Litt bedre og litt mer forklaret, er dagen. I går ble jeg sittende og der satt jeg.
Plana var å skrive om filmen jeg så, som fikk meg til å gråte så vått.
Men jeg ble bare verre og verre utover dagen. Før jeg la meg målte jeg temperaturen, dette kunne ikke være normalt.
Og ja, jeg hadde litt feber.
Så det var logikk i den elendige forma.
For en uke siden ba legen min om at jeg måtte vaksinere meg mot influensaen som er i anmarsj. Så tenker det var grunnen til feberen, snufsing, hodepina og ledda, som slo seg vrang.
Det var nok derfor jeg hadde den sterke reaksjonen på filmen jeg så på fredagskveld.
Den traff meg midt i solar plexus, jeg hadde rett og slett gråtetokter.
Filmen het «I jused to be famouse».
Bildet er tatt av Pexels fra Pixabay
Den handla om en mann som hadde vært med i et populært boyband.
Det har gått 20 år siden berømmelsen, som er over, sannsynlig for lengst.
Han trasker gatelangs i Londons gater for å få spilleoppdrag.
Over alt han spør får han nei.
Så møter han en ung gutt som trommer på ting. Det oppstår en kontakt mellom disse to, noe moren til gutten ikke er glad for.
Gutten er 18 år og autist. Disse to får et oppdrag sammen etter en visning viralt.
Tror det var noe med samspillet til disse to, sårbarheten, drømmene og kontakten.
Det er strøk av livet deres, man får ikke vite hva som har skjedd i perioden mellom popularitet og det å traske gatelangs på leting etter oppdrag.
Det en forstår er at det er viktig for Vince (Ed Skrien) å oppnå populæritet igjen. Mora, Amber (Eleanor Matsuura), skjønner at hun overbeskytter sønnen sin. Sønnen, Stevie (Leo Long), spiller autist, noe han også er i virkeligheten.
Til tross for at filmen er bygd opp over en kjent og litt forenkla plott, et ønske, valg og til slutt gå for det hjertet sier, var den fin.
Den er basert på en kortfilm.
Kanskje likevel ikke så hysterisk gråteperser som den ble for meg.
Regissør er Eddie Sternberg og filmen er spilt inn i år.
Jeg fant den på Netflix. Om du velger å se den, må du fortelle meg hva du syns og om du følte stor behov for å gråte du også…
Jeg er litt gul helt inn til margen, ikke cool, egentlig bare gul og kanskje litt fuktig, nesten rå…
Ikke som ‘i råskinn’.
Det er uteverdenen som trekker inn i meg, for den er slik.
I dag for jeg på jobb, jeg skreiv tidligere at jeg gledet meg til dagen.
Lista jeg håpte å komme meg nedover var ikke eviglang. Regnet med at jeg hadde en rolig dag foran meg.
Den gang ei.
For data’n var skikkelig på vrangsida.
Til slutt fikk jeg jobba på laptopen, men der virka ikke tastaturet, ikke fikk jeg på de to skjermene jeg bruker – de gikk bare i dvale.
Folk fra IKT og andre, prøvde, uten at det funka.
Jeg fikk oppdatert program og ble ikke ferdig.
Må sannsynlig dra innom kontoret i morgen for å se om det går an å komme seg videre.
Hjemme igjen ble det middag, tagliatelle med tomat, løk, sterk ost blant anna.
Etterpå har jeg satt en deig som skal bli rundstykker og sett tv.
For tiden er har jeg kjærligheten på menyen. Jeg ser på ene serien etter den andre om kjærlighet; «Kjærlighet IRL», «Gift ved første blikk», Kjærlighet uten grenser», «Første date»…tror det er disse og det er jammen nok.
Ser du på noen av dem?
Og det verste av alt, jeg drømmer ikke om kjærlighet sjøl.
Syns det har vært logisk om jeg hadde, når jeg syns det er morsom og se på alt dette.
Men jeg syns samspillet mellom mennesker er veldig interessant.
Liker nok best den norske serien “Kjærlighet IRL». Handler om mennesker som ikke tør slippe ned forsvaret sitt og som nesten ikke har datet.
