Desse glimta. Glimta av barndom. Glimta av seksti talet. Eit fint ti år og være barn i.
foto: morbor Kolbjørn
Det var fødselsdagen min. Eg var på tur innover ålmannvegen. Innover til mormor og morfar min. Kjolen eg hadde på syntest eg var så fin. Den var kvit i botnen med blomster i røykgrønt og gult. Kappene hadde raude band. Dette var den kjolen eg syntest best om.
Men akkurat her, når morbror min tok bilete, er eg heilt oppslukt av veska. Veska med dei mange romma var frykteleg spanande. Eg trur eg samla papir frå twistsjokolade i den. Alle dei fine fargane og alt det blanke. Kanskje det er denne sommaren da eg fyller to år eg har ei oppleving av å bli så medreven av mi eiga handling at eg ikkje klarar å slutte;
Vi er på båttur i ein dorry. Ein båt type. Det er mange folk om bord, men eg er oppslukt av sjøen som skummar kvit langs båtsida. Det er noko sugande i dette synet. Den store sjøen og det å passere, heile tida vidare.
Forbi, forbi.
Eg opnar veska mi og kastar ut ein skatt, eit blankt, fint papir. Det forsvinn i vassmassane. Eg tek opp eit papir til og det går same vegen. Det er umogleg å stoppa. Handlinga er så endeleg. Papira blir borte. Dei forsvinn. Handlinga mi er ugjenkalleleg.
Og så er alle papira borte. Alle dei fine, fargerika papirbitane.
Ved båtripa ser eg nokre tvistdottar, slike som ein tørka opp med, tørka av …….ein vase av kvitgråe tråar. Eg riv av litt og kastar dette i sjøen også. Og så litt meir. Til sutt var det og forsvunne.
Eg hugsar den frykteleg dårlege samvita som dukka opp. Om at eg var ein frykteleg fæl unge som gjorde slik. Som kasta ting i sjøen slik at dei forsvann. Og kva ville dei vaksne seia når- og om dei oppdaga det. Ein frykteleg kjensle av dårleg samvit.
Men akkurat denne dagen på tur innover vegen var alt berre fin.
Eg var fin.
I kjolen min.
Og veska inneheldt alle dei spanande romma til og ha noko i.
Så koselig bilde av ei lita jente med kjole og sløyfe. Så oppslukt og i sin egen verden! Tenk hvor “stort” ting kan bli for en liten unge…….at du fikk dårlig samvittighet for det fine twistpapiret som endte opp i sjøen. En voksen ville vel knapt ha tenkt over det….men jeg har en anelse om hvilken følelse du satt igjen med. Som voksne kan vi også bli så oppslukt, at vi gjør vi ting som vi vet at vi EGENTLIG ikke burde….men vi klarer ikke å la være likevel! Ja, 60-tallet var ei fin tid å vokse opp i! Jeg husker det var en is som var så god. Krokanpinne med rødt og sølvfarget papir. Det var ikke ofte vi fikk ispinne, men de gangene det skjedde var det STORT!!!! 😀
karidansen: Tenker det kan være fint å huske akkurat det, det store i det lille. Og at slik er det for alle små. Og også for oss store, ikke alltid like enkelt å styre og velge det hensiktsmessige. For vi ER vel også alltid den vi var :). Vi er heldig som fikk 60-tallet,oppgangstiden og den positive holdninga til all utvikling :)). Husker ikke den isen, men is var godt.
Så skjønn prinsesse….. nydelig skrevet også! Klem <3
Nydelig bilde og tankevekkende ord! Merkelig hva man husker fra man var liten!
Margrethe: Takk :). Klem <3
natheless: Tror vi kan huske mye :).
Så godt og vemodig fortalt! Og gjenkjennelig! Hvor lite vi hadde på den tiden.husker egentlig og samlet på twist…papir. .og juicefruit papir.”) Rart hva en kan huske…og tanken med dårlig samvittighet. .dem begynner tidlig….god ny uke. Søte lille jenta😊
Ei nydelig lita jente på bildet. Foresten det med å kaste ting på vannet der er jeg med også. Da jeg var lita bodde vi ved den bekk med en bro. MIne søskenbarn bodde også der og lekene deres ble til fine båter som seilte nedover bekken. Ikke helt etter ders ønske, men dog.
åhh b for b bare elsker når du forteller.
eg er født helt på slutten av 60 tallet så husker dessverre ikke så mye..
men du er sååå flink å formidle og eg føler nesten eg står langs båttribba og det er jeg som kaster disse vakre sjokoladepapir i vannet.
takk for turen 😉
så hyggelig historie da og så nydelig ei lita jente 🙂 men jammen er du flink som husker så langt tilbake i livet 🙂
Dette var jammen gode minner du deler med oss 🙂 Og så nydelig du var, også som liten 🙂 Det er så fint med sånne bilder, som ikke er oppstilt 🙂
En ting som har gjort stort inntrykk på meg fra jeg var liten, til nå, er størrelser. Da jeg var liten så opplevde jeg alt som stort. Jeg har minner om en stein ved en STOR løe. Men når jeg i dag er der og ser, så er hverken steinen eller løen store. De er egentlig ganske små 🙂
Klem <3
lindusen: Takk :), samla twistpapir du også ja :)))). De var fine. God uke til deg også :).
Siv Svanem: Takk for det :).
Det er noe sugende over dette som forsvinner og ble borte….tror jeg.
hjertetid: Takk. Så koselig kommentar :)))).
fruensvilje: Takk for at du sier det :). Jeg husker en del fra de første aller første åra, sikkert derfor jeg har så problemer med hukommelsen i dag….den ble bruk topp da :)).
Eva: Takk Eva :)).
Ja, det er rart dette med størrelser. Det som var stort krymper med år og avstand. Klem<3