Sjø og skogbruk

Ha, ha, syntest denne overskrifta var artig, litt slik tørrartig. Men eg inviterer igjen på tur gjennom ein del bilete.

 

Eg måtte prøve meg ein tur ut att i dag. Tur ned til sjøen. Det er eit lite stykke å gå. Saken er at det er arbeidd opp ein veg for nokre år sida, og den held på å gro att.

Så derfor tok eg med meg ei greinsaks på tur. Tenk det. Men vegen er lang, så dette er ikkje gjort i ei handvending. Noko har vorte så tjukt at eg må ha sag. Eg kleip og beit med saksa. Sveitten dreiv til slutt.

Til slutt hengte eg opp saksa på ei grein. Og så gjekk eg vidare nedover.

Enno heng det nokre blad på greinene nokre plassar.

Og enno er det fargar, sjølv om alt er nokså grått.

Sjøen, så stille i dag. Mildt er det også.

Og så er eg heilt nede på stranda, her er vegen open enno. Ikkje noko kvist og kvast.

Eg beordrar Lucas til å sitte for å få teke bilete av han. Han vimsar berre i rundt med snuten i bakken, umuleg å ta bilete da. Trur han synes det er uforståeleg dumt og berre sitte slik ned med alle dei herlege duftene i rundt.

Det er mest ikkje noko som er så godt og være ved som vatn. Det er ei eiga ro.

Har tenkt å dra ned hit om sommaren, men det er nok litt slik i skuggeland. Men nokre timar vil ein nok ha sol her også. Det er likevel ei strand litt lengre borte, der naustet er, som er betre til bading.



Eg blir heilt borte i alt dette vakre som er i naturen, graset som er vaska strigla av sjøen

Fargane på steinane. Eigentleg er eg steingal……..kanskje eg skal fortelja om ein gong……, nei, tru det får venta til ein annan gong.

Å……sjå her, eit lite babyjuletre…..nawwww……

Til slutt måtte vi ta turen oppover bakkane igjen. Og da eg endeleg såg huset igjen gjekk blodpumpa så eg mest ikkje trudde eg klarte dei siste metrane. Eg er verkeleg eit vrak, og så bra eg fekk denne turen. Det som er bra når det er så ille, er at det skal lite til for at det vert betre.

 

Eg har lova meg ein tur på søndag.

Takk for at du var med meg på tur, vi snakkast.

Kos deg med fredagskvelden.

 

Fredag i farta

Denne dagen her har eg lyst til å bruka bra. Medan dagen travar travelt avgarde, sit eg i mitt eige kaffimodus.

 

Fredag i stua og ein kopp kaffi må eg unne meg. Før. Før eg startar med slikt eg ser for meg. Som å rydde og vaske. Som å gå tur. Gå tur med hekksaks. Ha, ha. Ja, akkurat hekksaks.

Har du aldri gjort det?

Nei, eg har ikkje det eg heller. Men for omtrentleg to veker sidan tok yngste og eg vegen ned til sjøen. Der vart det opparbeidd ein skogsveg for mange år sidan. Det var faren min som fekk gjort det for å kunne ta ut noko ved nedover i bratta mot sjøen. Da vi gjekk der no sist vart eg mest forskrekka over kor mykje småskogen hadde vokse opp. Det er synd, for det er ein fin turveg. Og no er greinene så nakne og så lette å kome fram til. Så om eg får ta nokre meter i dag har det vore bra på fleir vis.

  • Vegen vert opnar og lettare å gå.
  • Eg får ei lita økt med fysiske annleis rørsle.

 

Vinn-vinn med andre ord. Eg reknar med at det vil verta mange turar for å få ned alt.

 

Elles har eg ei roleg helg framom meg heilt for meg sjølv, eller mest for meg sølv, ingen av ungene kjem heim denne helga. I morgon skal eg køyra foreldra mine til butikken og plana er at dei vert med heim og et her. Da spør eg nok om søster mi vil koma opp også, ho bor nedunder hos meg. Veit ikkje kva eg skal servere enno, må halda den fornuftige linja.  Søndagen bør eg love meg ein tur uuut! Eg synest det er godt og ha desse dagane for meg sjølv.

