Om å dømme ut fra «fellestanken». Jeg lytter, jeg ser, jeg tenkter…

Som vi alle gjør ut fra våre ståsted.

Jeg har sagt det i noen kommentarer, at jeg blir oppriktig glad i mennesker jeg føler jeg blir «kjent» med her.

For meg er de venner jeg kan ta fram.

Ikke for det, jeg har noen venner i den virkelig verden – men ikke så mange.

Jeg har enda mindre av tiden til å dele og bygge vennskap. For det meste av tiden min er dedikert til andre for andres del.

Så da tjener bloggen som en sosial arena, i tillegg til å lære mer.

Om folk.

Om tanker.

For alle skriver om seg sjøl, om de skriver direkte om seg eller ikke nevner noe om sitt.

For det er også en fortelling.

Jeg er glad i mennesker.

Noen ønsker jeg bare å studere.

Andre liker jeg å dele med, mange ønsker jeg å gi gode ord.

Jeg er liker at mennesker blir løfta, tror at vi alle da blir en bedre utgaver av den vi er.

Alle har muligheter.

Muligheter til å bli bedre.

I går lot jeg meg provosere. Jeg så på Lindmo.

Hun kan mange ganger stå for den stemmen som snakke for «alle». Litt dømmende og noe nedlatende.

I går var det artisten Kamelen som ble lagt under lupen.

Kjente jeg fikk lyst å skrive inn og si; skaff deg mer kunnskap om ADHD før du går ut og snakker ut fra det mengden mener, de som ikke vet.

I intervjue fikk jeg lyst til å applaudere kunnskapsminister Tonje Brenna, hun hadde kunnskap og stilte mye bedre spørsmål uten å ta dømming inn i spørsmålet sitt.

Kamelen sto seg greit i det sett utenfra.

Men jeg syns ikke det var greit å være en talsmann for det alle «mener» på landsdekkende tv, når en med kunnskap kunne stilt spørsmål som økte kunnskapen…

Har opplevd dette før fra hennes hånd.

Men vi får ikke andre til å forstå mer før de vil det sjøl, ingen liker å bli diktert, vi vil finne det ut sjøl.

For noen år siden var jeg i en situasjon der en kom med tydelige rasistiske uttalelser. De kom fram gjennom grilling av pølser -.

Den sotsvarte pølsa ble et synonym.

Jeg prøvde å svare, men gikk meg på en vegg.

Fant fort ut at jeg hadde alt for lite kunnskap til å føre en samtale på nå anna enn mine følelser. Og det er ikke gangbar mynt.

Tenkte etterpå at egentlig kunna jeg spurt, spurt om erfaringer og hvorfor…

Danna meg sjøl kunnskapen om hvorfor mennesket mente det som ble forfekta.

Og hadde jeg i tillegg hatt god nok kunnskap har jeg kunna stilt spørsmål tilbake, ikke på følelser, men på kunnskap.

Og kanskje har en slik dialog ført til mer kunnskap hos begge. 

♥

Den skikkelige gode følelsen når en krysser målstreken nok en gang. Og bare kan hvile.

Jeg er framme ved torsdagskvelden.

Kan tømme hodet.

Kan senke skuldrene.

Jeg tente opp i ovnen.

Jeg tenkte på talglys.

Og så satte jeg på musikk.

Veldig rolig musikk.

Lagde meg en rask, rask middag sjøl om det er alt for sent.

For jeg tar helg.

I kveld tar jeg helg.

Kanskje jeg skal ta meg en jobbesekvens i helga…eller kanskje ikke.

Jeg rakk ferga.

Porten gikk opp bak meg før jeg hadde rukket å slå av motoren.

Mer akkurat går sannsynlig ikke å være.

Veien var høyst variabel og hadde ikke lyst til å åke utom veien i dag heller.

Hørte på lokalnyhetene at det hadde vært en trafikkulykke i morgentimene på glatta.

Dagen gikk greit, ingen skrapa sjel i dag.

Jeg hørte til sjøl om jeg laga oversvømmelse da jeg skulle trakte kaffe. Passe ubegava med slik kaffe.

