Som en bustnellik møter jeg speilbildet mitt. Håret har hatt gode vekstforhold i sommer.

 

 

 

 

Er det alt regnet, kan en spekulere på.

Hjelper regnet på hår?

 

Jeg pikker inn en melding på messanger.

Får svar og får time.

Det er på tide og få ryddet opp.

 

Rydde i utvokst hår.

 

 

En solskinnsdag parkerer jeg utenfor salongen.

Havner rett i stolen.

 

 

 

Denne gangen ga jeg fritt spillerom,

– gjør helt hva du vil sa jeg til frisøren.

 

Men så mye sprell ble ikke ristet ut av ermet.

 

 

Sitte å se på seg sjøl i speilet syns jeg er fryktelig plagsomt.

-Skrukkene, dobbelthaka og ansiktsfargen.

Alt oppleves som anstrengende.

Jeg blir liksom verre og verre, rødere og rødere.

 

I tillegg er samtalen så full av slikt jeg syns er nokså slitsomt.

Om all normaliteten, om sykdom, om sommeren som er gått, slik og sånn -.

 

Jeg formulerer ord, men kjenner det begynner å bli vanskelig å finne ord til de orda jeg trenger.

 

 

Jeg er ikke i frisørsalongmodus.

Noen dager er slik.

Man er ikke i noen annen modus enn å være sammen med seg sjøl.

I stillhet.

 

 

Så skal håret skylles.

En kommer seg opp av frisørstolen, mens kroppen roper “au“, samtidig som en less prøver å være hoppende sprek.

 

 

Så er seansen over og jeg ser nok bedre ut enn før jeg starta, får vi håpe.

 

 

Takker og betaler og kommer meg ut.

Ut i bilen som står der trofast og venter.

Setter meg så inn, føler meg mer og mer normal, slipper å se på skrukker og dobbelthake.

Tror ansiktsfargen har blitt slik jeg tror den er, igjen også.

Nå er det noen måneder til neste gang.

 

 

La oss håpe jeg er tynn som en strek, hvit i huden som Snøhvit, ung og hoppende sprek med ord om alt som er normalt, med en liten touch av spenning, som renner ut i glatte ord, i en akkurat passe rosa farge med litt innslag av oransje.

Og at jeg ser rett inn i speilbildet på en skjønnhet.

 

 

Ha, ha…for en morsom fantasi.

 

 

 

♥