 

Kjenner tankane ramlar rundt. Jula, kor mange vert vi attmed bordet. Blir vi sju eller blir vi ti. Når skal eg ta siste ferie veka, og skal eg til Oslo må eg bestilla billett…. Må få klarert dette. Eg har berre lyst å sitte i den kvite stolen min, skrive og drikke kaffi. Men no er koppen tom og eg må likevel reise meg opp.

Ha ein riktig god fredag.

 

Det må

Ikkje noko er gale forutan at det er bra for noko, er det sakt. Håper det stemmer. 

 

Eg har ikkje følgt med godt nok i timen. Eller, mykje går liksom rett vest, av slikt eg skal vite. Men som alt skreve om, eg slit med konsentrasjon og da går det utover mykje. Fordi eg har vore så lenge i situasjonen og gode greier, som eigentleg ikkje er nokon god greie, så skjer ei forandring når ein har vore i situasjonen i eitt år.

Når ein har vore heilt eller delvist ut frå arbeidslivet, går ein over på AAP. Det er ei forkorting for arbeidsavklaringspengar. Ein hamnar inn under NAV sine vingar og/eller kanskje også forbundet ein er organisert i. I praksis betyr det at det ein for utbetalt reduserast ein god del.

Eg er der i dag, bokstaveleg tala. Hadde ei formeining om at det ville slå ut først på neste løn, i desember. Men nei da, da eg sjekka nokså seint i går kveld fekk eg  problem med søvnen. Det hadde allereie tredd i kraft. Den var mest fysisk vond denne oppdaginga. Men så klart, når eg tenkjer etter, så er det slik.

Akkurat no er eg litt i ingenmannsland, fordi eg ikkje veit kor mykje eg vil ha å leva av. Vedtaket er ikkje på plass enno, ringte for å purre i går. Det er nokså ekkelt ikkje å vite. For liksom å gjere dette enno “betre” har eg auka utgifter; bil, tenner og ikkje minst ei greie eg ikkje veit resultatet av. Eg har tenkt på tiltak for å redusere utgifter, for eg må berre greie dette.

Dette er ingen artig situasjon å hamna i, men eg må konsentrere meg om det eg skal.

Bli betre!

Så bekymringane kan eg ikkje bruke for lang tid på, eg må finne løysningar. Heile tida er det løysningane ein må leita etter.

 

Det som er ille er at det er så mange av oss. Så mange som ramler ut av arbeidslivet heilt eller delvist fordi vi stoppar å virke som vi skal. Eg såg ein diskusjon her om dagen på tv om temaet, og eg vart nok nokså provosert. Det var så overflatisk, og til for diskusjonens skyld. Slik diskusjonsprogram oftast er, til underholdning.


Nei, og ja, eg må berre finne løysningane for meg og mitt. I natt drøymte eg at eg selde alt og skulle flytte saman med x’n med barna, men så ville han ikkje likevel, flytinga var økonomisk basert. Så i drøymen var eg fortvila over korleis eg skulle greie det, men eg tenkte også der, at det måtte gå!

Det skal det.


Vi du vera med på tur?

Berre ein liten tur. Ein bitte, liten tur, opp og ned nokre bakkar.

 

Ein biletkavalkade av ein halvtime på tur. Så du skjønar dette ikkje var så store greia, men det som er viktig er at eg kom meg ut på denne turen.

Eg fekk på meg sko. 

Så la eg i veg i den holete buksa.

 Boffen, som forresten heiter Lucas, var ellevill av glede, sjølv utan band.

Der pilen peikar skal vi, for å sjå om vegen er kort etter juletre i år, for der er det eit bitte, lite plantefelt.

 

Det klukkar så fint i rennande vatn.

 

No er vi straks nede før vi må opp.

Her nede i botnen er vatnet frossen i sølepyttane.

