Isroser gjennom dagene

 

 

 

 

Kalde dager, snø og frost. To uker til juleaften.

 

Bildet er tatt av ❄️♡💛♡❄️ Julita ❄️♡💛♡❄️ fra Pixabay

 

Lørdagskvelden er i hus.

Jeg har vært utenfor huset det meste av dagen.

Nå er jeg hjemme.

Jeg er framme ved en uke ferie etter travle dager.

Godt å være her, ved ferien og hjemme hos seg sjøl.

 

 

Det har vært en innholdsrik uke.

På torsdag tenkte jeg meg innom kontoret før avskjedsmiddagen på ettermiddagen. Det ble til at jeg dro direkte. Rygga bilen ned til veien etter spora jeg hadde kjørt opp kvelden før.

Nede ved veien sto jeg bom fast, snøkanten etter brøytinga langs hovedveien var ikke til å komme seg over.

Det er da en kjenner på at det er vinter.

Vinterens negative sider.

Jeg var ikke akkurat kledd for å måke snø.

Prøvde ruggeteknikk, fram og til bake.

Jeg er så lei av å kjøre meg fast i denne veien.

 

Ved et under kom jeg meg fri.

 

På tur inn mot sentrum spekulerte jeg hvordan jeg skulle angripe dette.

Han som skulle brøyte har blitt syk, skulle jeg kontakte han eller kona, skulle jeg bare høre med noen andre -.

Etter middagen traff jeg kona tilfeldig og fikk vite det var traktoren som hadde streika, og at de hadde hørt med en annen som skulle brøyte opp. Inn til videre greier han som tok på seg brøytinga å brøyte, og at de skulle si i fra om det ikke gikk. 

Da jeg kom hjem var veien brøyta opp og dagen etter var den enda bedre brøyta, da hadde nok han som hadde tatt på seg dette vært der.

Men etter molinga med å komme seg ut på veien virka det som bilen hadde blitt litt skadd. Så en varseltrekant på display’et, motorbeskyttelsen under hadde falt ned og slura ned i veien, en av pærene i lyktene hadde gått.

 

Fikk time på verksted på fredag. Prøvde å forandre timen til etter jobb, men det gikk ikke. Grudde meg til å gå ned den lange, bratte veien og etterpå opp igjen til verkstedet.

Hadde liten lyst til å falle i den trafikkerte bakken, på glatta.

 

Heldigvis hjalp en kollega, hun kjørte meg ned.

Da bilen var ferdig kjørte søsteren min meg opp.

 

Så med litt med trøbbel inn i mellom er man i gjenge igjen.

 

 

Planene om å sette deigen til smultringer i går ble det riktig nok ikke noe av.

Ikke i dag heller, for den del.

For i dag ble strømmen kobla ut fra ti til ett på grunn av noe arbeid på ledningsnettet. Bestemte meg derfor å kjøre til mor, hun hadde vært aleine i hele går.

Som tenkt, så gjort.

Tok med meg et brød jeg har bakt, hvit geitost og mandarin.

 

På tur innover hører jeg på lydbok, har meldt meg inn i Storytel for å prøve dem. De hadde i det siste annonsert for en bok. En bok jeg hadde tenkt å lese.

 

Denne boka treffer meg skikkelig, inn i mellom kommer tårene. Jeg kan skrive om boka senere, her på blogg, når jeg er ferdig med den.

Snakka en del med mor om den da jeg kom til henne.

Tror hun også ble berørt av det jeg fortalte fra boka.

 

Ellers ble jeg der hele dagen og det var mørkt da jeg kjørte hjem.

Mor syns det var så godt med folk rundt seg, så hun strålte.

 

 

Nå må jeg bruke resten av helga til å tenke og få ting gjort fordi det snart er jul. Men ikke i kveld, i kveld er det full avslapping.

Jeg har også laga meg karameller. Hadde behov for noe søtt.

 

Lager du deg karameller noen gang?

