Hvor er den, hvordan styrke den… Jeg har gått inn i en ny periode.
Etter jeg rundet denne milepelen, som jeg så fram mot, falt jeg ganske bra sammen. Jeg kan absolutt ikke påstå jeg spruter av energi…og som nyutklekt pensjonist skal sikker de grå hår legges sirlig og hendene føres rolig over tilværelsen.
Nå kjenner jeg dette ikke er meg, jeg er liksom ikke åtti.
Men jeg tro jeg trenger dette jeg er i, fullstendig utlading.
Så jeg gir meg lov.
Og det som har oppstått er noe med pusten, den trekkes dypt rett som det er. Det er en glede å kjenne denne pusten som dras inn i kroppen som et dypt sukk.
Tror det er en inngang til det som skal skje videre. For jeg tror det skjer mer. Jeg tror jeg vil finne igjen energien som har vært borte og som begynte å bli borte allerede barndommen. Dette med å passe inn, innrette seg etter det en skjønte var ønsket.
Jeg som elsket å springe ble tilpasset til å forholde meg rolig. Jeg som elsket å skape fikk passive hender. Fantasien min som sprudla, ble tøylet. For jeg holdt nok ikke mål. Skuldrene havnet etter hvert under skuldrene og jeg fikk vondt i kjakene av å bite tennene sammen.
Slikt gir konsekvenser.
Når en fortsetter å ta fullstendige feil valg fordi en bestemmer seg for at slik må det være, da biter ulumskheter seg fast i kroppen. Slikt som sykdom, for eksempel. Og jeg er så glad for å ha kommet hit jeg er. Det er logisk at jeg er tom. Nå skal jeg bygges opp. Finne min egen kraft.
Det er herlig å ha muligheten.
Til å legge ut på det jeg nå er i gang med.
Etter å ha pisket meg og hold meg i en skrustrikke, er jeg fri.
Fri til å finne min egen kraft.
Om de aller fleste år er brukt opp har jeg nå likevel denne muligheten, om så det bare er noen få dager.
Slik sett finnes ikke tid, for jeg bare ER.
I går kveld hørte jeg en episode på en ny podcaste jeg har funnet; Grenseløs Spirituellitet. Denne episoden handlet om sjelen. At vi ikke er en kropp med en sjel inni, men en sjel med kropp i rundt. Det var snakk om at en gjennom dagen kunne føle sin egen uten at en visste det. Og mye var sammenfallende med slikt jeg har tenkt.
En av tankene mine er at jeg faktisk må tilbake til barndommen og til følelser jeg hadde da, for å gå inn porten til den jeg er -.
Ikke den ego-styrte meg som er opptatt av stafasje og å bli likt, men den jeg er i mitt indre. Den «større» meg som er en del av alt.
For der finnes energien, der finnes kraften, kjærligheten og dynamitten.
Jeg vet dette.
Det er en del øvelser for å finne fram;
- først må en være fullstendig ærlig mot seg sjøl, så langt en evner.
- Jeg må vise meg sjøl kjærlighet, akkurat det føler jeg etter hvert greier ganske bra.
- Så må jeg forstå at alle har sin reise, for med å forstå det smuldrer dømming bort.
- Forstå at det jeg har lært er sannhet nødvendigvis ikke er det.
Og en hel del andre ting kommer inn, slik som fysisk aktivitet og ikke minst glede. Gleden har jeg følt stor i senere år, at jeg er heldig og ikke et offer.
Har diskutert med andre at en kan være rusa av livet, at en ikke trenger rus for å kjenne på dette.
Det å finne fram til hvem en er, ikke den en tror, men den en virkelig er, syns jeg er vanskeligst. Men med å gå tilbake til følelser tidlig i barndommen tror jeg det dukker opp så bra det kan.
Hva jeg skal bruke styrken jeg finner til?
Den skal brukes til å være i nåtid, være sterk tilstede og hele tida gjøre sitt beste.
Og akkurat det, gjøre sitt beste, er nok det vi alle gjør hele tiden. Men jeg vil også kjenne på gleden og hvor eventyrlig fantastisk alt er.
Føle det sterkt, kjenne på styrken jeg har fått og gleden jeg har og det jeg kan.
♥
