, sa hun.

Da jeg spurte om jeg kunne vente å se om det gikk over, bare pøse på med dråpene mot infeksjon som jeg tar, ville hun ikke anbefale det.

 

En skal ikke leike med synet, og så klart vil jeg ha best mulig syn på begge øynene.

Men oppgitt var jeg.  

 

Så jeg ringer øyeavdelinga i Molde.

Men de kunne ikke ta mot meg, for de hadde ikke papir på meg i og med operasjonene ble utført i Trondheim.

Så jeg måtte ringen øyelegen min, han har 1,5 times ringetid på morgene…eller fastlegen min. Hun er i permisjon.

Men legesenteret hadde fått en vikarlege nettopp.

 

Så etter å klaska hendene foran ansiktet og sluppet ut noen tårer, ringer jeg dit.

 

Jeg får time med en gang og kjører avgårde, tar med meg mobil og litt til, men mobillader og matpakke får ligge igjen.  

Gutten som møter meg kan ikke være mange åra, men da jeg ser han i øynene legger jeg bort aldersdiskrimineringa.

 

Han lyser meg inn i øyet, hører på hva jeg har å si og har i tillegg lest seg opp litt. Og han forstår min frustrasjon over at jeg ikke får komme til sykehuset som opererte meg.

Mens jeg venter på at han tar telefonen til St. Olav, utnytter jeg situasjonen og får tatt blodprøvene jeg skulle vei å ta i morgen.

 

Da han kommer for å kalle meg inn igjen, ler jeg og sier at jeg må så klar ta blodprøve når jeg først er her.

Om han forsto at jeg spøkte, vet jeg ikke, men jeg slipper i alle fall dit i morgen.

 

Han kan fortelle at St. Olav hadde sagt at jeg ikke var deres ansvar.

Jeg bor fem minutter fra fylkesgrensa og er ikke deres ansvar, til tross for at det var de som utførte operasjonen som gikk feil.

Men han hadde også snakka med Molde og når det gikk gjennom lege, kunne jeg komme dit.

 

 

Nå var jeg allerede på vei, i og med legekontoret jeg går til ligger i den retninga.

Så mellom en og en halv time og to timer senere står jeg foran en parkerinsautomat utenfor sykehuset der, som jeg ikke får til.

Da det er 15 minutter igjen før en kan parkere gratis, etter og ha prøvd bankkort, lasta opp en parkeringsapp og ringt, får jeg det til med bankkortet til slutt.

 

Begge sykehusa hadde opplyst meg om at de hadde det travelt, men jeg kom rett inn. Øyelegen er ung og søt og trivelig.

Hun henter også inn en annen øyelege og de er begge enige.

Og jeg slapp ut igjen før det var mørkt, er for tida lite glad i mørkekjøring.

Ingen betennelse denne gangen, men øyet mitt var fryktelig tørt.

Jeg har denne sekundere sjøgrenen, som jeg har fått fordi jeg har reumatisme eller tar medisin, eller noe i den dur….

 

Synet mitt var akkurat så bra at jeg kan kjøre bil.

 

 

 

Gjennom den lange tunnelen under fjorden hadde jeg større problem på tur dit enn tilbake.

Nå har jeg dryppa massivt med tåreveske inn i øyet.

 

Og omtrentlig tre timer senere er jeg hjemme i mitt eget hus.

Og jeg er glad for at jeg kom meg hjem, at jeg greidde å kjøre uten noe skjedde og at det ingen betennelse var.

 

Så dette gir mestringsfølelse.

Jeg er sliten etter dagen, men ikke så flat.

Nå skal jeg snart sove.

 

Jeg kom meg innom på jobb på returen. Koden virka ikke på døra, så jeg måtte bruke bakdøra. Den sto ulåst. Så det var bra jeg kom den veien og fikk låst.

 

Nå står mobilladeren i mobilen, den lada akkurat ikke ut.

 

At ikke tv’n tar opp signal da jeg skulle se på tv i helga, bryr jeg meg ikke om.

Bagatell.

Tror jeg sier opp hele abonnementet, support ville sende en reparatør til tusenlappen…mulig jeg ringer for å se om de har noen med bedre kunnskap først, alle ledninger er i hvert fall på plass.

 

Jeg er hjemme, etter ny fart på min humpete livsvei.

Og så må jeg på jobb i morgen, for jeg rakk langt fra det jeg skulle rekke.

 

Denne dagen føler jeg har brukt meg godt.

 

 

♥