Så gikk sola ned en søndagskveld. Jeg er hjemme etter en bortreisthelg og dager med verdens vakreste septemberdager.

 

 

 

 

Jeg våkna tidlig i dag, spekulerte på hvem som satt utenfor vinduet og tygde-.

Det knasa som i knekkebrød.

Men veldig rart var det at noen skulle sitte å spise der ute, jeg lå dog i andre etasje.

Jeg slo opp øynene, prøvde å lukke dem igjen for å sove videre. Men denne lyden av tygging gjorde det umulig å sovne.

Jeg kikka igjen, egentlig var jeg i halvsøvne.

 

Så slo det meg, var det rullegardinen som laga lyden…

Tygginga kom samtidig med bevegelsen til gardina, det måtte blåse litt.

 

 

Da sovna jeg først igjen og våkna fortumla en god stund etter.

Samtidig med at det banka på døra.

 

Jeg spratt opp.

Utenfor sto søstera min og fortalte at hun og mor var sultne.

 

 

Så slik starta dagen i dag.

Jeg fikk dratt opp rullegardinen og så ut på en blå dag.

 

 

Nok en nydelig dag.

 

 

 

Søstera min var hjemme alene denne helga og inviterte mor og meg opp til Trondheim.

Etter litt diskusjon med mor og informasjon til hjemmesykepleien, reiste vi oppover på fredag.

 

 

Dette var helga da omtrentlig alt skjedde i byen.

Da vi skulle kjøre forbi Festningen, ble vi plutselig henvist oppover i byen.

Litt forskrekka ringte jeg yngste og fortalte vi var vist bort fra den kjente traseen.

Etterpå oppdaga jeg at vi hadde passert en gate vi kunna kjørt ned og rett på der dem bodde, men vi fant greit fram, heldigvis.

 

Der var det en stim av folk på tur forbi, for en festival som ble stoppa av koronaen for to år siden, gikk av stabelen denne helga. Og festivalen var på Festningen, derfor var veien stengt.

På lørdag skulle vi framom Brukom, en bruktforretning nede i byen.

Dit kom vi oss ikke på grunn av stengte veier på grunn av maraton.

 

Men ellers, utenom noen stengte veier og tyggende rullgardin, har helga vært nydelig.

Mormora fikk se hvordan det yngste barnebarnet og kjæresten bodde, vi fikk servert nybaka brød og lakrissalami.

Jeg fikk strikka ferdig den ene vaskefilla jeg skulle gi dem og sydd inn trådene før vi kjørte videre ut til Ranheim.

 

Vi har spist, vi har snakka, vi har kosa oss.

 

 

Her er fra fredagskvelden da lyset ute er fantastisk og vi sitter å nyter både lyset og det å være i sammen.

 

 

Lørdag ble vi bedt på vaffelfrokost hos mors eldste barnebarnet og hennes familie.

Trivelig var det også, artig å se hvordan hun og mannen har fått det.

Etterpå ble det tur på City Lade der mor fikk kjøpt seg klær, før vi hadde bomturen til bruktbutikken. Vi fikk plukka opp yngste mi, som vi skulle møte der. Hun kom trillene med brettet sitt.

 

 

Kvelden ble veldig hyggelig, begge døtrene mine var der og eldste dattera til søstera mi, med sin familie, de vi var på frokost til. Andre dattera hennes hadde ordna seg billett til festivalen.

 

Vi gikk i gang med mat og levde godt opp til begrepet dess flere kokker desto mere søl.

Men til slutt satt vi rundt bordet med et mangfold av sauser, dipper og salater…rødbetlefser og gulrotlefser…vi hadde et mangfold av varianter til å pakke inn i de forskjellige lefsene.

 

 

Først i dag ble det en runde med mobilbilder.

 

 

I det nydelige solskinnet var det en fryd å gå barføtt rundt.

 

Etter fokostbordet var rydda, var vi ute resten av tida før vi reiste tilbake.

 

 

Nå er jeg hjemme hos meg sjøl igjen.

Fikk kjørt mor hjem, tur/retur fra meg tar det en time.

 

Hun har hatt en helg å leve på. Det har vært en veldig hyggelig helg.

Men jeg, jeg er sliten i kveld.

Så nå er det straks natta her.

I morgen er det jobb.

 

 

Har helga di vært fin?

 

 

♥

 

 

 

 

En eventyrlig kveld er over. Jeg er tilbake i mitt eget hus uten dyne. Heldigvis har jeg flere av sorten.