En fin og sårbar serie.
Så slik har dagen vært; datatrøbbel, mat og kjærlighet.
Jeg har vært som et sammenknøvla papir som var knøvla til en hard ball.
Ballen er iferd med å brettes ut.
Det ble veldig viktig å ta en kikk på annerledesheta folk blir dratt igjennom, den som koster når man ikke ønsker. Men som kan ha veldig mye lærdom i seg, om en greier å stå i den uten at en knekkes.
I denne rekka av innlegg dukker så til slutt et innlegg som virker får en større betydning enn hva jeg visste, da.
Alle disse brikkene.
Brikker som fører til at en gir slipp mer og mer.
Tror skipet mitt, som er livet mitt, har snudd i hvert fall nokså mange grader.
Og at dette handler om snuing på det indre plan, regner jeg med du forstår.
Den handler om tenkesett, fokus og kunnskap…kanskje tro.
Når jeg har levd så mange år med mitt mindeset og når det ikke funker ultimat, da må det endring til.
Ellers skjer det mye på den ytre plan også.
Det er mange forandringer, for eksempel er arbeidssituasjon i en veldig spennende fase.
Kanskje får jeg rett og slett noen veldig fine år på tampen av arbeidslivet.
Jeg har sagt jeg skal skrive mer om dette, men sjøl om veien nå er nokså sikker, vil jeg ha det mer på plass før jeg forteller.
Helsa mi er det ikke så mange forandringer med, men tror den kan bli bedre.
Matfokuset er ikke så veldig stort, det har blitt mer slik jeg har ønska.
Men har likevel en vei å gå, ønsker å komme i gang med bokashi av matavfallet, som riktignok ikke er så stort. Om du ikke vet hva bokashi er, legger jeg ved denne videoen. Den er ikke lagt inn som reklame, men som kunnskap.
Jeg kjøper nesten ikke prosesserte produkt, men kan enda bli bedre.
Ønsket om å ha noen fermenterte matvarer også, for jeg tror på at det er sunt for en god helse.
Så det er stadig fokus med omlegging på det ytre plan også.
Høste mer fra naturen, få inn en vane med å kjøpe fra Rekoringen.
Slikt.
Leve så tett opp mot det som jeg anser er et godt liv.
Liker å se at det er en endring, at det endres til det bedre.
Det naturlige, det balanserte, det som gir plass til alt og alle, der en kan tenke like mye både på seg sjøl og andre.
“Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag…er det mandag, er det mandag?”
Men altså ikke det. Vi er snart ferdig med tirsdag. Og jeg er også ganske så ferdig.
Du verden det er godt å låse seg inn hos seg sjøl etter to dager på farten. Kjente det på ferja hjem at jeg duppe-trøtt.
Sovna sittende i bilen et par ganger. Altså, mens jeg satt i bilen på ferja!
Dagene har gått fint. …
– Og så langt kom jeg i skriveriene mine i gårkveld. Jeg var så sliten at det å gå og legge seg var bortimot en Amerikareise.
Nå har en god natt fargelagt kommende dag.
Skal rekker et møte på Teams klokka ti, men satser på og være på plass litt før.
Så på programmet står dette møtet, ferdigstille noe tekst og finne bilder til, klarere og melde meg på en konferanse…og da er det bare et pluss om jeg kommer i gang med mer.
Timene vil nok uansett bli for mange den uka her.
De to dagene som er tilbakelagt har vært fine, slitsomme og mandagen fikk en krevende slutt. Av og til sier folk noe man ikke syns det er det minste hyggelig at de sier. Man blir gående å tenke hva som ble lagt i utsagnet, slik endte den ene dagen.
Når det ikke er konstruktivt, bare slitsomt, må man greie å frigjøre seg og sette slikt på den hyllen det hører hjemme.
En kan ikke ta til seg, eller bære på alt som blir sagt.
Når det ikke har annen funksjon enn å bygge ned.
Men ellers veldig positive dager.
I dag, etter jobben, må jeg antakelig ta en runde, for det er meldt tildels sterk vind utover ettermiddagen og natta. Så framom mor å sette inn hagemøbler, etterpå hjem til meg for å ta inn noen stoler og et bord.
