Jeg skjønner jeg begynner å bli gammel når jeg ser på barna. For de begynner å vokse til.
I dag er det yngste som runder et år til. Ennå er hun nærmere 25, men neste år er det hakket nærmere et nytt ti-år.
Mi yngste, som alltid har vært så ung.
Den yngste.
Apekattjenta mi.
Hun hang lenge rundt halsen min, men også da hadde hun egne meninger. Som den gangen hun satt i fanget mitt, barne-tv var nettopp ferdig.Og inn på skjermen ålte Madonna seg.
Fra fanget mitt med smukke i munnen kommer det litt foraktelig;
– Kanj itj bæ,bæ lille lam æn gong…
I dag er det ikke min hals hun henger i rundt.
Før jul fylte hun og kjæresten en flyttebil og kjørte til Oslo.
Hun beveger seg i min ungdom.
Nå bodde jeg riktignok vest, mens hun bor øst. Her om dagen besøkte de Blitz-huset, der var jeg aldri. Men hadde en liten punker i mitt indre, mens ytre var mer prega av mote og fashion.
Den tradisjonelle punker eksisterer vel ikke en gang nå i dag?
Storesøster og venninne kom nedover fra Trondheim og det var feiring i helga.
Snakka med henne som var på besøk i går, da hun prøvde å gå seg vill. Mens vi snakka og hun labba i vei fant hun både kolonihagen tanten hadde hus i en gang og Botaniske hage.
De har blitt store disse barna.
Og yngste er voksen.
Håper det blir en nydelig dag i dag. Jeg ska feire deg med en lang tur i skog og frisk luft.
Gleder meg til å besøke deg, kanskje i vår, kanskje i sommer.
Det blir når jeg har kontroll på mine puslebiter og tiden passer deg.
Det er stille i huset, ute sleiker sola naturen så nye konturer kommer fram. Det er siste lørdag i februar, siste lørdag i vinteren og det ser ut som våren er her.
Det er mange pluss med en småkald vind. Så isen lå på fjorden. Måtte ta meg en tur ut for å kjenne, se på været, kjenne på det.
Mange tanker går igjennom hovudet. Både glede og vemod. Livet har blitt så endeligt. Ikke for det, jeg kan leve i mange år ennå – likevel vil livet gå enda fortere.
Det går så fort.
En gang trodde jeg at jeg aldri ville være noe annet enn ung. Aldri så gammel som foreldra mine, som da var yngre enn det jeg er i dag.
Nå kommer sola opp over fjellkanten og ser meg rett i øynene. Jeg greier ikke se tilbake, for den er så mye sterker enn meg. Det er likevel godt å få denne dusjen av intens lys. Så intens at jeg mister muligheta til å kunne se.
Det er godt med lørdag. Men det ser ut som jeg må en tur til Coop bygg på sentrum, både fuglemat og stakabånd må kjøpes inn. På 16 år har jeg aldri opplevd at et toalett går tett. I dag skjedde det.
Men sola skinner.
I går ble arbeidsdagen lengre enn tenkt, jeg rakk ikke så mye mer enn butikk, etterpå.
Eldstemann skulle komme med bussen og vi skulle kose oss med rakafisk. Jeg rakk å begynne å dekke bordet, da jeg hørte et glad «hallo» nede fra gangen.
Maten var veldig god, hadde egg, rødløk, purre, Røros-rømme, Kvitseid-smør, sennep, sennepssaus, mandelpotet og speltlompe til rakafisken. Øl og akevitt til.
Nesten rart en ikke spiser slik mat oftere, jeg har i alle fall ikke spist det mange ganger.
Praten går, om konspirasjonsteorier, hva folk tror, hva er sannhet, hva styrer oss, penger og følelser, hvem er vi… et rimelig stort samtaleemne.
Han forteller at sesongen han var med på Paradis hotell er lagt ut. Vi bestemmer oss for å se den, se tilbake i tid.