 

 

 

En heidundrende kveld er over. HER skrev jeg om den tidligere i sommer.

 

Onsdag dura jeg opp til Trondheim.

Det vil si, det var vanskelig å komme seg i vei. Vurderte om jeg skulle droppe det, om energien min ville holde…alle mulige slike tanker. Skulle jeg la sønnen overta billetten, han ble for sen til å kjøpe seg billett.

Sønnen ga tydelig uttrykk for at han ville jeg skulle bruke billetten.

Og ellers skal en også oppleve noe, spesielt når en har ferie.

Så da var jeg på tur opp til Trondheim til slutt.

 

 

Skulle først til dem som har fått seg ny leilighet.

Der var det full aktivitet med å lage mat.

Vi var seks til bords og vertskapet uttrykte glede over at de hadde både bord og stoler til å ha så mange på middag.

Og maten var aldeles supernydelig med alt mulig å pakke inn i maistortilla, slik som en fantastisk god salat, mangodressing, humus, sylta jalapeño, rista valnøtter, spirer, grilla paprika og fetaost, det ble en skikkelig smaksbombe.

 

Så var turen kommet til å komme seg avgårde.

Flere gjorde oss til en fargerik gjeng.

Det var over tyve grader, så slik var været nesten perfekt.

Og kanskje var det bra at det ikke var varmere.

Da vi var framme var det lang kø.

Møtte kona til et søskenbarn, som sto utom for å se om kunne få kjøpt billett, hun hadde ikke trodd at det var Manu Chao i egen person som kom.

Syns det var synd hun ikke kom seg inn.

Tror billettene gikk ut på et døgn.

 

Ikke måtte vi vente så lenge før konserten starta.

Manu Chao sammen med medmusikantene; Luciano Falico (liten gitar) Philippe Teboul (percussion), satte stemninga fra første akkord.

Det tok ikke lange stunda før salen koka og varmen var mer enn varm nok.

Jeg hadde for en gangs skyld valgt å sminke meg.

Det var virkelig ikke så lurt.

For svetten rant ganske fort og sminke rant ned i ene øyet og blinda meg.

Men hva hadde det å si…

Noen foran meg fikk så dansefot, så til tross for at de var det halve av min størrelse, fortrengte de meg bakover.

Du må kreve plassen din, sa ene datteren.

 

Det begynte også å rykke i min kropp.

Først bare lett vuggende.

Men utover slengte jeg opp armene og lot grevinneheng få være det det var.

Det gikk ikke an å stå rolig.

En av døtrene var å henta et stort glass kaldt vann, og det tror jeg var en viktig faktor for at jeg sto løpet ut.

For da timen var gått, trampeklapping og hoiing ingen ende ville ta, kom de opp igjen.

Og vi fortsatte-.

Det var morsomt å lese kritikken i Adressa etterpå; at det var den beste konserten som hadde vært i Trondheim på lenge, men en kunne ikke beskylde Manu Chao for måtehold…eller noe i den dur.

Det ble mange ekstranummer.

Og som journalisten sier i anmeldelsen, for han måtte gå før konserten var ferdig, at “har han ikke sluttet holder han på ennå”.

Konserten varte i to og en halv time.

Og stemninga, stemninga var helt utrolig.

Jeg sa lengre opp at det kokte.

Det gjorde det så til de grader.

Hun med grevinneheng glemte alderen.

Hun var tyve, eller noe der om kring.

Dansa, vugga og var bare i en musikalsk happening, fri med rytmene strømmende gjennom kroppen.

Jeg vurderte om jeg måtte gå ut, sette meg, få hvilt…men jeg sto i det. Kunne ikke anna.

Og etterpå, da konserten var slutt og vi sto ute i regnet, for da var regnet på plass igjen, var det bare deilig.

 

 

Jeg hadde planlagt å gå opp i leiligheta til yngsteberta og kjæreseten, der jeg skulle overnatte.

Men så fant jeg ut jeg ble med på etterfesten som var arrangert litt lengre borte, for jeg måtte få i meg noe å drikke og nå var det på plass med en halvliter.

Men jeg måtte sitte, så først fant vi oss et bord ute i en hall det ikke satt andre.

Yngste datter minte meg om teskjekjeriinga, sjøl om hun er 180 høy.

Så jeg prøvde et mislykka forsøk på å få henne så lita som det…

Etter hvert satte vi oss inne der det var en gruppe som spilte musikk i samme sjanger.

