Er jeg en sur gammel kjerring? Bør jeg vaskes, klasker og snus opp ned? Kanskje alt blir bedre da…

 

 

 

 

Jeg fortsetter litt i samme gate som i går. Dette med å strekke til.

Jeg skryter ofte over at jeg sovner med en gang og sover godt.

Jeg skriver om at jeg ikke får sove. Slik var det også i gårkveld.

Jeg gikk rundt om som en snurrebasse i senga.

Dagen i dag og ALT jeg må, gjorde sitt.

Så natta ble ikke lang og god, men jeg var kobla opp da jeg skulle. Etter mandagsmøtet var jeg i gang. Planla og følte meg egentlig veldig fokusert. Tenkte at jeg hadde nok samlet krefter likevel, i påska.

 

Plutselig ringer mor.

Mor ringer ikke lengre, men det var det som sto på displayet.

Det var hjemmetjenesten.

En røykvarsler hadde begynt å pipe fordi batteria begynte å bli dårlig fikk jeg vite.

Jeg spurte om den ikke kunne kobles ut.

Nei, det var ikke aktuelt, tenk om det begynte å brenne…

 

– Mor hører den sikkert ikke noe særlig, sa jeg.

– Å jo, hun hørte den veldig godt, fikk jeg til svar.

– Nå sitter jeg på jobb og tenkte meg ikke innover før i morgen, sa jeg.

– Ja, men du har fått beskjed nå, sa de de fra hjemmetjenesten. 

 

Nå må jeg ile til med å si at jeg har et godt samarbeid med tjenesten, men spurte siden hva som skjer om folk ikke har pårørende boende her – skal de leve i en pipende verden inn til videre?

Dette skal jeg ta kontakt med leder for å høre mer om.

 

Roen til å konsentrere meg om det jeg skulle var borte. Tanken på at mor måtte sitte å høre på denne ubehagelige lyden var for ubehagelig å vite.

Tenkte det da jeg satte meg i bilen, at dette er nesten en heldagsjobb i seg sjøl. Hadde allerede vært i kontakt med kjøkkenet om mat denne uka og skrevet beskjed til de andre familiemedlemmene at uka vil avvike fra tidligere uker…om de hadde behov for denne kunnskapen.

 

 

Og så kjørte jeg, var innom butikken og fikk kjøpt batteri, usikker på hva som ligger i kassen med pærer og slikt-.

Ringte mor for å høre om hun hadde behov for mer og bar meg over at jeg syntes hjemmetjenesten burde kunne gjøre slikt.

Mors svar når jeg føler på denne frustrasjonen er at hun tar det personlig.

 

– Ikke bry deg om meg, jeg er veien.

 

Så jeg bør egentlig ikke si noe.

Fikk levert en nøkkel som jeg skulle levere, dette var jobb og var så var jeg framme.

Turen tur/retur til mor tar en time.

 

 

Grunnen til at jeg velger denne utblåsninga er at jeg ikke tror jeg er alene om å stå i slikt.

Jeg ønsker mor skal ha det bra.

Men jeg har ønska at folk har forstått min situasjon bedre…

Men hvem forstår andre fullt ut?

Gjør jeg?

Og det er mitt eget valg, jeg kan ikke forvente noe fra andre.

 

Men når hele verden «skjelver» i fortøyningene, blir det nok.

 

– Konsentrer deg om det du kan gjøre noe med, sa sønnen da jeg sa at jeg hadde sovet dårlig.

 

Det er egentlig veldig lite en kan «gjøre noe med».

 

– Hormonene, sa jeg… og det høres ut som en floskel.

 

Men det er ikke det. For akkurat nå føler jeg at det er mye.

Har alt det andre vært på stell og det bare har vært mor i tillegg, har det kanskje likevel vært nok.

 

Jeg er nok en sur, gammel kjerring som ikke greier å gi lengre.

Neste år blir jeg pensjonist og faktisk er ikke det noe særlig populært å bli. Hverken for en sjøl eller verden i rundt.

For det er virkelig bare problemer; vi er alt for mange, vi koster for mye, vi er treige, vi skjønner egentlig ingen ting, alle syns vi «alt var bedre før», vi har ingen ting å komme med… men det tenkes på hvordan vi kan brukes uten at vi skal ha noe påvirkning, kanskje det er noe restevne som kan brukes…

 

Her kom det mye gørr-.

 

Egentlig ser jeg ikke på meg sjøl som et surt, gammelt hespetre.

Jeg vet at tankene kan gå saktere, konsentrasjonen kan henge seg opp. Men om det er alderen eller resultat etter kollisjonen med den berømmelige veggen for noen år siden, vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg er blitt mye bedre enn det jeg var for en del år siden.

 

Jeg må nok bare få kontroll på hormonene, sortere de…finne de gode dopaminene, booste endorfinene, en touch adrenalin, melatonin er greit å ha, som et lite utvalg – og alle fremmes med sunn livsførsel.

Så det er nok svaret på mitt oppgulp her.

 

• OK, jeg er så gammel som jeg er og som gir noen føringer, men det definerer meg ikke – sjøl om samfunnet mener det.
• Jeg må være glad for at jeg har en mor i livet, jeg ønsker hun skal ha det bra og hun trenger stimuli og det ansvaret har i hovedsak blitt mitt.
• Neste år faller økonomien min drastisk, så da må jeg ta konsekvensene av det.
• Men jeg kan le, leke og neste år vil jeg kunne bestemme langt mer over dagene mine.
• Fram i tid kan jeg flytte nesten dit jeg vil, jeg har litt av en mulighet.
• Så om jeg må kvitte meg med strikkemaskin, vevstol, tripptrapp-stoler og minner fra da barna var små og drømmer om en framtid-, hauger med stoff og garn, jeg har fortsatt både farger og ord jeg kan bruke.

 

Den sutrete gamle damen har vagla seg opp igjen… og så er det dette evindelig mantraet;

ALLE GJØR SÅ GODT DE KAN!

Jeg også, sammen med søsken, hjemmetjeneste, naboer, moren min, unge kollegaer og faktisk hele dette tullete samfunnet.

 

 

Så det så!

 

 

♥