Er ikke så glad i den vinden. Huset er ikke reparert etter vinden sist vinter, ikke har jeg fått prisantydning på reparasjon, sannsynlig har jeg ikke mulighet…eller bør ikke låne opp, slik situasjon er nå.
Så var det den skogen som ble sett på i sommer, har heller ikke fått svar derfra.
Det er så tungt med slikt og jeg er fryktelig lei av å mase…føler det må til over alt, både privat og på jobb.
Men akkurat nå, akkurat, akkurat nå, er det stille før stormen…og jeg må ut å virke.
Salen var bortimot smekkfull. Tror nesten ikke jeg har sett så mange på kino.
Men så gikk da også en kino det har vært snakke mye om i media og som er Norges Oscar-håp, da det er den som er valgt ut.
Det var mellomsøster og moren min som ble med, begge sa «ja» med en gang da jeg foreslo å se den.
Den varte i 2 timer og 30 minutter, så det er lang nok tid på en kino.
Da vi kom inn i lokalet var det varmt, men hvordan det gikk med varmen vet jeg ikke. En kan si at det var et god reaksjon på filmen.
I starten følte jeg at jeg satt litt dårlig og filmen var veldig grå og tung i fargene. Skjønte det var et virkemiddel. Og det var en film som handla om et tungt tema.
Jeg kan henge meg veldig opp i detaljer på film, spesielt norske.
Filmen vi hadde landa i setene for å se var «Krigsseileren», skrevet og regissert av Gunnar Vikene.
Etter en stund, jeg måtte arbeide meg inn i filmen, gikk tida fort.
Litt spenstige overganger, et par ganger var eksplosjonene ved bombing brukt som skifte av scene.
Skuespillerne gjorde en svært bra prestasjon, de var troverdige.
Jeg blir alltid imponert når barn spiller og du tror på dem.
Kristoffer Joner, Ine Marie Wilmann og Pål Sverre Hagen hadde alle gode rolle-presentasjoner. Tidligere rolle-karakterer dukka ikke opp, som kan være en i fare.
Jeg trodde Alexandra Gjerpen hadde en større rolle, ut i fra intervju. Hun kom bort uten at det ble sagt mer om det.
Det var innimellom litt lange stille tagninger, der jeg datt litt av. De kunne være en brøkdel for lange.
Men alt i alt en veldig god film.
Og budskapet syns jeg var så viktig.
Alle disse menneskene som kom hjem til ødelagte liv, som hadde ofra alt, kom hjem med istykkerrevne sinn og møtte forakt.
Ingen respekt.
Tror mange lokalsamfunn hadde sine krigsseilere, mennesker som ble sett ned på og som fikk null respekt.
At dette ble tatt opp er så på tide, disse menneskene som måtte satse livet sitt, overlevde og kom hjem med sinnet fullt av traumer.
Nok en dag med fantastisk vær. Jeg blir nesten i villrede. Hvordan…
For hvordan skal dagen brukes?
Ja, jeg har fri i dag.
Jeg HAR fri og gir meg ikke lov til å tenke anna.
Sjøl om tankene kommer.
Slik som at det er tydelig at det er forventa mer-, forventa mye mer enn hva en rekker på litt over en og en halv dag. Om jeg blir sammenligna med de som har full uke, gjør det meg opprørt.
Jeg har noe som skal leveres innen i morgen, men kan bruke litt mer tid på.
Mandagen har jeg et viktig møte som jeg kjenner jeg stresser med.
Så det er det vanskelig å bare ta fri…det blir litt slik ulne konturer mellom arbeid og fri-.
Jeg har pakka ned sommerklær, sortert både det som må vaskes før det legges bort og noe som må repareres. Har tatt av sengetøyet, kasta til vask og hengt opp. Tenker å bruke sommerdyna enda litt til.
Så langt er det ikke meldt minusgrader.
Husarbeidet står i kø, det er så mye å gjøre.
Rekker jeg en del blir jeg glad.
Fiskestanga har jeg et ønske om å ta med meg ned til sjøen, men snøret må skiftes. Et arbeide jeg utsetter.
I helga går en kino jeg kan tenke meg å se, så vurderer om jeg skal høre om noen vil være med. Men vet ikke om jeg orker å lage avtale.
En gjennomgående begrensning, jeg lager meg nesten aldri avtaler lengre, på fritida mi.
Ikke for jeg ikke har lyst eller kan, men fordi jeg har et stort behov for frihet. For å ha fritt der det er mulig.
Og dette handler så klart om energi.
Det som skjer da, er at det blir nokså tomt i rundt en.
Og en får føle på det å være enslig.
Av og til tenker jeg at det må være fint og ha en å dele opplevelser med, et tidsvitne. Noen å le sammen med…nå greier jeg fint å le om jeg er alene også.
Men noen å fortelle om dagen til, jeg bruker familien, men det er ikke nødvendigvis de er der, slik. Barna vil gjerne jeg skal ha det bra, når jeg har behov for å dele et problem opplever de at jeg ikke har det bra. Nå skal det sies de for oftest er fine.
Likevel, noen å dele med, noen å bry seg om.
Men jeg har faktisk ikke energi.
Ja, jeg er enslig, men føler det er viktig å poengtere at jeg er ikke ensom.
Det er en viktig forskjell, og jeg er veldig glad for at jeg ikke føler på ensomhet.
Det er nesten så gale at jeg tror jeg har folk i rommet, tror at noen kommer i gangen – så jeg må minne meg på at det er ingen andre her enn meg.
Jeg nevnte latter lengre oppe, ja jeg kan le høyt og befriende, av noe jeg leser eller hører.
Og jeg koser meg. Koser meg med det jeg opplever.
Men jeg har noe jeg er fryktelig lei av, lei av all motstand, all utfordring, lei av alle motbakker.
Kan liksom ikke tilværelsen komme seg på skinner?
Behøver det å være problemer bak en hver dør.
Jeg vil påstå at jeg har blitt ganske flink til å takle, jeg har mange år med øvelse.
Men sliten blir en.
Kom over en side, en side jeg ikke tror på, men likevel…
Jeg trykte meg igjennom.
«Livet ditt vil snu» sto det der, musikk i mine ører.
“Litt mer motstand nå, men så vil alt som er bra, skje»…og det var ikke måte på, kjærlighet, penger og lykke, ikke noe om helsen, som mitt egentlige spørsmål gjaldt.
Men tenkt om, tenk om jeg har greidd å snu tankene mine, trodd på dette, trodd alt skal bli bra, gått ut i verden med det i tankene.
Ikke sikkert det har blitt verre av det heller.
Trodd at alt bra skulle skje meg, at økonomien ville bli svært god, at kjærligheta kom rullende inn på tampen av et levd liv, at jeg ville bli fra meg av lykke…
Det siste, det med lykke, nå ser jeg at jeg har det mye bra, jeg er stort sett balansert i måten jeg ser på det meste, jeg har nada misunnelse, ikke noe å være sjalu for, jeg unner andre gode liv og kan glede meg over det som går bra for andre.
Dette er egenskaper jeg er veldig glad for jeg har fått utdelt, så klart lite å takke meg sjøl for – jeg er sammenskrudd slik. Jeg har også en evne til å se bak fasadene.
Så jeg påstår jeg har det svært bra.
Det er nok heller det at jeg ser mange problemer som er det største problemet, for å si det slik.
Så det å gå ut i verden og tro på alt det gode vil skje, vil ha rydda problemene mer ut av synsvidden.
Derfor tror jeg en slik holdning har ville vært til hjelp.
Men da må jeg slippe inn engler og demoner, det er nok der jeg vil få den største utfordringa.
Sjøl om jeg tror det er mye mellom himmel og jord, så har jeg disse to som sitter bak hvert av ørene mine…
Hvordan blir den uka her, tenker jeg. Tror den blir litt roligere, men orker ikke å sjekke. Det er søndag og sola skinner.
Den har blitt tung i buken.
Sola altså.
Den sveiper tretoppene.