Jeg fikk et par ørepropper, for nå begynte lydene å gjøre noe med hodet. Sjøl om gruppa hørtes bra ut. Den het Hyper Cumbia.

For min sin del var det slutt på å danse, med den unge gjengen spratt ut på golvet.

En dame jeg snakka med syntes gjengen så så etnisk ut nok på grunn av sjalet yngste hadde rundt hodet og som gjorde henne til Teskjekjerringa i mine øyne, jeg understreka at de var norsk i mange ledd. 

Men vi hadde det morsomt.

Også hun som trodde hun var tyve år igjen.

Likevel, etter glasset var drukket opp var kvelden over.

 

De skulle følge meg på vei slik at jeg fant veien dit jeg skulle.

Men i striregnet fant alle ut at kvelden var slutt.

 

 

At jeg våknet med suselyd i hodet er nok ikke så rart.

Hele neste dag gikk før jeg tok veien tilbake.

Tilbake over fjella.

Det var da jeg oppdaga at sengetøyet mitt, som jeg tok med meg, lå igjen i Trondheim.

 

Men det går ikke så mange dager til veiene våre krysses igjen…så da er det bare å finne seg en annen dyne og drømme om nye eventyr.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Framtid og utvikling har vi vært en del av lenge, til og med når en bor langt ut på landet. Men noen ganger…

 

 

 

Plutselig en dag jeg satt i stolen min å blogga, hørte jeg det gikk på terrassen.

Ute på terrassen sto en oransje mann.

Jeg kom meg ut for å høre hvorfor han var der.

 

– Do you speak English, spurte han.

 

Det var en fibermann.

 

 

Om du ikke skjønner hva det er, skal jeg gi en kort forklaring.

Vi som bor langt inne i en fjord, nesten uten frelste og dårlig med tenåringer med en ung mor…moralen skal jeg ikke uttale meg om.

Men en ting er sikkert, det går litt treigt.

For de fleste.

Ingen hastighet å skryte av.

Det har vært snakk om at vi skal rykke opp i fiberdivisjonen.

Noe som jeg ser fram mot, drømmer om å kjøpe meg VR-briller for å dra på danseforestillinger, alt fra moderne til klassisk, rundt om i verden.

Og mye anna.

Når hastigheta på nettet blir større.

Jeg har også fått mail om grunn jeg eier, riktig nok ingen beskjed her jeg har huset mitt…

-Om arbeid som skal utføres. 

Vet mye må gå gjennom luft, langs det gamle telefonnettet.

Dette var det mannen kom og fortalte meg om.

 

 

Noen uker senere dukka det flere oransje menn uanmeldt opp, engelsktalende, som sa de måtte rydde i vegetasjon og at de ville bruke den gamle traseen for ledning helt fram til huset.

Altså ikke på baksida, som den første oransje mannen sa.

Og da jeg kjørte på jobb i regnværet senere den dagen, så jeg det krydde av oransje menn på jordene.

Hadde jeg ikke hatt det travelt skulle jeg stoppa og tatt bilde, for det var et snodig syn med tyvetalls oransje menn her en nesten ikke ser folk.

 

Da jeg kom hjem den dagen var det laget en trase blandt trærne der jeg har tørskesnorer.

Det så ikke ut, men det fikk bare ligge der til været ble bedre.

 

Og til slutt ble det opphold.

Det var da jeg oppdaga det.

Jeg viste dette bildet i går.

 

Her er et bildet fra i fjor.

Det er da jeg ser hva de har hogd ned-.

Syrinen min, som jeg var så glad for, som etter mange år blomstra.

De hadde meia den ned.

Det lille treet lå som en trist påminnelse om en gleden jeg hadde følt.

Et tre som aldri har kommet i konflikt med ledningsnettet, det har toppen vokst seg så stort som på bildet under.

Jeg gråt inni meg.

 

Og det minnet meg alt for godt om episoden for noen år siden, da et gammelt epletre ble kutta, et tre som hadde stått i åtti år og som heller aldri ville vokse seg opp i ledningsnettet.

Den gangen var det enda mer inngripende, jeg tenkte å sende en klage da jeg etter hvert skjønte det var el-verket her som hadde utført udåden.

Det ble ikke gjort.

 

 

Denne gangen skal jeg sende klage, ikke på at vi får fiber, men på håndteringa.

 

Jeg fikk beskjed om arbeidet på grunnen både til venstre og høyre for meg, men aldri her jeg har huset mitt.

