Om søtt og salt og det å grue seg

 

 

 

En søndag med fantastisk vær. Sola varmet og kroppen hadde bare lyst til å ta imot. 

 

 

 

Det var bare det at planene var ikke i kompaniskap med lysten. Så jeg fulgte plana.

Satser på at det ikke var den siste soldagen i år.

Bare bortimot den første.

 

 

Da frokosten, en økt inne på bloggen og en dusj var ferdig, pakka jeg en korg.

For jeg snakka om denne dagen i går. Gårsdagens fangst i dypsnøen.

 

Her er det nærkontakt med riset.

 

 

Bjørkariset fikk plass på stuebordet.

Der skal det få stå til knoppene brister.

 

 

I korga la jeg boller, krem, bringebær og melis. Sammen med fotoapparatet og mac’en. Skulle vise en liten reportasje til mor der yngstejenta var blitt intervjua om ett av tilbuda i Trondheim i vinterferien. 

 

 

Lillesøster mi dukka også opp til den lille bollefesta. Mor hadde tatt fram en marsipankake fra fryseren, men for meg holdt det med bollene. Så kaka var nesten bare ute til luftings.

 

 

I dag måtte jeg komme meg hjem innen rimelighetens tid.

Kjørte gjennom natur i mykt vårdis. Vurderte å stoppe å ta bilder, for det var så mange fine motiver.

Men venta til jeg sto utenfor min egen dør.

 

 

Enda var det lyst og klokka var nesten 18.00.

Jeg lagde meg en enkel middag.

 

 

Når jeg har posta dette må jeg avslutte dagen.

I morgen har jeg bort i mot en umulig dag.

Må opp tidlig og håper jeg greier timeplana jeg har lagt.

Det vil nok være kveld før jeg er hjemme hos meg sjøl igjen.

 

Prøver å skyve bort det å grue seg til dagen.

For oftest går det meste bedre enn en tror.

 

 

 

 

 

 

14 kommentarer

Siste innlegg