 

 

 

 

 

Havsprøyt og snøfokk

 

 

 

 

Så er jeg på plass i stolen min, trøtt og mett. Og en tanke klar til å avslutte dagen.

 

 

 

 

Nesten nettopp kommet hjem. Etter en strabasiøs tur gjennom snødrev og veier som fort kunne fått bilen til å tatt seg en svingom.

Nullføre og sludd er ikke det jeg er mest begeistra for i bil.

Det duska gyngende over havstykket, i går som i dag.

Tenkte meg oppom mor og la opp til et besøk. Veien helt opp var ingen sjanse for å kjøre opp når det er slik som i dag. Det kan være plass til et par biler i bakken nedenfor, men i dag var plassen okkupert av en bil, en stasjonsvogn. Jeg prøvede både å parkere foran og bakom, men denne bilen hadde plassert seg så midt i at det ikke var mulig. Så jeg måtte bare begi besøket, for skulle jeg finne en parkering helt nede ved hovedveien da ble det for langt å gå opp igjen. Og etter to dager med arbeid var jeg for sliten.

Det var bare å komme seg hjemover.

Heldigvis gikk resten av turen både etter brøyta vei og uten snøfokk.

Veien opp til meg var ikke brøyta. Men under over under, jeg fikk pressa bilen opp til inngangsdøra.

 

 

Jeg kom også bare til inngangsdøra med skrivinga mi i gårkveld også. Det var bare å avslutte for å legge seg.

Nå har jeg hatt to fine dager før avslutting av skriving i går kveld.

Vil skrive litt om det.

 

Da jeg kjørte ned til Hustavika tirsdags morgen hadde det begynt å sludde og det blåste.

Å kjøre over Atlanterhavsveien i sjøsprøyten er helt fantastisk.

 

Bildet er tatt av Patty Jansen fra Pixabay

 

Hadde mest lyst til å hoppe ut for å ta bilder. Men måtte bare komme meg dit jeg skulle.

 

Hustadvika Havhotell var et nydelig møte.

En hørte donnet fra Hustadvika.

Det ble to fine dager med mye god mat.

Omtrentlig alle som er med der jeg skal begynne å jobbe, var der. Temaet var både et nytt kulturbygg som skal komme og oppgaver slik at vi skulle bli bedre kjent med hverandre.

 

Og så må jeg dele bilder fra hotellrommet, med en av de bedre senger jeg har sovet i.

 

 

Følte meg som Jeppe i baronens seng.

De hadde nettopp pusset opp, fikk jeg vite da jeg ga tilbakemelding om min opplevelse å føle meg ivaretatt som gjest.

 

 

Nå går en ny dag videre.

I dag er det avskjedsmiddag i jobben min. Så da fortsetter jeg ut i planene mine.

 

Ønsker en fin torsdag.

 

 

 

 

 

 

 

 

I gang

 

 

 

Da er jeg i gang med uka og kofferten er nesten pakka. Håper bare morgendagen ikke er helt på glattisen…

 

 

 

Når en først er i gang, så er en i gang.

Dagen her er over.

Den gikk slik litt skrensende.

Før helga la jeg inn ganske mange dokumenter som skulle skrives ut i dag. Tror du ikke de hadde falt ut av minnet til skriveren i løpet av helga, det kunne skje fikk jeg vite. Så det var tilbake og få lagt alle inn igjen.

Kjente slikt jeg ikke vil kjenne og som jeg har kjent mange nok gang på tidligere; stress.

Og før dette skulle jeg ha et møte i Teams over mobilen i fart. Så falt nettet ned der jeg var, men faktisk greidde jeg å ta det greit nok.

 

Da jeg fyker ut dørene håper jeg at alt jeg trenger til møtet er med meg og kjenner jeg har puls. Nå var jeg usikker på veien bortover, om det var glatt, så det var bare å holde seg i skinnet og ikke la stresset ta over.

Så var jeg framme og kunne senke skuldrene.