Men ennå syns den, tror den vil kunne det en drøy måned til før den går i ‘hi’ for mitt åsyn.
Her jeg bor.
I dag skinner den.
Tror natta har vært kaldt.
Fant ut at det er best å ta inn plantene som ikke vil tåle frost, kanskje er det allerede for sent.
Vurderer å ta meg en kort tur opp i haugen.
Før resten av dagen.
I gårkveld kokte jeg fårikål til i dag, for at den skulle få tid til å bli riktig god.
Skal om ikke alt for lenge inn til mor, hun bruker å ha litt hvetemel i, for at kraften ikke skal være så tynn. Jeg har ikke hvetemel i hus, og spelt valgte jeg ikke å bruke, så skal ta et etterkok med litt mel i, når jeg kommer dit.
Lillesøstere min og datteren hennes kommer også. De to var hos meg i går og vi hadde en trivelig ettermiddag. Jeg tenkte å lage en fiskesuppe, men da hun sendte melding om tid, spurte jeg og fikk til svar de bare ville ha kaffe.
Lillesøsteren min er glad i søtt. Så da slapp jeg unna med mindre styr.
Jeg har vært glad i å lage mat og ha gjester, det vil si jeg syns det veldig koselig med god mat og prat rundt bordet. Det er bare at i senere år har jeg evna det dårligere og dårligere.
Jeg har dette håpet om å bli bedre, men må innrømme for meg sjøl at det ikke har skjedd ennå.
Kan ramse opp slikt jeg gjør når det blir sommer og som ikke ble i år, ikke ble alle sommerklærne tatt ut av kassene sine, ikke ble plenen klipt…så nå skal det bra fantasi til å tenke på villnisset ute som plen, ikke ble stoltrekka rundt spisebordet skifta…
Men nå er jeg en urokkelig optimist og tror både på sommeren og at det skal bli bedre.
Alt skal det.
Helsen min.
Egoismen hos folk bli mindre og sunnere.
Strømprisen bli lavere samtidig med større bevissthet om forbruket.
Større nøkternhet og større glede.
Og krigen både i Ukraina og andre steder pakkes ned.
Oj, dette ble en brå sving fra det nære til verden der ute og jeg fikk lyst til å gråte.
Men tårene er det ingen gang i.
Akkurat nå kom en kald trekk og sola forsvant visst bak en sky.
Jeg tror jeg får drikke limevannet mitt og fortsetter søndagen slik som tenkt.
Så artig en utfordring og jeg kaster meg hodestups uti.
Det er Strikkekjerring som oppfordrer oss, at både nye og gamle bloggere lager en presentasjon av seg sjøl. Det er en så bra oppfordring og utfordring. Jeg syns det er så artig å lese om hvordan andre har labba, sklidd og rutsja gjennom livene sine.
Nå skal jeg fortelle fra mitt også, sjøl om jeg nok har skrevet om en del før, om ikke så kronologisk.
Jeg hadde alltid trodd jeg ble født under en juliblå himmel, men har senere fått vite at det var overskya. Og jeg er født under åpen himmel ombord i en båt og kunne like godt endt livet mitt der, men mormora mi fikk surra navlestrengen, som gikk to ganger rundt halsen, over hodet mitt slik at jeg kan sitte her i dag.
Da jeg var riktig lita mente jeg å huske at jeg ble meg, før jeg ble født.
Jeg voks opp med en storfamilie rundt meg, onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre i Aure kommune på kysten av Nordmøre. Morfaren min starta båtbyggeri på 1920-tallet, så alle barna hans og nesten alle svigerbarna jobba der. Så vi ble boende i en tett klynge.
Jeg fikk etter hvert to søstre, jeg er eldst og bruka sikkert den posisjonen. Og ikke minst ovenfor søstrene og søskenbarn dreiv jeg med en form for ‘kjøp og salg’-.
Jeg var veldig glad i både å tegne og fortelle, så da kunne det hende jeg utførte handelsvirksomhet med å tegne og fortelle tåredryppene historier, mot gjenytelse som for eksempel å henge opp klær til tørk, oppgaver jeg egentlig hadde blitt tildelt.