På tur hjem kjørte jeg innom en matbutikk like ved flyplassen.

Kjente det i bilen før jeg gikk ut, kjente det inne i butikken, det var direkte ekkelt…

Bakken vibrerte.

Sa det til en betjening, stakkars dere som må gå i dette-.

Hun kjente det ikke!

Kjente ikke at bakken vibrerte.

Jeg rakk akkurat ferga igjen.

Og det var veldig godt at grunnen atter ble rolig.  

Framom mor, hun hadde bedt så fint om jeg ikke kunne komme innom. Vi så på gamle bilder og mor kosa seg skikkelig.

Etterpå tok jeg aske ut av ovnen før jeg kjørte hjem.

Hun hadde ønska jeg overnatta, men jeg ville hjem.

Jeg kjente det var viktig å våkne i min egen seng i morgen.

Fikk snakka om kontor og avtalt hva jeg måtte ha.

I går tok jeg med det først lasset, en kasse med permer og et par andre ting.

Jeg skal montere meg opp nede. Håper dette blir en riktig god løsning.

Ellers blir det ikke bare å sitte nede i kjelleren, det vil være en ganske stor bevegelighet både det at museet ligger i andre enden av kommunen og ellers møter rundt om på Nordmøre.

Tror nok det blir bra, bare fryktelig rart å ha blitt så himla voksen…

Men det er ikke temaet i kveld.

Jeg er bare til stede i kvelden, i meg sjøl og det føles godt.

Har du hatt en god dag?

♥

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Å sove lenge prøvde jeg i dag. Og det var godt.

Ute dura en traktor opp veien med sandskuffe bakpå.

Det forteller meg om en glatt dag.

Og jeg skal ut i dagen, så glad for sanden.

Jeg våkna slik jeg sovna, til tomt hus.

Siden 21. desember har natta hatt flere soverom i bruk, periodevis alle.

I går dro sistemann.

Jeg fulgte ned til bussen, satte meg først i stolen da jeg kom opp.

Men ganske snart forflytta jeg meg bort i sofaen. Der ble jeg kvelden ut og tv’n sto på.

Fant en serie som jeg oppdaga i dag hadde premiere i går.

«Evy og alltid», norsk på NRK.

Jeg likte den godt og så den like godt ferdig.

Etterpå var det fantastisk å finne senga.

Dagen hadde krevd sitt, til slutt kollapsa hodet, jeg greidde ikke få samme svar da jeg skulle summerte en hel rekke tall.

Tenkte det da jeg løp opp trappa tidligere i går, etter og har prøvd å samordne mellom flere med samkjøring – men ingen var innstilt på å strekke seg, utenom meg, ikke få tak i mor på telefonen fordi abonnenten ikke kunne nåes, frakte en stor koffert med utstyr ut i bilen fordi jeg ble oppringt om å ta den med på kontoret, melding om varme følelser og besøk, som bare er tull, at her…her…er det mye en skal forholde seg til.

Men tydeligvis greier jeg det.

Og jeg strekker meg i alle retninger og får kritikk over at jeg strekker meg for mye.

Ikke greit dette. Men alt er godt ment, både av den som strekker og den som kritiserer.

Jeg sov godt i natt, jeg sov som en ølg…vet ikke egentlig hva det er.

Det å smårydde, finne fram mat og ikke minst drikke. Jeg er en dranker og jeg har drukket alt for lite i jula…

Og ennå var ikke koppen med kaffe avbilda.

Nå sentrifugeres det, hører jeg.

Jeg skal henge opp klærne og komme meg på butikken.

Mor trenger melk og smør.

Tar med maten fra i går som vi deler.

Og så må jeg nok pakke ned jula og bære opp ved for henne.

Men håper det ikke er alt for sent før jeg er hjemme hos meg sjøl igjen.

♥

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Tredje januar, smake på ordet, tredje… Følelsen av å stå ovenfor fullstendig frihet.

Ennå er ingen ting skrevet om året, eller…nesten ingen ting.

Det er som å stå over skylaget med fullstendig frihet til å skape et nytt år.