Etter møtet skulle vi spise, så møtet var lagt til der vi skulle spise…eller vi fikk lov til å ha møtet der.

Jeg har skrevet om Tustna Ladestasjon før.

Kjenner det når jeg kommer inn i lokalet, skuldrene ramler ned, pusten går dypere og jeg bosetter meg i meg sjøl.

Og i en slik atmosfære går alt greit.

Så møtet gikk veldig fint, vi var ferdig i løpet av litt over to timer.

 

 

Maten etterpå var nydelig; pinnekjøtt kokt i øl, oppå potet og hjemmelaga is med lokal honning i.

Og mett…jeg var mett i timer etterpå.

 

 

Framom mor på returen, drakk to store glass vann og henta opp ved.

Ute igjen hadde det lagt seg et lett lag sørpe.

Når en er i fint driv etter slike veier og passer flere steder hjort som står helt inntil veien i ro, da tenker jeg på at jeg er heldig.

Hjort på panseret er ikke et ønske.

 

Så var jeg hjemme, koka meg vann til te, fant fram klær for å legge i kofferten.

I morgen går veien litt lengre sør, et sted jeg mange ganger har tenkt at jeg måtte ta en tur. Nå får jeg det i jobbesammenheng.

Det blir også middag i morgen kveld, men har ikke bestemt antrekk til den ennå.

 

Uka er med andre ord i gang. Og jeg håper ikke det er alt for glatt og alt for mye snø i morgen. For da må jeg stå opp tidligere…og nå ser jeg klokka er mange nok til at tidigere blir for tidlig. Derfor må jeg fortsette med det jeg skal.

 

Hei og hå, med alle gode ønsker for morgendagen…eller dagen er alt i emninga-, fin dag til deg.

Hva er din viktigste plan for dagen?

 

 

 

Å pakke ut dager

 

 

 

Det er så fantastisk godt når en travel uke roer seg. Der er jeg nå og jeg koser meg med det.

 

 

 

Så er kofferten pakka ut.

De hektiske dagene er over og det er helg.

Jeg var ikke så langt av lei.

Bare til Kristiansund.

De to første dagene var det en konferanse.

En ABM konferanse som står for arkiv, bibliotek og museum.

Dagen etter var det et møte med alle som jobber der jeg vil være ansatt etter nyåret, om at vi skal skrive.

Så de to første dagene var det overnatting på hotell og andre natta unngikk jeg mye kjøring med bare å overnatte hos mor.

Da jeg skal pynte meg til middagen første kvelden oppdager jeg at jeg hadde ikke pakka ned buksa jeg skulle ha med.

Det å bruke en og samme bukse alle dagene ble litt drygt, så på tur hjem stikker jeg innom en butikk og får kjøpt meg både bukse og overdel.

 

Jeg har en plan om å fornye meg, klærne jeg bruker er velbrukte. Noe er klær jeg har brukt faktisk i flere tiår, i tillegg kan de også være arvet.

At det er slik kommer av flere grunner…

Og jeg som har vært veldig opptatt av klær, av designet og utseende. Av hvilken stil en hadde-.

Grunnen til at det ble slik er nok sammensatt. For det første fikk jeg nok sjokk over at jeg plutselig fikk så masse kropp, livet fikk også mange utfordringer og økonomi var en. Etter hvert ble det helsa, jeg orka ikke butikker i noen særlig grad. I tillegg kom dette med med forbruket, helst unngå tekstiler med blant anna polyester. Og mange av plagga jeg kunne handle kom fra lavkostland og hvordan var etikken bak plagget. Summen av dette ble at det var greit å ha et minimalt innkjøpsnivå.

Men nå må det fornying til.

Så det da jeg tok fram vintertøyet.

Slik sett var det bra jeg fikk kjøpt et antrekk.

 

På møtet om skriving har jeg kommet fram til at jeg vil skrive om ei som sydde. Det gleder jeg meg til å gå i gang med. Skal lage en disposisjon over helga.