Dette forretningstalentet forsvant, dessverre.
Jeg var en distre drømmer som forsvant inn i mine drømmerier.
Etter avslutta ungdomsskole skulle jeg endelig flytte til en by, her jeg bodde fantes ikke videregående.
Det var stort å flytte på hybel som 16 åring.
Første byen var Kristiansund, så Surnadal (riktignok ingen by), deretter Arendal, Trondheim ble bare et halvt år i første gangen og så Oslo, byen i mitt hjerte.
Og jeg syntes det var befriende å bare være meg uten små steders grenser. Nå løp jeg ikke noen line ut, jeg var pliktoppfyllende og prøvde å leve nesten etter slik jeg var oppdratt.
Jeg ble nok noe desorientert etter noen år ved utdanningsdrømmen, som var Staten Håndtverk- og Kunstindustriskole, i dag ligger den under Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).
Vurderte å dra til sjøs.
Men etter fire år ble det diplom, så sårbar etter hard jobbing at jeg ikke tålte et sukk.
Det hadde også vært en drøm at veien gikk videre til Paris, datidens motemekka, men det ble med noen besøk.
Husker jeg også vurderte å ta hovedfag i USA, men fant ikke noe med høyere vekttall enn utdannelsen jeg hadde tatt. Ble med i en nyoppstarta kunshåndtverkforrening i Markveien, som jeg var med i noen år. Uten å bli verken oppdaga eller rik.
Jeg hadde en hel mengder forskjellige jobber for å ha inntekt, de fleste åra ble i Oslo sporveier, hvor jeg kjøre de vestgående banene både som helgejobb og deltid. En jobb jeg hadde mareritt om i flere år etter.
Jeg jobba også hos to menn som hadde sine visninger høst og vår på Oslo’s beste vestkant, de hadde en celeber kundeliste.
Min drøm var også å ha en visning.
Så en høst reiste jeg hjem, leide ut den lille hybelleiligheta, innreda et rom til atelier og tegna, sydde og strikka en kolleksjon. Husker lykkefølelsen da modellene forsvant ut i spotlyset til musikken ved et utested som het Cats. Senere var jeg med en motevisning på Rockefeller, for det var mange som skulle opp og fram…men ikke nødvendig det ble så mye etter.
Og ikke visste jeg det tok så lang tid å få etablert seg, så plutselig…eller nesten plutselig, bestemte jeg meg for å fytte og gifte meg.
Husker det var rart å sitte i en bil nordover, med katta på fanget og alt pikk og pakk bak meg.
Så da begynte Kapittel Familieliv.
Vi fikk etter hvert tre barn, men det var en tung start, for de to første barna kom til verden like før livets pust kunne bo i dem og en sto tomhendt igjen.
Det var i tillegg nedgangstider i arbeidslivet, regninga etter jappetida, så han jeg gifta meg mista arbeidet sitt og jeg fikk ikke arbeid. Det kom etter hvert ordninger i denne tida som egentlig var mer en måte å utnytte folk på, som ett resultat. Jeg som alltid hadde vært vant til å få meg jobb og stå på, følte dette vanskelig. Det er alltid interessant å møte seg sjøl i døra, plutselig var det jeg som ikke fikk jobb.
Etter en del år flytta vi ut fra Trondheim og kjøpte oss hus i Orkdal.
Følte uro med å la barna vokse i bydelen, spesielt det ene.
Eiendommen vi kjøpte var et lite eldorado å vokse opp, barna har minner om mangt et eventyr der.
Da eldstemann gikk inn i tenåra, var ekteskapet over.
Vi bodde i huset enda noen år, før jenten og jeg flytta tilbake til kommunen på Nordmøre jeg voks opp i.
Sønnen skulle til med videregående og flyttet til faren og jeg kjøpte en gård.
Tenkte det er mat vi lever av og da måtte en ha jord.
Det jeg ikke visste var at jeg var veldig sliten, og mer utfordringer ble det i åra som fulgte. Så planene jeg hadde med gården var ikke til å realisere. Likevel sto jeg på, prøver å strekke til over alt. Slikt straffer seg. Hukommelse og evnen til kommunikasjon ble skadelidende over lang tid. Og så kom diagnosene, de vanlige, med vondter og betennelser, som en syndeflod.