Etter hvert som en beveger seg inn i året vil en få med seg bagasje, men tredje januar har lite bagasje av et nytt år.

Ute er naturen fredelig, hvit og stille. Fuglene spankulerer på rekkverket på terrassen; spettmeis, dompap, kjøttmeis og andre meiser. En stor flaggspett kommer ofte innom og henger i materen, den må krøke seg i rundt og tar hele plassen når den er innom.

Fuglene kvitrer av glede, føles det som, når vi er ute og fyller på mat.

Alt dette livet.

I huset hos meg er det bare eldstemann igjen, han har vært i en lomme av tiden en stund.

Jeg håper han snart er i gang, han vet han er det.

For han vet.

Og han har lært meg etter mange år med bekymringer at bekymring ikke har noen misjon.

En fin lærdom.

I går dro jeg innom det gamle kontoret, til den nye jobben jeg har jobbet i i mange år.

En rar setning, men den er tilfellet.

Jeg øvde meg, men gikk over til rydding.

Lyden av papir som rives er god.

Det handler om det jeg kan legge bak, det jeg er ferdig med.

«Dette behøver jeg ikke ta med videre, dette er jeg ferdig med».

Etter hvert får jeg ny pc, må sende tilbakemelding om det, ennå lengre fram blir det et annet kontor ett eller annet sted.

Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg inn å jobbe på data’n, hvor jeg skal registrerer tiden, slikt…

Alt blir, alt, og det blir godt.

Så i går øvde jeg meg bare på å jobbe, mens jeg rydda.

Etterpå tok jeg veien opp bakkene – og kom meg helt opp.

Mor så litt bortkommen ut, men veldig glad for besøk.

De som hadde vært der nyttårshelga hadde glemt av å bære opp ved, men irritasjonen gikk over da jeg fikk snakka med mellomste søster. Det kan bli mye for ett menneske å ordne opp i når det er så mye begrensninger i alder og i helse, når en blir alene om å gjøre alt.

Jeg vet.

Fikk bært opp noen sekker med ved, så skal vi innom senere for å bære opp mer.

Det er tungt å bære ved, syns jeg.

Vi drakk kaffe og spiste julesmåbrød.

Har lovet mor en helg, en helg ganske snart, at jeg kommer lørdag og blir til søndag.

Da skal vi ete god mat, se en romantisk, snill film og ta et glass slik at vi blir litt knisete. Og livet skal være lett og latteren sitte løst. For det trenger en inn i mellom.

– Det lukter sigar hos deg, sa jeg.

– Jeg kjenner ingen ting, sa mor.

Og det var ikke så rart, for det var ingen til å røyke sigar. Men av og til kommer lukta. Aller første gangen var like etter far døde.

Noen ganger lukter det blomster på soverommet mitt, rose. Det er bare fint.

Mellomste laga en ny snutt like før nyttåret.

– Det er så mange orber på opptaket sa hun og viste meg-.

Og ja, det var fult av små hvite rundinger som bevega seg. Hun klipte filmen sammen og sa en fortsatt kunne se noen. Jeg må innrømme jeg ikke ser de i det ferdige resultatet.

Hva vet en om alt…

Uansett er det fint med en liten touch av slikt en kan spekulere i uten at det tar overhand.

Så kom jeg hjem til eldstemann, vi spiste middag og snakka og fant en dokumentar.

Han fortalte han hadde fått en forespørsel om han fortsatt var interessert i en jobb og at planene som ikke ble i jula snart blir.

I Trondheim hadde mellomste og samboer bedt yngste med samboer på middag. Der gikk praten videre om det vi snakka om i jula, om muligens muligheter som er veldig spennende.

Vi står på toppen av et nytt år. Uten bagasje, mens vi lager skisser av den bagasjen vi ønsker å ta med oss etter hvert.

Og mellomste fikk vite at vottene hun leita etter var funne utenfor en butikk på Kyrksæterøra, de ligger inne i butikken og venter.

Jeg skal hente dem for henne.

Året er i gang og jeg tror jeg tar dagen fri, eller nesten fri…for jeg er ørlite grann sliten ennå etter året vi gikk ut av.

