Sommaren er midt i seg sjølv og eg er midt i alt. Dagane går som før. Fort!! Og eg er godt attende etter reisa.

Eg var plutseleg attende, attende til dagane mine. Men først vart eg møtt på Værnes av to jenter med blomster og plakat. Kjærasten til mellomste hadde parkert bilen, men slutta seg til velkomstkomiteen. Det var ei herleg oppleving. Rørande!

Heime vart eg møtt av sonen. Det var godt å sjå alle sine att.

Og så var eg midt i arbeidsdagen. Det var også godt å sjå kollegaer att. Fire veker er ei stund å være borte.

Veka sprang mot helg.

Full av overmot hadde eg meldt interesse for ein konsert. Ein konsert med Anders Jektvik. Det viste seg at det var meir fest enn konsert. Så der satt eg klinke edru å gledde meg til å koma heim.

Neste dag sto flytting på programmet.

Turen gjekk til Trondheim. Der var det slutt med to år felles kollektiv for jentene mine. Yngste flytta inn i nytt kollektiv og mellomste flytta sammen med kjæresten. Der den ordentlige flyttinga inn i eiga leilegheit skjer i starten av august. Med tilhengar trokla eg smale gater på Lade og Møllenberg.

Så var ei ny veke i farta, og eg hang med. Morgonturar med boffen, planlegging til ei ny helg i museal regi. Den gjekk strålande.

Eg er absolutt attende i livet mitt. Eit liv som fyk i gjennom dagane.