Han forteller om sine følelser, om hva han følte i de forskjellige setta, om de andre som var med, om grensene…da, nå.
Egentlig er det veldig interessant å ta denne reisa.
Da, den gangen, var dette ingen artig opplevelse. Jeg syns hele konseptet var en utnyttelse av mennesker som ikke kunne sette grenser og som ble gjort til underholdninge for at TV-selskapet skulle oppnå høye seertall. Jeg husker sjefen jeg hadde den gangen kom leende inn på kontoret og spurte om det var min sønn som var med. Ellers var det en ganske stor stillhet og jeg syns det var helt greit at jeg ikke fikk vite alt folk tenkte.
Men fikk med meg mye av det som ble skrevet.
Ble nok på en måte mer tykkhuda.
Og så all dumskapen, for den er det mye av.
Senere var vi på en mønstring i UKM, mellomste hadde gått videre og vi var i Ålesund. Vi var på et ganske stort kjøpesenter og der eldstemann gikk flokka ungdommer seg rundt han.
Jeg var innom en butikk og en kunde spør en av de som jobber der om hvem dette var.
– Det er en deltaker som var med i Paradis-hotell, sa hun som jobba i butikken.
Den voksne kunden svarte at det programmet så hun ikke på. Og jeg som en random kunde kunnen si med trykk, at det er like greit.
Det gjorde på en måte godt å si de orda. De visste så klart ikke at jeg var moren.
For når jeg gikk bak han observerte jeg alt dette som skjedde, blikka og at folk så når de trodde seg ikke sett. At folk du trodde ikke brydde seg, brydde seg likevel. Mange ganger som sensasjon mer enn ar det var negativt.
Døtrene mine fikk oppleve i mange år etter spørsmålet om de var søstrene. Ikke nødvendigvis et fokus de syns var så artig.
Dette er mange år siden nå, så mange at jeg kan skrive om det. Noe som skjedde en gang.
Det har også skjedd mye i samfunnet. Det er ikke så ille og ha deltatt lengre, det er så mye som blir sendt.
Men det kan være fint å snakke sammen om det, gå i gjennom det, dette som en gang skjedde. Hvordan var dette for oss involverte, involvert på hvert vårt vis.
Og faktisk lærer en av alt.
Om seg sjøl.
De andre får ta sin jobb, sin lærdom.
I dag skal vi etter hvert ut i sola. Ut å kjøpe stakaband.
I dag får jeg postet to innlegg. Da opplever jeg meg veldig flink. Greier knapt nok ett, vanligvis. Men i dag skjedde det noe…
Egentlig skulle jeg bort i dag, men så trodde jeg en stund jeg skulle være hjemme for å jobbe, men så ble det slik jeg først trodde. Jeg reiste bort og var veldig tilstede.
Først gjorde jeg alle tinga mine og så satte jeg meg i bilen.
Måtte skrape vindua for en fastfryst snøflekk først.
Jeg kjørte på veier med telehiv og solglitter flimrende over naturen.
Det var bytur med mor og sjekk av høreapparat. Mellomste søster ble med som assistanse da jeg skulle være med i et møte på Teams.
Der var snakk om system vi måtte laste ned. Som jeg må ha for å fungere i jobben.
Og min gamle telefon -.
Den jeg ikke en gang får lasta inn oppdateringene på grunn av kapasiteten.
Jeg må kjøpe meg en ny, men gruer meg til jeg må i gang med det.
HER hadde jeg allerede hatt mobilen i noen år, etter hendelsen fikk jeg en maken til da den var NY.
Møtet var over samtidig med vi var i framme i byen, så jeg tok over rattet.
Sjekken av høreapparatet tok ikke mer enn 15 minutter.
Nå var det tid for å kose seg.
Vi kjørte tilbake til kjøpesenteret som har et spisested med chilikaffe på menyen. Mor triller vi med oss i rullestol. Vi passerer en mobilbutikk, det er ikke den jeg har abonnent i.