Greiner utan lauv og ein bekk, den kalde, grå hausten er også fin.

Og så skal vi opp den kjempebratte bakken, phuu.

 Endeleg flatar det ut, der er trea………

………….og dei har vokse seg større ser eg, så i år vert dette enkelt.

Furu eller gran? Valet mitt er styrt av mange år med tradisjon, så det blir nok “same procedure as every year,…..”.

Etterpå går turen attende, ned den bratte bakken…….

……..heilt ned (nokon likar nok å pynte opp i naturen).

“Hei bekk, er du her igjen ja.”

Så var den siste bakken, men sjå finværsskyene på himmelen.

 Mest heime igjen, og det ryk av pipa……yes, men det visest ikkje på bilete.

Det var godt og væra handfast heime att, men bør nok gjenta litt “bakke” turar kjennest det ut som.

 

 

 

Takk for turen J

 

Konsentrasjonstrøbbel

 

I dag går eg over i eit anna system. Eit system som gjer at inntekta mi reduserast. For eg er såkalla utbrent.

 

Eg har vore delvis ute av arbeidslivet i eit år, da skjer det noko. Slikt er ikkje så artig fordi det får økonomiske følgjer. Og utfordringar. Det er heller ikkje ideelt for den tida vi er på veg inn i. Jula. I dag kjem den siste ordinære lønna mi inn. Men slikt må berre gå. I tillegg er vi så heldige å leve i eit samfunn der sosialdemokratiet har hatt ein sterk rolle i mange år. Så alt kunne vore mykje verre.

 

Det som er verre er at eg synest framgongen har vore for dårleg. Å bli betre tek for lang tid. Men noko betring meiner eg det er. For når ein startar og ikkje greie oppgåvene sine, når ein startar å gløyme, skjuler ein. I alle fall eg. Så i staden prøvde eg enno hardare. Slik dreiv eg på lenge. Når eg endeleg tok dette på alvor, frigjorde det den energien eg hadde bruka til å gøyme at eg gløymde, så vart noko betre allereie der.

 

Men konsentrasjonen er så sørgjeleg dårleg. Det er lenge sidan eg ga opp og lesa bøker slik som før. Eg kjem meg i gjennom, men må for oftast bruka tid. Av og til har eg problem med å lesa teksting på tv, fordi tankane går så seint. Eg kan prøve å hugse på for eksempel eit tal, gå eit par skritt og talet er borte. Handarbeid, som eg tidlegare var glad i, orker eg i liten grad. Eg orkar å skriva, det gje meg glede når eg skriv på mine premisser. Det kan likevel henda eg slit for å finna orda når eg bloggar.

 

Plana mi er å bli bra. At hovudet ikkje skal bli så fort oppbruka. Når det ikkje vil virka blir det også vanskeleg å snakka. Kommunikasjon er no ein gong viktig, ikkje minst den verbale. Men plana mi er altså og bli bra fort. Sølv om eg veit ting tek tid, TTT. Det er berre ikkje så lett å skjøne korleis ein skal øve opp konsentrasjonen. Det er liksom ikkje berre å ta ein joggetur med hjernecellene. Eller bøye og tøye på dei.

 

Og for å ha det klart, dette er ikkje meint på nokon måte som ein klage. Men har nokon erfaring med dette og i tillegg gode erfaringar om kva som kan være til hjelp så vil eg være svært glad for slike innspel.  For oppe i dette har eg beheldt eit slags burlesk humør. Både glede og humor er der. Og når tanken er at det finnest alltid ei løysing, så slepp eg unna svartsyn og depresjon tendensar. Gjett om eg er glad for det. Eg greier rimeleg  bra både og ha empati og være delaktig i liva til andre. Eg er altså ikkje slukt opp av desse greiene mine.

 

Så mykje er bra, og det gjer meg glad. Og betre skal det bli, berre energien kjem på gli. For den SKAL det!

 

Eg er i gong

 

Etter månadar med tanken om fortsetjing og etter kvart ny oppstart, har eg klart det. Riktig nok er det eg har klart ikkje noko å rekna på, enno. Men med dag pluss dag over lang tid, vil det verta eit godt reknestykke.

 

Så har eg starta. Eg fortset der eg var i går. Eit så frykteleg vanleg og så frykteleg kjedeleg tema. Mat, vekt, helse og fysiske krumspring. Her har eg gått i månader og tenkt “no må eg i gong”. Men det har vore heilt håplaust. Eigentleg er det ikkje nokon forskjell på gårsdagen og alle dei andre dagane. Berre at alt er ørlite grann verre, slik det vert dag for dag når ein ikkje tek tak. Vi kan alle desse frasene om å være glad i seg sjølv slik ein er. Og det er viktig det, men eg er glad i meg sjølv eg………..og greier eg no å legge dag oppå dag med meir kontroll av fôrinntak, syner eg det og. For meg sjølv. Dei andre er ikkje så viktig her. Greier eg det no, det eg vil greie, vil eg nok likna ei skrukka rosin, det er så. No fyller feita fint ut skrukkene i ansiktet.


Eg må letna på skrotten fordi eg vil leva medan eg gjer det. Synest ikkje noko om at knea sukkar og stønner når eg beveger meg i større eller mindre grader. Ikkje bra at stolen held meg igjen når eg må opp av den, av og til blåheld den faktisk. I går kom eg inn på eit kontor etter og ha gått opp ei trapp, eg var flau over pusten min. Inni meg er eg ikkje den gamle dama eg held på å bli utvendig.


I dag gjekk eg på vekta, så no har eg gjort det. Eg er ikkje attende til der eg var siste gong eg starta, sist haust, men nok å taka tak i – for å seia det slik. Vekta er ikkje målet tenkte eg i dag. Målet er å få energien på plass. Eit lettare liv kvar dag. Lettare å ta dei kampane som alltid vil koma innom. Lettare å ta ein rask tur opp i skogen, eller ned til sjøen. For eg ynskjer å hoppa frå topp til topp, lett som ei fjør, svinga meg i greinene og jodle. Det siste var kanskje litt overdrive. 

 

Og kva for strategi eg har skal eg fortelja. Det er for så vidt ingen kur av noko slag, ikkje noko kurs heller. Eg fortset berre det vanleg livet mitt med nokre små grep. Verktøyet mitt er VG sin vektklubb. Den har eg bruka mange gong før og den funker for meg, når eg held fokuset. Det som er den største utfordringa med den er tida. Eg må føre opp det eg et og bruke ein del tid på data. Men hallo, eg er da eit datamenneske, eg skriv da blogg. Og med den delvise sjukemeldinga eg har, skal dette fungere. Men for høgføtt bør eg ikkje væra etter berre ein dag.


Rundt 30 år og ingen barn, årstala er rundt -88/89.


Eg er i gong med svangerskap og har etter hvert to barn, årstala frå -90 til -93.

Fram til eg var over tretti var eg mest tynn som ein tråd. Men så kom alle barna, også dei som ikkje kom levande. Da var det gjort. Etter 25 månader samanlagt med graviditet, der 2 x 3 månadar var utan nokon i magen inn i mellom, var eg vorte stor og endeleg mor. I tillegg var skjela skrapa og alt var annleis enn kva det hadde vore. Så eg gjekk inn i rolla med alt eg hadde å gje. Og så gløymde eg meg sjølv, det med vekta vart ei “ikkje sak”. Etter kvart kom alle vondtane og så starta eg å prøve. Det har vore mange forsøk, men enno har eg vore fleire år tynn enn tjukk. Det er likevel på høg tid. For om ikkje er det berre å pakka meg ned snart, og det synest eg er for dumt.


No tida no.

Derfor er det eg skal inn i munnen med i dag planlagt. Og så tenkte eg at kanskje skal eg ta meg ein tur ut i regnet, opp i skogen, bort til eit plantefelt med ei samling tre, som etter kvart vil høve til juletre. Kanskje eg kan hauste der i frå i år? Det kan nok være greitt å finne ut. Da må eg opp ein uhorveleg bratt bakke, og der er det ingen som vil høra pusten min. Berre boffen, og han vil berre væra overlykkeleg.

 

Om att og om att att

 

 

Veka er i gong. Dei gamle tankane blir børsta støv av nok ein gong. Eg ser på dei og spekulerer. Og ikkje minst dreg eg i håpet.


Som eit vrak sit eg her ein måndag og tenkjer dette går ikkje lengre. Eg må til å ta kontroll. Kjenner berre ordet er stort, for stort. Men eg må. No trivest eg ikkje. Det har gått over alle kosteskaft og unnskyldning finn ein bak kvar ei busk. Men trur hjernen må ryddast kraftig i først. Så eg må nok ta skippertak og julevasken der først. For eg vil da. Eg vil så mykje.

 
No er det meste eit tiltak. Eg tynger meg sjølv så ned. Og så veit eg. Eg veit alt. Eller ikkje alt, men mykje. Og gleda som følgjer med. Eg veit korleis det kjennest og stramma magemusklar  gjentatt gong. Kor godt kroppen har etter ein rask marsj ute, eller kanskje hovudet over kroppen har det best. Og knea. Knea som no klagar når eg går ei trapp.

 
Det er berre at eg blir så lei. Ikkje av å være i gong, men av å slutta og være i gong. Over snavlebehovet når ein har tapt vegen av synet.

 
Dette er andre gong på ei kort tid eg spikrar på veggen sanninga. Fordi eg har eit håp om at når eg legg alt fram at eg skal ha skamvett nok. Til å ta kontrollen for å innhenta krefter som er borte. For dei kreftene vil eg ha. Fordi eg treng dei.


Dagane som går

 

 

 

Veker og helger passerer. Eg sit i den kvite stolen min og skriv. Av og til. Men meste av  tida gjer eg andre ting eller ingen ting.

 

Så er helga over. Før det vart heile veka også over. Tid. Tid og tid. Den raser gjennom tilvære om eit hurtigtog. I dag har vi feira farsdag. Vi var i Mjosundet og feira far min, jentene mine og søstera mi. Mor og far serverte bacalao, og seinare vart det kaffi og farsdagskake. Eg tok med meg ein dessert eg fann oppskrift på bak på semulegrynspakken. Den syntes eg ikkje noko om. Den vart for godt steikt, sikkert betre med mindre steiketid. Eg hadde også med ei kake eg starta på sist veke. Eg måtte frysa den ned for eg vann den ikkje ferdig sist eg prøvde. Den fann eg på bloggen her. Kaka syntest vi var kjempegod. Men eg vil tilrå god tid om du vil bake den.

 

Jentene har vore heime. Kjempekoseleg. Mellomste kom heim på torsdagskvelden, ho hadde ein jobb og gjera. Det er greitt for å spe på studielån. Yngste kom ikkje heim før laurdag. Fredagen hadde ho jobb ho også. I tillegg hadde eit radioprogram ho og tre til i klassen hennar har laga premiere. Neste sending er neste fredag. Legger link til facbooksida dei har oppretta.

 

Veka som har gått har vore krevjande. Bilar som må reparerast og tenner som ikkje roar seg. Ein morgon vakna eg i otta, da dura tankane rundt som pingpong ballar. Eg måtte til og aksjonere. Så vart det tannlege igjen, eg var hovna opp til like under auget. Så no er eg i gong med rotfylling av ei tann og antibiotika. Eg skal også rotfylle ei til. Kjenner eg er litt redusert av alt dette styret, men det går over. Alt blir historie.

 

I går natt såg vi noko rart. Over fjellet, på andre sidan av fjorden, var himmelen oransje som om månen kom opp. Men månen var ein helt annan plass. Og det som var aller rarast var at lyset blafra som om det loga flammar der attom synsvidda. Av og til forsvann mest farga og så slo den seg på. Var akkurat som ein puls. Eg har leita på nett etter kva dette kunne være, men ikkje funne noko svar.