Ønsker deg en riktig god tirsdag.

♥

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Kalde dager, snø og frost. To uker til juleaften.

Lørdagskvelden er i hus.

Jeg har vært utenfor huset det meste av dagen.

Nå er jeg hjemme.

Jeg er framme ved en uke ferie etter travle dager.

Godt å være her, ved ferien og hjemme hos seg sjøl.

Det har vært en innholdsrik uke.

På torsdag tenkte jeg meg innom kontoret før avskjedsmiddagen på ettermiddagen. Det ble til at jeg dro direkte. Rygga bilen ned til veien etter spora jeg hadde kjørt opp kvelden før.

Nede ved veien sto jeg bom fast, snøkanten etter brøytinga langs hovedveien var ikke til å komme seg over.

Det er da en kjenner på at det er vinter.

Vinterens negative sider.

Jeg var ikke akkurat kledd for å måke snø.

Prøvde ruggeteknikk, fram og til bake.

Jeg er så lei av å kjøre meg fast i denne veien.

Ved et under kom jeg meg fri.

På tur inn mot sentrum spekulerte jeg hvordan jeg skulle angripe dette.

Han som skulle brøyte har blitt syk, skulle jeg kontakte han eller kona, skulle jeg bare høre med noen andre -.

Etter middagen traff jeg kona tilfeldig og fikk vite det var traktoren som hadde streika, og at de hadde hørt med en annen som skulle brøyte opp. Inn til videre greier han som tok på seg brøytinga å brøyte, og at de skulle si i fra om det ikke gikk. 

Da jeg kom hjem var veien brøyta opp og dagen etter var den enda bedre brøyta, da hadde nok han som hadde tatt på seg dette vært der.

Men etter molinga med å komme seg ut på veien virka det som bilen hadde blitt litt skadd. Så en varseltrekant på display’et, motorbeskyttelsen under hadde falt ned og slura ned i veien, en av pærene i lyktene hadde gått.

Fikk time på verksted på fredag. Prøvde å forandre timen til etter jobb, men det gikk ikke. Grudde meg til å gå ned den lange, bratte veien og etterpå opp igjen til verkstedet.

Hadde liten lyst til å falle i den trafikkerte bakken, på glatta.

Heldigvis hjalp en kollega, hun kjørte meg ned.

Da bilen var ferdig kjørte søsteren min meg opp.

Så med litt med trøbbel inn i mellom er man i gjenge igjen.

Planene om å sette deigen til smultringer i går ble det riktig nok ikke noe av.

Ikke i dag heller, for den del.

For i dag ble strømmen kobla ut fra ti til ett på grunn av noe arbeid på ledningsnettet. Bestemte meg derfor å kjøre til mor, hun hadde vært aleine i hele går.

Som tenkt, så gjort.

Tok med meg et brød jeg har bakt, hvit geitost og mandarin.

På tur innover hører jeg på lydbok, har meldt meg inn i Storytel for å prøve dem. De hadde i det siste annonsert for en bok. En bok jeg hadde tenkt å lese.

Denne boka treffer meg skikkelig, inn i mellom kommer tårene. Jeg kan skrive om boka senere, her på blogg, når jeg er ferdig med den.

Snakka en del med mor om den da jeg kom til henne.

Tror hun også ble berørt av det jeg fortalte fra boka.

Ellers ble jeg der hele dagen og det var mørkt da jeg kjørte hjem.

Mor syns det var så godt med folk rundt seg, så hun strålte.

Nå må jeg bruke resten av helga til å tenke og få ting gjort fordi det snart er jul. Men ikke i kveld, i kveld er det full avslapping.

Jeg har også laga meg karameller. Hadde behov for noe søtt.

Lager du deg karameller noen gang?

♥

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Så er jeg på plass i stolen min, trøtt og mett. Og en tanke klar til å avslutte dagen.

Nesten nettopp kommet hjem. Etter en strabasiøs tur gjennom snødrev og veier som fort kunne fått bilen til å tatt seg en svingom.

Nullføre og sludd er ikke det jeg er mest begeistra for i bil.

Det duska gyngende over havstykket, i går som i dag.

Tenkte meg oppom mor og la opp til et besøk. Veien helt opp var ingen sjanse for å kjøre opp når det er slik som i dag. Det kan være plass til et par biler i bakken nedenfor, men i dag var plassen okkupert av en bil, en stasjonsvogn. Jeg prøvede både å parkere foran og bakom, men denne bilen hadde plassert seg så midt i at det ikke var mulig. Så jeg måtte bare begi besøket, for skulle jeg finne en parkering helt nede ved hovedveien da ble det for langt å gå opp igjen. Og etter to dager med arbeid var jeg for sliten.

Det var bare å komme seg hjemover.

Heldigvis gikk resten av turen både etter brøyta vei og uten snøfokk.

Veien opp til meg var ikke brøyta. Men under over under, jeg fikk pressa bilen opp til inngangsdøra.

◊

Jeg kom også bare til inngangsdøra med skrivinga mi i gårkveld også. Det var bare å avslutte for å legge seg.

Nå har jeg hatt to fine dager før avslutting av skriving i går kveld.

Vil skrive litt om det.

Da jeg kjørte ned til Hustavika tirsdags morgen hadde det begynt å sludde og det blåste.

Å kjøre over Atlanterhavsveien i sjøsprøyten er helt fantastisk.

Hadde mest lyst til å hoppe ut for å ta bilder. Men måtte bare komme meg dit jeg skulle.

Hustadvika Havhotell var et nydelig møte.

En hørte donnet fra Hustadvika.

Det ble to fine dager med mye god mat.

Omtrentlig alle som er med der jeg skal begynne å jobbe, var der. Temaet var både et nytt kulturbygg som skal komme og oppgaver slik at vi skulle bli bedre kjent med hverandre.

Og så må jeg dele bilder fra hotellrommet, med en av de bedre senger jeg har sovet i.

Følte meg som Jeppe i baronens seng.

De hadde nettopp pusset opp, fikk jeg vite da jeg ga tilbakemelding om min opplevelse å føle meg ivaretatt som gjest.

Nå går en ny dag videre.

I dag er det avskjedsmiddag i jobben min. Så da fortsetter jeg ut i planene mine.

Ønsker en fin torsdag.

♥

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Da er jeg i gang med uka og kofferten er nesten pakka. Håper bare morgendagen ikke er helt på glattisen…

Når en først er i gang, så er en i gang.

Dagen her er over.

Den gikk slik litt skrensende.

Før helga la jeg inn ganske mange dokumenter som skulle skrives ut i dag. Tror du ikke de hadde falt ut av minnet til skriveren i løpet av helga, det kunne skje fikk jeg vite. Så det var tilbake og få lagt alle inn igjen.

Kjente slikt jeg ikke vil kjenne og som jeg har kjent mange nok gang på tidligere; stress.

Og før dette skulle jeg ha et møte i Teams over mobilen i fart. Så falt nettet ned der jeg var, men faktisk greidde jeg å ta det greit nok.

Da jeg fyker ut dørene håper jeg at alt jeg trenger til møtet er med meg og kjenner jeg har puls. Nå var jeg usikker på veien bortover, om det var glatt, så det var bare å holde seg i skinnet og ikke la stresset ta over.

Så var jeg framme og kunne senke skuldrene.

Etter møtet skulle vi spise, så møtet var lagt til der vi skulle spise…eller vi fikk lov til å ha møtet der.

Jeg har skrevet om Tustna Ladestasjon før.

Kjenner det når jeg kommer inn i lokalet, skuldrene ramler ned, pusten går dypere og jeg bosetter meg i meg sjøl.

Og i en slik atmosfære går alt greit.

Så møtet gikk veldig fint, vi var ferdig i løpet av litt over to timer.

Maten etterpå var nydelig; pinnekjøtt kokt i øl, oppå potet og hjemmelaga is med lokal honning i.

Og mett…jeg var mett i timer etterpå.

Framom mor på returen, drakk to store glass vann og henta opp ved.

Ute igjen hadde det lagt seg et lett lag sørpe.

Når en er i fint driv etter slike veier og passer flere steder hjort som står helt inntil veien i ro, da tenker jeg på at jeg er heldig.

Hjort på panseret er ikke et ønske.

Så var jeg hjemme, koka meg vann til te, fant fram klær for å legge i kofferten.

I morgen går veien litt lengre sør, et sted jeg mange ganger har tenkt at jeg måtte ta en tur. Nå får jeg det i jobbesammenheng.

Det blir også middag i morgen kveld, men har ikke bestemt antrekk til den ennå.

Uka er med andre ord i gang. Og jeg håper ikke det er alt for glatt og alt for mye snø i morgen. For da må jeg stå opp tidligere…og nå ser jeg klokka er mange nok til at tidigere blir for tidlig. Derfor må jeg fortsette med det jeg skal.

Hei og hå, med alle gode ønsker for morgendagen…eller dagen er alt i emninga-, fin dag til deg.

Hva er din viktigste plan for dagen?

♥

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Det er så fantastisk godt når en travel uke roer seg. Der er jeg nå og jeg koser meg med det.

Så er kofferten pakka ut.

De hektiske dagene er over og det er helg.

Jeg var ikke så langt av lei.

Bare til Kristiansund.

De to første dagene var det en konferanse.

En ABM konferanse som står for arkiv, bibliotek og museum.

Dagen etter var det et møte med alle som jobber der jeg vil være ansatt etter nyåret, om at vi skal skrive.

Så de to første dagene var det overnatting på hotell og andre natta unngikk jeg mye kjøring med bare å overnatte hos mor.

Da jeg skal pynte meg til middagen første kvelden oppdager jeg at jeg hadde ikke pakka ned buksa jeg skulle ha med.

Det å bruke en og samme bukse alle dagene ble litt drygt, så på tur hjem stikker jeg innom en butikk og får kjøpt meg både bukse og overdel.

Jeg har en plan om å fornye meg, klærne jeg bruker er velbrukte. Noe er klær jeg har brukt faktisk i flere tiår, i tillegg kan de også være arvet.

At det er slik kommer av flere grunner…

Og jeg som har vært veldig opptatt av klær, av designet og utseende. Av hvilken stil en hadde-.

Grunnen til at det ble slik er nok sammensatt. For det første fikk jeg nok sjokk over at jeg plutselig fikk så masse kropp, livet fikk også mange utfordringer og økonomi var en. Etter hvert ble det helsa, jeg orka ikke butikker i noen særlig grad. I tillegg kom dette med med forbruket, helst unngå tekstiler med blant anna polyester. Og mange av plagga jeg kunne handle kom fra lavkostland og hvordan var etikken bak plagget. Summen av dette ble at det var greit å ha et minimalt innkjøpsnivå.

Men nå må det fornying til.

Så det da jeg tok fram vintertøyet.

Slik sett var det bra jeg fikk kjøpt et antrekk.

På møtet om skriving har jeg kommet fram til at jeg vil skrive om ei som sydde. Det gleder jeg meg til å gå i gang med. Skal lage en disposisjon over helga.

De to første dagene var det mange temaer som var interessant, faktisk også arkiv. Det å ta vare på for ettertida.

Men det som var mest utfordrende var maten.

Det er en stund siden sist jeg tok meg tid til å være med på konferanse, og i løpet av den tida har det nok skjedd omveltninger i kosthold mitt.

Det ble for mye mat.

Det ble for mye sukker.

Frokosten andre dagen var det nesten umulig å finne seg noe jeg hadde lyst på. Det ble frukt, en bitte liten smoothie og en bitte lite glass med byggrynsgrøt.

Nå er det godt med vannglasset med lime igjen.

Vurderer å lage meg en juice.

Enkel helg med enkle mat.

Det er likevel artig å komme bort, få nye impulser.

Samtidig er jeg blitt dyktigere til å skjønne mine egne grenser. Nåt jeg ble for sliten var det bare å gå på rommet.

Nå er det godt å være midt i helga. Etter blåst og regn i natt har været roa seg. Og det er så godt å være hjemme, gjøre de vanlige tinga.

Så her skal jeg kose meg gjennom helga.

Det håper jeg du også skal.

Nydelig lørdag til deg.  

♥

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Skal jeg skrive eller kommentere her i kveld, eller skal jeg pakke.

Sent hjem er det veldig godt og synke ned i godstolen, bare synke og la tiden gååå…uten en tanke.

Forbruke en masse tid her, lese alle jeg bruker å lese og kommentere – helst alle.

Eller skal jeg skrive?

Sannsynlig kan jeg ikke bruke særlig tid her før på fredagskvelden.

Eller kanskje…

Men egentlig har jeg ikke tid.

Tid.

Tid..

Tid…

Tid…

Times…

Jeg likte Prince.

Men altså, jeg må pakke.

Noen dager på farten.

Jeg har vegring mot å pakke.

Tror det er fra da barna var små.

Det var besteforeldrebesøk x2, det var ferier, det var…

Og jeg ville ha alt på stell, fra hårpynt, slips og sokker som sto i stil med klærne.

Og smykker.

Regntøy, varme vinterdresser og klær for varme dager, fortsatt huske på sokkene til spesielle antrekk, ullundertøy, luer og vanter.

Det var ikke måte på.

Det var ikke slinger, for jeg ville ha stil…

Himmel!

Jeg blir helt svett og skjelven av å tenke på opplegget jeg kjørte.

Nå skal jeg bare pakke til meg, men jeg har stoppet å kjøpe tøy, så det jeg har begynner å bli oppbrukt.

Da må jeg dikte, det er slitsomt det også.

Men jeg må nok til pers.

Og jeg må antakelig til å fornye…

Syns du det er greit å pakke?

♥

Litt bedre og litt mer forklaret, er dagen. I går ble jeg sittende og der satt jeg.

Plana var å skrive om filmen jeg så, som fikk meg til å gråte så vått.

Men jeg ble bare verre og verre utover dagen. Før jeg la meg målte jeg temperaturen, dette kunne ikke være normalt.

Og ja, jeg hadde litt feber.

Så det var logikk i den elendige forma.

For en uke siden ba legen min om at jeg måtte vaksinere meg mot influensaen som er i anmarsj. Så tenker det var grunnen til feberen, snufsing, hodepina og ledda, som slo seg vrang.

Må si jeg angra på dette stikket.

Det var nok derfor jeg hadde den sterke reaksjonen på filmen jeg så på fredagskveld.

Den traff meg midt i solar plexus, jeg hadde rett og slett gråtetokter.

Filmen het «I jused to be famouse».

Den handla om en mann som hadde vært med i et populært boyband.

Det har gått 20 år siden berømmelsen, som er over, sannsynlig for lengst.

Han trasker gatelangs i Londons gater for å få spilleoppdrag.

Over alt han spør får han nei.

Så møter han en ung gutt som trommer på ting. Det oppstår en kontakt mellom disse to, noe moren til gutten ikke er glad for.

Gutten er 18 år og autist. Disse to får et oppdrag sammen etter en visning viralt. 

Tror det var noe med samspillet til disse to, sårbarheten, drømmene og kontakten.

Det er strøk av livet deres, man får ikke vite hva som har skjedd i perioden mellom popularitet og det å traske gatelangs på leting etter oppdrag.

Det en forstår er at det er viktig for Vince (Ed Skrien) å oppnå populæritet igjen. Mora, Amber (Eleanor Matsuura), skjønner at hun overbeskytter sønnen sin. Sønnen, Stevie (Leo Long), spiller autist, noe han også er i virkeligheten.

Til tross for at filmen er bygd opp over en kjent og litt forenkla plott, et ønske, valg og til slutt gå for det hjertet sier, var den fin.

Den er basert på en kortfilm.

Kanskje likevel ikke så hysterisk gråteperser som den ble for meg.

Regissør er Eddie Sternberg og filmen er spilt inn i år.

Jeg fant den på Netflix. Om du velger å se den, må du fortelle meg hva du syns og om du følte stor behov for å gråte du også… 

♥