Når alt krøller seg til, da skjønner en både ett og annet…

 

 

Så det er bra ferien er like rundt hjørnet.

Men ingen ting legger seg til rette. Nesten som jeg får lyst til å bite hodet av noen, men hvem denne “noen” skulle være og hvorfor, det vet jeg ikke.

Så får heller bare la det være.

Jeg vet nesten ikke om jeg er i stand til å skrive, redd for at innlegget blir skikkelig traurig.

Har fri, men burde kanskje vært på jobb.

Er redd mandagen, første feriedag, blir jobbedag. Fordi det er vanskelig å få det annerledes til.

 

Passet mitt er gått ut, visste det, men tid og tanker gikk fra meg. Det gjorde også lensmannskontoret her jeg bor, passmulighet er nettopp lagt ned.

Tenkte jeg skulle dra for å ordne det på drop-in i nærmeste by, men da måtte jeg ha kjørt tidlig for å rekke timen.

Leieboeren min og jeg har bytta på å passe hverandres dyr, men hennes hund døde tidligere i år. Men jeg visste at jeg hadde hundepass, helt til i gårkveld. Da fikk jeg vite hun drar for å hente en hund.

I helga.

Hun har sagt hun skulle vente med å anskaffe seg hund, i hvert fall ut året. Så jeg ble paff.

Så nå vil det nok bli verre å få pass til hunden min.

 

 

Derfor spøker det for plutselige innfall og overnattinger. Som tanken var.

 

I går var feieren på besøk og dro igjen med uforretta sak.

Ny feier, han akseptert ikke forholda. Må montere takstige og hva mer-, aner ikke omfanget av denne vendinga. Kostnadene…

 

Og penger, det har vært en problematisk affære de siste dagene. Sist søndag var eg nok helt kokkelimonke etter arbeidsdagen. Som gikk helt fint. Både arrangementet og besøk var bra.

Men dagen før var jeg på date. Jeg er ingen dater, så mot sedvane prøvde jeg det.

Trivelig møte, men null kjemi.

Likevel var jeg nokså omtåka på søndag, for energi hadde jeg brukt på dette.

I tillegg har det vært andre ting, som punktering av hjul, -kav og mas i kø.

Etter jeg var ferdig med arbeidsdagen, reiste jeg innom søstera og mannen hennes, som var på hytta. Fikk en forsinka fødselsdagsgave. Vi hadde en veldig hyggelig stund før jeg kjørte hjem.

 

Der gjorde jeg en hel masse, kasta, vaska og prøvde å få en struktur på denne frakt og kav tilværelsen min.

Det er da jeg oppdager at bankkortet mitt er borte. Omslaget på mobilen begynner bli utslitt og slipphent, der korta ligger.

Stor leiteaksjon.

Uten resultat.

Det kunne være over alt.

 

Så kom sønnen hjem på besøk, lånte hans kort.

Tirsdag kom mellomste og kjæresten.

Jeg hadde en tamperdag, befaring, folk og ut og inn av biler. Til og med en tur på sjøen. Ikke tid til å være på mobil.

Etter arbeidsdagen oppdager jeg masse meldinger, om hvem skal hente slik og sånn, noe jeg hadde trodd var avklart og i orden. Den opprinnelige handleplana forsvant.

Så måtte finne løsning.

Jeg får bruke kredittkortet, tenkte jeg.

Det bruker jeg bare til å bestille turer og kanskje ved kjøp på nettet.

 

Da jeg dro kortet viste seg at det hadde gått ut!

Der står jeg med alle varene og middagsplanene. Det tar ca. 20 minutter å kjøre hjem, den ene veien…måtte jeg kjøre hjem for å låne et kort…

Slik står jeg der ved kassa, vurderer, fullstendig utslitt etter en krevende dag, med besøk på hjemmebane og en haug varer foran meg på rullebåndet.

Tror dere skjønner følelsen-.

 

Da sier en damen bak meg i køa, som jeg så vidt kjenner; “vil du låne penger?”

Jeg ble fryktelig glad, enormt glad, at noen kunne være så snille og tenke så langt. Tror ikke om jeg har kommet på noe slikt sjøl, om jeg hadde vært vitne til en lignende episode. Jeg fikk vippset henne, takket og fikk gitt henne en klem, enormt takknemlig.

Denne damen vil alltid ha en god plass i hjerte mitt <3.

 

Så gikk resten av uka, huset fullt av folk, så reiste en og så reiste to til. Feiring av mors fødselsdag, hendelser og hendelser på rad og rekke.

Etter jeg hadde sperret bankkortet og bestilt nytt, fant jeg kortet…

 

I går skulle jeg ordne far sine briller og ikke minst hente ut den ene typen sprøyte jeg bruker. Brillene kunne de ikke ordne, og på apoteket fikk jeg ikke medisinen min. Legen hadde ikke skrevet riktig på resepten. Dette er medisin jeg ikke betaler for, så jeg må vente til over helga for å ta kontakt med sykehuset. Håper bare at ledda ikke begynner å krangle for mye før dette er i orden igjen.

Men det føyer seg fint inn i rekken med ting som ikke vil seg. 

 

I helga er siste arrangement på museet for denne sommeren, foredrag.

Og så ferie.

Uten pass.

Og uten plass til hunden.

Og med våte og kalde meldinger angående været. Jeg har fryktelig behov for en strand med sol.

Uten en eneste plan.

Bare full avslapping.

Men nå det ikke legger seg til, så blir det bare slik.

Likevel, blir nok bra.

Med ferie.

Kjenner at det å sitte her og hamre ned dette, gjør godt. Ikke skulle en hel mengde, bare ha en dag uten planer. Ikke snor i nesen. Bare være her, bare la alt være og vite at straks, straks er det ferie.

Og siste arrangement går sikkert også fint. Har ordna alt, det er bare et lydanlegg jeg ikke har ordna – så håper ikke det blir ønska.

Men det må jeg finne ut.