 

Søndagskvelden skal nytast framom tv apparatet. Både der ingen skulle tru nokon kunne bu, programmet om døden og Downton Abbey skal fortærast, saman med ein kopp kaffi med noko attåt.


Effektivitet og damask

 

 

Nokre gong er ein for snar. Det skal være bra å være effektiv. I dag gjorde eg eit bra forsøk, og no skal eg fortelje korleis det gjekk pluss litt til.

 

 
Og da vil eg starta for ei stund sidan. Da eg fekk gjort slikt eg skulle ha gjort lenge. Eg tømde ei bu som var breddfull. Eg fann og fann. Det var mykje som hadde vore gjømt lenge. Noko for lenge og kunne kastast. Da eg kom heilt til botn fann eg ein duk, ein lang, kvit damask duk. Først skjønte eg ikkje-, eg hugsa ikkje-, duken var borte frå minnet. Men blant frynsa minner dukka loftstua med det lange bordet opp. Eg kjøpte ein gong ein duk for å dekke opp til dei fine selskap der. Det er sakt at det ein ikkje saknar etter ei stund er ting ein ikkje treng. Men eg var glad for funnet og følte eg trong den da eg skjønte eg hadde ein slik duk.

 

 I går trong eg den. Foreldra mine hadde bryllaupsdag og søster mi og eg fann ut at vi skulle gjera stas på dagen og bad dei. Og når nokon har vore gift i 58 år passar det med kvit damask. Eg bretta duken dobbel. Dekte på med kvite stoffserviettar, talgljos og roser. Vi kosa oss. Maten var eit samarbeid, klippfisk med bacon, mandelpotet, baka rotgrønsaker og plommer koka i krydderlake med piska krem til dessert. Og heldigvis fann ikkje raudbeter vegen ned på duken. Men eg fann likevel ut eg skulle vaska duken i dag saman med serviettane. Eg måtte kreke meg i rundt, for ryggen hadde plutseleg bestemt seg for å verta uven med meg. Derfor var det bra med puslesysler. Rydda etter gårdagen, skifta talgljos, sette inn i oppvaskemaskina…slikt, til ryggen fekk mjuka seg opp. Kjente forresten i går at kroppen var i ulage. Eg pusla meg bestemt og målretta ut av stivheita. Eg var godt førnøgd med meg sjølv.

 

 Så hyver eg duk og serviettar inn i vaskemaskina, har på vaskemiddel for kvite klede og sett maskina på seksti grader. Da den er ferdig får eg meg ein overrasking. I maskina ligg også mørke klede. Og da hugsar eg det. Eg la en tretti graders vask i maskina som ikkje har vorte vaska. Ein mørk tretti graders vask. Og eg anar kanskje eit blåskjer i duken, og om kleda er brukbar etter denne handsaminga, ja det gjenstår å sjå. Eg var nok rett og slett for effektiv i dag og med den hugsen er det nok ein dårleg kombinasjon. Det var den historia. Og eg var ikkje like fornøgd med meg sjølv.

Og konklusjonen…..ja den må vera at enten må ein ikkje vera effektiv, eller så må ein hugsa.

 

 BforBakk

 

Tanketom eller tankefull?

 

 

Kva om ein kunne greie å gjete tankane? Få dei til å gå der det var best å gå. Og så innimellom slå dei av?..

 

Tankane har nok ei mykje større kraft på oss enn kva vi tenkjer over. Har vi bruka krafta bevisst, har nok det vore ei stor hjelp for oss.

 

Vi tenkjer, vi finn ut og reagerer etter det. Det er lett å dra feil konklusjonar. Og det startar med tanken. ?Dei gjer det nok på grunn av det,? tenkjer vi, ?eg greier nok ikkje det.? Så må vi overbevise andre om at vi er betre enn kva vi sjølv føler vi er.

 

 

For meir

 

BforBakk