De dukka opp som troll av eske og satte i gang med å sage ned.

Til og med et syrintre som aldri har villa gjort noen skade.

 

Slik kan de ikke gå fram.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg deler, jeg, vettu. Ikke alltid, men noen ganger syns jeg at nå vil jeg bare det, dele.

 

 

 

 

 

Alle som har barn syns de er fantastiske, håper jeg.

Ikke at de er heva over feilfrihet, de er mennesker.

Men det er det fokuset og den kjærligheta man føler for disse menneska.

En slik kjærlighet vi alle bør ha, bør få.

Fikk man det ikke som små, bør vi greie å gi det oss sjøl nå.

Forståelsen, tilgivelsen og kjærligheta.

 

 

Og akkurat nå, kjenner jeg, holder dette innlegget på å spore av…

For det skulle ikke handle om det som det høres ut som.

 

 

Dette var innledninga, unnskyldninga for at jeg nok en gang setter fokuset på en av mine.

Ikke at jeg ikke mener det jeg skrev over, det gjør jeg absolutt.

 

Men jeg vil bare dele en film.

En film som yngste har laga.

En kort kortfilm.

 

 

Ett oppdrag.

 

Film er det hun helst vil jobbe med og har utdanna seg innen, men så har hun en stor interesse til, det er skating.

Hun har en liten stilling med koordinering i en hall.

I Trikkestallen i Trondheim.

Den er i hovedsak drevet av frivillige.

 

Tidligere i sommer feira Trikkestallen skatepark 25 år og i den forbindelse ønska de å få laga en film om frivilligheta.

Så det er den filmen jeg vil vise.

For yngste fikk dette oppdraget.

Og som alltid er det et pes når noe skal bli ferdig.

Jeg var nok nesten like glad som henne, da filmen var ferdig og ble lagt ut.

 

Så vil du lære mer om TSA, værsågod:

 

 

 

 

 

 

Sjøl har jeg sovet voldsomt i natt.

Nok en dag der regnet flommer.

Og det er kaldt.

Vi bor på Nordmøre, været skifter.

 

Jeg må en tur på jobb, sjøl om jeg har alt for mange timer.

Er tanken.

 

 

I går var jeg framom mor.

Mellomste søster kom også og jeg kjørte henne hjem etterpå.

Var med opp i leiligheta og så på det lappeteppet av farger, for leiligheten skal males.

De overtok den ved påsketider.

En ferieleilighet over det som var butikk da vi var små, som etter det ble pub og ble lagt ned i fjor sommer.

 

 

Nå er det kontor der, men fortsatt  leiligheter over.

 

Blir nok fint når farga blir bestemt, som passer til sofaen, teppet og putene og en grønn lampe.

Og den sjønære utsikten er herlig, full av barndommens minner.

Men jeg er glad det ikke er mitt prosjekt.

 

Minner er fine, men også såre, over tid som er passert. Kjente på det da jeg leita etter bilde og fant dette jeg illustrerer med.

 

Må bare huske på at nå er det en ny sommer.

Den skal nytes.

Til tross for regn akkurat nå.

 

 

Ønsker deg en fin onsdag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette tegner seg til å bli en av de mer aktive sommerene på lenge. Mine sommere har vært flate en stund.

 

 

 

Og vi har så klart hatt to år med nedstegning.

Jeg må også jobbe mye av sommeren.

Den siste tingen vil jeg ikke nevne nå, som går akkurat på det, ork.

 

I år opplever jeg arrangementa som jeg har en del ansvar med, som minimalisert.

Og den første lille ferieuka mi får et helt anna innhold enn jeg først tenkte.

Hovedferien i august var det en plan om å dra nordover med gjengen min, men noen mente en uke var for liten tid.

Det var det vi hadde i felleskap alle.

Men at vi kanskje tar en kortere tur sammen kan hende.

 

 

I går dukka det plutselig opp noe helt anna, en konsert.

En artist som jeg satte på på varme sommerdager da barna var små.

Musikken ble satt høyt på og dansa rundt etter.

En artist som formidla varme og glede.

Han kommer til Trondheim i august.

 

– Jeg har spurt deg tre ganger nå, sa datteren min.

 

Spørsmålet var om jeg også skulle kjøpe meg billett.

Da først skjønte jeg det.

Og så klart måtte jeg vei.

Så i august skal jeg på konsert med Manu Chao.

 

Her er cd’en vi hørte på:

 

 

 

 

Dette blir nok litt av en opplevelse.

