Jeg vil dele, dele noe som er historie. Fordi det gikk ut en utfordring.

 

 

 

Det var Bunny Trash som oppfordra oss i den tida vi nå er i. Vi blir bombadert av bombarderingen av et land.

Så enig, vi trenger noe som er positivt, godt og fint.

Som kosedyr er…eller kjæledyr.

 

 

Vi har en familiehistorie om kjæledyra våre.

To viktige damer dukka opp i 2002.

Først var tanken at den ene pusen skulle være med oss, men eldstemann ba så for den andre, så det ble to små puser som ble med oss tilbake til Orkdalen.

To søte, små nøster.

De to søstrene delte det meste, til og med kattungene som etter hvert kom. For de kom også samtidig.

Kattungene ble dratt opp i den ene kassen og de delte på ansvaret.

Den ene var sjefen, den andre var underdanig.

 

 

Etter noen kull ble begge sterilisert.

Det var likevel igjen en damepus som fortsatte.

Så da vi flytta hit jeg nå bor, flytta vi med ikke mindre enn syv katter.

 

Men for alle var det ikke like heldig å flytte, en fikk bøte med livet etter en romanse.

Resultatet av den romanse fant jeg en kveld, alene og forlatt i skogen.

En bitte liten kattunge uten øyner.

Etter å ha funnet fosterforeldre var livet til den lille berga.

 

Sammen våren hadde vi bestemt oss for en boff, og etter å ha lest om raser og sett på oppdrettere, kom boffen til oss sommeren 2009.

Da forsterbarnet kom hjem til oss senere i på sommeren, ble Lucas boff og Ludvig pus, bestevenner. I perioder bodde Ludvig inne i munnen til Lucas. For boffen dro på pusen over alt.

 

 

 

Og alle dyra levde fint og godt i en symbiose.

 

 

Men som alle fine eventyr kommer det til en ende. Da var bare Lucas, Miranda og Cleopatra, de to søstrene, som var igjen.

 

Og alle tre forsvant innen en kort tid, med mye tårer og stor sorg.

For slikt er også naturlig.

 

 

Lucas ble 11 år og pusene 19 år.

 

 

Men vi hadde noen veldig fine år.

 

Jeg satt nesten en hel dag og lette etter bildene jeg deler med dere.

Det å få lov til å ha slike familiemedlemmer er en veldig fin og god opplevelse.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

For mange har det kanskje vært uutholdelig å våkne en dag og vite at du nesten ikke hadde en plan for kommende uke.

 

 

 

Å våkne til en søndag og vite at slik er det, er alldeles enormt fantastisk.

 

For meg.

 

I går fikk jeg kjenne på denne delvis mye omtalt energien min.

Vi var ute og skulle spise.

Feire at yngsteberta fylte 25 år.

Ett år siden sist fylling av år allerede.

 

Vi ble vist til bordet og der var det mørkt. Så jeg har problemer med å lese, både på grunn av mørket og at hele prosjektet begynte å bli for ambisiøst.

De opererte med QR-kode.

Maten skulle bestilles og betales med bruken av mobil.  

 

Når det tillegg var snakk om tapas, sier det seg sjøl det var mye en skulle ta stilling til.

Der satt jeg i mørket, var sulten, greidde ikke å lese, med høy lydstyrke i lokalet.

Jeg kjente det var på grensa av min tåleevne.

 

Men da maten kom på bordet var dette glemt.

 

 

Og maten smakte nydelig.

Hun som fylte år var smilende.

 

 

Her en liten kavalkade over åra som er gått.

 

 

Vi var familien og kjærestene.

 

Etterpå dro vi opp til mellomste for kaffe, hun og samboeren har størst plass.

Vi tok med meg skolebrødene mellomste og jeg bakte tidligere.

 

 

De unge skulle videre, først skulle en hel gjeng hjem til henne som feira og etterpå ut for å danse.

Kvelden hadde vært vellykket fikk jeg vite i dag.

 

Faren til barna og jeg tok veien ut av byen, bilen min sto hjemme hos han.

Jeg kom meg på veien videre.

 

Det viste seg at turen over fjellet ikke ble av de beste. Det sludda, det snødde, det blas, det var glatt og veien var ikke brøyta.

Så jeg måtte ta det med ro.

Da jeg var på tur ned fra fjellet møtte jeg et lysshow.

Det blinka fra så mange lys at en nesten fikk vondt i øyene.

Så der ble det full stopp.

 

 

To biler hadde kollidert og en trailer med biler på, hadde sannsynlig prøvd å unngå bilene og havnet i grøfta.

Så der var det mange utrykningskjøretøy.

Han som dirigerte trafikk fra den siden jeg sto, fortalte det ikke hadde vært noen personskade, utenom at en måtte en tur på legevakta.

 

Det ble et opphold, usikker på hvor lenge.

Jeg måtte sette av bilen, for drivstoffet begynte å gå tomt.

Endelig fikk vi kjøre videre, jeg tok en avstikker for å få fylt på den nærmeste bensinstasjonen.

Veien videre gikk ikke mindre rolig, for det var glatt. Mista veigrepet foran en sving, men heldigvis kom det ikke bil og farten var lav.

 

Da jeg endelig sto utenfor mi eiga dør og kunne låse opp var følelsen bare helt enorm.

Og det både å legge seg og våkne å vite…vite at denne uka skal ikke skuldrene henge på ørene.

Jeg kan puste helt ned i tærne.

Følelsen…den er nesten religiøs.

 

I dag nyter jeg, jeg pusler, jeg bare er til.

Dette trenger jeg så inn i de innerste krokene. Bare være, bare flyte sammen med musikken og bare være til.

Nesten ikke tenke en gang.

For meg er det det aller beste nå.

Det kan ikke være bedre enn det.

 

(Etterpå har jeg sovnet gang på gang, derfor fikk jeg ikke postet innlegget før i kveld).

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne tiden, som jeg skriver så mye om. For den er i går, på et vis, fordi den går. 

 

 

 

 

Tulleingress på fredag må være helt lovlig.

 

Jeg har en hel uke foran meg med ferie, jeg har en ung dame, den yngste, yngsteberta, som fyller et kvart århundre i helga.

Jeg har en mellomstdatter som svinser rundt om i hjemmet.

Snart blir det vegetarlasagne, Voice og Pørni.

Helt tv, med andre ord.

 

Jeg har jobbet som en helt for å fortene ferien.

 

I går baka vi skolebrød just for fun.

I dag tok vi med oss en pose, handla til mor og dro i farta med oss et par til for skolebrødspising.

Stod vårfest, med andre ord.

Mor gledde seg over folka rundt kaffebordet, latter og prat om ikke minst gamle dager.

Hun ble helt oppkvikka av en slik overraskende selskapelighet.

 

Nå skal det koses på høyt nivå hjemme, alle talglys er tent og det er fredag.

 

 

God fredagskveld. 

 

 

 

 

♥