 

De to første dagene var det mange temaer som var interessant, faktisk også arkiv. Det å ta vare på for ettertida.

Men det som var mest utfordrende var maten.

Det er en stund siden sist jeg tok meg tid til å være med på konferanse, og i løpet av den tida har det nok skjedd omveltninger i kosthold mitt.

Det ble for mye mat.

Det ble for mye sukker.

Frokosten andre dagen var det nesten umulig å finne seg noe jeg hadde lyst på. Det ble frukt, en bitte liten smoothie og en bitte lite glass med byggrynsgrøt.

Nå er det godt med vannglasset med lime igjen.

Vurderer å lage meg en juice.

Enkel helg med enkle mat.

Det er likevel artig å komme bort, få nye impulser.

 

Samtidig er jeg blitt dyktigere til å skjønne mine egne grenser. Nåt jeg ble for sliten var det bare å gå på rommet.

 

Nå er det godt å være midt i helga. Etter blåst og regn i natt har været roa seg. Og det er så godt å være hjemme, gjøre de vanlige tinga.

Så her skal jeg kose meg gjennom helga.

Det håper jeg du også skal.

 

Nydelig lørdag til deg.  

 

 

 

 

 

 

 

Prakke å pakke

 

 

 

Skal jeg skrive eller kommentere her i kveld, eller skal jeg pakke.

 

 

 

 

Sent hjem er det veldig godt og synke ned i godstolen, bare synke og la tiden gååå…uten en tanke.

Forbruke en masse tid her, lese alle jeg bruker å lese og kommentere – helst alle.

 

Eller skal jeg skrive?

 

Sannsynlig kan jeg ikke bruke særlig tid her før på fredagskvelden.

Eller kanskje…

Men egentlig har jeg ikke tid.

 

Tid.

Tid..

Tid…

Tid…

 

Times…

 

 

Jeg likte Prince.

 

 

Men altså, jeg må pakke.

 

Bildet er tatt av Alexa fra Pixabay

 

Noen dager på farten.

 

Jeg har vegring mot å pakke.

Tror det er fra da barna var små.

Det var besteforeldrebesøk x2, det var ferier, det var…

 

Og jeg ville ha alt på stell, fra hårpynt, slips og sokker som sto i stil med klærne.

Og smykker.

Regntøy, varme vinterdresser og klær for varme dager, fortsatt huske på sokkene til spesielle antrekk, ullundertøy, luer og vanter.

 

Det var ikke måte på.

 

foto:tante jane-britt

 

Det var ikke slinger, for jeg ville ha stil…

 

Himmel!

 

Jeg blir helt svett og skjelven av å tenke på opplegget jeg kjørte.

 

 

Nå skal jeg bare pakke til meg, men jeg har stoppet å kjøpe tøy, så det jeg har begynner å bli oppbrukt.

Da må jeg dikte, det er slitsomt det også.

Men jeg må nok til pers.

Og jeg må antakelig til å fornye…

 

 

Syns du det er greit å pakke?

 

 

 

 

 

“I jused to be famous”

 

 

 

Litt bedre og litt mer forklaret, er dagen. I går ble jeg sittende og der satt jeg.

 

 

 

Plana var å skrive om filmen jeg så, som fikk meg til å gråte så vått.

Men jeg ble bare verre og verre utover dagen. Før jeg la meg målte jeg temperaturen, dette kunne ikke være normalt.

Og ja, jeg hadde litt feber.

Så det var logikk i den elendige forma.

For en uke siden ba legen min om at jeg måtte vaksinere meg mot influensaen som er i anmarsj. Så tenker det var grunnen til feberen, snufsing, hodepina og ledda, som slo seg vrang.

 

Må si jeg angra på dette stikket.

 

Det var nok derfor jeg hadde den sterke reaksjonen på filmen jeg så på fredagskveld.

Den traff meg midt i solar plexus, jeg hadde rett og slett gråtetokter.

 

Filmen het «I jused to be famouse».