Vi blir en liten gjeng som skal i vei…altså som kjenner hverandre.

 

Her er de to som blant anna skal være med, som små, da vi dansa rundt etter musikken.

 

Her er hun som måtte spørre meg tre ganger før jeg forsto.

Fra først skoledag.

 

Og her er spilloppmakeren i familien, fra en av disse varme dagene at akkurat denne musikken passa.

 

 

Ellers blir det nok mange på konserten utenom oss, det var visst jobba en stund med å få han hit.

 

 

 

I dag skinner sola og jeg spekulerte på hvordan dagen skulle brukes, burde kanskje besøke mor en liten tur, tenkte jeg.

Ringte moren min, egentlig bruker jeg det hver dag for å høre hvordan hun har det.

I går ringte jeg ikke fordi hun hadde besøk.

Hun var tuslete, sår hals og hadde ikke spist frokost.

Så da vet jeg hva jeg har å gjøre nå.

Håper jeg kommer meg hjem igjen før kvelden er her.

 

I morgen starter dagen tidlig, to møter, heldigvis samme sted.

Spesielt på det siste må jeg ha kontroll, det praktiske med arrangementa på musea skal legges.

 

 

Nå får jeg bare flakse ut i dagen til lydene av Manu Chao, sjøl om temperaturen ikke er høy nok til å forsvare musikken.

Det håper jeg den blir i august, riktig sydlandsk.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Sol, vind, torsdag og helg. Og jeg er framme til det jeg så fram mot.

 

 

 

 

 

 

I gårkveld, etter endt innsats, satt jeg der som en zombie.

 

Men jeg kom meg gjennom og hurra for det.

 

I dag er det friii, i morgen-, i overmorgen…ja du skjønner tegninga.

Men disse dagene tok det de måtte.

Av energi.

Noen ganger blir det slik, blir en samling av gjøremål som nok blir for mye.

 

 

 

Tirsdagen var helt skrapa etter dagen var over.

Vi hadde en presentasjon av museet, fortid, nåtid og framtid.

Jeg står foran og leser ansiktsuttrykk, syns politikkerne dette var interessant eller kjedelig?

I konkurranse med alt det andre som rører seg i en kommune.

Og plutselige spørsmål fra sidelinja er jeg ikke flink på, for konsentrasjonen min er av en slik art – full fokus der jeg er, presentasjonen, ikke random navn.

Nå var det styreleder som tok storparten av framlegget.

 

 

 

I går var det en ny dag i Kristiansund med møter.

Grunnen til at det er hektisk er omstrukturering, men det kan jeg komme tilbake i et senere innlegg, når mer er på plass.

 

 

Hjemturen i går ga forresten i overkant av spenning.

På ferga blir bilene beordra opp på brua, og min blir stående i rampa opp til brua.

Da viser det seg at bremsene ikke er gode nok til å bli stående der. Og med en bil bak var dette en fryktelig ubehagelig situasjon.

Brekket er dratt helt til, bilen står i 1. gir samtidig at jeg trykker inn fotbremsen.

Kjenner jeg begynner å få krampe i foten.

Har jeg vært alene i denne situasjonen hadde det vært krise. Men heldigvis har jeg passasjer som både får sagt i fra til bilen bak og fergemannskap.

 

– Slik har du ikke lov til å kjøre med, sier fergemannen.

 

Jeg svarer som sant er at jeg oppdaga der og da hvor dårlig de var.

Så jeg fikk ringt verksted og skal inn dit i morgen.

Overfarten gikk bra, det ble lagt en kloss bak hjulet. Men du verden det var fryktelig ubehagelig, hadde en skikkelig klump i magen.

 

 

 

Etterpå fikk jeg dratt innom museet og gjort det mer presentabelt, vaska vinduskarmer etter vinteren og satt inn potteplanter.

Det skal være feiring av bryllup og omvisning i helga.

Men jeg har fri.

FRI!

 

 

 

Til slutt dro jeg innom mor, hun var glad for besøk.

Noe forsvinner ut av minnet, så da bruker jeg tid til hun får tak i minnet igjen. Dette handler om folk hun glemmer av og som jeg vet hun egentlig har liggende i minnebanken.

 

 

Da jeg endelig var hjemme ble ikke kvelden gammel og i natt har jeg sovet, jeg har sovet og sovet.

Det var enormt godt.

Og jeg våkna til en blå himmel og kald vind. 

 

 

 

I dag blir dagen etter innfallsmetoden.

I fri flyt uten ett må.

Den skal nytes så inn i granskauen at jeg tror det er helt umulig å finne ord i vokabularet som forklarer godt nok.

 

 

 

Ønsker deg og deg og deg en nydelig Kristi himmelfarts dag.

 

Kos deg om du er kristen, har en annen religion, er agnostiker eller ikke tror på annet enn deg sjøl.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Reklame |

 

 

 

Noen turer virker finere enn andre. Sjø og hav nesten uansett årstid, er spetakulært.

 

 

 

Det jeg skal skrive om i dag tar oss tilbake til påska i år.

Merker det reklame, sjøl om jeg ikke får noe tilbake- eller er bedt om å skrive dette innlegget.

 

Grunnen er at sønnen min fikk være med på en tur.

Jeg skrev tidligere at jeg skulle skrive om turen.

Det er bilder fra turen jeg får dele, og han som forteller om opplevelsen.

Litt morsomt egentlig, der jeg kan være full av superlativer var han nøktern. 

 

– Fin tur, sa han på spørsmålet om hvordan turen hadde vært.  

 

 

Den starta i Tromsø.

Der han gikk ombord i en seilbåt.

 

Det er et ungt par som selger seilturer, der de beveger seg geografisk fra Midtnorge til Nordnorge.

 

På turen ble det fiska , fikk være med å filetere før den ble tilberedt og spist.

 

 

Første natta fortøyde båten i en bukt utenfor Senja.

 

– Det var godt å være med, forteller han.

 

Det var fint alt, naturen og det å være på sjøen.

Da de våkna første morgen ble det dykka etter kamskjell, men fant ingen skjell.

Seglet ble heisa.

Og det ble en del sjøgang.

 

– Jeg spydde opp fyrstekake, smilte sønnen.

 

Tror det var den eneste gangen magen gjorde opprør.

Har hørt det er slik-, en må igjennom en slik runde, så er en herda på sjøgangen.

 

Fra Senja gikk turen til Svolvær.

 

 

Det var bølger og overskya.

De gikk på land der de tok turen opp mot Svolværgeita, men ikke helt opp på toppen på grunn av snø og is.  

 

Ikke hadde de med klatreutstyr heller.

Utsikta var uansett fin.

 

 

 

– Jeg klatra opp i masta på seilbåten, forteller sønnen.

 

 

Om kvelden var de på isbar, det er den eldste isbaren og heter Macic ice.

Der var det 7 minus og den har helårs drift.

 

Neste dag seilte de videre til Henningsvær.

Der gikk de på land og tok badstue, han bada og så vidt fortalte eldstemann.

 

 

Etter dette gikk seilasen til Stamsund.

Der leide de bil og kjørte ned mot Å.

 

 

Det ble et besøk ved vikingmuseum på Borg, Lofotr Vikingmuseum.

Fikk også prøvd brynje.

 

 

På Unstad prøvde de på surfing.

 

 

Deretter gikk turen videre og de ankra opp en og en halv times tid utenfor Bodø.

Ved en strand som var som et strek tok sønnen min turen opp på en klippe.

 

 

Dagen etter seilte de inn til Bodø og så var turen over.

 

– Fin tur, får lyst på seilbåt, sa sønnen etter turen.

 

 

Og så meldte han seg inn i en seilklubb.

Kort og enkel fortelling fortalt nøktern av sønnen.

 

 

 

I disse dager annonserer RaidoJourneys nye turer.

Og her er facebook sida.

 

Fordi eldstemann hadde en så fin opplevelse og fikk være med på denne turen ville jeg dele dette.

Kanskje noen av dere liker seiling og kan tenke seg en tur.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Søndagsettermiddagen pusser seg opp til finvær. Jeg pusser meg opp til innsats.

 

 

 

 

 

Men først må jeg nyte å være hjemme.

Nå har jeg hatt et døgn hjemmefra.

Som kjent kommer en dag med høye hurrarop og all normalitet tilbake.

Jeg har litt problemer med dagen i år, som jeg kanskje deler en annen gang.

 

 

Da sønnen foreslo å dra ut i skogen var jeg med på den tanken.

Men så har jeg moren min som sitter fast i slik det har vært. Tror hun og far en gang var med på 17. mai da vi bodde i Orkdal.

Muligens de var i Oslo en gang, i hvert fall er de der 19. mai da det første barnebarnet ankommer verden et annet sted i Norge.