Men tar turen innom.
Da jeg går ut har jeg kjøpt meg ny mobil.
Så mens vi spiser, koser oss med chilikaffe, blir telefonen oppdatert.
Og ikke nok med det, på returen går jeg innom en sportsforretning, der kjøper jeg meg manualer og kettlebell. Bør ha mine egne på styrketreninga. Rakk forresten å melde meg på treninga neste gang også.
Men uansett, jeg har kjøpt meg ny mobil.
En iPhone 15 pluss.
Gleden er virkelig til å føle og ta på.
Nå er det å få alt opp og gå.
Legge inn igjen apper jeg måtte slette på den forrige.
Prøve den ut, finne ut om fotoegenskapene…få den opp og bli kjent med den.
Jeg har gjort det!
Og jeg er så GLAD.
Bildet er tatt av Myriams-Fotos fra Pixabay
Ellers har vi kost oss.
I kveld føler jeg meg hel, jeg kan hake av for ny mobil.
I morgen kan jeg stå opp, få opp og inn apper, jobbe, skrive og bare konsentrere meg om å arbeide lenge med oppgavene mine.
I dag trodde jeg en liten stund det var fredag. Heldigvis var det ikke mer enn torsdag.
Denne uka har hatt for mye program etter min smak. Jeg ser det når jeg møter mitt eget speilbilde, jeg ser sliten ut.
Så dette må jeg prøve å unngå.
Husker nesten ikke hva som har skjedd.
Jeg pakka her om dagen flere bager…kanskje var det i går…
Skulle til Kristiansund.
Jeg trodde at jeg egentlig hadde en lang dag med jobb foran meg, men den ble kortere enn hva jeg tenkte. For jeg ville også være med ut å spise først, før forstillingen starta.
Vi var en hel gjeng som skulle møtes.
Først skjønte jeg ikke hvor spisestedet var, så parkerte alt for langt unna. Parkerte på en privat parkering som kosta etter de andre var gratis.
Det var «bryt-ett-eller-annet» føre.
Da jeg kom fram begynte hjernen min å ikke ville virke. En små-fancy meny satte meg ut, den så ut som en notatblokk noen hadde lagt igjen, der det ikke sto pris i kroner, tror det sto penny eller peng, i alle fall noe i den retning… med lange forklaringer med hva maten innehold, kranfører ditt og datt…
Skulle tatt bilder.
Men klarte til slutt å tolke og skjønne.
Så var alle kommet og bestillinga tatt imot. Men det tok på tida før vi alle fikk maten, så da måtte vi faktisk gå. Jeg sto og spiste før jeg måtte løpe.
Etter dette skulle vi skynde oss opp til der operaforestillingen bruker å bli vist.
Siste året operaforestillingen blir vist i Festiviteten. Neste år åpnes et nytt kulturhus, der skal operaen inn, bibliotek, kulturskole…og museum.
Vi kom oss helskinna gjennom de isete gatene i regn og fikk billettene.
Fant også plassene etter vi hadde hengt fra oss i garderoben.
Og så var vi i gang…
Lydbildet var massivt, musikk fra 70-tallet til et stykke fra 1700-tallet. Jeg ble forvirra av 70-talls kostymer i denne settingen. Men fikk det forklart etter hvert, for komponisten, Kristiansunds egen komponist, hadde skrevet stykket i dette tiåret.
Ellers vil Edvard Fliflet Bræin ha blitt 100 år i år.
Da pausen kom måtte jeg ha pause fra den.
Jeg var overhodet ikke sosial.
Under siste akt skjønte jeg at nå var alt som het energi hos meg, borte. Jeg holdt nesten ikke ut å sitte på stolen, for den var vond.
Og jeg løp ut da applausen starta, kom meg i garderoben for å hente mitt og ut-.
Stykket var absolutt bra, det var bare jeg som var for sliten.