 

Bildet er tatt av Pexels fra Pixabay

 

Den handla om en mann som hadde vært med i et populært boyband.

Det har gått 20 år siden berømmelsen, som er over, sannsynlig for lengst.

Han trasker gatelangs i Londons gater for å få spilleoppdrag.

Over alt han spør får han nei.

Så møter han en ung gutt som trommer på ting. Det oppstår en kontakt mellom disse to, noe moren til gutten ikke er glad for.

Gutten er 18 år og autist. Disse to får et oppdrag sammen etter en visning viralt. 

 

Tror det var noe med samspillet til disse to, sårbarheten, drømmene og kontakten.

 

Det er strøk av livet deres, man får ikke vite hva som har skjedd i perioden mellom popularitet og det å traske gatelangs på leting etter oppdrag.

Det en forstår er at det er viktig for Vince (Ed Skrien) å oppnå populæritet igjen. Mora, Amber (Eleanor Matsuura), skjønner at hun overbeskytter sønnen sin. Sønnen, Stevie (Leo Long), spiller autist, noe han også er i virkeligheten.

Til tross for at filmen er bygd opp over en kjent og litt forenkla plott, et ønske, valg og til slutt gå for det hjertet sier, var den fin.

 

Den er basert på en kortfilm.

Kanskje likevel ikke så hysterisk gråteperser som den ble for meg.

Regissør er Eddie Sternberg og filmen er spilt inn i år.

 

Jeg fant den på Netflix. Om du velger å se den, må du fortelle meg hva du syns og om du følte stor behov for å gråte du også… 

 

Datatrøbbel, mat og kjærlighet

 

 

 

 

 

Jeg er litt gul helt inn til margen, ikke cool, egentlig bare gul og kanskje litt fuktig, nesten rå…

 

 

 

Ikke som ‘i råskinn’.

Det er uteverdenen som trekker inn i meg, for den er slik.

 

I dag for jeg på jobb, jeg skreiv tidligere at jeg gledet meg til dagen.

Lista jeg håpte å komme meg nedover var ikke eviglang. Regnet med at jeg hadde en rolig dag foran meg.

Den gang ei.

For data’n var skikkelig på vrangsida.

Til slutt fikk jeg jobba på laptopen, men der virka ikke tastaturet, ikke fikk jeg på de to skjermene jeg bruker – de gikk bare i dvale.

Folk fra IKT og andre, prøvde, uten at det funka.

Jeg fikk oppdatert program og ble ikke ferdig.

Må sannsynlig dra innom kontoret i morgen for å se om det går an å komme seg videre.

 

Hjemme igjen ble det middag, tagliatelle med tomat, løk, sterk ost blant anna.

Etterpå har jeg satt en deig som skal bli rundstykker og sett tv.

 

For tiden er har jeg kjærligheten på menyen. Jeg ser på ene serien etter den andre om kjærlighet; «Kjærlighet IRL», «Gift ved første blikk», Kjærlighet uten grenser», «Første date»…tror det er disse og det er jammen nok.

 

 

Ser du på noen av dem?

 

Og det verste av alt, jeg drømmer ikke om kjærlighet sjøl.

Syns det har vært logisk om jeg hadde, når jeg syns det er morsom og se på alt dette.

Men jeg syns samspillet mellom mennesker er veldig interessant.

Liker nok best den norske serien “Kjærlighet IRL». Handler om mennesker som ikke tør slippe ned forsvaret sitt og som nesten ikke har datet.

En fin og sårbar serie.

 

Så slik har dagen vært; datatrøbbel, mat og kjærlighet.

 

 

 

 

 

 

En mørk kveld

 

 

 

 

Det blåser litt og er fryktelig mørkt. Jeg har heller ikke orka å slå på lyset inne.

 

 

 

 

I dag skulle jeg jobbe, var plana, og fri i morgen.

Jeg tok like godt og switchet om.

Da klokka ringte i morges etter en lang nok natt, fant jeg ut at ting ikke var helt på stell.