 

 

Lapskausen i ungdomshuset i bygda de bodde i var å foretrekke.

 

Etter jeg flytta hit og barna var ferdig med grunnskolen, ble det ofte til at jeg kjørte dem til ungdomshuset etter far hadde levert fra seg sertifikatet 89 år gammel.

Eller jeg møtte resten av gjengen min og vi gikk ut for å spise.

 

I år har jeg ikke ønska å være organisator.

Mor følte seg muligens litt forlatt i dette. Men da minste søsteren min sa at hun kunne ta med seg mor til lapskausen og ungdomshuset, trudde jeg en stund ting hadde falt så plass.

I mellomtida hadde jeg lovet henne å være med på butikk for handling av klær.

 

Nå er moren avhengig både av stokk og støtte, søsteren min har MS og kjører både høy bil og elektrisk rullestol, altså ikke så god støtte for andre. Tror mor fant ut at det kunne bli utfordrende, så hun bestemte seg for å være hjemme. Hun har heller ikke vært i store folkemengder i senere tid og immunapparatet er sikkert ikke helt tipp topp. Så en avgjørelse til å forstå.

Men klær ville hun se på.

Mor er interessert i klær. Så i går tok jeg henne med til kommunens klesforretning.

 

Mor hadde en stor stund.

Jeg drog klær av og på til jeg kaldsvetta. Lykkelig forlot mor butikken med ikke mindre enn tre overdeler og et par ting til.

Jeg hadde lovet å lage oss noe godt til kvelds, se på ESC og at jeg overnatta.

Etter og ha mekka sammen en pai hadde jeg laga kaos på mors sitt kjøkken, da var alt av kapasitet oppbrukt. Mor liker å ha orden på kjøkkenet sitt. Så i dag kom jeg meg opp før henne og fikk rydda og vaska. Etterpå hadde vi en lang frokost der jeg fikk pensa inn på yndlingstemaet mitt; folk, aksept for ulikheter, konsentrere seg om seg om sin egen utvikling, være klar over at en vet bare akkurat sine erfaringer, ingen andre sine osv.

Tror hun også liker å få lov til å være akkurat den hun er. Og tror også hun liker disse samtalene, bare hun får snakke noe slekt også inn i mellom.

Slik at vi begge hadde en koselig stund.

 

 

Men så måtte jeg hjem. Sjøl om plana er å være ute, så er det greit at det er litt hyggelig inne i huset også. På festdagen vi har foran oss.

Ellers vurderer jeg om vi skal ta med oss mat for en felles 17-mai frokost sammen med mor først.

Noen kommer hit i morgen kveld og noen på selve dagen.

 

 

Jeg måtte også innom kontoret en tur da jeg var på tur hjem, var en tidsfrist i dag jeg nesten hadde glemt.

Jeg glemte også å sette på varmen på stua før jeg kjørte, så her er det ikke varmt. Men et pledd gjør susen.

 

I hvert fall begynner planene å sette seg for de første dagene. Både i morgen, tirsdag og muligens onsdag.

 

Men akkurat nå er det godt å sitte under pleddet, hamre på tastaturet mens jeg ser fjella på andre siden av fjorden fargelegges av sol.

Og så har jeg kjøpt planter for å plante ut i krukker, derfor må jeg i gang om litt.

 

 

Nyt søndagen din.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

“FRODITHS FARGEUTFORDRING”- DAG 2 – ROSA

 

 

 

 

Det har snødd. Så da deler jeg masse rosa blomster og noe andre rosa bilder.

 

 

 

Tenker tilbake på rosa dager, rosa roser. Fra et besøk der søster til mormor mi bodde. Roser mot en hvit vegg, så sarte i fargene.

Rosa asters i regn når sommeren nærmer seg slutten.

Og en flammende rosa himmel en vinterdag. 

En vinterdag som trenger votter og lue. Dette var en gave for noen år tilbake.

Rosa blomster i krukker på terrassen. 

Drikke te ut av en rosa kopp.

Nyt sakte.

Tårer, vakre og sarte.

Fra en rosa periode i livet.

Rosa geranium, et must i krukker om sommeren.

Ny høst på gang, blomstene takker for seg mens hesteskoen tar vare på lykka.

Yoga på en rosa matte.

Rosa margeritter og et glass vann en varm dag.

Georginer i Danmark.

Trening i et rosa mylder på Tenerife.

Takk for at du besøkte meg en rosa maidag med snø på marka.

 

♥

 

 

 

 

 

 

Natta hjalp ikke. Da må reparasjon til. For noen ganger må mer til-.

