I dag har eg reist gjennom minna og dei gamle vegane. Både fint, vemodig og svært krevjande.
Køyreturen tok to timar. Det var mørk da eg trilla ut i verda, men ljoset eg følgde ned attom fjella i går, steig opp over fjella i dag.
Morgonljoset er vakkert.
– Her budde ein kamerat av sonen, tenkte eg, da eg hadde svinga av frå hovudvegen. Og her gjekk sonen gjennom isen, han var tolv år og det gjekk mange år før eg forsto alvoret. Ein av alle dei gongane det gjekk bra, sjølv om det like godt kunna gått annleis.
Hugsar søndagsturen langs vegen, var vegen verkeleg så lang……..
Alle sommarmorgonane for å koma tidsnok på jobb -.
– Vidare etter den vegen eg stakk av da eg hadde gjort ein stor fadese……., feil kontaktinfo i ei brosjyre. Ingen som las korrektur og dermed var fadesen eit faktum. Trudde verda rasa samen ei stakket stund.
Minner.
Til slutt var eg framme dit eg skulle. Og attende til dagen i dag.
Etter timar i møte gjekk turen attende. Eg sendte melding til ein tidlegare nabo om at eg kunne koma innom.
Forbi skolen og alle svingane gjennom skogen, alle gongane eg hadde køyrd denne ruta.
– For foreldremøte, ungar som ikkje rakk bussen, skoleavslutningar, bibliotek, juletrefest, 17. mai og kulturskole og mykje, mykje anna. Eit heilt liv.
Gjennom ni år var dette heimplassen min. Heimplassen til ungane. Denne vegen var både køyrd og gått…..mest dagleg.
Her henta eg posten.
Og så såg eg rett på det som var heimen min. Vår sin heim. Stabburet og trøndelåna. Familien min sitt rike ein gong.
Til hausten er det ti år sidan ungane og eg flytta. To år før var ekteskapet over.
Sjølv om det var mykje idyll var det også svært krevjande. Dei siste åra da det ikkje var nokon veg utanom, enn eit brot. Ei frykteleg handling å utsetja ungane sine for. Og så enno meir forandring, da valet vart å selja og flytta…….fordi eg trudde det var best. For oss alle.
Til alt overmål får eg i dag også høyra om nokon som hadde født alt, alt for tidleg. Enno eit par blad i minneboka blafrar. Eg veit korleis det er. Når det ikkje går som det skal -.
Ikkje rart eg er dobbelt sliten etter eit halvt døgn med minne.
Men naboane var riktig hyggeleg å møta. Og eg lova at når dagane hadde vorte lange, varme og ljose, skulle eg ta med meg gjengne min…….og det trur eg vi alle gled oss til.
For det trur eg vil verta skikkeleg koseleg for oss alle.
du har hatt en minnerik dag i dag du da,tenk å ha bodd i et Trønderlåna som du skriv,jeg har alltid vært svært glad i dei vakre bygningane hi hi .Håper du får en riktig god natt søvn etter dagens tur
Eg ser du har hatt deg eit skikkeleg djupdykk i fortida. Det blir ofte vemodig.
Å gå på minnenes sti, kan være opprivende, men også vemodig og godt. Du verden så mye som kommer i hodet når man kjører avsted gjennom kjente områder. Hodet blir plutselig fullt av tanker og minner. Vakkert var det også der du kjørte fram. Jeg tror det hadde vært fint å komme dit igjen sammen. Minnene vil nok strømme. Ha en fin dag der du nå, er og nyt denne første dagen i februar!
Minner er som en perlesnor med vakre og ikke fult så vakre perler. De er uansett med på å forme den personen du er i dag.
fruensvilje: Natta var god :). Trønderlåna var et hus med masse sjel, trodde aldri jeg ville velge det vekk. Men så gjorde jeg det likevel. Slik vart det, men det er mye enklere å vaske vinduet i huset jeg bor i i dag :).
Anonym: Nokre gong tek ein eit slik dykk….og så går ein videre att :).
natheless: Takk, tenk…siste, korte vintermåneden.
Ja, det blir slik, minnene dukker opp. Det var et vakkert sted og det ble en rik barndom. Barna har så mange minner derfra, så vi skal ta turen til våren :).
Siv Svanem: Det er helt sant :))))). Vakkert sagt.