Så jeg svarte på noen mail og krøp under dyna.

 

Og som jeg sov.

Og du verden hvor jeg drømte.

 

 

Etterhvert sto jeg opp og det kom inn flere jobbrelaterte telefoner.

Ellers ble det ikke noe med meg.

 

 

Jeg har bare lyst til å spise.

Masse.

Og så er jeg lei av høsten allerede.

Er også lei av økonomi.

 

 

Det går til HE…, sier sønnen min og maler framtida blodrød og svart.

 

 

Jeg har verken penger til solcellepanel eller krefter til å spa en åker.

Men jeg kan gå ned til sjøen for å fiske.

Det har jeg forresten planer om uansett.

Handler om disse planene om å lage det meste fra bunnen av.

 

 

Blir ikke mer oppløfta av å høre om at det internasjonale pengefondet spår elendighet i verdensøkonomien, verre en på mange tiår.

 

 

Så her sitter jeg og skal tenke positive tanker, men må si det ikke føles lett.

Om verden “går dit høna sparker”, så hjelper det så lite med korta jeg har på hånda.

Ikke en gang bunken med Tarot kort.

 

Ok, jeg har en gård da, liksom…

 

 

 

Blir du påvirka av at det meste peker nedover om dagen?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Være en del av

 

 

 

 

Uka nærmer seg slutten. Høsten har bosatt seg og bladene fyker av trærne.

 

 

 

 

I går fikk jeg inn utemøbler, både hos mor og siden hos meg sjøl.

Hos meg er det ennå noen ting som står igjen.

Møblene som er tatt inn skal bæres ned trappa. De står fint og venter på at det blir deres tur.

Jeg har mine tre timer på biblioteket etter hvert.

En koppvask venter og noen klær skal henges opp.

Jeg har endelig fått lest meg opp på noen av dere jeg leser hos.

 

 

Så var torsdagen over, kom hjem etter jobben i gårkveld og var ikke i skrivehumør.

Det er sjelden jeg ikke er det.

Jeg er også glad i å snakke, med det har heller ikke vært så stort behov for å dele alle orda.

 

 

 

Det er fredag.

Ute regner det.

Det har blåst.

Masse løv har falt til bakken.

 

 

Jeg fant et innlegg jeg skrev en fredag for flere måneder siden.

Kanskje starta det da…

Manøveren…

Snuoperasjonen…

 

 

For det er noe på gang-.

Siden jeg starta å blogge har temaet mitt vært tid og ikke strekke til.

 

Om slitenhet.

 

Det er liksom et rungende «nei» har oppstått og er på vei opp og ut fra mitt indre.

Nei til slitet, ja til glede.

Men det er ikke bare å knipse i fingrene så er alt annerledes.

Det skal sette seg i alle celler, at nå snur vi dette-.

 

 

Denne hendelsen var en del av det.

En vond og skjellsettende helg, som nok var viktig for prosessen.

Og så dukka hendelsen opp med de gamle bildene.

 

 

Jeg har vært som et sammenknøvla papir som var knøvla til en hard ball.

Ballen er iferd med å brettes ut.

 

 

Det ble veldig viktig å ta en kikk på annerledesheta folk blir dratt igjennom, den som koster når man ikke ønsker. Men som kan ha veldig mye lærdom i seg, om en greier å stå i den uten at en knekkes.

I denne rekka av innlegg dukker så til slutt et innlegg som virker får en større betydning enn hva jeg visste, da.

 

 

Alle disse brikkene.

Brikker som fører til at en gir slipp mer og mer.

 

 

Tror skipet mitt, som er livet mitt, har snudd i hvert fall nokså mange grader.

Og at dette handler om snuing på det indre plan, regner jeg med du forstår.

Den handler om tenkesett, fokus og kunnskap…kanskje tro.

 

 

Når jeg har levd så mange år med mitt mindeset og når det ikke funker ultimat, da må det endring til.

 

 

Ellers skjer det mye på den ytre plan også.

