I dag forsvann eg opp i ei anna tid. Ei tid da ein laga det meste av maten sin sjølv.
I går kveld fekk ein telefon.
“Kan vi få låna nøkkelen til seterbua” var spørsmålet.
Sommaren sin seterdag er i slutten av månaden. Eit arrangement det brukar å koma mykje folk på. Koking av ost er noko av det som skjer og yngre krefter må til å tenkja på å ta over stafettpinnen. Så det var plan om ein omgong med ostkoking for trening. Ville eg, kunne eg også væra med.
Så etter å ha køyrd yngste på jobben reiste eg til fjells.
Der var dei godt i gong. Eg har vore med på dette ein gong før og henta notatane min. Denne gongen kjendes alt mykje greiare.
Mjølka fekk koka i mange timar.
Vi rota i den store jerngryta på skift. Den sto på den ein gamal omn. Den vert teke ut kvar sommar til dette bruket. Den har ringar å ta av så den store gryta passar oppi. Slik har den har vore bruka mang ein gong på 1800-talet og oppover halve1900-talet. Og seinare, da seterdagen starta for snart tre tiår sidan vart omnen og gryta teke i bruk att.
Hundane og ungane leika seg på setervollen. Sola skein og vatnet i elvakulpen glitra.
Til slutt var osteproduktet ferdig. Det smaka karamell.
Så var det opprydding og låsing av buene. Vi aspirantane avtalte ein ny prøvekoking før seterdagen. Det er alltid litt vemodig å reise ned frå dette paradiset ein får lov til å nyta.
Nede igjen hadde yngste og eg funne ut at vi skulle grilla. Sommarkotelettar og maiskolbar. Vi fyra opp og sette i gong.
Berre for å skjøna at dette med grilling har vi ikkje helt teket på. Kotelettane greidde vi å brenna. Og eg har endeleg forstått at eigentleg skal ein ikkje gå frå når en driv på med dette. Det har eg alltid gjort. Blir litt som med ostekokinga, ein må passa på.
Snart no skal vi straks avslutta dagen med arme riddare. Så matfokuset er det ingenting å seia på her i garden.
Og slik heilt til slutt, kanskje snika seg til ei lite skive eksklusiv brun ost.