Morgen og noen blå flekker på himmelen. Håp! På andre områder skjønner jeg at det ikke finnes.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg sitter der i min vanlige prosedyrer. Kjenner på uro i kroppen.

Et slags sinne.

Og jeg tror jeg skjønner.

Hvorfor det er slik -.

Og for å skjønne meg sjøl må jeg dele meg i to.

Den ene delen går på erfaring og den indre «meg», den som er forankra i opplevelser og forstå på et dypere plan.

Den andre er det en ser for seg, har ønsker om, vil tro på, vil ha det artig med, den overfladiske «meg». 

Den indre stemmen er tung og bestemt. 

– Du vet, sier den.

Og jeg vet, jeg ser det jeg ikke vil se, jeg kjenner igjen alt. 

Egentlig er universet veldig tydelig. Det liner opp ikke mindre enn to lignende hendelser.

Hjerter og glitrende meldinger med blomster og svulstighet. Men de ekte orda er ikke der. Bare svulstighet og fraser.

Men hvem er jeg?

Et behov for andre…

Underbevisstheta mi freser og får stramme muskler.

Overbevisstheta syns det er artig, blir småstressa, men vil også, vi oppleve.

Kanskje, sier den, kanskje er alt annerledes. Nå.

Men det er så klart ikke det. Det vil være likt, det vil være slikt jeg ikke vil ha. 

Det er erfart.

To episoder som begge førte følelser med seg.

Den ene mer enn den andre.

Den ene starta for mange år siden, den andre er av nyere dato.

Begge hendelsene har dukka opp i nå-tid. 

Jeg tok tak i det moderne hjelpemiddelet, jeg spurte Chat GPT;

– Kan du være psykolog?

Og svara stemte veldig godt med min egen underbevisstheta, den delen av meg som vet.

Så nå må jeg sende en melding og jeg føler meg letta.

Dagen ble enklere og litt tristere.

Men det beste – helt ærlig!

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Slik plutselig… hele tiden er det slik, plutselig er det en ny dag. I dag var det lørdagen som var «plutselig».

Og jeg, jeg er ikke plutselig. Jeg er på et sted som heter «out of order».

For det er jeg, mer og mindre utmeldt.

Dagen sto i alle fall opp. Det var grått.

Det regnea nesten hele dagen.

Og jeg var virre vapp. Slik skulle- eller skulle ikke…

Til slutt satte jeg en deig.

Takket være MetteJosteinsdatter.

Og de ble gode, aniskringlene hennes.

Men da begynte dagen å bli for seint. Saken var at jeg fikk spørsmål om å komme på besøk. Men jeg var alt for sliten, til tross for at jeg fikk ferdig kringlene. Kjente det var ingen dag for å få besøk. Jeg ble i stedet bedt på middag i morgen.

Jeg har også sagt at jeg skulle komme innover til mor i morgen, så dagen kan bli litt kjasete. Hos mor blir det fullt av folk, så slik tenkte jeg ikke å dra. Da jeg var der på torsdag kom eldste tantebarnet med mann og barn.

I morgen kommer søstera med mann og barn. Barnet har jeg ikke møtt, ganske nytt altså. Så tenkte jeg skulle dra for å helse på. 

I utganspunktet drar jeg ikke når noen kommer på besøk, fordi jeg er der så mye tar jeg det som fristund når andre drar dit.

Så utenom å bake, vaske kopper og klær, har jeg hørt på podkast. 

Tenkte meg ut, men det var alt for vått.

Så jeg kan ikke skryte av denne plutselige lørdagen.

Tror jeg bør avslutte den ganske snart.

Det passer best.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mai med alle fridagene er på plass. Dog litt mindre i år, men godt med fri midt i uka.

Torsdag er ikke midt i uka, bare nesten. Men godt med en fridag. Sjøl om det regner. For om dagen er det vått, elvene bruser.

Slik som våren, den bruser og rusjer fram.

I boka sto det at det aldri har vært så tidlig som i år.

«I år» som det sto om var 6. mai i fjor.

Jeg var oppe for å sette opp koden for i år på turen jeg har ansvar for, i en luke i regnet.

Så jeg slo rekorden fra i fjor.

Vanligvis har ikke denne StikkUt-turen blitt åpna før 1. juni på grunn av snø.

Koden ble plassert og jeg var fryktelig glad for at jeg var kommet fram til enden av vannet.

For motstanden i meg for å legge innover var sterk. Sendte melding til gjengen min, det er ikke dekning på mobil og dumt om jeg skulle snuble og bli liggende.

Tenker jeg har alt på å vinne med å gjøre noe med denne tilstanden, trenger å fungere.

Og jeg konsentrerte meg for hvert steg.

Vurderte først om jeg skulle ta turen over elva like attmed posten, men så mye vann som det var i naturen skjønte jeg det ikke var en god ide.

Det var opphaldsvær på hele turen, men det har regna. Jeg måtte ett sted gå langt innover myra på innsida av vannet, for det gikk en renne med vann, for dyp og for brei til å kunne passere.

Prøvde meg riktig nok på tilbakeveien. Da rann det vann ned i støvlene, det var for dypt der jeg kunne stå for å jumpe over.

Det er fasinerende med så mye vann.

Og fuglene sang. Noen fugler skreik. Inn i mellom syntes jeg at jeg hørte barnstemmer. Jeg stoppa for å lytte, uten å bli klok på om det var det jeg hadde hørt. Det er en seter litt lengre inne for enden av vannet, det kan være at det var folk på den.

Lyden kan bære godt.

Og da jeg leita meg fram for å passere der det var for vått, kom jeg over dette.

Jeg hadde ikke tidligere lagt merke til dette store treet mellom vannet og myra.

Da jeg snudde, tenkte jeg «yes, jeg har klart det», men jeg hadde returen igjen.

Det rare er at den alltid virker kortere. Ikke bare i går, men det bruker være slik.

Men måtte sette meg for å hvile en del ganger på tilbaketuren.

Jeg bør nok ta turen innover snart igjen, burde ha skifta ut noen av stikkene som begynner å bli slitte i fargene.

Det er noen år siden turen ble stukket ut.

Litt overraska ser jeg det er fem år siden turen ble lagt ut, da jeg gikk inn på linken.

Tid ass.

Men det er en fin tur og i år skal jeg få tid til å ta med meg folk innover, vi har snakka om det et par år nå. Men våren kan nærme seg sommer før vi gjør turen.

Har du StikkUt der du er?

♥