Det er mange forandringer, for eksempel er arbeidssituasjon i en veldig spennende fase.

Kanskje får jeg rett og slett noen veldig fine år på tampen av arbeidslivet.

Jeg har sagt jeg skal skrive mer om dette, men sjøl om veien nå er nokså sikker, vil jeg ha det mer på plass før jeg forteller.

 

 

Helsa mi er det ikke så mange forandringer med, men tror den kan bli bedre.

Matfokuset er ikke så veldig stort, det har blitt mer slik jeg har ønska.

Men har likevel en vei å gå, ønsker å komme i gang med bokashi av matavfallet, som riktignok ikke er så stort. Om du ikke vet hva bokashi er, legger jeg ved denne videoen. Den er ikke lagt inn som reklame, men som kunnskap.

 

 

Jeg kjøper nesten ikke prosesserte produkt, men kan enda bli bedre.

Ønsket om å ha noen fermenterte matvarer også, for jeg tror på at det er sunt for en god helse.

 

 

 

Så det er stadig fokus med omlegging på det ytre plan også.

Høste mer fra naturen, få inn en vane med å kjøpe fra Rekoringen.

Slikt.

 

 

 

Leve så tett opp mot det som jeg anser er et godt liv.

Liker å se at det er en endring, at det endres til det bedre.

Det naturlige, det balanserte, det som gir plass til alt og alle, der en kan tenke like mye både på seg sjøl og andre.

Vennlighet.

Utvikling.

 

Være en del av-.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stille før stormen

 

 

 

“Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag…er det mandag, er det mandag?”

 

 

 

Men altså ikke det. Vi er snart ferdig med tirsdag. Og jeg er også ganske så ferdig.

Du verden det er godt å låse seg inn hos seg sjøl etter to dager på farten. Kjente det på ferja hjem at jeg duppe-trøtt.

Sovna sittende i bilen et par ganger. Altså, mens jeg satt i bilen på ferja!

Dagene har gått fint. …

 

 

– Og så langt kom jeg i skriveriene mine i gårkveld. Jeg var så sliten at det å gå og legge seg var bortimot en Amerikareise.

Nå har en god natt fargelagt kommende dag.

Skal rekker et møte på Teams klokka ti, men satser på og være på plass litt før.

Så på programmet står dette møtet, ferdigstille noe tekst og finne bilder til, klarere og melde meg på en konferanse…og da er det bare et pluss om jeg kommer i gang med mer.

Timene vil nok uansett bli for mange den uka her.

 

De to dagene som er tilbakelagt har vært fine, slitsomme og mandagen fikk en krevende slutt. Av og til sier folk noe man ikke syns det er det minste hyggelig at de sier. Man blir gående å tenke hva som ble lagt i utsagnet, slik endte den ene dagen.

Når det ikke er konstruktivt, bare slitsomt, må man greie å frigjøre seg og sette slikt på den hyllen det hører hjemme.

En kan ikke ta til seg, eller bære på alt som blir sagt.

Når det ikke har annen funksjon enn å bygge ned.

Men ellers veldig positive dager.

 

I dag, etter jobben, må jeg antakelig ta en runde, for det er meldt tildels sterk vind utover ettermiddagen og natta. Så framom mor å sette inn hagemøbler, etterpå hjem til meg for å ta inn noen stoler og et bord.

Er ikke så glad i den vinden. Huset er ikke reparert etter vinden sist vinter, ikke har jeg fått prisantydning på reparasjon, sannsynlig har jeg ikke mulighet…eller bør ikke låne opp, slik situasjon er nå.

Så var det den skogen som ble sett på i sommer, har heller ikke fått svar derfra.

 

Det er så tungt med slikt og jeg er fryktelig lei av å mase…føler det må til over alt, både privat og på jobb.

 

Men akkurat nå, akkurat, akkurat nå, er det stille før stormen…og jeg må ut å virke.

 

 

Ønsker deg en riktig fin høstdag.