Jeg gjorde noe jeg ikke bruker…jeg dro innom en butikk og kjøpte søtt…og salt, vann og iskaffe.
Ferja og turen hjem til mor gikk uten flere problem. Overnatta hos henne for neste dag skulle jeg tilbake, samme veien. Sparte en del tid på å overnatte samtidig som jeg gledde henne.
Så da er vi framme ved dagen i dag…
Våkna tidlig etter ikke så mange timer.
Gjorde meg klar.
Sa «ha det bra» til mor og satte meg i bilen…
Jeg kom meg ikke langt, jeg kjørte meg skikkelig fast i oppkjørselen.
Strødde på sand, en nabo kom og strødde på mer sand, uten at det hjalp.
Til slutt var det bare å ringe NAF.
Skreiv til jobben at jeg nok ikke kom og sendte to bilder.
Disse…
Mor hadde ikke noe i mot dette, at jeg ble lengre.
Jeg kokte kaffe og smurte på frokost, så satt vi oss i sofaen i solskinnet.
Ute så det bare helt fantastisk ut.
Det tok ikke så lang tid før bergingsbilen kom.
Det viste seg at jeg også hadde lite luft i noen av dekka, så de ble også fylt. Fryktelig glad for at jeg fikk hjelp til det.
Men da var det klappet og klart for det jeg skulle i dag, nesten et par timer for sent kom jeg til Averøya og fikk med meg siste delen av møtet.
Jeg håper ikke jeg gjør deg sliten med alt kavet mitt…
Skal prøve å få et mer regulert liv…ønsker virkelig det.
Så på tur hjem hoppa jeg over siste plan og lot den bagen stå uåpna.
For plana var bassengtrening.
Jeg var bare så trøtt at jeg måtte synge og gaule da jeg kjørte de siste mila for ikke sovne.
Ja, det var godt å komme hjem.
Nå er det en avtale i morgen, må få unna noe statestikk…SÅÅÅÅÅ…er det helg!
Slik vanligvis har jeg veldig lett for å få ideer. Fantasien er sterk, i dag svikta den egentlig.
Det er Frodith, hun sender ut ordet «sterk» i året lange utfordring…
…og jeg ser for meg vekter.
Noe som viser styrke.
Tror ikke jeg har et bilde som kan illustrere noe slikt.
Ta bilder av vektene mine som jeg ikke vet hvor er og som jeg gjerne skulle ha funnet. For jeg har bruk for dem-.
Så jeg gjør noe jeg ikke har gjort en enda gang i denne oppfordringsserien, går inn for å se hva andre har skrevet… jeg med min STERKE fantasi. Her ble det blankt.
– Du er sterk, ord jeg har hørt veldig mange ganger, faktisk.
Egentlig blir jeg irritert av slike uttalelser. Alle er som de er, og alle prøver sitt beste. Og så har en liksom ikke noe valg når livet skjer. Jeg har en viss evne til å tenke, det kan hjelpe. Men det er ikke min fortjeneste. For jeg er skrudd sammen som jeg er.
– En må bruke forstanden den som har den, var en setning jeg ble oppdratt til.
En setning som er både vill og har noe sannhet, ikke minst veldig fangende, ha, ha…
Jeg, meg, MEG…
Sjølopptattheta har fått lov til å vokse seg sterk i dag.
Jeg er så gammel at jeg lærte at ved skriving skulle en aldri sette seg sjøl først, man nevnte alltid andre først.
Også når en snakka…
I dag er den nesten alle som setter det personlige pronomet først…
– Jeg og de andre…
Mat skriver Pensjonistgunna om, da hun valgte den sterkeste retten på menyen og ikke turistversjonen, på Sri Lanka.
Jeg var en gang veldig sterkt forelska, sterkeste jeg har opplevd.
Han var Polsk. En forelskelse som både førte til at jeg mistet mine egne konturer, jeg kunne forlate han med den blåe blues melankoli.