Etter hvert falt jeg 50% ut av yrkeslivet.
Jentene flytta etter hvert bort for å ta fatt på sin utdanning.
Jeg surrer i min egen verden, er avdelingsleder for et lite museum ++. Det er en viss kreativitet i jobben, mye i bloggen, for begynte å blogge for å få en oversikt over meg sjøl…men tegning/design/maling, har dessverre ikke noen stor del av livet mitt i dag. Men jeg er en skikkelig optimist og tror det meste skal gå, og at en vakker dag svinger jeg penslene foran staffeliet. Men designeren i meg er nok avgått og skilt lag med meg.
Jeg har reist litt, fått jobba med mye forskjellig fra vasking, salg, forskjellig ekspedering, kostymedesign, illustratør, journalist og diverse undervisning, hatt noen kjærester og hatt noen dyr…slik som hund, katt og kanin.
I dag er det bare moren min av foreldra mine som lever, far døde for 1,5 år siden. Jeg går mor en del til hånde og tenker å være her så lenge som hun lever.
Får jeg bygd opp energi, et fokus jeg har hatt i senere år, så kan det hende jeg foretar enda en flytting…who knows… Det er fortsatt mange grenser på små sted.
Neste år vil jeg havne under definisjon “eldre”, men har ikke lyst til at det skal stoppe meg.
De åra jeg har igjen skal jeg ha det skikkelig artig, er plana.
I senere tid er jeg blitt mer opptatt av innholdet i ordet enn tidligere. Nå har jeg vel i det meste av livet satt spørsmålstegn ved det “normale”.
Likevel tror jeg at de fleste har en slag ubevisst forventning til livet. En naturlig progresjon som en gang ikke har et bevisst forhold til.
Når jeg søker på ordet på nett kommer mye opp.
Som synonym finner jeg blant anna; alternativ, avstikkende, avvikende, broket, forskjellig, motstridende, ulik.
Jeg oppfatter de fleste av disse orda litt negativ.
Vi skal helst være like. Fra tidligere tider var det å høre til i en flokk viktig for overlevelsen.
Det oppstår mye “vi og dem» holdninger i møtet med annerledeshet. Og faktisk vil de fleste oppleve en mindre eller større kjennskap til begrepet. Å føle seg utenfor en- eller flere ganger.
I tillegg kan det absolutt oppleves positivt, tilhøre noe “bedre” enn normalen. Og så lenge en respekterer “normalen” og helst forstår den…og vice verca, er det fint.
Men det er her det butter, slik jeg ser det.
Og som jeg opplever som et stort problem.
Faktisk vil jeg si det er et samfunnsproblem.
Et veldig dyrt samfunnsproblem.
Annerledeshet har mange former; etnisitet, legninger, utseende osv.
I kjølvannet følger ofte utestenging og mobbing.
Mange ganger kan det være “svake” grupper eller mennesker som ikke har kapasitet til å kjempe.
Eldre vil jeg påstå er et eksempel på det. Sjøl om eldre har et like stort mangfold som alle oss andre, blir de behandla som en gruppe.
Det er naturlig å bli eldre, men det er et fåtall av de eldre som har påvirkning i den fasen i livet som er å bli eldre. Det er yngre generasjoner, som aldri har opplevde å være eldre, er den som bestemmer og forstår.
Men det jeg ønsker å peile meg inn mot er en veldig stor gruppe av “normalitet”.
Foreldrene.
Vi har alle to foreldre.
Og mange av oss blir foreldre.
Det er strenge regler til det å være foreldre, og det bør det.
Nå er det er ingen som går gjennom en barndom uten mén.
Det er også lett å “skyte” på foreldre, mange ganger alt for lett. For en del foreldre havner ikke innen den “normale” gruppen av foreldre.
Noen skulle nok aldri vært foreldre, mens andre havner i annerledeshet helt uforberedt.