 

 

 

Neste år har jeg bodd her like lenge som da jeg flytta herifra.

Ikke i huset eller nærmiljøet. Det tar en halv time å kjøre dit jeg trødde mine barnesko.

 

Jeg husker hvordan jeg så fram mot å flytte, jeg skulle flytte til by’n.

Ved en feil kom jeg ikke inn der jeg hadde søkt videregående, ønsket mitt var å bli ‘reklametegner’.

Men å gå hjemme uten annet å bestille enn å gå hjemme, var fullstendig uaktuelt for meg. Sjøl om foreldra mine syns det var tidlig å sende en 16 åring i fra seg.

Derfor ble det kjole og draktsøm i Kristiansund.

Det var der jeg fikk høre om kunst og håndverksskolen, så drømmen skifta retning fra reklametegner til motedesigner.

 

Det å flytte var befriende.

Jeg fikk venner.

Jeg torde å betro meg til andre unge mennesker.

For i barndommen lærte jeg meg å beskytte meg mot andre barn.

Torde ikke lite på dem.

Jeg var den som alltid ble valgt sist til gruppearbeid og idrett, utenom om gruppearbeidet som handlet om kreativitet og tegning.

 

For jeg var ingen populær unge, jeg var heller ingen trygg unge.

Eldst som jeg var ble jeg oppdratt til å sitte igjen med lite sjølsikkerhet. På et vis…

Men jeg tvilte ikke på at foreldra var glad i meg, til tross for min miserable person.

 

 

Inni meg var det ikke slingring, jeg visste hva jeg ville og hva jeg ikke ville og hvem jeg var.

 

Og å flytte bort var en av mine store mål.

Og det ble bra.

Det ble virkelig det.

Det var så godt å slippe de små steders rammer.

 

Etter noen år kom jeg inn på Statens håndverk og kunstindustriskole.

I Oslo.

Det var bare de som hadde den linja jeg ønska.

Etterpå jobba jeg med klær, men jeg hadde for lite kunnskap til å forstå arbeidet en måtte investere og tiden det tok.

Og det handler sikkert om biologi-. Så jeg gjorde det de fleste gjør, etablerte meg og fikk barn.

Noe som heller ikke gikk helt enkelt.

Uansett er jeg glad for denne gaven, den retninga det tok og at jeg fikk bli mor.

 

Og så velger jeg til slutt å flytte dit jeg flytta fra som ung.

Til høsten har jeg altså bodd her 15 år, ett år mindre enn da jeg flytta bort.

 

Det har vært år i motbakke.

Nå skal jeg ikke skylde på at det er stedet som er håpløst, det er som alle små steder, sammensatt av den kulturen som råder ut i fra de folka som markerer sterkest.

 

Det handler vel mest om omstendigheter.

Timeing.

Min timing har ikke vært så bra.

Jeg står igjen som den siste som bli valgt.

Føler jeg.

 

Så morgenen min er fargelagt.

Av dagen i går.

Det holdt ikke med en natt.

Jeg er fortsatt sår og skrapa i sjela.

Av ord som faller, blikk som fortelle, handlinger som prissetter verdien.

Det jeg oppfatter.

-Tror jeg oppfatter.

 

Alt er som det er.

Jeg må ordne opp med sjela mi.

Blant anna med å skrive her.

For det kan hjelpe…

 

Jeg er nok en sårbar personlighetstype, og aksepterer det.

Ikke bare problemer med å være slik sammensatt, man får også mye fint ut av det.

 

 

Noen solstråler slipper gjennom skydekket, både i virkeligheten og i overført betydning.

 

 

 

 

Hvorfor jeg bor et sted jeg blir valgt til slutt, kan du sikkert spørre…

 

 

Si det.

 

 

Kanskje er det bare noe jeg tror…

Tror og lar bli en sannhet.

 

Det er faktisk en del lærdom i dette også.

Å bli valgt til slutt er kanskje mer en metafor på en følelse.

En følelse som er bygd opp av at jeg er alt for ofte alt for sliten.

Så sliten at navn og begrep fader ut og er borte.

 

Det er nok det jeg har en jobb å finne ut av, løse og komme ut av.

Kanskje handler det ikke så mye om stedet, men at jeg tok over oppdragelsen av meg sjøl som den eldste.

Og at jeg er alt for streng fortsatt.

 

 

 

Er du for streng mot deg sjøl?

 

 

 

♥