Den første av fire lørdager er på tur til å bli oppbrukt. En rar lørdag, og ikke minst en rar natt til lørdag. Jeg gikk å la meg uvitende om det som kom til å skje litt lengre framme. Slik er det. En veit ikke hva som skjer, i hvert fall om en ikke har slumpet til å bli synsk.
Jeg våkna av at telefonen ringte og klokka var to på natta. Det var lillesøster i leiligheta under.
“Det drypper fra taket”, sa hun. Jeg hadde en tanke i hodet, og det var at hun skulle slutte å si slike dumme ting midt på natta. Jeg opplevde det som meget upassende.
I dag er jeg mett etter en feit dag. Sitter her og føler magen rager opp, opp og opp til den høyeste topp og hvert fall nesten opp i taket. Jeg har prestert å spist middag to ganger. Slikt er egentlig litt dumt, men…..
Det er mandag, ikke bare, bare det. Når jeg i tillegg har hatt en utmeldt tilstand over noen dager, var denne dagen egentlig ikke til å berge. Det var en blåmandag av verste sort.
Jeg kom hjem og tenkte at slik gikk det bare ikke å ha det. Jeg var egentlig så oppbrukt og umotivert at det bare var å komme seg ut. Sjokkbehandling måtte til. Og når det var så ille kunne jeg like gjerne bare kjøre på. Skifta til ull og turklær, ja buksa lå liksom bare klar for å ta på seg på badet. Da jeg kom ut hadde vinden økt. Det var kaldt. Skikkelig iskaldt.
Der i den kalde vinden bestemte jeg meg, ingen tur langs veien, men heller ikke over Sandgolvet i dag. Enn om jeg prøver å finne veien opp til Krokskalet, tenker jeg, mens boffen piper frenetisk over turutsiktene. Når jeg har en så dårlig dag som i dag kan jeg like godt legge ut på lang tur, ille er det uansett.
Vi blåste oppover jordene og tok peiling i retning av kløfta der oppe.
Et menneske som gjør akkurat det som skal gjøres, først og fremst for seg sjøl, men også for andre, for samfunnet og ikke minst, samfunnets økonomi. Som ikke tenker noe annet enn det som skal tenkes. Som er et praktisk menneske som fungere slik som forventet.
