En dag som har peka seg annerledes ut enn plana. Og så må en bare forholde seg til det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg sitter her og blir dynka av verdens-musikk. Usikker på om jeg skulle lage et innlegg.

Egentlig skulle jeg være i full fyken nå.

Handling og handling, altså i dobbel forstand.

Mor fyller 94 år i dag. Jeg spurte henne i går, om hun visste noe om fødselen sin tilbake til slutten av juli i 1932. Hun hdde ikke hørt noe, så hun regna med at det hadde vært en vanlig fødsel.

Sjøl var hun trøtt og ville til å legge seg da klokka var halv syv. Fikk utsatt det, men da klokka var halv åtte var det ingen anna råd enn hjelpe henne i seng.  Ringe hjemmsykepleien om at hun hadde lagt seg og jeg hadde gjort det som skulle gjøres.

Før dette ble jeg en manisk leiter. For det blir jeg når noe er borte.

Dagen før fikk jeg vite at høreapparatet var borte. Men når?

Jeg ringte hjemmetjenesten for å karlegge hendelsesforløpet og fikk vite det hadde skjedd allerede på lørdag. Da var vi der alle tre dødtrene, et barnebarn og to oldebarn.

Jeg sopte golvet, flytta på puter, dro fram seng og nattbord.

Og så, etter å leita lenge…oppdaga noe som lå oppe på et skap. Og der var de og jeg var kjempeglad. Så mysteriet med hvem som hadde lagt dem der bryr jeg meg ikke om å løse.

Kjørte innom butikken på tur hjem og da skjedde det igjen, dette med synet. Jeg satt der inne i bilen og synet forsvant og det ble tåkedotter. Tenkte det handla om om en stressreaksjon, fødselsdagen til mor ingen kommer til og familimedlemmer med problem.

Det roa seg og jeg kom meg inn og fikk handla.

Jeg var egentlig for trøtt til å legge meg da jeg kom hjem, høres ut som et paradoks. Men jeg er slik, er jeg for trøtt har jeg problemer med å gå igang med det jeg skal før legging.

Halv ni i dag våkna jeg, klar til å gå igang med sukkerbrød, et surdeigsbrød som skulle steikes og handling for mor før feiring. Det var bare det at jeg var ikke klar, huset var skeivt og jeg kvalm som fy.

Det gikk seg ikke til og med en slik kropp var det fint lite jeg greidde å gjøre. Så jeg la meg igjen. Jeg både døste og sov.

Da jeg sto opp et par timer etterpå var jeg mye bedre, men ikke bra. Fortsatt svimmel, men i indre grad. Kvalmen er borte.

Nå har jeg drukket vann med elektrolytter, snakka med legen og venter på at jeg skal bli såpass bra at jeg kan kjøre og gjøre-.

Kunne komme til legen i dag, men tror ikke det er noe farlig, så fikk dobbeltime på mandag. Etterpå kom jeg på at jeg har en avtale med forsikringsselskapet også da. Men begge deler skal gå, fikk jeg sjekka ut.

Så siste dag i juli er jeg mer oppgitt enn noe annet. For jeg vil bare at jeg skal fungere, ikke at kroppen skal svikte meg slik. Syns egentlig at jeg er snill med kroppen, så da mener jeg den kan være en farkost som fungere.

Jeg får drikke opp elektrolyttene mine, steke ferdig surdeigsbrødet og etter det får det fungere såpass at jeg kan lage litt feiring for mor. 

Syns du kroppen din oppfører seg som den skal?

♥