Noen ganger er det bare slikt. Jeg har ikke lyst å skrive det…, men det er egentlig et slit.

 

 

 

 

Likevel, gratulerer med dagen alle fine innom.

For det blir alltid bedre, det blir det.

 

 

Nå er jeg nok ekstra sliten og da kan det bli ‘overskya‘.

Og gjett, ute er det det.

Grått, kaldt og vått.

Men vi har hatt verre 17. mai’er.

I 2020, dagen var hvit og folk kunne ikke omgås. Vi sto på terrasser og sang «Ja vi elsker» mens båtene «gikk» i tog.

 

 

Jeg dro innover til mor i går, for å være sammen med henne og for å ha en skikkelig god 17. mai frokost.

Den varte vel og lenge. Og var god.

 

 

Etterpå så vi på tv og feiring rundt om i landet før vi ordna oss til fellesfeiring i samfunnshuset.

Da vi kom var det fullt på parkeringsplassen, men helt i enden fikk jeg likevel passert bilen.

Antakelig hadde jeg flaks med plasseringa.

 

 

Vi fant oss stoler ved et langbord.

Tradisjon tro var det solgt lapskaus og siden kom kakene fram.

Vi var ennå mette etter frokosten, men vi kjøpte.

Etter hvert kom lillesøster også.

Jeg tror det var derfor ting skjedde -. For jeg måtte bistå både mor og søster.

 

Alt gikk greit, men mot slutten kjente jeg det, jeg var dødssliten.

 

 

Etter og ha sunget nasjonalsangen var feiringa over.

Mor hang i arma mi på tur bort til bilen, fikk plassert henne.

Heldigvis hadde en del biler kjørt, så det gikk rimelig greit å komme seg ut.

Oppe hos mor tenkte jeg at mobilen bare fikk ligge igjen i bilen, kan være greit å ha litt fri fra sosiale medier.

 

Mor hadde kjøpt en kake, så det ble enda mer kaffe og kake.

Kjente at dagen holdt på å bli søt nok.

Da klokka var seks måtte lillesøster hjem, jeg sto parkert bak henne og tenkte det var greit å komme seg hjem for meg også.

Kjente at dagen var oppbrukt.

Fant meg et par sko og fikk hentet inn balkongflagget, det hadde regna en stund.

 

 

Jeg fikk plassert det jeg tok med meg kvelden i forveien inn i bilen.

Det er da det starter.

 

Mobilen!

 

Mobilen ligger ikke i bilen.

 

 

Det blir en leting uten sidestykke.

Gjennomgang av klær, vesker, bil og rom i huset.

 

Ingen mobil.

 

Til slutt må jeg ringe en i komiteen, men ingen telefon var funnet.

 

 

 

Jeg følte sterkt på det at dette trengte jeg ikke nå.

Virkelig ikke.

 

– Du må se på parkeringsplassen, sa hun jeg snakka med.

 

Og så klart skulle jeg det.

Enda en leiterunde ble det, før jeg satte meg i bilen.

Mor syntes det var fryktelig dumt at dagen skulle ende slik.

 

 

Jeg kjørte nedom der vi hadde stått noen timer tidligere.

Skulle jeg gå bort til ingangsdøra først eller bort dit bilen hadde stått…

Jeg skal innrømme troa var lita da jeg valgte å gå dit vi hadde stått.

Da jeg kommer bort ser jeg en liten brun rektangel ligge der, og ser med en gang at det er mobilen som ligger med «fjeset» ned i grusen.

I regnet.

 

Dekslet var tatt av, men baksida av telefonen hadde beskyttelse.

Om det var det, flaks i uflaksen eller hva, men da jeg tar mobilen opp virker den.

Jeg får tatt av det bak, som er ganske fuktig og setter telefonen til lading.

Det virker som om den ikke hadde fått mén av oppholdet ute på parkeringsplassen.

Og sannsynlig gikk det så bra fordi bilen sto lengst inne på plassen og ingen av bilene hadde kjørt over den.

Jeg var fryktelig letta over at det gikk bra.

 

 

 

Det var så godt å komme hjem, sette seg ned, være i sin egen tilværelse.

Trist som det gråeste regnværet, men slik er livet.

Og kanskje forteller jeg om det også.

En gang.

Uansett, veldig godt å være hjemme, smådeppe til trist musikk og tenke på at dette også er livet.

Drikke et glass rødvin og skjønner at akkurat nå kan ingen ting være annerledes.

For noen ganger kan det ikke det.

Men heldigvis kommer nye dager og ting og tang blir historie.

 

 

 

♥