Når et lite barn kommer til verden, et lite barn en vil det aller beste for, viser seg å ha et ‘avvik’. Det kan være fysisk eller psykisk. Kanskje viser det seg at foreldrerollen har helt andre krav enn en var forberedt på, har kunnskap om, omverden har kunnskap om.
Det er lett å peke på foreldre om et barn avviker, at det er foreldrenes skyld. De er nok ikke gode nok i rollen.
Det kan kanskje også være tilfelle.
Men mange ganger står disse foreldrene på i en mye større grad, følger opp og gjør det beste de kan, som faktisk er godt. Kanskje havner de i et liv med så store redsler som er vanskelig å forestille seg. Redd for et barn skal skade seg sjøl eller andre. De kan oppleve at omverden tar avstand, ikke forstår, ikke prøver å forstå.
Jeg så et program med en gruppe foreldre som var i samtale om sine erfaringer; når den ene forelderen møtte andre foreldre som kanskje var opptatt av hvilke ballkjoler deres døtrer skulle ha på fest, var denne mora redd for at dattera tok sitt liv. En redsel som hadde vært reel i flere år.
For dette blir en annerledeshet.
Eller mora jeg las om, som alltid gikk med solbriller ute, for hun hadde et barn som ut fra det blå hadde gjort en så fryktelig handling. Morens oppgave var å leve i dette etterpå, dette som ble fryktelig fatalt på alle hold.
Det å ha kjærlighet til noen som har forvoldt så mye sorg hos andre.
Og jeg skjønner det ikke går an for omverda å forstå, men jeg har et stort ønske om at en evner å lytte bak det en tror.
Det er enklest er nok bare å tro man vet svaret, ta avstand og fordømme.
Ser også alle diskusjonene på nett, der folk har gjort seg opp meninger om hva de mener uten å ha kjennskap, bare blitt mata av nyhetsbildet, kanskje bare fra en kilde.
Det å oppleve denne annerledesheten, med et barn man bare vil det aller beste for, er nesten som å få revet hjertet ut-.
Når foreldregrupper sitter i trygge foreldresituasjoner, der barna gjør det som er forventa, har de mange ganger lett å dømme.
Noen ganger har det kunna hjelpt å lytta med et åpent sinn.
Ofte kan foreldre, godt fungerende foreldre, bli syke, bukke under, i slike situasjoner. En kan etter og ha stått på barrikadene, gå under, barna mister kanskje sin beste støtte.
Det finnes så mange avarter av dette.
Jeg tror ikke de «normale» ønsker å legge ekstra byrde på skuldrene til noen som allerede bærer tungt. Men det handler om kunnskap. Kunnskap over hele fjøla.
-Har vi tidd stille mer og lytta bedre, prøvd å tilegne oss litt mer kunnskap.
-Har samfunnet vært mer opptatt av ikke «ta hverandre» har samfunnet tjent på det.
-Har mennesket fått rom til å være den de er med mulighet til å utvikle seg i stedet for å beskytte seg. Beskytte seg mot det en er redd for at andre tror…
Jeg våger den påstanden at da har det vært mindre sykdom blant folk og kreativiteten til å bygge de gode ideene, mye større.
Samtidig er vi forskjellig sammenskrudd, noen vil føle mye sterkere en hendelse enn andre. Vi er et mangfold.
Egentlig et herlig mangfold, om vi får lov til å bli trodd på og ikke peka ned på.
Det er en så enkel matematikk, men et vanskelig regnestykke å sette opp.
Når jeg får åpen tro og tillit på den jeg er, presterer jeg mye bedre enn om jeg tror det er bakenforliggende agendaer og mistro.
Og slik tror jeg det er for nesten alle.
Og den nedadpekende fingeren på annerledeshet, om det er utfordrende i foreldreroller, blitt gammel, kjønn og identitet, nasjonalitet, økonomi, utseende, you name it…
Vi har fått det bedre, alle.
Om vi har skjønt at det er mye en ikke vet og om vi har prøvd å lytta bedre, skjønt mer…
JAtil positiv annerledeshet, NEI til negative, stigmatiserende annerledeshet.
Og ikke minst, et rungende JAAAA til kunnskap og åpenhet.
