I en samtale her om dagen kom noe opp til overflaten. Det satte meg ut. Det å bli satt ut, bli rista litt i, er ikke så dumt.

 

 

 

For jeg liker meg sjøl ganske godt, jeg gjør det.

Aksepterer meg for den jeg er.

Og jeg aksepterer at andre er dem de er, mener jeg-.

Sjøl om jeg nok kan tenke andre tanker, av og til, inni meg.

Tanker tenker en vel i hovedsak inne i seg, for jeg innbiller meg at tankene sitter i hjernen, sitter i hodet…

 

Men det var ikke tankene jeg skulle skrive om…eller på en måte er det vel det også.

En kan også spørre seg om hvor stor plass tanker skal ta…kan ta-.

 

Men tilbake til starten, jeg mener at jeg syns jeg er ganske ok.

Greit menneske å bo i.

Opplever at de fleste også syns jeg er helt grei.

Kanskje for grei…

Jeg biter ikke hodet av noen, de som biter hodet av andre oppfatter meg nok litt vassen.

Nå har jeg ikke noe ønske om å bite hodet av andre.

I alle fall ikke i utganspunktet.

 

Men så var det den der «snille piken» da. En ordsammensetning jeg ikke kan fordra.

For jeg er ikke det.

Overhodet ikke.

Men så begynne jeg å skjønne…slik jeg lever nå…holder på-.

 

Jo, jeg er nok gått grundig i den fella.

Slik som jeg lever.

Slik som jeg gjør.

 

Samtalen jeg referer til i ingressen fortalte meg plutselig mer, om hvordan jeg så på meg sjøl.

 

Egentlig.

 

Her inne har jeg innlegg på innlegg der jeg forteller om gjøremål og slitenhet. Slitenhet av en slik karakter at jeg ikke orker noe.

Nesten ikke noe.

 

 

Så hører jeg meg si, at jeg tror egentlig ikke på min egen slitenhet…

 

 

Samtalen gikk ut på å være snill mot seg sjøl, ikke mistro seg.

Det som skjer da jeg sier dette om at jeg ikke tror på min egen slitenhet, egentlig en uttalesen som kom fra et dypere dyp, er;

Stemmen min blir skikkelig grøtete.

Tårene kommer.

Og jeg skjønner at jeg har trykte på et følelsesmessig punkt.

Skjønte at jeg kanskje må til å ta meg sjøl mer seriøst.

 

Finne ut.

 

Samtalen går videre, over til et anna tema, om jeg kan hente noen.

Og jeg har ikke lyst.

Jeg har virkelig ikke lyst, følelsene mine har ikke lyst.

Blir nesten kvalm.

Men så er det noe med å være det gode mennesket, om ikke å holde noen utenfor.

«Alle skal bli med»!  

Tror jeg har hatt denne holdninga fra jeg var lita.

Følte ubehag om noen skulle holdes utenfor, jeg ønsket åpne linjer, ikke slik kokkelimonke.

Men jeg følte jeg ikke makta, at det ville kreve enda mer av meg, om jeg skulle hente dette mennesket.

 

Og det neste jeg legger merke til, jeg vil ha aksept for dette valget.

Når jeg føler jeg ikke får det, prøver jeg å tilpasse meg.

Eller kanskje jeg dropper avtalen om å møtes. For å unngå at jeg burde sikkert hente…

 

Interresante observasjoner av meg sjøl.

Jeg vil ha aksept, jeg vil bli lika, jeg vil bli forstått.

 

 

Nå tror jeg ikke at jeg er den eneste som bedriver indre og ytre kommunikasjon på dette viset, tror vi kan være mange. Det er derfor jeg lager dette innlegget.

Også for meg sjøl, at om jeg glemmer dette kan jeg finne igjen innlegget.

For tror det var en viktig samtale for meg, at det satte et par viktige ting på kartet.

 

 

 

Livet og tankene er virkelig spennende saker, om de ikke blir for tyngende da.

De må ha noe letthet i seg.

 

Så nå tror jeg at jeg skal hoppe opp, følg opp og sette stopp.

Dagen blåses nesten bort, og den blir skikkelig vaska.

 

 

 

♥