Når det ikke legger seg helt til og du må jobba på. Er det da en skal sette seg rolig ned med hendene i fanget?

 

 

 

 

 

For en tid tilbake skrev jeg om ny mobil.

Mobilen og jeg er riktig gode venner, vi.

Den ser stort på verden og jeg ser bedre på den. Jeg behandler den veldig fint, tenker meg om før jeg legge den ned. Redd for å miste den i golvet. Riktig nok har den et omslag som skal tåle det og det gjør det.

Har testa det to ganger, sist under en samtale.

For av og til spretter den bare ut av hånden. 

 

Jeg må lade mye skjeldnere, i tillegg har jeg en lader som gjør jobben fort. Derfor tenker jeg ikke så mye på dette med lading. Nesten slik at jeg ikke tar med meg lader.

Gjør det da. Gjorde det i går. Lå i sekken med data´n. 

I dag lada mobilen ut.

For første gang i vårt liv.

Husker på at jeg ikke tok ledninga ut og at den ligger i sekken nede.

I kjelleren.

På kontoret.

 

Etter og ha satt på vann og ordna med de vanlige morgenprosedyrene, løper jeg ned for å hente laderen opp. Kobler den på oppe igjen.

Det er så stille i huset.

Da plinget kommer på, kommer jeg på det… pinkoden er så klart ny.

Og jeg har så lyst til å sette på radioen -.

 

 

Hva radio har med telefon å gjøre?

Alt!

Jeg setter radioen på gjennom telefonen, så hjelper den «blå tanna» og får lyden over i høytaleren. Veldig enkelt og lyden er super.

 

 

Jeg mener jeg la kortet med koden i eska mobilen lå i, men hvor la jeg den…

Den hadde ikke fått en fast plass. Finner den likevel nokså fort, den ligger på en kommode. Det er bare at der lå arket kortet med kodene var festet på.

Husker jeg satte sim-kortet inn da jeg var på kontoret.

Løper ned igjen.

Mens jeg løfter på ark tenker jeg at det er nok på tide med en rydding. Prøver å bruke papir mindre, skriver notater rett in på datan, likevel…

Nok papir.

Finner ikke kortet med pinkoden.

 

Opp igjen, leiter gjennom der jeg allerede har leita. Ser ned i en skuffe jeg legger alt slik som nøkler, kortholder osv. Men vet det er ingen grunn til at jeg har lagt kortet dit.

Det stemmer det.

Tilbake til eska, tar opp arket der korte satt fast… da ser jeg det… koden står på arket.

 

Glad løfter jeg telefonen og taster inn første kode. Oftest slår jeg ikke koden for det er ansiktsgjenkjenning.

Har slutta å tenke på hvordan jeg ser ut når jeg retter telefonen opp mot meg og lar den finne ut at jeg er meg.

Det er da jeg oppdager at pin-nummeret ikke blir etterspurt, jeg suser rett inn i full kontakt med alt jeg vil.

Litt overrasket tenker jeg dette må være feil, men får satt på radioen.

Nitimen durer ut gjennom høytaleren. Programlederen beklager at det er lenge siden han har vart på radioen, så han brukte stemmen for kraftig. Jeg tilgir han.

 

Og det er da jeg oppdager det, på kjøkkenbenken står et par glass og en kopp på et brett, båret opp fra kontoret sist jeg var nede for å jobbe. Der på høykant mellom kopper og glass, står kortet og ler.

 

Nå etterpå skjønner jeg at med ansiktsgjenkjenning behøver jeg nok ikke å huske disse talla. For det er  veldig stor sannsynlighet at det bare er jeg som ser slik ut…

Teknikk ass…

 

 

Og dette er et godt eksempel på å løpe i ring uten å komme seg videre.

Sannsynlig skulle jeg brukt den siste tanken jeg hadde her i starten, satt meg rolig ned.

For aktiviteten denne lørdagsmorgenen peker bare litt nese av meg og ler. Og jeg får bare prøve å lære at jeg egentlig ikke behøver å kave så der…

Alltid. 

 

Nå skal jeg gå rolig videre inn i helga.

Om noen timer tar jeg med meg skreien, rogna og leveren innover der vi tre damene, mor, lillesøster og jeg, skal ha dette måltidet vi må ha minst en gang når året er slik rimelig nytt.

 

Men først skal jeg puste dypt inn, nyte lørdagen og sette meg i lotusstilling.

På Nitimen snakker de nesten om det, om hvile og stoppe å si at en er sliten…

 

 

 

♥