Forelskelsen som ble liggende igjen da jeg flytta bort og inn i mitt voksne liv.
En gang ble flere bedt på middag til studenthybelen på Sogn der min venn bodde. Han som skulle lage maten var Indisk. Jeg var spent på maten og spiste, til slutt rann både snør og tårer.
Det ble nesten for sterkt.
En gang hadde jeg en så sterk en opplevelse at jeg tenkte at nå, NHÅ…kunne jeg bare dø.
For det var så sterkt.
Jeg var på Korfu, kom kjørende i en mørk, gammel bil med skinnseter og mørkt treverk. Ut av høytalerne snirkla det seg klassisk musikk. Det var veldig fin temperatur og duftene var så gode.
Så skulle vi kjører nedover noen svinger, der nede lå en hvit strand og utover blinka Middelhavet…
Det var da jeg tenkte det, at jeg bare kunne dø, for mer perfekt kunne det ikke bli.
For jeg føler sterkt.
Men det var tidlig jeg oppdaga at det var ingen vits å slåss med småsøsken, for den fysiske styrken i mine spede lemmer var ingen konkurransefordel.
De har ikke blitt så veldig sterke etter de ikke er så spede lengre, heller.
Til slutt vil jeg si at noe som er virkelig sterkt er livet, sjølve livet…intet mindre.
Om å ha flaks -. Det har vi alle, inn i mellom, tror jeg. Det er tama for dagen; flaks.
Og ja, oppfordrer er selvsagt Frodith.
Det kan virke som noen har mer flaks enn andre.
For eksempel å vinne, noen vant alltid på mine barndoms basarer. Noen var gjengangere. Sjøl vant jeg ikke. Eller mer riktig, ingen i familien min. Kanskje midterste søster hadde et snev av denne flaksen.
Men en gang var det åresalg, tror det var et arrangement med 4H. Barna mine var med der over en periode. Akkurat denne gangen vant vi, vi vant flere ganger.
Etter tredje gangen satt jeg på nåler og håpte vi ikke vant mer, for jeg syntes det var så flaut.
En kan ha flaks på mange arena.
Noen ganger kan det vise seg at det å ha u-flaks er egentlig flaks.
Nå syntes jeg ikke i romjula det var noe flaks å miste omslaget til mobilen med alle korta i.
Ikke bare mine, men moren min sine, også.
Og sertifikatet.
Vel har en kanskje ikke så mye likvider å bruke etter ei jul, min bankkonto fikk i hvert fall en god pause. Og det var fryktelig godt da de bestilte korta ramla ned i postkassen på onsdag.
Men sertifikatet hadde jeg ikke bestilt opp. Jeg fikk vite at å laste ned appen skulle hjelpe ved kontroll.
Nå må jeg fortelle at igjennom åra som kjørende er det ikke mange ganger jeg har blitt stoppa i kontroll. Og så hadde jeg et lite håp om at alt ville dukka opp når snøen forsvant. Det var så mye logistikk å få til et nytt.
I går tikka det inn en melding.
Et omslag til telefon var funnet i busslommen, der vi også har postkassene.
Jeg sto klar for å kjøre til sentrum og kjørte innom. Der lå den med ALLE korta i. Jeg lot korta ligge i omslaget for å behandle alt forsiktig og få tørka dem.
Da jeg hadde kjørt noen minutter ser jeg biler og refleksvester i veibanen…
Blir vifta inn til sides, det er kontroll!
– Vi vil se sertifikatet ditt, sa politiet.
Og jeg tok ut alle våte kort og rakte henne sertifikatet.
Mumla noe om at de var mistet og nettopp funnet. Hun brydde seg ikke nevneverdig om min fortelling og ba meg bare blåse.
Det var promillekontroll i tillegg. Den viste 0,0 og jeg kunne kjøre videre.
Da var jeg slik passe flyktig i hodet, for hva er sjansen for å bli stoppet i kontroll like etter å ha funnet sertifikatet sitt igjen.
