Det må

Ikkje noko er gale forutan at det er bra for noko, er det sakt. Håper det stemmer. 

 

Eg har ikkje følgt med godt nok i timen. Eller, mykje går liksom rett vest, av slikt eg skal vite. Men som alt skreve om, eg slit med konsentrasjon og da går det utover mykje. Fordi eg har vore så lenge i situasjonen og gode greier, som eigentleg ikkje er nokon god greie, så skjer ei forandring når ein har vore i situasjonen i eitt år.

Når ein har vore heilt eller delvist ut frå arbeidslivet, går ein over på AAP. Det er ei forkorting for arbeidsavklaringspengar. Ein hamnar inn under NAV sine vingar og/eller kanskje også forbundet ein er organisert i. I praksis betyr det at det ein for utbetalt reduserast ein god del.

Eg er der i dag, bokstaveleg tala. Hadde ei formeining om at det ville slå ut først på neste løn, i desember. Men nei da, da eg sjekka nokså seint i går kveld fekk eg  problem med søvnen. Det hadde allereie tredd i kraft. Den var mest fysisk vond denne oppdaginga. Men så klart, når eg tenkjer etter, så er det slik.

Akkurat no er eg litt i ingenmannsland, fordi eg ikkje veit kor mykje eg vil ha å leva av. Vedtaket er ikkje på plass enno, ringte for å purre i går. Det er nokså ekkelt ikkje å vite. For liksom å gjere dette enno “betre” har eg auka utgifter; bil, tenner og ikkje minst ei greie eg ikkje veit resultatet av. Eg har tenkt på tiltak for å redusere utgifter, for eg må berre greie dette.

Dette er ingen artig situasjon å hamna i, men eg må konsentrere meg om det eg skal.

Bli betre!

Så bekymringane kan eg ikkje bruke for lang tid på, eg må finne løysningar. Heile tida er det løysningane ein må leita etter.

 

Det som er ille er at det er så mange av oss. Så mange som ramler ut av arbeidslivet heilt eller delvist fordi vi stoppar å virke som vi skal. Eg såg ein diskusjon her om dagen på tv om temaet, og eg vart nok nokså provosert. Det var så overflatisk, og til for diskusjonens skyld. Slik diskusjonsprogram oftast er, til underholdning.


Nei, og ja, eg må berre finne løysningane for meg og mitt. I natt drøymte eg at eg selde alt og skulle flytte saman med x’n med barna, men så ville han ikkje likevel, flytinga var økonomisk basert. Så i drøymen var eg fortvila over korleis eg skulle greie det, men eg tenkte også der, at det måtte gå!

Det skal det.


2 kommentarer
    1. til syvende og sist så går det meste,men jeg skjønner jo godt din frustrasjon.Jeg har vært der jeg også,men har nå vært ufør i 3 år ,det har gått greit det,så nå koser jeg meg hjemme :)) blir utbetalingene for knappe så er det vel mulig å søke om hjelp til bo utgiftene,det kunne man før iallefall

    2. fruensvilje: Ja, det meste går, heldigvis :). Må bare finne løsningene, slik at jeg kan konsentrere meg om å komme meg ovenpå. Jeg ser du koser deg i hverdagen din, det er derfor det er så fint å besøke bloggen din :).

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg