Ein av dei krevjande

Med ein kveld som ei mjuk handsaming etter ein dag med klør. Sit eg her. Som eit fillete teppe som har fått kvile.

 

Drama i eit vassglas. Og ei forvirra dame som ikkje går ordentleg på føtene. Som held på å sleppe laus bileta kroppen har eksponert av levd liv. Som held på og lausnar på den brynja alle dei ørsmå musklane har laga til vern og ubalanse.

Eg trur kjenslene tyt ut gjennom opningane i den stramme muskulaturen. Og eg held på og forandrar meg til ein buldrande vulkan.

Eg trampar i veg og når eg møter augo mine i spegelen er dei ein kombinasjon av svarte og slitne.

For ein prosess.

Dette tek på.

Det er nok strammingar som sit frå tidleg barndom. I oppdraging og forming, tilpassing og mobilisering for å verta det forventa. Skapinga av den flinke jenta.

Ho vart ALDRI flink nok.

Aldri-.

Og så tok ein etter kvart over pisken. Det var ingen grunn til å sleppe på krava.

Så starta hjula og maskineriet å fjuska. Først var det berre nokre små rykkingar, nokre trinn som vart hoppa over, mest ikkje merkbart. Men……..det vart merkande.

Kortslutningar og smerte merkast.

 

Eg er i gong med psykomotorisk behandling.

 

I kveld, etter dagen, kom eg ut i varm luft og strålande kveldshimmel. Den var god å sjå og ta bilete av.


Etter og ha hatt ein dag der eg syntest det meste var på tryne. Som ein stikkande fanfare inne i meg.

Vel heim fekk eg meg ein gå tur i mørke. Der gråten sat fast i halsen, mest forundra observerte eg meg sjølv. Eg hadde funne eit nytt grusomt tema. Sorga var overhengande.

At eg ikkje hylgrein.

For dramatikken inni meg var så stor at eg trudde eg skulle spy av kvalmen eg kjende.

 

Det var drama i eit vassglas. Men akkurat da forsto eg alt.

Trudde eg.

 

No er alt rydda på plass. Bretta fint saman. Mjukt og sirlig ligg dramaet lagt på plass i skåpet.

Til neste gong.

 

Eg er klar for natta, draumane og fortsetjinga.

 

 

18 kommentarer
    1. Nydelige bilder! Du er en mester til å beskrive følelseskaoset som kommer til overflaten, før det pakkes fint sammen igjen – i alle fall for en stund………. Jeg har også gått i psykomotorisk trening…Det er noen år siden….. OG noen tårer siden. God natt! 🙂

    2. Så utrolig bra skrevet…..Det er nok en tøff behandling du holder på med, men håper, og tror også- at det blir helende for deg.
      Du har rett i at barndommen sitter igjen i oss. og er det som har vært med på å forme oss og gir oss vondter som må bearbeides om det skal bli bedre. Og det handler ikke så mye om å ha noe å skylde på, men forstå , og forstå mekanismene som blir satt i gang i helingsprosessen. En spennende tid for deg. Håper du får sovet godt og kanskje du drømmer noe klargjørende? eller noe kjekt?

    3. Veldig bra beskrevet. VI jenter er ofte litt for preget av flink-jente -syndromet. Vi vil alltid være flink-jente, og når vi setter de kravene til oss selv, så blir det slitsomt. Er jo faktisk ikke alltid andre gjør det, men vi legger det på oss selv… SÅ blir ting tungt og tøft , nesten uansett, og vi blir aldri flink NOK som du sier.. Så fint at du får en behandling mot knutene i kroppen. Og så bra du klarte å brette den sammen, smerten og det tunge, brette å legge vekk…For HVIS den ikke trengtes å tas fram i SÅ fullt monn…så er det like greit å putte den tilbake i skapet. Godt med sånne bilder og fin natur, det er balsam for sjelen faktisk 🙂

    4. Nå trodde jeg det var en ny novelle på plass og så er det et levd liv,ditt liv og jeg kjenner en liten tåre presse på.
      Jeg håper så inderlig at du får hjelp og att du har en flink psykomotorisk fysioterapaut,masse masse lykke til.Jeg har møtt deg en gang og det inntrykket jeg sitter igjen med er att du er en behagelig og utrolig nydelig kvinne 🙂

    5. karidansen: Takk og takk for kommentaren. Setter pris på den.
      Jeg spekulerer på hvilke erfaringer du satt igjen med etter treninga? Jeg var nok ikke forberedt på at jeg skulle bli slått slik ut. Men jeg har god tro på dette.
      Håper du hadde en god natt og at fredagen din er fin :))).

    6. maiken: Takk :)…..jeg har veldig god tro på dette.
      At livet og opplevinger preger oss er naturlig, og det er absolutt ikke snakk om å skylde på noen….ikke en gang meg sjøl, for valg jeg har gjort og tanker jeg har tenkt – de sitter også her.
      Ja, jeg opplever det veldig spennende det jeg er i gang med.
      Jeg sov nok for lenge og drømte for mye. Rakk ikke å spise mat på17.mai, ble for sein…ha, ha :))).
      Ønsker deg en riktig fin fredag.

    7. frodith: Takk. Ja, vi sliter nok en del med dette syndromet. Og det er vi sjøl som aldri syns det blir godt nok.
      Jeg syns det jeg er i gang med er veldig interessant, men jeg var ikke klar over at det ville fargelegge hendelsene i hverdagen mine så kraftig. Så antagelig kan jeg ikke lite på mine egne reaksjoner…men skal prøve å la dramaet ligge mest mulig i “skapet” :)).
      Kombinasjonen av natur og bilder ER balsam :)). Klem

    8. fruensvilje: Kanskje jeg burde ha skrevet det som en historie og fortalt HVA jeg reagerte på :))).
      Jeg fikk tåren opp når du skreiv det :), men det er egentlig ikke trist.
      Dette er HÅP om at noe av det jeg ikke trenger kan kasseres….det innebærer at jeg må omdirigere kroppen min. Men TUSEN TAKK for en koselig kommentar….den skal jeg gjemme i hjertet mitt. Men må og si at inntrykket var gjensidig :))).
      Ønsker deg en riktig fin fredag.

    9. Siv Svanem: Uff da, det er ikke ment trist….eller…mer som en kassering av følelser. Fint med gjenkjennelse, men håper ikke jeg legger tristhet igjen….. Ønsker deg en nydelig dag, dagen prøver å ta fram sola her og da regner jeg det er slik hos deg også. Klem

    10. Jeg fikk litt vondt i magen da jeg leste. Du skriver intenst og godt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg håper virkelig dette løser ting for deg <3 <3 <3
      Og bildene, ja, nydelige som alltid <3

    11. Vakkert bilde, men den teksten? Målløs ble jeg her. Du skriver så du røsker løs hos meg også. Den rare gråten kjenner jeg, noen ganger blir det sånn. Ordene dine er så vakre og vemodige, og jeg liker nynorsken. Nå skal jeg lese det om igjen. Drama i et vannglass, kan føles som storm, men når vi snur glasset opp ned og vannet renner ut, blir det stille. Klem fra meg 🙂

    12. Du skriver så følsomt og vakkert..men fine tanker om livet 🙂 Fint du kan nyte litt vakker himmel og andre små gleder selv om ting er tøft..håper du klarer å “slippe litt taket”og ikke tenke og gruble så mye…men vet selv hvor vanskelig det er….Klem og god helg videre fine deg <3

    13. natheless: Kanskje jeg bør bli flinkere til å snu det glasset :)). Men takk til deg for den fine kommentaren.
      Nynorsken bestemte jeg meg for å bruke og trene opp igjen, hadde det i grunnskolen. Fint å høre at du liker det, jeg tror den også kan bli et hinder for mange.
      Klem :))))

    14. annebe: Takk. Tror nok mye kommer opp i forbindelse med behandlingen. Blir nesten usikker på mine egne følelser, om de er korrekte eller overdimensjonerte. He, he, er nesten en fare for meg sjøl om dagen :). Riktig god helg til deg også <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg