Vintervegane

 

Vala ligg alltid framom. Det å ikkje vela er også eit val. Nokre val har for høg pris. Alt for høg pris. Dei vert for store…….

 


Ytterdøra var ikkje låst, men elles var det berre ljoset i gongen som sto på. Huset sov og ho kjende at ho var trøyt. Turen heim var krevjande. Det hadde vore holke mest heile vegen. Da ho skulle køyra inn porten ville ikkje bilen lystra, den sklei forbi sjølv om ho svinga.

Både turen dit og attende hadde vore ei utfordring, men no var ho endeleg heime. Klokka hadde passert midnatt med ein halv time. Ho hadde sagt at ho sikkert var heime i ti tida. Det var møte i bygdekvinnelaget og møtet var i ei lita fjellbygd med bratte og krunglete vegar. Ho pust letta ut over å kunne låse døra attom seg, og at turen hadde gått bra.

 

Ho fekk ordna seg og kome seg i seng. I senga låg ektemannen og prusta og sov. Ho la seg attom ryggen. Han hadde godt sovehjarta og hadde vist ikkje noko bekymring for henne som var ute. Ikkje hadde han ringt for å sjekke korleis det gjekk med henne på glatta før han la seg. Og ikkje tok holka frå han nattesøvnen.

Ho kjende på det gamle sinnet. Kunne han bry seg så lite om mor til barna sine?

Ho huska da ho gjekk gravid med førstemann og det var vinter, holke da også. Han hadde ikkje brydd seg om å strø oppkjørselen, fordi han hadde ingen problem med å gå stykket. Ho hadde eit bekken som vart så vanskeleg, derfor torde ho ikkje utfordra skjebnen med isete vegar.

Like før ho sovna kom ein av dei vondaste episodane opp, ho var gravid da også, med sistemann. Det var vinter og slaps. Ho skulle møte nokre vener og var seint ute. I ein oppoverbakke med to felt mista ho kontrollen. Bilen fauk att og fram over kjørefelta før den slang inni autovernet. Det kom bilar til og ho fekk låna ein telefon. Hovudet var heilt utkopla, men ho fekk ringt mannen.

“Dette får du ordna opp i sjølv” sa han tvert og la på.

Der sto ho i desemberkvelden og venta på bergingsbilen og det kjentes hardt å møta så lite omsorg og ikkje vite korleis det hadde gått med barnet i magen……..

Sjåføren på bergingsbilen var så snill og køyrde ho til sjukehuset slik at ho vart sjekka.

Blødde ho?

Alt såg bra ut, men ho gjekk inn i ein sjokkreaksjon der ho både skalv og gråt. Legen viste heller ingen forståing og sendte henne på dør. Ho tenkte at ho skulle greie å koma seg heim, men buss skulle ho sleppa å ta i kveld, sjølv om det hadde passa økonomien best. Så ho bestilte seg taxi.

I to veker etter denne hendinga var manne regelrett sur. Sur over bilen som var øydelagt. Både barnet og ho hadde overlevd, men det betydde visst ikkje noko.

 

Ho kjente pusten i øyre, varm og intens. Ho kjende armane som følte seg fram. Ho kjende lysten og lidenskapen.

I sveitte og solflimmer såg ho opp. På denne manne ho elska så høgt, så heit og sterkt. Mannen i hennar liv. Det flimra i mange fargar så sterkt var alt før det vart mørk og ho vakna brått til. Ramla ut av den sterke draumen, ho kjende på gråten.

Ho heldt den eine handa opp framom seg. Ho såg på dei blå årene og den skrukka huda på handa som tilhøyrde henne. Eit så tydeleg teikn på åra som hadde gått, åtti år hadde livet vart. Ho høyrde snorkinga ved sidan av seg. Der låg han, han som tenkte mest på seg sjølv og som ho ikkje hadde greidd å legga attom seg på livsvegen. Og den lidenskapen ho nett hadde drøymt om var berre ein drøym……… Ho kjende dette sterke sinnet og den store sorga som hadde vokse seg enorm, den bitre følelsen mot han – men også mot seg sjølv.

Det at ho aldri hadde turt og sette seg fri, gje han fri……..

Det er ikkje godt å føle hat mot eit anna menneske.

Men det var ho sjølv som hadde teke frå seg gleda med å tru at ho ikkje klarte å leve livet sitt i leine.

Det skok i gjennom henne, og det var som ei stor bølgje kom og kasta ho utfor eit stup.

 

Ho vakna ør og klam, sengekleda var heilt i uorden. Lakanet var reve halvveges av. Det var ei gråljosning i rommet. Han ved sida av henne hadde stått opp og var nok reist på arbeid. Ho måtte også stå opp. Få ungane på skolen. Drøymen sat i henne som eit søkk. Både første og siste del.

 

Da alt hadde roa seg etter morgonrituala. Da ho hadde fått alle dit dei skulle og igjen var i leine med seg sjølv tok ho fram telefonkatalogen og brosjyrane ho hadde teke med seg sist ho var på legekontoret. Den eine sto det om skilsmisse i.

Endeleg løfta ho røret for å slå eit  nummer. Etter ti år klarte ho å gjera noko. Starta eit arbeid for å finne ut og gjere det ho måtte……

Ho var berre noko og førti enno, og ho ville ikkje bli den der åtti år gamle dama som aldri hadde turt å leva i samsvar med seg sjølv. Det skulle aldri skje.

20 kommentarer
    1. En sterk tekst. Noe av det sterkeste jeg har lest av tekstene dine. Sjøl om det er skrevet som ei novelle…… i tredje person så kan en forstå at det ligger noen erfaringer bak som slett ikke er gode. Det er vondt å føle at partneren bryr seg så lite……. Det er bedre å faktisk VÆRE alene, enn å leve sammen med noen som tilsynelatende ikke er villige til å støtte opp i det hele tatt. Hva er vitsen med å være to da….? Det finnes heldigvis også eksempler på det motsatte, – partnere som viser respekt for hverandre og stiller opp når det virkelig gjelder. 🙂 Det er nyttig å se hva en faktisk har funnet seg i. Jeg føler at jeg står støtt alene i dag….og jeg vil trolig ALDRI bli lenge i et forhold igjen hvis jeg ser tydelige tendenser til likegyldighet overfor andre – og grenseløs egoisme! 🙂

    2. Av og til har eg lyst å “filleriste” noen, som blir dårlig behandlet av partneren sin og likevel ikke går sin vei….Man er så mye sterkere enn man tror… En veldig god tekst, jeg kjente litt trøst også faktisk, rart det, når man leser en tekst og kjenner etter hva man føler etterpå, så er det ikke alltid det man tror man kommer til å føle som er der….

    3. Du skriver bare sååå fint..men om det var selvopplevd var det jammen like godt å komme seg bort fra en slik type..egoister er ikke noe å samle på ..
      Har jeg hatt plunder med bil e.l gjør mannen min alt som er i hans makt for å komme å hjelpe meg ..klart man stiller opp for hverandre 🙂
      Så det forrige innlegget også….koselig å hygge seg med barna…søte er de også 🙂 Her er det godt og sommerlig nå …deilig 🙂 Klem og fin kveld <3

    4. karidansen: Heldigvis finnes mange gode forhold, og det gir håp….tenker jeg. Det er klart at noe av denne historien er erfaringer, samtidig som det er brukt med frihet og ikke en gjenfortelling som er “skjult” i tredje person.

      Nei, det er ingen vits å leve sammen om en ikke kan doble gleder og dele sorger. Noen ganger er skilsmisse riktig. Men lett er det absolutt ikke. Og når en har en slik erfaring veit en hva en IKKE går med på. Faktisk er det veldig mange fordeler med å leve sammen med seg sjøl….syns jeg :).

    5. maiken: Så fint du følte trøst :)……ikke alltid lett å forutsi reaksjonene. Jeg trodde det skulle bli fint å lage denne historia, men det var slitsom…..egentlig. Ble litt satt ut etter den var ferdig.

    6. annebe: Det er element fra mitt liv…men ingen kopi. Men veldig riktig at jeg tok valget mitt den gangen…..er kanskje en av årsakene til at jeg fortsatt har en ganske stor slitenhet, at noen av årene ble for krevende til å greie å forstå fullt ut.
      Du og mannen din var av de som trakk det lengste strået…tror jeg, og det er så godt å høre om….høre om at godheten finnes. Så da kan slike som meg, som fikk andre erfaringene, glede seg over at det finnes andre historier :).
      Jeg syns jeg er heldig som får lov til å dele så mye glede med barna.

      I morgen får vi sommer her også, så skal stå klar med solstolen ved hver en stråle….nesten :).
      Riktig fin kveld til deg også. Klem <3

    7. Nei, jeg regnet ikke med at det var “True Story” fra begynnelse til slutt, men at det var NOE som var delvis sjølopplevd. Skjønner godt at du ble satt ut etter å ha skrevet dette! 🙂

    8. karidansen: Når en skriver fiktivt må vel noe tendere bort i de følelsene en har følt. Og dette rota nok opp i vonde følelser som ikke har noen særlig del av hverdagen min lengre. Heldigvis :).

    9. Dette leste eg i går, og delte faktisk og, men kom meg ikkje til å kommentere. Det var fantastisk lesing og eg har tenkt på det i heile dag, det rørte meg. Enkelte ting kunne vera gjenkjenneleg.

    10. Nydelig skrevet <3
      Livet er fullt av vanskelige valg. Noen ganger tar det tid å finne hva som er det rette valget. Jeg kjente meg igjen litt her. Jeg brukte selv 3 år på å våge å ta valget. Men da jeg endelig gjennomførte, så vet jeg jo at jeg gjorde det rette.
      Gripende å lese uansett 🙂
      <3 <3

    11. Oldemorbloggen: Så fin respons, no var det eg som fekk problem med ord – men eg set pris på både deling og orda dine. Likte kanskje ikkje fullt så godt at ting var gjenkjenneleg….men berre ein har- eller har hatt kontrollen på det ein ikkje ynskjer – alt er relativt. Ha ein fin dag :).

    12. Eva: Takk for fin kommentar :). Valga, de store valga er vanskelig. Jeg brukte mange år på å komme meg ut, prøvde først og forandre han jeg var gift med..he, he…det bør en ikke, men det satt langt inne å gjøre dette valget for det ville treffe de jeg var mest glad i – barna. Men det morsomme er at i dag har han tatt med seg noen av mine interesser og meninger og gjort de til sine. Det har faktisk vært utfordrende, men det er utfordringene en får prøve å utvikle seg :).
      Ha en vakker dag <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg