En ny uke står klar for å trille over himmelen, gjennom timeplanen og legge alt bak seg som minner.
For en helg går så fort.
Jeg avslutta søndagskvelden hos mor, tok med noen skolebrød jeg hadde bakt.
Det ble et litt kort besøk.
Ville ha med et foredrag på biblioteket om «Quislings koffert». Et veldig interresant foredrag om hvor kofferten hadde reist, livet og valga til en av de mest forhatte menneskene Norge har fostra. Og om at fortsatt finnes folk som sympatiserer.
Det er utgitt en bok av Trude Lorentzen. Det var hun som holdt det engasjerende foredraget. Hun har også en podkast HER. Anbefaler den, det er en historie som er viktig ikke å glemme.
På biblioteket møtte jeg tidligere kollegaer, og det var skikkelig godt å møte dem.
Må prøve å få tatt turen innom snart for en prat.
Ellers har helga vært fin. Sjøl om jeg starta lørdagen med å prøve å kjøre bilen opp, noe som var kul umulig. Fikk telefonnummeret til han som vikarierte med brøytinga og han kom ganske tidlig slik at veien opp ble kjørbar.
Jeg fikk vaska golv og bakt.
Og to dager gikk som en røyk.
Får inn i mellom høre fra andre at tida går fort rundt meg, og jeg tror nesten at tida mi er ekstra kort og fort, forter enn jeg liker i alle fall -.
Nå skal jeg inn i en nokså hektisk uke, i morgen er den eneste dagen som blir hjemme denne uka. Da blir det det vanlige med morgenmøte og kontor.
Tirsdagen blir det også møte, men i Kristiansund, så da blir det tut å kjør dit.
Onsdag blir det besøk på St. Olav, men vurderer å ta buss for en gangs skyld. Døtrene er nokså opptatte denne dagen, men vi får kanskje møttes før timen. Etterpå har jeg en avtalt å møte søster mi, men har ikke sjekka om hvor mye tid jeg har til bussen går tilbake.
Torsdag er det frisørtime for mor og meg, så da håper jeg snøen har smelta enda mer. Uansett vil det ta noen timer av dagen.
Blå kveld har våren i seg, til tross for all snøen. For snødd har det, som om året ønsker den mest snørike vinteren ever…
I går starta dagen etter lange veier med skummelt under hjula og under føttene.
Jeg gikk sidelengs ned en bakke og sto.
Det var arbeidstid og møte.
Litt kjedelig da jeg skulle vise en presentasjon at noen ble overivrig med å snakke om noe som dukka opp i hodet av presentasjonen.
Men denne dagen gikk også over, etter rydding og kasting av søppel gikk turen hjemover.
Det vil si, mor hadde fryktelig lyst på besøk. Hadde ingenting å si at jeg ikke hadde spist middag og hadde hatt en lang dag.
Da jeg kjørte opp dit jeg måtte parkere var det ikke plass.
Så det endte med at jeg ringte å sa at jeg kom i dag i stedet.
Fikk handla for lillesøster i stedet før jeg dro hjem for å lage meg middag.
Kjente at jeg var så sliten at jeg var nokså nærtagen. Så det at det verken var brøyta opp til meg og at jeg var satt opp som sistemann med et foredrag i slutten av mars, gjorde ikke det følelsen bedre.
Men det er rart hvor godt det kan hjelpe med søvn.
Så i dag var det på ‘an igjen.
Hadde time for blodprøvetagning, da jeg gikk fra legekontoret sa jeg at jeg hadde sagt opp revmatismen. Får høre om hva de sier på St. Olav neste uke.
Jeg kjører innom en butikk for å handle inn til lunsj før jeg kjører opp til mor.
Glatte veier i dag også, så da jeg møter en bil på tur ned da jeg er på vei opp, og kjører inn i en oppkjørsel er det umulig å få bilen videre opp.
Den bare vrir seg.
Jeg får på mirakuløst vis snudd den helt i rundt og kjørt den ned for så å starte på nytt.
Bildet er tatt av Jerzy Górecki fra Pixabay
Jeg ble hos mor resten av dagen. Vi spiste lunsj, jeg tok et møte på teams, altså litt jobb, og vi spiste middag sammen.
Hun syntes jeg godt kunne overnatta også.
Men jeg er hjemme, hos meg sjøl.
Ikke brøyta i dag heller.
Han som har tatt på seg brøytinga var syk, så en ung gutt skulle ta seg av dette til så lenge. Men han har ikke vært her.
Jeg måtte kjøre meg til mange ganger og presse bilen, før jeg sto parkert der jeg bruker.
Men…i morgen er det lova mange pluss og full sol.
Ellers blir det enda mer pluss og regn, så jeg tror denne snøen skal får «føtter» å gå på.
En ny uke, hendelser, bil og føre i en røre. Men denne mandagen starta kald og bra.
Det er dumt å være for grei.
Jeg har vært ute og bussa.
Slik langt ute på landet kan påstigning og avstigning på buss være utflytende.
I dag sto jeg opp med en tanke; få bilen på verksted og komme meg hjem.
Heldigvis hadde det ikke snødd, så bilen som står ute, var rimelig tilgjengelig.
Med minus 6 var det bare å kle seg, på med ull.
Og så dura jeg bortover hvite vinterveier, framme fikk jeg parkert bilen litt før klokka sju som avtalen var.
Leverte nøkkelen, nå skulle frontruta skiftes og EU-kontoll snart i boks.
Det knirka nesten i snøen da jeg gikk i retning til en ordentlig busstopp.
Den ligger i en avkjørsel, mine tanker at tenkt om sjåføren ikke så at det sto noen som skulle med, ble gjort til skamme. Jeg var ikke aleine om å skulle ta buss, det sto flere biler der det spratt ungdommer ut da den kom.
Da bussen nærmer seg der jeg bor trykker jeg på stoppknappen, registrerer bussen bremser ned. Litt lengre framme ser jeg at en nabo skal med bussen. Så for å være hjelpsom fyker jeg fram og sier han kan stoppe der, han sier noe om at jeg hadde trykka på stopp. Jeg går tilbake til utgangsdøra midt i bussen.
Tenker å gå av når han slipper på naboen.
Men da åpner han ikke døra bak, prøver å rope – men han begynner bare å kjøre.
Fram igjen for å si at jeg skulle av, så enden er at han slipper meg av i min oppkjørselen, helt perfekt det.
Men i utgangspunktet skulle jeg være hjelpsom slik at han bare kunne stoppe en gang, noe som førte til tre stopp og sikkert en småforvirra bussjåfør.
Han hadde tydelig ikke oppfatta mine gode intensjoner.
Slik starta dagen min.
I går var jeg i Trondheim feiring.
Veiene over fjellet var uvennlige.
Da det kom lange puljer med møtene trafikk, skjønte jeg at det hadde skjedd noen. Men den ulykka var det renska opp i da jeg passerte, møtte en bergingsbil med bil på og litt etter en politibil.
Det hadde vært sammenstøt mellom en personbil og en brøytebil.
For brøytebilene gikk tett, snøkantene over fjellet var høye og veibanen føltes smal.
Inn i mellom kom nye snøfall og dårlig sikt.
Da jeg hadde kjørt noen kilometer til var det full stopp og en lang kø av biler. Lengre framme så jeg mange blinkende lys.
Her var det en trailer og en personbil, personbilen var smadra og traileren hadde havna utenfor veien.
Men det var visst ikke personskade i noen av ulykkene og det er godt.
Til slutt var jeg endelig framme i Orkanger, der skulle jeg kjøre sammen med sønnen og faren inn til byen og feiring av yngste.
Endelig var vi framme i Trondheim.
Yngste hadde lyst til å spise der vi var i fjor, så dermed ble det tapas i år også.
Jeg ser virkelig skeptisk ut, kanskje på sin plass – men ennå var ikke hjemturern tatt
Etterpå dro vi opp til fødselsdagsbarnet og samboer der vi drakk kaffe og spiste kake.
Jeg hadde minst et par timers reisevei foran meg, så da klokka hadde passert halv ni var det på tide å ta returen.
Framme på Orkanger satte jeg meg i min bil, sønnen er litt småbekymra og syntes nesten jeg kunne ha overnatta.
Men jeg har denne verkstedstimen med ruteskift neste dag og mandagsmøte på Teams.
Det er mye bedre føreforhold og delvis skyet og måneskinn, så greit å kjøre.
Noe snø virvlet til sikten.
Men så begynte kupelyset å slå seg på ved humper i veien.
Til slutt stoppa jeg bilen på en rasteplass.
Jeg drar opp det stramme brekket og går bak.
Det viser seg at luka ikke er helt lukka. Jeg får tatt unna snøen og slått luka igjen.
Da begynner bilen å t r i l l e.
Sakte, men likevel for fort…
Jeg kommer meg framover, prøver både å få opp passasjerdøra og holde igjen bilen, men bilen er for tung og farten øker.
Må slippe, bakhjulet kjører over foten min.
Samtidig faller jeg ned i bakken.
Jeg ser med forskrekkelse hvilke senario jeg nå kan ha foran meg, om bilen braser ut i veien og rett over.
Må opplyse dette er et utsiktsområde.
Bilen stopper!
I kanten, uten å havne ut i veibanen og graver seg inn i brøytekanten på andre sida.
Det står en snøstikke like foran bilsnuten og det er bare ene forhjulet som har brøytet seg inn i snøkanten.
Jeg kaver litt før jeg kommer meg opp i stående stilling igjen.
Skjelvende setter jeg meg inn i bilen igjen etter å moa bort snøen med døra, tar på selene og tar av brekket…
Så svinger jeg rattet hardt og trykker på gassen.
Jeg kom meg fri!
I svingene ned igjen kjenner jeg en enormt lette og at jeg er temmelig skjelven.
Her var det heller ikke fare for personskade, foten berga også.
Men tror ikke jeg drømte om det i natt, sjøl om dette var en større skrekkopplevelse.
Skikkelig et uvirkelig mareritt da bilen begynte å trille.
Det er en værdag. Det blåser og snør. Snør igjen! Men har vel ikke noe valg annet enn å akseptere.
For egentlig vil jeg bare ha vår.
Vår i mitt hår.
Og alt annet som rimer på vår; lår, sår, tår, kår…mens jeg spør, når?
Snart skal jeg ned, ned på kontoret.
Ned i etasjen under.
I går fikk jeg satt opp en oversikt i stort format om hva som skjer når.
Jeg ser det hver gang jeg går ut døra.
Når alt er pakka ned mister en oversikten, så noe må opp igjen.
Jeg måha oversikt.
Over helga får jeg besøk av de andre, hva skal presenteres og fokuseres…
Ikke her da, det er på anlegget de kommer.
Midten av neste måned har jeg sagt ja til et foredrag, jeg må lage meg en presentasjon.
Måneden etter det skal jeg også ha en presentasjon, en annen en.
I tillegg er det å skrive både referat, artikkel med intervju og få opp sommerens program.
Men akkurat nå, nå på slutten av februar, har jeg mer ro i livet mitt.
Skal fortelle litt mer om hvordan det føles å ha gått over til hjemmekontor, etter hvert.
Etter en supereffektiv dag på tirsdag ramla jeg litt sammen i går. Men tror det var en grunn…det er vel alltid en grunn, men tror det var noe rusk i systemet; snufsete, vondt i hodet og tarmer i opprør.
Ellers fikk jeg innkalling til St. Olav, uten sammenheng forøvrig.
Trodde jeg ikke kom til å få flere innkallinger når jeg ikke går på sprøyter lengre, dette betyr bestilling av blodprøver på forhånd hos fastlegen. Så har bestilt time.
Fikk avbestilt abonnementet til tv, fordi fiberen jeg har lagt inn har tv-pakke. Eldstemann satte opp en pakke av kanaler jeg gjerne vil ha tilgang til. Nå har jeg sett en norsk versjon av «Gift ved Første blikk», et nokså vilt konsept.
I går trilla jeg søppeldunkene ned til veien, matavfall for siste gang. Jeg har gått over til et annet alternativ for å behandle matavfall. Jobber med at avfallet bare skal være kaffegrut, appelsinskall og slikt.
Jeg har ordnet meg et nokså oversiktlig system i kjøleskapet slik at det ikke blir liggende noe gjenglemt helt bak.
Det er alltid plass til forbedring.
Alltid.
Vaskerommet mitt burde vært ryddet, det er lite og der har det samlet seg hummer og kanari √.
Og kanskje vil jeg nå etter hvert føle behov for å bli litt mer sosial, ha tid til å bli det, utenom besøka hos mor.
Nå når jeg ikke lengre har kontakt daglig med kollegaer.
Jeg skulle kanskje ha en boks, slik som jeg har i kjøleskapet, en bok for hver tanke og gjøremål.
Det har vært oversiktlig.
Jeg er kommet fram til at jeg har kapasitet til å organisere mer som i alt.
Og det tror jeg er bra om det stemmer dette med kapasiteten.
At det må til.
Men også variasjon over både spontanitet og organisert.
Slik som været, nå snør det samtidig som at sola også fant seg en luke i skylaget.
Torsdagskveld, en uke er straks over. Det er siste innspurt.
I kveld er jeg bare enkelt og greit sliten.
Noe så inn i hampen sliten.
Jeg ble ikke ferdig i dag-.
Men det er ikke mye igjen.
Det vil si, det var visst en forventning om at jeg skulle tømme alt.
Fikk den forståelsen i dag.
Det syns jeg blir helt feil, fordi andre har også brukt kontoret. For fagområder jeg hadde tidligere kom det andre inn i. Jeg ble flytta over til andre områder. Men jeg lånte ut noen hyllemeter slik at andre satte igjen permer. De er ikke mine.
Jeg starta i 2007, sent på året.
Det første ene og halve året var jeg plassert et annet sted. Det har vært «mitt» kontor i rundt 14 år.
Det har vært stillinger i mange brøker underveis.
Jeg har jobba med unge, med gamle, med nye og gamle ting, jeg har arrangert alt fra LAN for unge til musikk for eldre, jeg har undervist, både teater og kunstfag. Bibliotek ble det også noen timer hver ettermiddag i noen år. Museet fikk jeg ansvaret i 2010. Arbeidet skulle utføres på under to arbeidsdager i uka.
Etter skilsmisse, salg av hus, flytting og et barn som jeg ikke visste hva kunne komme på av ting det ikke skulle komme på…begynte jeg nok å slite. Det var fler utfordrende enn hva jeg var klar over. Begynte å miste konsentrasjonen, glemme, få vondter i kroppen.
Jeg trodde det var psykisk.
Trodde det kom av livet, det jeg måtte klare.
Jeg hadde trodd jeg var en løve som klarte alt.
Tror nok også jeg utvikla en type post traumatisk stresslidelse. Begynte å tro at de dårlige nyhetene handla om noen som angikk meg.
Da en ungdom drukna i et havnebasseng var jeg helt sikker…
Det var nok da jeg begynte å skjønne at dette var utenfor slik det skulle være.
Greidde faktisk å snu dette tankesettet da jeg skjønte at jeg ikke kunne stå vakt døgnet rundt, men kroppen ble vondere.
De første åra var jeg vikar, usikkert og slitsomt.
Husker ikke helt om det er rundt 2014 jeg ble delvis sykemeldt.
Ingenting å finne, annet enn betennelser.
I 2017 ble jeg diagnostisert med revmatisme.
Flere diagnoser kom på -.
Mener det er i 2018 arbeidsevnen blir satt ned til 50%.
Jeg var mye alt for sliten.
Så fikk en ordninge der jeg fikk styrte arbeidshverdagen min i stor grad sjøl.
Betennelsene ble bedre, men kroppen sleit med medisinene.
Jeg begynner å legge om kostholdet.
For rundt året siden ble den ene medisinen tatt av og en stund etter det den andre.
Det ble for mange feil verdier på målingene ved kontrollene hos legen.
Til tross for utfordringer som har kommet lekkert som perler på en snor, har jeg fått mestringsfølelsen mer tilbake.
For den var langt nede.
– Så begynner arbeidet med omorganisering i museumssammenheng.
I regionmuseet.
Mitt museum er det som har den minste stillinga i denne konsolideringa, de andre har fulle stillinger og mere til.
Tror re-konsolideringa starta tidlig i 2021.
Usikkerheten, ville jeg fallet ut av dette…
Alle var nok usikre.
Når jeg først sier alt dette må jeg berømme ryddigheten i denne prosessen, alle fikk uttale seg, både ansatte, styrer, eierforhold og kommuner. Hvor mange møter det var har jeg ikke tall på.
Jeg var fra starten ansatt i regionmuseet, men en av direktørene syntes det måtte være bedre for meg om jeg var ansatt i kommunen der jeg hadde de andre stillingene.
Det ble slik.
Mot min vilje.
Ellers kunne jeg være med som om jeg var ansatt så langt jeg hadde tid.
Jeg fikk bare denne følelse av å ha et B-lags stempel.
Nå fikk jeg plass på «skuta».
Stillinga mi med å arbeide med museum har økt med 15%. Og så skal jeg ikke ha andre jobber, bare denne ene.
Det er bare jeg som skiftet arbeidsgiver, det vil si, organisasjonen skal bygges opp på nytt. Nye vedtekter, nytt organisasjonsnummer og så videre…
Men jeg måtte skifte lokalitet, arbeidsverktøy og plattform.
Museum’ene på Nordmøre er endelig konsolidert på ordentlig.
I dag var den nesten helt fri for snø. Temperaturen var like oppunder ti grader. Kjente varme luftstrømmer.
Syns det var utrolig.
Fotoapparatet var ikke med.
Det ble for mørkt også.
Men den lille turen føltes god.
Pulsen kom opp.
Aller først fikk jeg tatt to kasser ut av bilen. Flere permer.
Tenkte jeg skulle bli ferdig med arkivering i dag, men så kom jeg over noe som ikke stemte. Noe jeg må undersøke mer. Og permene for undersøkelsen var allerede tatt ut av kontoret.
Men alle først måtte jeg retter opp min glemsomhet. Lovte mor å bestille mat i dag, men kom først på det da det var for sent.
Så tanken om å dra rett hjem måtte jeg skrinlegge.
Fikk kjøpt noe enkel mat og kjørte innover til henne.
Der så jeg bilen til lillesøsteren min sto og inne var hun i full gang med å lage juice til mor.
Mor hadde glemt alt og mente hun kanskje hadde spist middag. Uansett går det nok bra en dag uten, så jeg satte maten inn i fryseren. Takka nei til juice og kom meg på hjemveien.
For jeg bør tømme noen kasser og se om jeg finner det jeg ikke fant, det som skulle arkiveres.
Jeg er nok også ganske sliten etter den lange arbeidsdagen i går.
Føler meg litt slik i stykker.
Derfor gjorde turen opp i skogen godt.
Før middag.
Før kvelden.
Før alt resten.
Nedtellinga er i gang.
To dager igjen før jeg er skal bygge meg opp et nytt kontor her.
Jeg er spent på den tida som kommer.
Har drømt meg litt bort i det nye scenarioet. Om jeg starter tidlig på dagen, så kan jeg kanskje ta en pause etter noen timer og ta meg en tur ut i skogen, før jeg fortsetter arbeidsdagen.
Den tanken synes jeg virker så god.
Men får se hva som blir naturlig og praktisk.
På halv maskin og med møter rundt om blir dette ikke hver dag jeg skal være nede på det «nye» kontoret mitt.
I dag fikk jeg en kommentar om at det er vel krevende for meg som er såpass voksen og måtte forta slike endringer. Fikk tidligere en kommentar av at jeg var «tøff”.
Nå er jeg ikke så redd for endringer, er nok mer redd for stagnasjon.
Det som har vært krevende i denne prosessen er følelsen av fravær av ivaretakelse, at jeg må ha kjempa kamper jeg ikke skulle hatt.
Men nå er dette snart historie.
Liker du endringer eller vil du at det skal være slik det har vært?
Kvelden lister seg ikke stilt på tå, det bråker… Og jeg har brukt dagen og den har brukt meg.
Nok et slikt hesblesende innlegg på to hjul i svingen.
Jeg måtte tenke meg om, skulle jeg skrive et innlegg her eller skulle jeg legge meg…
Nå har jeg starta og blir det posta ble jeg ferdig. Om ikke vet ingen at jeg begynte på et innlegg -.
Det blåser.
Jeg liker ikke vind.
Fjoråret vindkuler fikk slutt på eventuelt å like slikt…
Men det går da vel over.
Slik som dagen her har gjort.
Den gikk over.
Tidligere i dag var det vannet som gikk over, det gikk over sine bredder.
Det var nok vinden ut i havet som pressa vannet inn og opp på land.
Men vakkert var det.
Jeg gikk litt slik i ekstase da jeg oppdaga det.
Jeg var på museet for en befaring. Skal etter hvert skifte ut taket på det ene naustet.
Sjøl gikk jeg i gang med å rydde og sortere i ting inne.
Det var da jeg åpna ene kjøkkenskuffen jeg oppdaga noe unevnelig…
Men det hadde ikke ben.
Må bare vaskes, ryddes og finne ut av, det blir noe av morgendagens plan.
Kan være forskjellig som dukker opp i gamle hus.
På tur hjem kjørte jeg innom et fiskemottak, egentlig hadde jeg tenkt på fersk fisk. Men på grunn av værmeldingene regna de med lite levering av fersk fisk.
Så gikk for lettsalta torsk.
Spurte mor og lillesøster om de også ville spise sammen med meg.
Maten ble kjempegod med potetmos, stekt bacon, kokt gulrot og brokkoli.
Og jeg var passe oppbrukt etter dagen, maten og vinden.
Men det som er bra er at isen og snøen forsvinner.
I går kveld var jeg i et møte og da jeg gikk fra bilen var det med bevende hjerte og forsiktige skritt.
Vandringa, møtet og alt gikk bra.
Det er en lang vei som skal utbedres og jeg eier en del av den grunnen. Men ingen grunn til å skrive mer om det i kveld.
Dagen har gått uten noen særlig pause før nå.
Tror jeg skal pakke bomull i øra og dra dyna over hodet.
Det er lørdag og snøen ligger bastant over alt. Ikke så kaldt, bare masse snø…
Fargeglade Frodith danser bortover iskalde snøstjerner i Norges hovedstad og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.
Bilde lånt fra Frodiths blogg
Ikke i Oslo dag, men rundt om.
Danse, tenker jeg og kjenner at akkurat det byr på problemer på flate stuegolvet.
Men jeg hører noen rope, et fargerikt kor. For det var det som slo meg, eller som hjernen min sklei inn i, et fargerikt eldorado…
– Hva tror du, sier den ene farga til den andre.
De blir begge stille og tenksomme. Så kommer den tredje til.
– Har dere hørt om Dansiella, sier han og gjør en sving over pc’n.
De andre to ser opp og plutselig skjønner de tegninga…
Og opp kommer de, både de som er blå, gule og røde.
– Kom, roper de, til resten av den fargerike gjengen.
– Vi vil danse, synger de unisont.
Og så blir Daniella til, strek for strek danser hun ut over pc’n hjulpet av den fargerike gjengen og et gjemt bilde, snart vil alt falle til ro for andre tider -.
